Traumer, skyld, skam og behandling

[AnonymBruker]

Hei

Jeg vet ikke hvor jeg skal henvende meg, og føler meg så alene. Jeg har C-PTSD blant annet pga overgrep av alle slag, årelang mobbing og litt annet. 

Jeg har i tillegg en type dissosiativ lidelse, og det er med dissosiasjon jeg overlever dagene. 

Jeg skal prøve å ikke gi for mange detaljer, men jeg ble retraumatisert for en del år siden, og har siden slitt veldig med flashbacks. De sitter i kroppen min. Jeg kjenner hele tiden på ulike ting inni underlivet, og ting som kvelertak. Det er ingen pauser. De er der hele tiden. 

Jeg har så mye skyld og skam over alt jeg har stått i. Jeg føler det er så mye galt med meg. Jeg er livredd for at folk skal finne ut hvordan jeg egentlig er, og at enda flere skal avvise meg.

Jeg har timer rundt fordi, men ingen har noen gang fortalt meg at «voldtekt er galt for meg og». Ingen har heller sagt at «samme hvor fælt barn du føler du var, så var det ikke innenfor». Det trenger selvsagt ikke være nøyaktig dette, men ingen adresser noe direkte med meg. Jeg vet at skyld og skam er vanlig å slite med blant traumepasienter, og jeg har lest at det er viktig å adressere det til pasienter. Jeg får stadig høre hvor mye som er galt med meg i ulike situasjoner, da jeg har mye med helsevesenet å gjøre. Jeg får jo «hjelp», men ingen spesifikk hjelp. Det blir stadig utsatt. Jeg skammer meg sånn, og gråter når jeg skriver dette her også. Det er så mye ekkelt med meg. Jeg klemmer omtrent kun helsepersonell, da jeg ikke ønsker at folk skal klemme meg når de ikke vet hvor ekkel jeg er. Helsepersonell kjenner jo historien min så de kan vurdere selv om de vil ta på meg. 

Jeg var for ikke så lenge siden på et møte med dps, der vi snakker om traumebehandling. Jeg skulle egentlig ha begynt nå, men psykologen som skulle sluttet, og de finner ikke ny. Jeg sier fortvilet at jeg ikke får hjelp. Jeg blir da møtt med at det kan jeg ikke si, for jeg får jo støttesamtaler. Jeg må spesifisere i en samtale om traumebehandling at jeg er takknemlig for støttesamtaler og at jeg mener konkret hjelp for å bli kvitt flashbacksene. 

Jeg skulle ønske at voldtekt var så galt at jeg i en bisetning fortvilet kunne si jeg ikke får hjelp, og jeg blir møtt på det, men selv ikke i en samtale om traumebehandling kan jeg si det. 

Jeg føler det er så mye galt med meg at folk synes jeg ikke fortjener bedre. At det ikke gjør noe at det tar tid, siden jeg ikke er verdt mer. Dette har jeg sagt ved flere anledninger. Nå ble helsepersonell såret fordi jeg sa at jeg tenker de mener det er greit jeg står i dette. Jeg mente ikke noe vondt med det, men tenkte på at jeg ikke fortjener bedre. Altså at det handler om meg. Jeg har sagt til helsepersonell at jeg synes det er unikt og godhjertet av dem at de bryr seg om noen som meg, og at det sier mye (positivt) om dem. Jeg var nå drøy fordi jeg sa at de syntes det var greit. Jeg beklaget selvsagt med en gang, og knakk sammen. Nå går jeg rundt med dårlig samvittighet for det også. De kunne selvsagt snudd det, og sagt noe om hvor vondt det må være for meg å tenke at andre synes dette er greit jeg lever med, eller spurt seg selv hva de selv har sagt og gjort for å bidra til at jeg tenker sånn. Jeg mener jo hele tiden at det er meg som er problemet og føler meg falsk ute i verden. Dette vet de ulike rundt meg. Jeg burde selvsagt formulert meg bedre, og tar ansvar for at formuleringene mine ikke var de beste, og var sårende.

Folk som har hørt litt av min historie sier det er ekstremt, og jeg føler meg trodd, men at det ikke er så nøye å ta tak i det, siden det er meg.

Jeg etterlyser mestringsstrategier og måter å leve med tingene, ting jeg kan jobbe med, og får stadig høre det er en god ide, men så stopper det. Jeg gjør de tiltak jeg kan selv, men trenger mer støtte. De ulike rundt meg er veldig fine, og de bryr seg, så jeg ønsker ikke å bytte, men nå er jeg redd for å bli enda mer avvist neste gang jeg kommer til de ulike. Flashbacksene spiser meg opp innvendig. Jeg har egentlig fungert, og både studert og jobbet. Nå blir jeg bare dårligere og dårligere. Det har vært snakk om mer konkret behandling mange ganger, men så har folk sluttet, noe annet var viktigere, eller måtte tas først, korona kom, osv osv. Jeg er for dårlig til f.eks Modum, sånn for de som tenker på det. Jeg ønsker bare at det jeg har skal fungere, og at jeg skal bli møtt mer på det jeg står i, men vurderer å bare gi meg. Hvorfor bruke opp helsevesenets tid og ressurser på noen som meg, som ikke er verdt mer? Kanskje bedre å bare leve helt parallelt og isolert fra verden? Akseptere situasjonen og at det ikke vil bli bedre. Jeg har vært i dps-systemet i nærmere ett tiår, og grunnen til det er behandleren jeg har, som gjør som vedkommende vil. Det haster med mer hjelp for vedkommende skal etterhvert slutte, men det ser ikke ut som jeg vil få det nå heller. Alt annet må gjøres først. Kanskje bedre å bare si «nok er nok» selv, og innfinne meg med det? Forventer jeg for mye? Jeg ønsker bare å få litt av livet mitt igjen, men tenker jeg ikke er verdt det.. 

Anonymkode: 6d855...c62

[AnonymBruker]

Det er ikke enkelt å behandle kptsd,  dessverre. Jeg også har kptsd/dissosiativ lidelse. Man må prøve mye forskjellig.  Finne en kunnskapsrik og omsorgsfull behandler. Kanskje jobbe med både psykolog og fysisk behandler. Jeg har begynt med IFS - det er fantastisk. Anbefaler også gestaltterapi. Psykomotorisk fysioterapeut. 

Stor klem herfra. Det er deg vel unt. Du er ikke ekkel.

Anonymkode: 780f8...f6d

[AnonymBruker]

Ville bare skrive at jeg ikke synes du er ekkel på noen som helst måte, verken som barn eller voksen. ❤️ Jeg synes du fortjener alt godt i hele verden resten av ditt liv og jeg håper inderlig at du får god behandling og bedre livskvalitet.

Anonymkode: d61e2...4ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er ikke enkelt å behandle kptsd,  dessverre. Jeg også har kptsd/dissosiativ lidelse. Man må prøve mye forskjellig.  Finne en kunnskapsrik og omsorgsfull behandler. Kanskje jobbe med både psykolog og fysisk behandler. Jeg har begynt med IFS - det er fantastisk. Anbefaler også gestaltterapi. Psykomotorisk fysioterapeut. 

Stor klem herfra. Det er deg vel unt. Du er ikke ekkel.

Anonymkode: 780f8...f6d

 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ville bare skrive at jeg ikke synes du er ekkel på noen som helst måte, verken som barn eller voksen. ❤️ Jeg synes du fortjener alt godt i hele verden resten av ditt liv og jeg håper inderlig at du får god behandling og bedre livskvalitet.

Anonymkode: d61e2...4ba

Tusen takk dere 💚

Jeg har dessverre ikke prøvd så mange ulike tilnærminger. Jeg skulle begynt nå, og planen var lagt, og den så ut til å passe meg, med en trygg og god psykolog, men så sluttet vedkommende. IFS måtte jeg sjekke nå, for ikke hørt om det før. Psykomotorisk fysioterapi har jeg prøvd, og det var ikke for meg. EMDR som jeg så kom opp ifht IFS når jeg googlet har jeg for sammensatte og komplekse traumer til, og passer heller ikke i forhold til annet. Så ja det er vanskelig å finne riktig, og en får ikke akkurat velge fritt på dps heller. Behandler jeg har blir sett på som veldig kunnskapsrik, men sliter med fokus, og får stadig nye ideer. Jeg vet at alle rundt meg bryr seg om meg da, noe som selvsagt ikke er lett.

Takk for gode ord, jeg trengte både de og klemmen. 

Anonymkode: 6d855...c62