Lov å være bitter pga min psykiske helse grunnet oppvekst? Har jo fortsatt kontakt med mine foreldre..

[AnonymBruker]

Jeg er en bitter dame i slutten av 30-årene.. 

Fikk diagnosene mine i voksen alder, hoveddiagnosen ble blandet personlighetsforstyrrelse pga oppveksten min. En far som slet psykisk og lot det gå ut over både kone og barn, forferdelig sint (og paranoid). Moren vår var et skall som godtok å både få bank og psykisk mishandling. Og midt oppi dette satt vi barna… faren vår var så sint og uberegnelig at vi endret oss for å passe inn. Har vært sint på moren min fordi hun ikke stoppet dette. Dette måtte vi vokse opp i. Ingen gjorde noe… 

i tillegg så holdt moren vår sin forkjærlighet til yngstemann. Det har vært tydlig i alle år… vi to eldste var hun nok glad i, men ikke på samme måte som yngstemann. Slik har det fortsatt i voksen alder også. Og jeg er bitter… men holder det for meg selv, og føler meg «svak» som ikke har tatt et oppgjør med voksne foreldre. Kommer aldri til å gjøre det heller. 
 

her sitter jeg da, med dårlig psykisk helse pga min oppvekst. Har jeg lov å være bitter? Faen altså, for et liv..

Tåpelig innlegg, men måtte bare få ut litt steam…. 

Anonymkode: 972a8...dd1

[AnonymBruker]

Selvfølgelig har du lov til å være bitter, men det hjelper jo ikke på noe som helst. Men du har lov ❤️ 

Anonymkode: f5ad9...74a

[Jaytee]

Klart du har lovt, men er det verdt å leve et sånt liv? Prøv å lev et mest mulig lykkelig liv, du vet aldri når det tar slutt. 

[Raven.Writingdesk]

Hva slags barndom hadde dine foreldre, tror du..? Om en av de ble voldsutøver og den andre ble voldsoffer? Det kan hjelpe å se sine foreldre i kontekst, arvepsykologi.. ikke for å unnskylde men for å forstå. Jeg tror ikke sinne og bitterhet gir deg særlig mye annet enn at det forgiftet en selv innvendig. Kanskje er bitterhet i perioder i livet nødvendig, for å forstå seg selv, og det er et slags sinne på vegne av seg selv. Men langsiktig vil det ikke gi deg så mye annet enn at det sliter deg ut og bryter deg ned..