Jeg har så sterke følelser- hvordan regulere?

[AnonymBruker]

Jeg har flott familie, god jobb, gode venner, god økonomi og har hatt en god oppvekst. Ingen traumer.

Jeg har alltid blitt veldig glad og veldig lei meg. Når noe går dårlig føler jeg at jeg reagerer unormalt sterkt. Et eksempel: et av barna kom ikke i klasse med sine beste venner og ble veldig lei seg. Jeg prøvde kontakte skolen og bytte, men fikk nei. Barnet håndterte det ganske greit, men var litt lei seg. Jeg var mer lei meg enn barnet (viste det ikke) og det ødela mye av ferien for min del fordi jeg tenkte så mye på det.

Jeg forsøker med perspektiv-tenking. Barn sulter ihjel osv, men jeg får ikke til å ikke være lei meg over det som ikke er spesielt alvorlig. Den sterke gleden jeg ofte føler er bare deilig, men vondt når de sterke følelsene er sinne eller fortvilelse.

Noen råd?

Anonymkode: 4070d...1bf

[lillevill]

Folk regulerer jo forskjellig. Det er jo noen som opplever større og sterkere følelser enn andre. Noen rekker seg unna og regulerer ved å være helt alene. Noen må rope det ut og ha noen som responderer. ( feks en venn. En psykolog. En partner.) noen distraherer seg, noen må ut å løpe, og noen må grine det ut. Det er feil å se ned på måter å distrahere seg men jeg tenker at det er fint å regulere ved å si til seg selv at:

1. Det går bra.

2. Det er sunt å bli kjent med nye mennesker, barnet kan få nye venner og vil få nye venner.

3. Ja jeg er lei meg, men nå skal jeg være lei meg bare i dag, og så snur vi til positivt snakk i morgen. Du kan bestemme deg for å ikke dvele. Lære barnet det samme, men møte på følelser. 

[AnonymBruker]

Ja, jeg prøver å si det til meg selv, men tankene kommer tilbake hele tiden. Krever mye å holde unna.

Anonymkode: 4070d...1bf

[Gjest Hoia]

Er du ikke engstelig mer enn lei deg da? Barn bevarer jo ofte venner på tvers av klasser? For meg virker det mer som om du ikke tåler å få det som du vil.

[AnonymBruker]

Jeg har det som deg, TS. Veldig sterke følelser som fremstår nærmest altoppslukende. Det er veldig vondt å ha det sånn, jeg får katastrofetanker og ser for meg verste mulige utfall. Misunner f eks søsteren min, som har en langt mer rasjonell, saklig og logisk tankegang og ikke bekymrer seg gjennomsiktig for alt.

Men jeg fikk mange aha-opplevelser av å ta et gratis stressmestringskurs i regi av kommunen. Det handler f eks om kvernetanker, tankekjør, bekymringer og angst. Veldig oppegående folk som gikk på kurset (usikker på hva jeg forestilte meg på forhånd), traff faktisk igjen en tidligere kollega der. Anbefales på det sterkeste.

Anonymkode: 6f07e...012

[AnonymBruker]

Hoia skrev (24 minutter siden):

Er du ikke engstelig mer enn lei deg da? Barn bevarer jo ofte venner på tvers av klasser? For meg virker det mer som om du ikke tåler å få det som du vil.

Nei, det handler ikke om prinsessesyndrom og bortskjemthet, men om at man føler ting ekstremt sterkt, slik at man får en iskald, vond knute i magen og blir svimmel i hodet. Det kan være veldig vondt å ha det slik, at man nærmest ikke får puste pga bekymringer og kvernetanker, og du skal være veldig takknemlig for at du ikke har det slik.

Anonymkode: 6f07e...012

[AnonymBruker]

Det lure hadde nok vært å gå til en psykolog, men hvis du ikke er interessert i det kan du lese dette:

 

Følelser oppstår fra tanker. For å kunne regulere følelsene må du bli klar over hva du tenker og hva du tenker om tankene dine. Du har nok et mønster med mye grubling og bekymringstanker uten at du nødvendigvis er klar over det selv. I tillegg kan det hende du tenker at bekymringstankene er nyttige fordi de løser problemer etc (noe de egentlig ikke er) eller at du tenker du ikke kan kontrollere det. Så det du kan lære deg er å observere tankene dine uten å engasjere deg i dem eller å prøve å undertrykke dem. En annen teknikk er å utsette bekymringstankene, f.eks ved å ha et eget tidspunkt (30 min, f.eks kl 20) der du kan bekymre deg for ting og at når de bekymringstankene dukker opp ellers ila dagen så sier du til deg selv at det må du tenke på under den fastsatte tiden. Hvis du blar litt ned på denne siden kan du finne en gratis ebok om dette som du kan laste ned og jobbe deg igjennom: 

https://metacognitivetherapycentral.com/does-metacognitive-therapy-work-and-how/

 

Anonymkode: cdf53...b6a

[Amnesia]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det lure hadde nok vært å gå til en psykolog, men hvis du ikke er interessert i det kan du lese dette:

 

Følelser oppstår fra tanker. For å kunne regulere følelsene må du bli klar over hva du tenker og hva du tenker om tankene dine. Du har nok et mønster med mye grubling og bekymringstanker uten at du nødvendigvis er klar over det selv. I tillegg kan det hende du tenker at bekymringstankene er nyttige fordi de løser problemer etc (noe de egentlig ikke er) eller at du tenker du ikke kan kontrollere det. Så det du kan lære deg er å observere tankene dine uten å engasjere deg i dem eller å prøve å undertrykke dem. En annen teknikk er å utsette bekymringstankene, f.eks ved å ha et eget tidspunkt (30 min, f.eks kl 20) der du kan bekymre deg for ting og at når de bekymringstankene dukker opp ellers ila dagen så sier du til deg selv at det må du tenke på under den fastsatte tiden. Hvis du blar litt ned på denne siden kan du finne en gratis ebok om dette som du kan laste ned og jobbe deg igjennom: 

https://metacognitivetherapycentral.com/does-metacognitive-therapy-work-and-how/

 

Anonymkode: cdf53...b6a

Dette! Anbefaler å lese om metakognitiv terapi slik det anbefales her, evt oppsøke en psykolog som holder på med det. Jeg er som deg, TS, og føler metakognitiv terapi er det eneste som har hjulpet meg. Øver mye på å ta mine egne følelser og tanker mindre seriøst og la de være i fred. 

Endret 9. mars 2024 av Amnesia

[AnonymBruker]

Det som hjelper for meg er å legge meg ned og tenke ut tankene. Feks dette med skole kunne jeg tenkt på slik. 

Jeg er lei meg fordi han og kompisen ikke kom i samme klasse fordi jeg er bekymret for at han vil falle ut sosialt, bli mobbet etc etc. 

Tenke ut alt som du er bekymret for i én setting. Uten å minimere bekymringene, eller snakke i mot bekymringene. 

Dette til forskjell fra å prøve å unngå tankene, eller prøve å overbevise deg om at det kommer til å bli bra. 

Prøv det neste gang? 

Anonymkode: fbb5e...721

[AnonymBruker]

Jeg er akkurat lik, føler så mye. Når jeg er trist får jeg vondt i hele kroppen og, det er så sterkt at det blir uutholdelig. Jeg har 80 % vonde følelser og, så det er ikke noe godt å leve. Har gått i terapi i mange år, men jeg opplever ikke at det gjør at følelsene blir mindre sterke. 

Anonymkode: cc4a4...d7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jeg er akkurat lik, føler så mye. Når jeg er trist får jeg vondt i hele kroppen og, det er så sterkt at det blir uutholdelig. Jeg har 80 % vonde følelser og, så det er ikke noe godt å leve. Har gått i terapi i mange år, men jeg opplever ikke at det gjør at følelsene blir mindre sterke. 

Anonymkode: cc4a4...d7f

Prøvd å bytte til en metakognitiv terapeut? 

Anonymkode: cdf53...b6a

[AnonymBruker]

Jeg er også slik. For meg er det en del av RSD, som viste seg å være ADHD. Jeg har prøvd alt mulig av terapi. Medisiner har hjulpet ekstremt på dette, rett og slett. 

Anonymkode: 4e291...278

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det som hjelper for meg er å legge meg ned og tenke ut tankene. Feks dette med skole kunne jeg tenkt på slik. 

Jeg er lei meg fordi han og kompisen ikke kom i samme klasse fordi jeg er bekymret for at han vil falle ut sosialt, bli mobbet etc etc. 

Tenke ut alt som du er bekymret for i én setting. Uten å minimere bekymringene, eller snakke i mot bekymringene. 

Dette til forskjell fra å prøve å unngå tankene, eller prøve å overbevise deg om at det kommer til å bli bra. 

Prøv det neste gang? 

Anonymkode: fbb5e...721

Jeg fikk beskjed av min metakognitive terapeut at man ikke skal unngå tankene/overbevise seg om at det går bra, men heller IKKE tenke det ut med alle mulige scenarioer. Hodet forstår ikke forskjell på ekte og tenkte problemer, så dette blir grubling som gir mer ubehag.

Anonymkode: 4e291...278

[frøkna]

Jeg anbefaler deg å oppsøke psykolog. Det er ikke vanlig at slike hendelser går såpass inn på en. Det kan være til god nytte å dele slike tanker og følelser med en annen. Ut i fra innlegget ditt virker det som at du fint klarer å resonnere rundt dette så tror du vil få bra utbytte av profesjonelle samtaler rundt dette. 

[AnonymBruker]

Høres ut med fare for at du blir sur at du er bortskjemt med et liv som har vært uten særlig motgang...Reagerer da sterkt på "mindre viktige ting" som at barnet ikke kom i klassen med bare ukjente....🤷

Anonymkode: c5537...86a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Høres ut med fare for at du blir sur at du er bortskjemt med et liv som har vært uten særlig motgang...Reagerer da sterkt på "mindre viktige ting" som at barnet ikke kom i klassen med bare ukjente....🤷

Anonymkode: c5537...86a

Du har ikke RSD iallefall, og det skal du være glad for. Det handler ikke om motgang og blabla, det handler om hvor jævlig vondt det gjør. Slike ting kan gjøre vondere enn større ting som du tenker at burde være vondt. Det er rett og slett umulig å beskrive følelsen. 

Anonymkode: 4e291...278

[Majer]

Det er to forskjellige ting å føle mye og føle lenge. Noen har utfordringer med begge deler. Så hvilken strategi man skal bruke kommer an på hvilken eller hvilke utfordringer man har

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Prøvd å bytte til en metakognitiv terapeut? 

Anonymkode: cdf53...b6a

Ja har prøvd, metakognitiv terapi var helt ubrukelig for meg i hvert fall. 

Anonymkode: cc4a4...d7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Høres ut med fare for at du blir sur at du er bortskjemt med et liv som har vært uten særlig motgang...Reagerer da sterkt på "mindre viktige ting" som at barnet ikke kom i klassen med bare ukjente....🤷

Anonymkode: c5537...86a

Ikke TS, men har det som henne. Ble mobbet, har vært i to forhold med vold, blitt voldtatt og mistet en forelder. Det er ikke noen sammenheng med dette og et liv uten motgang. 

Anonymkode: cc4a4...d7f

[Helene1982]

Jeg tenker at livet har mange hendelser som ikke er som vi hadde sett for oss, ikke er rettferdige og som ikke er optimale i forhold til egen plan. Det jeg pleier å tenke i sånne situasjoner, er å akseptere det, og gi det litt tid, fordi det ikke alltid er mitt ønske eller mening som er det eneste riktige. Jeg pleier å sette en tidsramme på det - for eksempel om ikke barnet trives etter 3 måneder, har du opparbeidet deg grunner til hvorfor, og det er større sjanse for at du kan endre avgjørelsen. Min erfaring er at som oftest er ikke endring bare dårlig, og når tiden er ute, vil jeg ikke endre det likevel, men jeg liker å tenke at det er en mulighet for endring senere.