Noen her som var i et forhold med uenighet om barn/ikke barn? vil høre din erfaring og utfall

[AnonymBruker]

Hei, jeg vil gjerne høre om deg som har vært i følgende situasjon/dilemma, og hva du valgte. 

Samboer/ektefelle/kjæreste vil ikke ha barn, men du kjenner på at du ønsker det. Du elsker vedkommende, men er også redd for å bli bitter og sorgfull over å aldri ha forsøkt å få barn. Eller omvendt, du ønsket ikke barn, men fikk det fordi du ikke ville være uten partneren din. 

Her er mulige utfall for den første: 

- du valgte å bli hos partner, og ga opp en mulighet til å kanskje treffe noen andre som ville ha barn 

- Du forlot partneren din og fant lykken med en annen og fikk barn 

- Du forlot partneren og mistet din elskede, men møtte aldri en annen og endte med å ikke få barn når du hadde tid. 

Interessert i å høre om deg som også har gått med på å få barn fordi å bryte opp forholdet var uaktuelt, eller du har en partner som ble med på det for å bevare forholdet og at det skulle være dere to fortsatt. 

Jeg selv har møtt den perfekte mannen for meg, og vi har det så fint sammen. Dog heller jeg mer mot barn enn han, som er ganske sikker på at han ikke vil. Jeg har pr nå ikke så stort ønske om å bli mor at jeg er villig til å gå fra han for å begynne dating-kjøret igjen og prøve å møte en annen når kjærlighetssorgen hadde passert..er 33. han er 38. tenker mye på disse scenarioene.. og vil gjerne høre både vonde og fine erfaringer og hva du/dere valgte. 

Anonymkode: 6cff4...18a

[AnonymBruker]

Han var enig i mitt valg når vi ble sammen, men begynte mase om barn etter vi hadde vært samboere halvannet år. Jeg forlot han, og fant lykken med en som ikke ville ha barn. Eksen fant "lykken" med ei som ville ha barn, og de har nå to barn sammen som de har 50% hver...

For meg var det aldri noe å tenke på, jeg var og er helt sikker på mitt valg, jeg er ikke villig til å inngå kompromiss på det punktet. Og jeg ville aldri godtatt at en partner viket fra sine ønsker heller...

Anonymkode: 09eac...812

[AnonymBruker]

Jeg ønsket barn, han ikke.

Jeg ble gravid, tok ikke abort.

Samlivet ble vanskelig, egoismen hans kom tydelig fram. Han sa høyt flere ganger foran begge barna at han ville ikke ha barn.

Jeg skilte meg og har daglig omsorg for begge barna. Kun helgesamvær med far. 

Anonymkode: f9ed1...c0e

[AnonymBruker]

Han fant ut etter hvert at han ikke ønsket barn likevel, mitt ønske om barn er svært høyt og noe jeg ikke kan leve med å velge bort. Vi flyttet derfor fra hverandre for noen mnd siden, men har fremdeles mye kontakt. Ingen av oss har gått videre, eller virker interessert i det. Det er liksom oss to, men vi har godt av litt avstand nå, for å finne ut av ting hver for oss, og sammen. Mulig det blir oss igjen og at barn likevel blir aktuelt, noe jeg håper, for det er ingen andre jeg heller vil ha barn med enn han, og han sier han ikke vil ha med noen andre enn meg heller - hvis han skal ha. Men det er viktig for meg at han faktisk ønsker det, og ikke ender opp med å gi meg barn kun for min skyld. 

Anonymkode: c2088...280

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Han fant ut etter hvert at han ikke ønsket barn likevel, mitt ønske om barn er svært høyt og noe jeg ikke kan leve med å velge bort. Vi flyttet derfor fra hverandre for noen mnd siden, men har fremdeles mye kontakt. Ingen av oss har gått videre, eller virker interessert i det. Det er liksom oss to, men vi har godt av litt avstand nå, for å finne ut av ting hver for oss, og sammen. Mulig det blir oss igjen og at barn likevel blir aktuelt, noe jeg håper, for det er ingen andre jeg heller vil ha barn med enn han, og han sier han ikke vil ha med noen andre enn meg heller - hvis han skal ha. Men det er viktig for meg at han faktisk ønsker det, og ikke ender opp med å gi meg barn kun for min skyld. 

Anonymkode: c2088...280

uff, håper dere finner ut av det. Det blir jo vondt uansett hva man velger, om han skulle stå fast ved å ikke få barn. Er så kjipt å stå i en sånn situasjon 💔❤️ Har du tenkt tanken på at du kanskje ikke møter en annen ? for meg selv har jeg det.. klarer ikke se for meg å klare å finne en annen, har gått 6 og 8 år mellom hvert av de tre forholdene jeg har hatt. Dating og den slags er jo et ork også..å ta til takke med noen helt ok fordi de vil gjøre meg gravid er også feil for meg, om jeg leker med tanken på å skulle dra en gang. Men noen har jo mere trua og mer flaks med dem de møter såklart  

TS 

Anonymkode: 6cff4...18a

[AnonymBruker]

Jeg var i lignende situasjon - min samboer ville ikke ha barn, jeg ville ha. Etter å ha ventet noen år på at han skulle "bli klar" (han hadde stadig nye grunner for å utsette/vente litt/ikke akkurat nå/vi må kjøpe hus først osvosv), så satte jeg hardt mot hardt og sa at enten ble det baby eller brudd. I dag har vi 2 barn. Han sier at han aldri ønsket seg barn, men at han ikke har angret en dag på at han valgte som han gjorde den gangen. 

Anonymkode: f6dcf...d8f

[AnonymBruker]

Jeg (kvinne) ville ikke ha barn, han fikk sterkt barneønske flere år inn i forholdet og det kom til et ultimatum.

Jeg gikk med på å få barn og har ikke angret, men jeg tar meg i å tenke på hvordan livet mitt kunne ha vært. Tror ikke det nødvendigvis hadde vært bedre, så for min del tok jeg det rette valget.

Anonymkode: b8c30...680

[AnonymBruker]

Han ville ha barn, jeg ville i utgangspunktet ikke, men var ikke helt sikker. Ble uplanlagt gravid og klarte ikke å ta abort, så nå venter vi barn. Angrer ikke. 

Anonymkode: b070a...d26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Han ville ha barn, jeg ville i utgangspunktet ikke, men var ikke helt sikker. Ble uplanlagt gravid og klarte ikke å ta abort, så nå venter vi barn. Angrer ikke. 

Anonymkode: b070a...d26

Hvordan vet du det? Ungen er jo ikke født enda.

Anonymkode: e8877...992

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvordan vet du det? Ungen er jo ikke født enda.

Anonymkode: e8877...992

Fordi jeg genuint ønsker meg dette barnet. Regner med jeg ikke kommer til å snu om og miste all morsfølelse fordi barnet blir født. 

Anonymkode: b070a...d26

[AnonymBruker]

Mannen min ville ikke ha barn, og jeg hadde et sterkt ønske om å få barn en dag. Vi var klare over den utfordringen fra start, og det var nok hovedårsaken til at vi bare "holdt på", og var kjærester, tilbrakte helger og reiste på ferier sammen, men ikke bodde sammen over flere år. Jeg var 27, da jeg møtte ham, og tenkte at jeg hadde tid til å tilbringe en del av livet med denne mannen som jeg var så forelsket i, og så gå videre og forhåpentligvis være så heldig at jeg fikk barn senere. 

Etter hvert endte vi med å flytte sammen likevel. Også da sa vi, særlig jeg, at dette var midlertidig, siden vi ikke ønsket det samme når det kom til familie. Vi snakket om dette med barn eller ikke barn og hva vi tenkte med jevne mellomrom. Mannen gikk gradvis fra å si at han ikke skulle ha barn, til å snakke om hvordan det kunne være med barn, og hva han tenkte var viktig i foreldrerollen. Og så sa han til slutt at han tenkte det var koselig å ha barn, så siden det var så viktig for meg var han med på å prøve.

Så prøvde vi, og det var ikke så lett. Vi måtte etter hvert ha hjelp. Og vi kom egentlig nærmere hverandre i den prosessen. Da jeg var midt i 30-åra kom til slutt eldstebarnet, og to år senere kom nr. to. Mannen sier ofte at han er veldig glad jeg insisterte på å få barn, heldigvis. Det kunne jo vært motsatt. Sånn sett tror jeg det var noe bra i at det tok tid, det var også en modningsprosess for forholdet og for dette med å være foreldre sammen, samt at mannen ble helt sikker. Han hadde også noen sår fra sin egen barndom som han fikk hjelp med i mellomtiden, de var delvis årsaken til at han ikke ville ha barn selv. 

Anonymkode: 75a6a...84e

[Hengebuksvinet]

Jeg hadde aldri ofret ønsket om barn for en mann. Uansett hvor bra han var. Har en venninne som var lenge sammen med en sånn fyr, og som derfor ikke fikk barna hun ønsket seg. Han gjorde det slutt da hun var rundt 40, og han har nå familie selv.

Av og til er man ikke riktige, selv om det føles sånn. Og vi damer har dessverre en holdbarhetsdato, når det kommer til barn. Da må man kanskje ta smerten som kommer av et brudd? Min nåværende mann er mye bedre enn han jeg trodde var mitt livs store kjærlighet da jeg var 22.

Lykke til, og ta vare på det som er viktig for deg.

 

[AnonymBruker]

Litt annerledes situasjon, men jeg hadde et barn fra før som var blitt ganske stor og selvstendig (8 år da). Jeg ønsket ikke flere barn da jeg endelig var på et punkt hvor jeg kunne prioritere egne interesser igjen. Jeg fikk han veldig ung og har i praksis vært alene med han hele tiden. 

Så tok jeg og en gammel flamme opp kontakten igjen. Han hadde ingen barn og barneønsket var stort. Det ble en modningsprosess for min del der jeg først tenkte at vi kunne prate, ha sex osv.. Vi hadde tross alt kjempe god kjemi. Denne mannen var og er helt fantastisk, med gode verdier og holdninger. Reflektert, smart, omsorgsfull, orden på livet og egentlig alt jeg kunne ønske i en mann og litt til. Jeg så at han kom til å være en fantastisk pappa og partner. Med det begynte ideen om barn å modnes hos meg. Jeg kunne ikke blitt sammen med han hvis jeg ikke var villig til å få barn sammen med han,- ikke når barneønsket hans var så stort. Da måtte jeg latt han gå slik at han kunne fått oppfylt ønsket meg noen andre. 

Nå sitter jeg her og er høygravid med vårt første felles barn. Jeg er lykkelig med mannen min og angrer absolutt ingenting, selv om jeg har vært invalid pga. bekkenløsning i 5 måneder. I løpet av denne tiden har han bevist hver eneste dag at han er verdt det.Gleder meg til å se han med babyen. Sønnen min på 12 år har fått den beste stepappaen i verden. Det varmer hjertet mitt å se hvor godt mannen tar vare på oss alle (både meg, sønnen min og hunden), og hvor glad sønnen min er blitt i han. Så kan det hende vi får en liten til på sikt hvis kroppen min er enig

Anonymkode: 54ea8...4ba

[PurpleTuliip]

Eksen min var tydelig på at han ikke ønsket barn, jeg var tydelig på at da var det forholdet ikke langvarig for min del. Når jeg var moden til å bevege meg ut av relasjonen snudde han totalt og ønsket barn likevel. Men for min del hadde jeg innstilt meg i tre år at dette var kos, rå sex og mulighet til å teste diverse fantasier så jeg klarte ikke omstille meg å valgte gå likevel. 
 

Vi har nå barn på hver vår kant og han har i ettertid faktisk takket meg for at jeg var så bastant på det med barn fordi det gjorde at han endret mening sakte men sikkert uten mas (jeg var jo innstilt på at dette var bare gøy 😂) og nå har han nr 2 på vei med en helt super dame. Veldig koselig ☺️

[AnonymBruker]

Min mann har en sønn jeg har et veldig fint stemor-forhold til, og har hatt det i mange år. Er som å ha en sønn, bare at jeg slapp alt styret de første årene. For min del er det nok, jeg ønsker ikke egne barn. Jeg mistet tenårene og 20-årene til en alvorlig psykisk sykdom, nå er jeg snart i midten av 30-årene og friskere, og kan endelig dyrke egne interesser og nyte livet som jeg ikke fikk gjort da jeg var yngre. Det er veldig deilig. Jeg er bare redd min manns barneønske skal bli for stort. Da gir jeg kanskje etter. Men følerdet er bra sånn som nå. 

Anonymkode: 63677...bc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg ønsket barn, han ikke.

Jeg ble gravid, tok ikke abort.

Samlivet ble vanskelig, egoismen hans kom tydelig fram. Han sa høyt flere ganger foran begge barna at han ville ikke ha barn.

Jeg skilte meg og har daglig omsorg for begge barna. Kun helgesamvær med far. 

Anonymkode: f9ed1...c0e

Han sa han ikke ville ha barn, da burde du ikke blitt overrasket 

Anonymkode: e072f...c02

[AnonymBruker]

Jeg ønsket ikke barn. Han gjorde egentlig det, men hadde valgt å forbli barnløs for meg.

Jeg gjorde det slutt. Han fikk ny kjæreste og ble 2-barnsfar i løpet av 5 år. Beste avgjørelsen jeg har tatt, glad for å se han så lykkelig med familien sin. 🥰

Jeg har levd lykkelig uten barn siden. Har nå kjæreste som heller ikke ønsker barn.

Anonymkode: a5a50...aaf

[AnonymBruker]

Vi ble sammen da jeg var 19 år, og exen 35 år. (ja, ikke helt bra akkurat det der, I know). Inngikk partnerskap da jeg var 21 år. Og et år etterpå begynte vi å snakke om barn. Dette var tilbake i 2002-2003, så ikke like vanlig at lesbiske fikk barn den gangen. Exen min var egentlig veldig på at hun ikke ville ha barn, men da hun forsto at for meg var det viktig, og at jeg faktisk kom til å gå hvis ikke, så fikk vi to barn. Den prosessen tok mange år, og kostet mye i både penger, svette og tårer. Men jeg vet at hun elsket barna kjempehøyt når de først ble født.

Dessverre viste det seg med årene at jeg vokste, jeg var 27 år da eldste ble født, og etterhvert ble det mer og mer tydelig at eksen min fortsatt sto igjen i ungdomstiden. Vi ble skilt da ungene var 4 og 6 år, og vi hadde 2-3 år med samvær annenhver helg, før ungene satte seg fullstendig på bakbeina og nektet å dra til henne. 

Nå er de 14 og 16 år, og har ikke sett henne på 6-7 år. De har en stefar som har vært i livene deres de siste 5 årene, og som har stilt opp mye mer enn medmor har gjort. 
Det er trist, for det er hennes tap. 

Jeg angrer ikke, selv om det har vært tøffe tak. Og hadde hun den gangen sagt at "Nei, jeg vil ikke være med på dette med barn", så hadde jeg gått, selv om jeg elsket henne veldig høyt den gangen.  Men det at ting ble som det ble, det er en del av historien min, og det er mange grunner til at jeg som usikker 19 åring tok de valgene jeg gjorde. 

Men jeg har ikke angret et sekund på ungene.

Anonymkode: 6940e...b21

[Majer]

Dette er noe man finner ut av før man får seg kjæreste. Evt må man bli særboere. Den som endrer mening i forholdet er problemet uavhengig av hva vedkommende ønsker

Endret 9. mars 2024 av Majer

[AnonymBruker]

Jeg har barn og sammen med en som ønsker barn og som ikke har noen. Vi slo opp pga det men så ble vi sammen igjen, jeg følte jeg kanskje kan få en til( savnet han og forholdet og ville redde det), men merker nå at det blir ikke riktig. Så må egentlig slå opp og la han finne seg en annen å få familie med. Det er nok det mest riktige for alle i lengden. 

Anonymkode: 7a699...519