Forholdet når man har vært sammen lenge, har barn osv

[AnonymBruker]

Jeg vet at forhold endrer seg etter hvert som årene går. Vi er i 30-årene, har vært sammen i 15 år, og har tre barn. Vi er jo en familie, men jeg føler ikke jeg er i noe kjærlighetsforhold akkurat. Sånn helt ærlig lurer jeg på om mannen i det hele tatt liker meg lengre. Livet består kun av familien A/S med alt det innebærer. Omtrent hver gang jeg og mannen snakker sammen så er det pga en beskjed angående noe med barna eller huset. Jeg føler meg masete fordi det er alltid jeg som må minne han på ting eller gi beskjeder osv, og han blir oppgitt og synes alt er mas. På kveldene vil han ha egentid og spille data, altså være i fred. Han sitter stort sett med nesa ned i telefonen når han er hjemme, til og med den er mer interessant enn meg.  Jeg må være ærlig å si jeg savner følelsen av at noen liker meg. Jeg vet at gresset ikke alltid er grønnere på den andre siden, men det er ikke noe godt å bare gå rundt å føle seg så lite viktig.

Jeg kan gjøre slike små ting for han som å kjøpe med noe jeg vet han liker fra butikken når det er helg, jeg kan lage kaffe til han uten at han spør, her en dag sydde jeg et hull i en jakke som var hans uten at han hadde nevnt det blant annet. Jeg lar han også sove ut i helgene og passer på så barna ikke går inn til han da. Jeg lager også middag til familien hver dag siden jeg har kortere arbeidsdager, og hvis jeg da spør om han kan lage ettermiddags kaffe etterpå himler han med øynene fordi det kan jeg da lage selv. Dette var bare noen eksempler som gjør at jeg føler det slik jeg gjør. Jeg får ingenting tilbake,  jeg føler ikke han tenker tanken at det går an å gjøre ting for å glede meg i hverdagen. Og det er virkelig ikke mye som skal til. Men det er null innsats. 

Hvordan har dere andre det som har vært sammen lenge og har barn? Jeg føler meg for ung til å ha et slik egentlig. 

Anonymkode: ad75f...ebe

[AnonymBruker]

Det høres ut som mitt forhold... Har i tillegg prøvd å snakke med min mann om det uten at noe har endret seg. Ikke vil han i terapi heller så jeg har begynt å se etter ny bolig til meg og barna for dette orker jeg ikke mer.

Har du snakket med mannen din? Hva sier han?

Anonymkode: 471b4...5d5

[AnonymBruker]

Ikke normalt, og ikke slik et sunt forhold skal være. Ungene merker garantert også at dere ikke er kjærlige mot hverandre. Prat med han, og spør rett ut om han er interessert i å fortsette forholdet. Dersom han er det - parterapi. 

Anonymkode: 4e771...dca

[AnonymBruker]

Kanskje du er for mye på tilbudssida? Hvis du oppfører deg som en slags tjener for ham, blir han jo vant til det, og så blir det en vane i forholdet deres.

Hvor lenge har du følt det slik? Har du tatt det opp med ham, ordentlig (altså ikke bare en kommentar om at "jeg gjør jo alt her i huset")?

Anonymkode: 6830e...2f8

[AnonymBruker]

Synes du skal bestille en hytte en helg, reis bort bare dere to. Bruk helgen til BÅDE ha det hyggelig sammen og prat i rolige former om hvordan forholdet er og hvordan/hva dere begge vil endre det til noe bedre. Ha sex, det fjør begge mildere stemt og mer medgjørlig i samtalene. Foreslå konkrete tiltak som å finne serier å se sammen istedenfor å glane på mobil, finne noe dere kan gjøre jevnlig sammen, ta dere tid til kjærestekvelder/turer. Men alt er avhengig av at begge ønsker å fortsette og å få forholdet på lysere veier. 

Anonymkode: 2ad6d...ae0

[AnonymBruker]

Vi har også tre barn og har vært sammen i 16 år. Vårt forhold er helt annerledes enn hva du beskriver, men jeg har inntrykk av at deres dynamikk er mer normalen enn vår. Hvis jeg deler om mitt forhold tror mange at jeg overdriver, at det ikke er så bra "bak fasaden" og lignende. 
Men sannheten er at vi fortsatt er kjærester på alle plan. Vi gjør det lille ekstra for hverandre, liker å tilbringe tid med hverandre, har date (som oftest hjemme når barna er lagt) minst én kveld i uka, har et godt sexliv, liker hverandre, tenner på hverandre og har det generelt veldig fint sammen. 

Jeg unner alle å oppleve dette og er veldig takknemlig for vårt forhold og for at akkurat han er min mann. Det krever at begge legger inn en innsats, så spørsmålet er hvorvidt du kan påvirke han til å legge inn en større innsats for forholdet? Kanskje føler han at det er fint akkurat som det er og derfor ikke ser hvordan du har det. Snakk med ham og forklar hva du føler og hva du trenger. Kommunikasjon er nøkkelen, men den må være toveis. 

Anonymkode: 02a8b...ec1

[AnonymBruker]

Vi har det fortsatt veldig godt sammen etter 22 år. 

Jeg har deltatt i et-par tråder her så langt i år som har overrasket meg litt. Den første var all negativiteten rundt "datenights", det å sette av tid til hverandre og romantikk uten barn. Den andre all motstanden hun som vil på kjærestetur til maldivene får. 

Man MÅ pleie forholdet om den romantiske og fysiske delen av det også skal vare. Etterstrebe å se hverandre, og å oppleve nye ting sammen som par. Og da fungerer det rett og slett ikke å alltid ha et barn i nærheten, ofte på samme soverom. Å alltid ha et barn som er der og krever sitt, eller hører alt, under et måltid. 

Når vi ivaretar denne delen av hvem vi er som individer og par, så går også hverdagen bedre. Det er mer raushet, mer latter, større evne til å se og lytte til den andre. 

Anonymkode: aec82...607

[AnonymBruker]

Jeg følte meg som deg for 9 år siden da vi hadde vært sammen i 15 år. Han syntes jeg alltid trengte så mye og at han ikke hadde de samme følelsene for meg som jeg hadde for ham, samtidig som han ikke syntes jeg ga han nok rom og var bebreidende. Han endte med å være utro da han fikk oppmerksomhet fra ei på jobb, men da jeg fant ut av det, gjorde han det slutt med henne og ville prøve med meg igjen. 

Jeg håper virkelig at du klarer å vekke din mann før det går så langt, for det har vært et helvete å gå gjennom for oss begge, men nå er vi tilbake til å være kjærester igjen. Det hender vi er slitne og må bytte litt på å være den sterkeste, men stort sett ser vi hverandre, prioriterer hverandre og har det kjempefint sammen. Fantastisk sex, vi er blitt litt bedre på hverandres kjærlighetsspråk, og vi har det gøy når vi er bare oss to. 

Jeg tror kanskje jeg vil anbefale å invitere ham med til å se på bilder fra en tid der dere hadde det bra. Kanskje et glass vin med bilder på TVen? Mimre sammen og snakke om hva som var bra. Hvis han blir minnet på det er han kanskje klarere for å ønske å gjøre noe med situasjonen. Og da kan dere begynne å gjøre noe med kommunikasjonen. Det er viktig at den er balansert, så involver gjerne en tredjeperson for å hjelpe dere å tolke hverandre slik at han ikke føler du maser eller mener du er den eneste som har rett. 

Anonymkode: 71b08...6f1

[AnonymBruker]

Dette høres veldig trist ut ja. 

Det er 21 år siden vi traff hverandre, vi har to barn sammen, og det har så definitivt vært nedturer i vårt forhold. Til og med så store at jeg forlot ham. Dette vekket ham heldigvis i forhold til at når ting hadde lagt seg litt, og han istedenfor å være fornærmet og sinna over å bli forlatt begynte å reflektere over hvilken partner han hadde vært, og hvorfor jeg forlot ham, så konkluderte han selv med at han hadde dratt vårt forhold over stupet. Han fikk da en ny sjanse, og den innsikten har han heldigvis beholdt. Han har vært en god partner etter dette. (7 år nå, så ikke midlertidig.) 

Han tar meg ikke lenger som selvfølgelig, og bidrar nå sitt angående absolutt alt, fra økonomi til barn og hus, og er også veldig opptatt av å ivareta vår relasjon på alle måter. Vi gjør mye sammen, fra vedlikehold og husarbeid til å drikke kaffe sammen og prate litt, til aktiviteter og turer. Hver kveld prioriterer vi begge å være sammen. Fra kl 22 til vi legger oss er liksom vår tid. Da legges annet bort, og vi enten prater eller ser en film sammen. Mye det siste i hverdagene, mens i helgene lager vi det koselig med vin, noe godt å spise, musikk og prat. Det er kjærtegn og flørt daglig, vi legger oss og står opp samtidig, og det er kos daglig og sex ofte. Å være kjærlige, tilstede, flørtende og opptatt av å være sammen medfører at sex ofte er ønskelig, i forhold til tidligere, der jeg var sliten og frustrert, og han sur og guffen fordi jeg "maste" (prøvde å nå gjennom med at ting ikke fungerte egentlig) og var blitt kjedelig (Jeg var jo frustrert og svært utslitt av hvordan vi fungerte. Altså ikke fungerte.)

Så vi har lært å ivareta hverandre og forholdet. I hovedsak har han lært at forholdet går under på å være en dårlig partner. Nå har vi det begge bra. Ansvar er godt fordelt, og begge to har overskudd til hyggelig samvær, kos og sex. Vi dyrker oss og vår relasjon på alle måter. Fra omtanke for hverandre i å lage den kaffekoppen til hverandre, til å kommunisere fint, til å legge bort mobil og annet for å ha kvalitetstid sammen, til å jevnlig dra på små turer sammen. 

Å ignorere partner og ikke være hyggelig mot partner ødelegger selvfølgelig relasjonen til partner. Det er selvfølgelig egentlig, men mange tenker seg nok dårlig om angående dette, og så blir det som du beskriver. Å måtte gå fra partner før partner våkner opp og ser hvor dårlig forholdet et forvaltet er ikke noe jeg anbefaler, men for vår del måtte det nok til. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å nå gjennom til ham før vi kom dit, og håper du klarer det. Du må nok iallefall prøve å ta opp med ham hvordan du har det, og ikke gi deg. Være ærlig om at du er frustrert og ulykkelig. Håper han våkner opp før det blir for sent! Å få en ny sjanse når kvinnen har gått helt lei og tom, slik min fikk, kan man egentlig ikke regne med. 

Anonymkode: 05ef0...233

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2024 den 13.18):

Jeg vet at forhold endrer seg etter hvert som årene går. Vi er i 30-årene, har vært sammen i 15 år, og har tre barn. Vi er jo en familie, men jeg føler ikke jeg er i noe kjærlighetsforhold akkurat. Sånn helt ærlig lurer jeg på om mannen i det hele tatt liker meg lengre. Livet består kun av familien A/S med alt det innebærer. Omtrent hver gang jeg og mannen snakker sammen så er det pga en beskjed angående noe med barna eller huset. Jeg føler meg masete fordi det er alltid jeg som må minne han på ting eller gi beskjeder osv, og han blir oppgitt og synes alt er mas. På kveldene vil han ha egentid og spille data, altså være i fred. Han sitter stort sett med nesa ned i telefonen når han er hjemme, til og med den er mer interessant enn meg.  Jeg må være ærlig å si jeg savner følelsen av at noen liker meg. Jeg vet at gresset ikke alltid er grønnere på den andre siden, men det er ikke noe godt å bare gå rundt å føle seg så lite viktig.

Jeg kan gjøre slike små ting for han som å kjøpe med noe jeg vet han liker fra butikken når det er helg, jeg kan lage kaffe til han uten at han spør, her en dag sydde jeg et hull i en jakke som var hans uten at han hadde nevnt det blant annet. Jeg lar han også sove ut i helgene og passer på så barna ikke går inn til han da. Jeg lager også middag til familien hver dag siden jeg har kortere arbeidsdager, og hvis jeg da spør om han kan lage ettermiddags kaffe etterpå himler han med øynene fordi det kan jeg da lage selv. Dette var bare noen eksempler som gjør at jeg føler det slik jeg gjør. Jeg får ingenting tilbake,  jeg føler ikke han tenker tanken at det går an å gjøre ting for å glede meg i hverdagen. Og det er virkelig ikke mye som skal til. Men det er null innsats. 

Hvordan har dere andre det som har vært sammen lenge og har barn? Jeg føler meg for ung til å ha et slik egentlig. 

Anonymkode: ad75f...ebe

Snakk med han, foreslå fvk og om det ikke går så vurder å gå om du lengter etter mer! Han sitter ikke pris på deg!

Anonymkode: 9c9ca...43b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2024 den 13.18):

Jeg kan gjøre slike små ting for han som å kjøpe med noe jeg vet han liker fra butikken når det er helg, jeg kan lage kaffe til han uten at han spør, her en dag sydde jeg et hull i en jakke som var hans uten at han hadde nevnt det blant annet. Jeg lar han også sove ut i helgene og passer på så barna ikke går inn til han da.

Har du spurt han om han setter pris på disse tingene? Så får han reflektere litt rundt det selv. Hvis det ikke er noen stor sak for han så tenker jeg at du kan slutte med det. Hvis det er viktig for han så er det ikke for mye å be om at han anerkjenner det og kommer litt på tilbudssida når det gjelder ting som betyr noe for deg.

Anonymkode: f6bf0...32a

[AnonymBruker]

De aller fleste langvarige forhold med barn blir etterhvert slik som TS beskriver. Det skyldes dels alt det hverdagslige strevet knyttet til etablering av hus og hjem, karriere og barneoppdragelse, og selvsagt det helt uunngåelige faktum at den gjensidige tiltrekningen blir svakere med årene, og - i beste fall - blir avløst av vennskap og interessefelleskap. Ingen «innsats» i verden kan gjøre noe med dette; oppskriften er primært å tilpasse forventningene til virkeligheten, og være i stand til å glede seg over det man har.

Anonymkode: e95d9...fe5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

De aller fleste langvarige forhold med barn blir etterhvert slik som TS beskriver. Det skyldes dels alt det hverdagslige strevet knyttet til etablering av hus og hjem, karriere og barneoppdragelse, og selvsagt det helt uunngåelige faktum at den gjensidige tiltrekningen blir svakere med årene, og - i beste fall - blir avløst av vennskap og interessefelleskap. Ingen «innsats» i verden kan gjøre noe med dette; oppskriften er primært å tilpasse forventningene til virkeligheten, og være i stand til å glede seg over det man har.

Anonymkode: e95d9...fe5

Selvfølgelig kan innsats gjøre noe med dette. 

Anonymkode: 02a8b...ec1

[AnonymBruker]

Mann her som har vært i langt forhold og opplever mye av det samme som TS. Hun gir uttrykk for å være fornøyd med å bo under samme tak, at vi får til det praktiske med å ha barn, og at jeg betaler min andel.

Jeg hadde kanskje håpt at når barna endelig ble store nok til at de holder seg for seg selv og gjerne er hjemme alene en ettermiddag så kunne vi gå tilbake til å være kjærester.

Sånn ble/blir det ikke.

Anonymkode: 5d15d...343

[challi]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2024 den 13.18):

Jeg vet at forhold endrer seg etter hvert som årene går. Vi er i 30-årene, har vært sammen i 15 år, og har tre barn. Vi er jo en familie, men jeg føler ikke jeg er i noe kjærlighetsforhold akkurat. Sånn helt ærlig lurer jeg på om mannen i det hele tatt liker meg lengre. Livet består kun av familien A/S med alt det innebærer. Omtrent hver gang jeg og mannen snakker sammen så er det pga en beskjed angående noe med barna eller huset. Jeg føler meg masete fordi det er alltid jeg som må minne han på ting eller gi beskjeder osv, og han blir oppgitt og synes alt er mas. På kveldene vil han ha egentid og spille data, altså være i fred. Han sitter stort sett med nesa ned i telefonen når han er hjemme, til og med den er mer interessant enn meg.  Jeg må være ærlig å si jeg savner følelsen av at noen liker meg. Jeg vet at gresset ikke alltid er grønnere på den andre siden, men det er ikke noe godt å bare gå rundt å føle seg så lite viktig.

Jeg kan gjøre slike små ting for han som å kjøpe med noe jeg vet han liker fra butikken når det er helg, jeg kan lage kaffe til han uten at han spør, her en dag sydde jeg et hull i en jakke som var hans uten at han hadde nevnt det blant annet. Jeg lar han også sove ut i helgene og passer på så barna ikke går inn til han da. Jeg lager også middag til familien hver dag siden jeg har kortere arbeidsdager, og hvis jeg da spør om han kan lage ettermiddags kaffe etterpå himler han med øynene fordi det kan jeg da lage selv. Dette var bare noen eksempler som gjør at jeg føler det slik jeg gjør. Jeg får ingenting tilbake,  jeg føler ikke han tenker tanken at det går an å gjøre ting for å glede meg i hverdagen. Og det er virkelig ikke mye som skal til. Men det er null innsats. 

Hvordan har dere andre det som har vært sammen lenge og har barn? Jeg føler meg for ung til å ha et slik egentlig. 

Anonymkode: ad75f...ebe

Høres akkurat ut som mitt forhold. Svarer kanskje 20% av gangene jeg snakker til han, resten får han ikke med seg eller syns ikke det er noe poeng i å respondere på. Veldig usikker på om han liker meg eller egentlig bare venter på et bedre tilbud. Jeg ønsker meg et forhold der jeg føler meg trygg, elsket og verdsatt.