Skal jeg virkelig forbli barnløs og bli gammel alene?

[AnonymBruker]

Tung tråd å skrive. Vil egentlig bare få dette ut, samtidig som det hadde vært fint å høre andres innspill. 

Jeg er 29 år gammel. Gjennom store deler av 20-årene, ønsket jeg aldri å få barn. Jeg har vært i to forhold, med to vilt forskjellige menn, og jeg har ikke hatt lyst til å ha barn med noen av de. Jeg følte meg aldri verpesyk, tenkte aldri at det hadde vært fint å fått en "blanding" av oss to. Jeg tok graviditetstester månedlig fordi jeg var redd for å bli gravid og komme så langt på vei at jeg ikke fikk abortere det bort. Jeg har aldri vært gravid, aldri tatt abort. Brukt prevensjon og beskyttet meg. Det å skulle få barn i tidlig 20-årene så jeg på som mitt største mareritt. 

For rundt 5 år siden ble jeg enslig, og jeg har i grunnen ikke hatt lyst til å finne en ny mann. Brent barn skyr ilden, jeg vil ikke brenne meg flere ganger. Men, noe jeg har kjent på de siste par årene, er lysten til å få barn. Jeg tenker ofte på det å skulle være mor, det å bære frem og føde et barn, se en miniversjon av meg selv vokse opp. Gi all min omsorg og kjærlighet til noen, ubetinget kjærlighet, som jeg ikke vet hva er og som jeg ikke tror jeg får vite hva er før jeg eventuelt får barn selv. 

Men... Jeg ser jo hvor utrygg verdenen er akkurat nå. Jeg er skråsikker på at 3. verdenskrig skjer i løpet av min levetid. Om det blir om 1 år, 5 år eller 20 år er vanskelig å si, men det skjer, det er det ingen tvil i. Hvor hardt råket vi blir her i Norge er vanskelig å si, men jeg ser for meg det verste og jeg kan ikke forestille meg hvor skummelt det må være å ha barn å bekymre seg for også. Jeg vet dette høres idiotisk ut, at man kan jo ikke tenke sånn. Men jeg gjør det. Samtidig hører jeg at det er svært mye mobbing blant barn og unge, ungdommen i dag er opphengt i sosiale medier og jeg skjønner selv at skadevirkningene av sosiale medier vil bli store på sikt. De fleste av oss vet at sosiale medier ikke er bra, men jeg tror ikke vi har innsett hvor ille det faktisk er for de unge. 

Så ble jeg jo mobbet som barn også. Hva om barnet mitt blir mobbet? Hva om jeg ikke klarer å beskytte det? Hva om barnet blir som meg? Jeg har ikke gjort det så bra her i livet, jeg har hatt psykiske plager hele mitt voksne liv og jeg hadde det tungt som tenåring. Som barn var jeg redd og tilbaketrukket, turte aldri stå opp for meg selv. 

Det plager meg at jeg likevel drømmer om barn. Fornuften i meg sier at det ikke er klokt, jeg tenker også at jeg begynner å bli for gammel - ja, jeg vet, mange får barn i 30-års alderen og snittalderen for førstegangsfødende er vel begynnelsen av 30-årene et sted. Men jeg har ikke mann og jeg har ikke livet på stell, alenemor ønsker jeg ikke å bli og jeg har null tro på at en relasjon til en mann kan vare lenge. Ergo vil jeg før eller siden uansett ende opp som alenemor. Det vil jeg ikke. Jeg stoler ikke på menn, dessverre. Stoler ikke noe særlig på kvinner heller, men når det kommer til forhold og trygghet... Nei, det skjer ikke at jeg stifter familie. 

Jeg føler på en stor tomhet. Jeg er ikke redd for å angre, og jeg tror ikke jeg kommer til å angre på at jeg forblir barnløs. Men, om jeg gjør det, vil det bli en stor sorg, men jeg tenker at det må jeg ta når det skjer. Jeg frykter litt å bli gammel alene, når mamma og pappa er borte så vil jeg være helt alene. Jeg har søsken, men vi har ikke spesielt god kontakt. 

Må innrømme at jeg tenker ofte at jeg ikke vil bli gammel, og livet føles plutselig så kort. Dagene går så fort, jeg er på ekte voksen nå, og jeg liker det ikke. 

Anonymkode: 34278...ef8

[Gjest Blåmonster]

Å finne mann får å få barn er aldri rett motiv.

[AnonymBruker]

Blåmonster skrev (1 minutt siden):

Å finne mann får å få barn er aldri rett motiv.

Jeg trodde det kom tydelig frem i posten min at jeg ikke skal ha barn, og dermed heller ikke en partner? 

Anonymkode: 34278...ef8

[AnonymBruker]

Jeg er i 40-årne ute mann og barn, og jeg elsker livet. Men jeg har jo valgt det selv, så det er klart situasjonen blir annerledes da. Kan du prøve å finne noe annet som gir deg mål og mening i hverdagen? Det er så fantastisk mange muligheter der ute, og å legge egen livskvalitet i hendene på mann og barn er nok ikke veien til lykke.

Anonymkode: 31b77...ed4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tung tråd å skrive. Vil egentlig bare få dette ut, samtidig som det hadde vært fint å høre andres innspill. 

Jeg er 29 år gammel. Gjennom store deler av 20-årene, ønsket jeg aldri å få barn. Jeg har vært i to forhold, med to vilt forskjellige menn, og jeg har ikke hatt lyst til å ha barn med noen av de. Jeg følte meg aldri verpesyk, tenkte aldri at det hadde vært fint å fått en "blanding" av oss to. Jeg tok graviditetstester månedlig fordi jeg var redd for å bli gravid og komme så langt på vei at jeg ikke fikk abortere det bort. Jeg har aldri vært gravid, aldri tatt abort. Brukt prevensjon og beskyttet meg. Det å skulle få barn i tidlig 20-årene så jeg på som mitt største mareritt. 

For rundt 5 år siden ble jeg enslig, og jeg har i grunnen ikke hatt lyst til å finne en ny mann. Brent barn skyr ilden, jeg vil ikke brenne meg flere ganger. Men, noe jeg har kjent på de siste par årene, er lysten til å få barn. Jeg tenker ofte på det å skulle være mor, det å bære frem og føde et barn, se en miniversjon av meg selv vokse opp. Gi all min omsorg og kjærlighet til noen, ubetinget kjærlighet, som jeg ikke vet hva er og som jeg ikke tror jeg får vite hva er før jeg eventuelt får barn selv. 

Men... Jeg ser jo hvor utrygg verdenen er akkurat nå. Jeg er skråsikker på at 3. verdenskrig skjer i løpet av min levetid. Om det blir om 1 år, 5 år eller 20 år er vanskelig å si, men det skjer, det er det ingen tvil i. Hvor hardt råket vi blir her i Norge er vanskelig å si, men jeg ser for meg det verste og jeg kan ikke forestille meg hvor skummelt det må være å ha barn å bekymre seg for også. Jeg vet dette høres idiotisk ut, at man kan jo ikke tenke sånn. Men jeg gjør det. Samtidig hører jeg at det er svært mye mobbing blant barn og unge, ungdommen i dag er opphengt i sosiale medier og jeg skjønner selv at skadevirkningene av sosiale medier vil bli store på sikt. De fleste av oss vet at sosiale medier ikke er bra, men jeg tror ikke vi har innsett hvor ille det faktisk er for de unge. 

Så ble jeg jo mobbet som barn også. Hva om barnet mitt blir mobbet? Hva om jeg ikke klarer å beskytte det? Hva om barnet blir som meg? Jeg har ikke gjort det så bra her i livet, jeg har hatt psykiske plager hele mitt voksne liv og jeg hadde det tungt som tenåring. Som barn var jeg redd og tilbaketrukket, turte aldri stå opp for meg selv. 

Det plager meg at jeg likevel drømmer om barn. Fornuften i meg sier at det ikke er klokt, jeg tenker også at jeg begynner å bli for gammel - ja, jeg vet, mange får barn i 30-års alderen og snittalderen for førstegangsfødende er vel begynnelsen av 30-årene et sted. Men jeg har ikke mann og jeg har ikke livet på stell, alenemor ønsker jeg ikke å bli og jeg har null tro på at en relasjon til en mann kan vare lenge. Ergo vil jeg før eller siden uansett ende opp som alenemor. Det vil jeg ikke. Jeg stoler ikke på menn, dessverre. Stoler ikke noe særlig på kvinner heller, men når det kommer til forhold og trygghet... Nei, det skjer ikke at jeg stifter familie. 

Jeg føler på en stor tomhet. Jeg er ikke redd for å angre, og jeg tror ikke jeg kommer til å angre på at jeg forblir barnløs. Men, om jeg gjør det, vil det bli en stor sorg, men jeg tenker at det må jeg ta når det skjer. Jeg frykter litt å bli gammel alene, når mamma og pappa er borte så vil jeg være helt alene. Jeg har søsken, men vi har ikke spesielt god kontakt. 

Må innrømme at jeg tenker ofte at jeg ikke vil bli gammel, og livet føles plutselig så kort. Dagene går så fort, jeg er på ekte voksen nå, og jeg liker det ikke. 

Anonymkode: 34278...ef8

Du er bare 29 og har såvidt rukket å bli ‘ekte voksen’❤️ Tro meg, du har fortsatt mesteparten av livet foran deg, og du snakker som om du har kommet halvveis!

Selv var jeg 10 år eldre enn deg da jeg til slutt fant den rette mannen å få barn med. Dvs jeg fant riktignok, men lette ikke. Jeg hadde egentlig forsont meg med å være singel og barnløs hele livet og kommet frem til at det var helt greit. Syns det mest plagsom var at folk rundt meg ikke så ut til å akseptere dette og maste mye. Jeg bare ignorerte maset.

Likevel, livet, det skjer. Og der var han plutselig likevel, og vi fikk to barn like etterpå i løpet av 3 år. 
 

Vet at vi kvinner får mye mas om den biologiske klokka vår og at det kan bli for sent. Men se deg rundt. De fleste får faktisk barn ganske sent nå og det går stort sett helt fint! Jeg føler meg ikke som en gammel mor ift andre mødre rundt meg selv om jeg er 45 år og fortsatt har et barnehagebarn.

Så ver så snill og prøv å slapp av og nyt livet i mens det skjer. Plutselig en dag er du mamma❤️

Anonymkode: 7fac4...0ec

[Gjest Blåmonster]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg trodde det kom tydelig frem i posten min at jeg ikke skal ha barn, og dermed heller ikke en partner? 

Anonymkode: 34278...ef8

Jeg leste  bare overskriften 🤣

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tung tråd å skrive. Vil egentlig bare få dette ut, samtidig som det hadde vært fint å høre andres innspill. 

Jeg er 29 år gammel. Gjennom store deler av 20-årene, ønsket jeg aldri å få barn. Jeg har vært i to forhold, med to vilt forskjellige menn, og jeg har ikke hatt lyst til å ha barn med noen av de. Jeg følte meg aldri verpesyk, tenkte aldri at det hadde vært fint å fått en "blanding" av oss to. Jeg tok graviditetstester månedlig fordi jeg var redd for å bli gravid og komme så langt på vei at jeg ikke fikk abortere det bort. Jeg har aldri vært gravid, aldri tatt abort. Brukt prevensjon og beskyttet meg. Det å skulle få barn i tidlig 20-årene så jeg på som mitt største mareritt. 

For rundt 5 år siden ble jeg enslig, og jeg har i grunnen ikke hatt lyst til å finne en ny mann. Brent barn skyr ilden, jeg vil ikke brenne meg flere ganger. Men, noe jeg har kjent på de siste par årene, er lysten til å få barn. Jeg tenker ofte på det å skulle være mor, det å bære frem og føde et barn, se en miniversjon av meg selv vokse opp. Gi all min omsorg og kjærlighet til noen, ubetinget kjærlighet, som jeg ikke vet hva er og som jeg ikke tror jeg får vite hva er før jeg eventuelt får barn selv. 

Men... Jeg ser jo hvor utrygg verdenen er akkurat nå. Jeg er skråsikker på at 3. verdenskrig skjer i løpet av min levetid. Om det blir om 1 år, 5 år eller 20 år er vanskelig å si, men det skjer, det er det ingen tvil i. Hvor hardt råket vi blir her i Norge er vanskelig å si, men jeg ser for meg det verste og jeg kan ikke forestille meg hvor skummelt det må være å ha barn å bekymre seg for også. Jeg vet dette høres idiotisk ut, at man kan jo ikke tenke sånn. Men jeg gjør det. Samtidig hører jeg at det er svært mye mobbing blant barn og unge, ungdommen i dag er opphengt i sosiale medier og jeg skjønner selv at skadevirkningene av sosiale medier vil bli store på sikt. De fleste av oss vet at sosiale medier ikke er bra, men jeg tror ikke vi har innsett hvor ille det faktisk er for de unge. 

Så ble jeg jo mobbet som barn også. Hva om barnet mitt blir mobbet? Hva om jeg ikke klarer å beskytte det? Hva om barnet blir som meg? Jeg har ikke gjort det så bra her i livet, jeg har hatt psykiske plager hele mitt voksne liv og jeg hadde det tungt som tenåring. Som barn var jeg redd og tilbaketrukket, turte aldri stå opp for meg selv. 

Det plager meg at jeg likevel drømmer om barn. Fornuften i meg sier at det ikke er klokt, jeg tenker også at jeg begynner å bli for gammel - ja, jeg vet, mange får barn i 30-års alderen og snittalderen for førstegangsfødende er vel begynnelsen av 30-årene et sted. Men jeg har ikke mann og jeg har ikke livet på stell, alenemor ønsker jeg ikke å bli og jeg har null tro på at en relasjon til en mann kan vare lenge. Ergo vil jeg før eller siden uansett ende opp som alenemor. Det vil jeg ikke. Jeg stoler ikke på menn, dessverre. Stoler ikke noe særlig på kvinner heller, men når det kommer til forhold og trygghet... Nei, det skjer ikke at jeg stifter familie. 

Jeg føler på en stor tomhet. Jeg er ikke redd for å angre, og jeg tror ikke jeg kommer til å angre på at jeg forblir barnløs. Men, om jeg gjør det, vil det bli en stor sorg, men jeg tenker at det må jeg ta når det skjer. Jeg frykter litt å bli gammel alene, når mamma og pappa er borte så vil jeg være helt alene. Jeg har søsken, men vi har ikke spesielt god kontakt. 

Må innrømme at jeg tenker ofte at jeg ikke vil bli gammel, og livet føles plutselig så kort. Dagene går så fort, jeg er på ekte voksen nå, og jeg liker det ikke. 

Anonymkode: 34278...ef8

Alltid vært urolighet i verden, 3 verdenskrig såpass ja… 

Anonymkode: d55ca...a0b

[AnonymBruker]

Herregud, du er 29 og tidenes overtenker. Ro da bare ned! Verdenskrig og evig barnløs? Altså...🙄

Anonymkode: 49fa7...e43

[AnonymBruker]

Du er bare 29. Svært mye kan endre seg for deg de neste 10 åra. 

 

Når det er sagt, min tante ønsket seg familie og barn, men hun fant seg ikke mannen sin før hun var midt i førtiåra og da var det (for henne) for sent. Men han var fraskilt og hadde to halvstore barn. Og alt bare klaffet i alle relasjoner (inkludert ekskone). Og nå er hun svært stolt og lykkelig bestemor. Noe hun virkelig ikke hadde trodd som singel og barnløs 44åring. 

 

Man vet aldri hva livet bringer. Men siden du sliter sånn med nære relasjoner kan det kanskje være en idé å få seg noe mer hjelp? 

Anonymkode: 403ba...8d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Alltid vært urolighet i verden, 3 verdenskrig såpass ja… 

Anonymkode: d55ca...a0b

Har du levd i en hule de siste årene eller?

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Herregud, du er 29 og tidenes overtenker. Ro da bare ned! Verdenskrig og evig barnløs? Altså...🙄

Anonymkode: 49fa7...e43

Gå å spy en annen plass  

ts: du har ikke engang nådd gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende. Hvis du bestemmer deg for å kjøre alene-morløpet så finnes det alternativer for å få det til å skje  det blir nok tøft, men for meg har barna vært det beste som har hendt meg! Virker som du er ganske sikker på at du ikke kommer til å få barn nå. Men det er lov å ombestemme seg  og ender du opp med å stå for valget om å ikke få barn så må du finne andre ting å fylle livet med, og det er sikkert fint også❤️

Anonymkode: 22fd5...7fc