Vil vinninga gå i spinninga - samboer med småbarnsmor

[AnonymBruker]

Er forelsket i ei som har 3 små barn, jeg har to små.

Jeg har lyst til å bli samboer med henne, men tenker om livet blir totalt endret og vil bli stress med bonus barn for oss begge, og den logistikken, kjøring, skole, skriking, økonomi.

Kan man ta noen grep for at livet forblir "idyll" til tross for bonusbarn?

Anonymkode: f6208...9d2

[AnonymBruker]

Nei. Vær særboere, og vær kjærester når dere ikke har barn.

Lenge.

Det er oppskriften på et lykkelig "mine, dine, våre barn".

Å bo sammen med 5 små barn hørtes over gjennomsnittet slitsomt og kaotisk ut, spesielt for barna.

Dere kan jo møtes med barn og gjøre hyggelige ting sammen, men gå hjem hver for dere ved leggetid.

Anonymkode: 8a5a7...942

[AnonymBruker]

Det er umulig å svare på.

Jeg har en unge og kjæresten to. Ungene er på samme alder. Vi er først og fremst kjærester, men vi gjør ting sammen med ungene også. Noen ganger med alle 3, noen ganger bare med hans. I tillegg har vi hatt hyttehelg alle sammen. Vi stortrives sammen og ungene kommer overens.
 

Neste steg er ferier sammen. Vi vil først og fremst bare tilbringe masse tid sammen og bruke god tid på å bygge opp relasjonene mellom oss og barna. Vi har en 3 års plan i første omgang.
 

Den innebærer å fortsette som nå. Han bor i en annen kommune så han må vurdere om han vil flytte der jeg bor(jeg er ikke flyttbar, noe han forstår og han ønsker egentlig å flytte hit da han har bodd her før og elsker stedet). 

Så evt at han kjøper her og vi begynner å tilbringe flere helger sammen og noe overnattinger i hverdager for å se hvordan hverdagslig familiedynamikk fungerer.

Først etter det tar vi ny vurdering om vi skal fortsette som særboere til ungene er større eller om vi merger oss. 
 

Å bare hoppe inn i samboerskap med masse barn involvert høres skummelt ut. Det er så mye som skal klikke og funke og det burde testes over tid for alle parters del.

Jeg vet at jeg og han funker veldig godt sammen, har samme verdier og syn på oppdragelse. Når vi er sammen med ungene flyter alt veldig naturlig og vi har funnet rollene våre naturlig som foreldre uten å egentlig ha pratet om det. Ungene hans hører på meg og han kan fint gjøre andre ting eller la oss være alene uten drama. Han stoler på meg og min form for oppdragelse og har ikke noe imot at jeg fikser opp i konflikter eller sier i fra til ungene om ting. 
 

 

Anonymkode: e0514...30b