Angrer og sørger over abort mange år senere, flere?

[AnonymBruker]

Min bestevenninne hadde 2 provoserte aborter i tidlig tyveårene, har snakket litt med henne men hun føler seg likegyldig til dette, og er jo forsåvidt glad på hennes vegne for det. Hun har nå barn med sin ektemann. Jeg hadde en abort for 12 år siden som fremdeles hjemsøker meg og jeg vet ikke hvor normalt det er at jeg fremdeles angrer og sørger. 
Fikk bare en pille som 20-åring i nytt forhold med uplanlagt graviditet og ingen informasjon eller oppfølging, aborten hjemme var ekstremt voldsom da jeg lå i eget blod og oppkast i badekaret, jeg måtte vente til jeg var i uke 9 og riene var ekstreme. Noen måneder etter fikk jeg dødsangst og panikkangst og da jeg var ung forstod jeg ikke relasjonen til aborten og bare isolerte meg. Det ble så ille at jeg ble henvist til en fantastisk psykiater som kunne forklare at angsten handlet om traumer fra aborten. 
Så jeg er jo over den delen. Men det er fremdeles stunder som i kveld der jeg sørger og angrer. Har et barn på 8 år og tenker h*n kunne hatt et søsken. Tanken på at jeg tok livet av eget barn er vond og føler det er en livslang sorg. Men føler nesten det er tabu at man ikke bare går videre og at man er rar om man sørger i årevis. Noen som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 80ac6...793

[Anononyma]

Har ikke så mye smart å si, ville bare gi deg støtte og en digital klem ❤️ Skjønner at det er vondt, og det vil nok dessverre være en sorg du bærer med deg resten av livet!

[AnonymBruker]

Tok abort for 12 år siden, de første 7-8 årene var veldig tunge, heldigvis går det bedre nå. Du har min sympati, og vit at det er normalt å angre og sørge. 

Anonymkode: cd18e...342

[Topsi]

Så trist at du ikke har det bra, Amathea tilbyr samtaler også etter abort Hvis en har behov for det. Har du mulighet og ønske om å snakke med dem?

[AnonymBruker]

Her snakker vi enda en kvinnekamp som ikke er tatt. Det er hårreisende hva unge jenter må gå gjennom, og uten oppfølging. Jeg har selv tatt kirurgisk abort, og det var helt annerledes, merket lite til det. Men uansett bør man få en ordentlig samtale, det er skammelig at kvinner ikke får dette.

Jeg sliter ikke selv, men det hender nok jeg tenker over det, siden vi har hatt trøbbel med å få flere og vi kun har ett barn. Nå er jeg 43 og har gitt opp IVF. Samtidig var det helt rett valg (jeg var på et dårlig sted i livet), og en ikke-traumatisk abort annet enn mentalt, og da tror jeg det er mye enklere.

Jeg synes dine opplevelser høres forferdet vonde ut, og du har min medfølelse. Det er trist at du ikke fikk oppfølging.

Anonymkode: 90d73...dc3

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar og forståelse, grudde meg litt til å poste og dette gjorde det lettere ❤️

Anonymkode: 80ac6...793