Når barnet trigger deg ofte

[AnonymBruker]

Noen ting takler jeg skikkelig dårlig med min 2åring. Jeg er 100% alene med henne, så de dagene det ikke er i bhg så er det helt uten pauser i 12 timer. Jeg takler mye ganske bra, og syns jeg har en fantastisk datter som er både smart, snill, sosial og klarer seg bra. Veldig selvstendig, og blir ofte veldig rasende, men det tåler jeg helt greit. De fleste følelsesutbrudd, og det er mange av de, er det ikke noe stort problem å stå i. 

Men én ting trigger meg noe sykt, og jeg får så utrolig dårlig samvittighet over å ikke gjøre det "riktige," men jeg vet ikke hva det riktige er. Det er når hun kommer i det jeg tolker som en "uregulert" tilstand, hvor hun er veldig kroppslig brå i bevegelsene og ikke responderer når jeg snakker til henne. Litt vanskelig å beskrive den tilstanden, men hun er ikke sint eller trist eller i dårlig humør. Men hun kan være i en veldig leke-verden hvor hun ikke responderer når jeg sier navnet hennes eller snakker til henne. Da er det umulig å gi noen beskjeder. I en sånn "uregulert" tilstand så er hun også veldig brå og når jeg kommer nær han hun slå meg, ikke helt med vilje, men jeg blir så utrolig irritert når jeg gir beskjed om at "du må være forsiktig med den pinnen, når du vifter den rundt sånn så kan du skade meg," og to sekunder etter så vifter hun den inn i øyet mitt, hun har også slått meg eller kastet ting på meg i denne tilstanden, men det virker riktignok ikke som hun gjør dette for å være slem, men bare fordi hun er i et sånn "brått" hjørne. Da kan jeg ta tak i hånden hennes og jeg kjenner at jeg blir skikkelig provosert. Jeg kan si navnet hennes med en streng stemme og si at hun ikke kan vifte "pinnen" fordi hun skader meg. Og når hun bare fortsetter og vifte og gjøre brå bevegelser, og ikke responderer på meg verken med blikk eller ord eller handling, så koker jeg skikkelig. Da blir jeg helt sånn desperat etter å få kontakt. Men hun er helt i sin egen verden. Den eneste måten å få kontakt er kanskje å ta pinnen ut av hånda hennes, for da blir hun kjempesint, og det er i alle fall en eller annen respons. 

Når hun er i dette hjørnet er hun veldig kroppslig overalt og kan rive ned masse ting med føttene, ikke med vilje, men typ rulle rundt på gulvet og sparke i ting. Hun er som sagt ikke sint eller i en sterk følelse. Men bare "uregulert". Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre når hun er sånn og jeg ikke får kontakt. 

Dette skjer som oftest bare når vi er hjemme, uten besøk, og sjeldnere etter barnehagen og slik. Det er som om hun kommer i den tilstanden når hun har kjedet seg en stund, men hun kan være sånn i typ 50% av tiden vi er inne når det er en fridag. 

Jeg syns det er vanskelig å sette ord på "tilstanden" hun er i, for det er visst ingen sterke følelser involvert, men det er en skikkelig triggende greie for meg. Særlig når hun begynner å slå og sparke meg. Det å stoppe henne fysisk gjør bare at hun prøver enda mer å slå meg. Og det jeg sier til henne virker ikke å gå inn i det hele tatt. Jeg går ofte i et annet rom da, men jeg vil jo lære henne at det ikke er lov å slå. Hun har forresten aldri slått noen andre. 

Noen som har vært borti noe lignende? 

Anonymkode: f79fe...920

[AnonymBruker]

Ta tak i henne fysisk så du får kontakt, og vær litt streng. Det er helt uakseptabelt at en unge slår. Og du skal jo ikke rømme inn i et annet rom, bare fordi et lite barn ikke har lært å oppføre seg!? Hvor liten/svak er du, hvis du ikke klarer å stoppe en 2 åring fra å slå deg? Eller er du bare livredd for å ta i henne? I motsetning til hva de fleste "supermammaer" nå for tidenser ut til å mene, er det ingen unge som har tatt skade av litt grunnleggende disiplinering. Disse snøflakene som vokser opp nå kommer til å bli en motbydelig bortskjemt generasjon...

Anonymkode: 7cb79...063

[AnonymBruker]

Hun er to år gammel og hun aner ikke hva du snakker om. Hun har ikke verktøyene på plass enda.

Du trenger å snakke med noen på helsestasjonen om dette asap.

Den første som svarte har enten ikke hatt barn på veldig mange år, eller aldri hatt barn, og gir råd som kan ha uheldig innvirkning på datteren din. Vær snill å heller ta dette med fagfolk

Anonymkode: 0b70d...56a

[AnonymBruker]

Gi gjerne flere eksempler ts. 

 

Når det gjelder drømmeland tilstand med pinne ville jeg kommet mot henne, satt meg på kne og holdt fast i andre enden av pinnen. 

Om jeg da ikke fikk kontakt med barnet ville jeg fortsatt å holde i pinnen (men ikke ta den fra barnet) og tatt på henne. Stryke på kinn, eller holde i den andre hånden. 

Så ville jeg fått blikkontakt.  Ville ikke giddet å være streng enda. Får jeg kontakt forklarer jeg at hun ikke må slå med pinnen, og spørre henne om hun vet hvorfor (om hun har språk). 

Fortsetter adferden tar jeg bort pinnen, eller tar med både barn og pinne ut hvor det er rom for å vifte med den. 

Anonymkode: 2fda3...ce0

[AnonymBruker]

Anbefaler denne: https://www.instagram.com/foreldremestring/

Men det er ingen erstatning for å ta en prat med noen på helsestasjonen

Anonymkode: 0b70d...56a

[AnonymBruker]

Hvorfor tar du ikke bare fra henne/tak i pinnen, f.eks.? Si ifra, og hvis hun ikke stopper får det konsekvenser. Blir hun rasende gir du henne tid og rom til å roe seg om hun ikke vil la seg snakkes ned, men du beholder pinnen, så snakker du med henne.

Anonymkode: dab65...b7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Gi gjerne flere eksempler ts. 

 

Når det gjelder drømmeland tilstand med pinne ville jeg kommet mot henne, satt meg på kne og holdt fast i andre enden av pinnen. 

Om jeg da ikke fikk kontakt med barnet ville jeg fortsatt å holde i pinnen (men ikke ta den fra barnet) og tatt på henne. Stryke på kinn, eller holde i den andre hånden. 

Så ville jeg fått blikkontakt.  Ville ikke giddet å være streng enda. Får jeg kontakt forklarer jeg at hun ikke må slå med pinnen, og spørre henne om hun vet hvorfor (om hun har språk). 

Fortsetter adferden tar jeg bort pinnen, eller tar med både barn og pinne ut hvor det er rom for å vifte med den. 

Anonymkode: 2fda3...ce0

Jeg bruker å gjøre dette, men er ikke mulig å få øyekontakt og hun svarer ikke når jeg snakker med henne. Hun snakker kanskje bare babyspråk (har vanligvis bra språk), og blir mer voldsom hvis jeg prøver å ta på henne. Nesten vanskeligere å få kontakt med, så det er jo det store problemet her, jeg får henne ikke ut av den tulle/babyspråk/fantasi/voldsomme tilstanden... hvis hun blir veldig sint eller faller å slår seg så kommer hun ut av den. 

Skal komme med flere eksemper når jeg kommer på noen😅 er ikke alltid hun er voldsom og slår, men hun er i sin egen leke-verden og ofte sier hun uforståelige ord. 

Ts

Anonymkode: f79fe...920

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt om jeg tolker hvordan denne tilstanden er rett. Men jeg tenker i hvert fall at det at du er bevisst på at dette trigger deg, er et veldig stort skritt i retning at du kan klare å regulere dine egne følelser når den oppstår også. Jeg tenker det kanskje er hovedoppgaven, samt å hindre at hun utagerer fysisk og ødelegger noe eller gjør så du får vondt, når det er aktuelt. 

Jeg både jobber med toåringer og har hatt toåringer, og ser for meg at det du beskriver er en form for "tull og tøys" humør. Mine som er eldre, men fortsatt i barnehagealder driver med det enda, men på litt andre måter nå, og jeg kaller det "barnehumor". Med toåringer kan det typisk være at de begynner å dunke i matbordet med drikkeflaskene sine, og alt mulig annet de har for hånden, eller løpe rundt mens de skriker høyt. Det kan gjerne være vanskelig å nå inn, og de kan fort finne på noe nytt når man har stoppet en uhensiktsmessig adferd. 

Noen ganger har de det veldig gøy med dette, andre ganger tar det for mye av og det blir egentlig ikke så gøy for noen. Når de er så små, så tenker jeg fysisk stoppe rolig, vennlig og bestemt. F.eks. om de dunker med en drikkeflaske eller en pinne og ikke responderer med "drikkeflasken skal stå på bordet/pinnen kan ligge der", si f.eks. "oi, pinnen er hard, jeg legger den opp i hylla", og så ta pinnen og legge den høyt opp. Og så trøste om barnet blir fra seg av å bli fratatt pinnen, men ikke gi den tilbake, for den er hard og vond å få på seg. 

Noen ganger handler det om at barna er slitne eller overstimulerte. Det er en del som kan reagere slik på slutten av en lang barnehagedag. Da har de ofte behov for at man tar dem med over i en roligere aktivitet, f.eks. sitte i armkroken og lese bok. Men om det handler om kjedsomhet, er det kanskje heller en herjelek eller å gå ut som kan hjelpe barnet. 

Anonymkode: 62e88...10d

[AnonymBruker]

Ts igjen

Jeg prøvde å legge litt bedre merke til situasjonene det skjer i. En typisk situasjon skjedde i stad: da har hun lekt rollelek med seg selv en god stund, og virker ikke interessert i å avslutte den. Hun inviterer meg gjerne inn i leken, men hun er veldig dypt inn i den. I sta hadde hun lekt en situasjon i ca 30 minutter (later som hun skal ut å sykle, kler på "hjelm" og "jakke", kommer inn igjen, kler av osv.). 

Så er det på tide at vi skal på badet og skifte klær osv, så jeg gir henne beskjed noen minutter på forhånd. "Nå skal vi snart gå på badet," og "når denne sangen er ferdig (vi hører på), så går vi på badet". Hun responderer ikke på det, men fortsetter i leken sin. 

Når sangen er over så sier jeg "nå skal vi på badet og skifte bleie", og når hun ikke går selv så fører jeg henne forsiktig inn. Hun har på sykkelhjelmen på hodet fortsatt, og fortsetter å leke med den når vi kommer inn. Hun begynner å fikle med den slik at hun ikke får kledd av seg, og jeg sier at hun må legge fra seg hjelmen. Hun svarer ikke men fortsetter å fikle. Jeg bruker navnet og sier dette flere ganger. Ingen respons. Deretter: "om du ikke legger fra deg hjelmen, så må jeg ta den bort når jeg har telt til tre". Da gir hun meg den når jeg kommer til tre. Får tatt av bleie, men hun er fortsatt i et "fjernt" lekehumør. Jeg sier at vi skal ta på genser, og hun sier "genser" før hun tar tak i et blad hun finner og later som dette er en genser. Jeg sier "nei, en ordentlig genser," tar bladet fra henne og legger det utenfor rekkevidde, holder genseren i kle-på-posisjon for å se om hun kler på seg selv, men da vrir hun seg unna for å finne noe annet å leke med. Da finner hun såpa inni dusjen som hun ligger og fikler med, og svarer meg ikke, gir null respons når jeg snakker til henne. Det eneste som hun etterhvert reagerer på er når jeg truer med at vi ikke skal gå på butikken om hun ikke kler på seg: jeg sier "har du lyst å gå på butikken" og da svarer hun "ja" og så sier jeg "da må vi kle på oss først" men dette responderer hun ikke på. Det er som om hun er for dypt inni lekeverden hvor alle objekter blir noe hun kan leke med, men hun nekter å bruke "ekte" objekter for å kle på seg f.eks.

Dette er en veldig typisk situasjon, og sikkert derfor det er mest helger og fridager det skjer - da har hun tid til å komme dypt inn i rollelek. Å skifte bleie/kle på seg med en gang vi har stått opp byr ikke på samme problemer. 

Og ja: jeg har prøvd å delta i leken og gjøre oppgavene våre som en del av leken, men det funker absolutt ikke. Jeg får ikke styrt leken på en sånn måte, hun er veldig bestemt og skal styre leken selv. 

Ts

Anonymkode: f79fe...920

[AnonymBruker]

Hun høres ut som en helt vanlig toåring. Hun er bare bitteliten ennå. Tror du har altfor høye forventninger til hva hun skal forstå.

Snakk med de som kan noe om barn. Kanskje en venninne, en eldre slektning, helsestasjonen, barselgruppe? Les om barn, gå kurs? For jeg tror hun er helt vanlig. 

Anonymkode: f1065...a7a

[AnonymBruker]

Sånn er min 2-åring iblant også. Jeg tenker at det går ikke alltid ann å "styre" en 2-åring. Noen ganger bare kler jeg på henne feks, om hun ikke viser noe form for samarbeidsvilje akkurat da og jeg merker at det ikke er tid til å leke, prate, gjøre alt på hennes premisser. Med tanke på det siste eksemplet ditt. Min også blir veldig lett distrahert og griper etter alt mulig innen synsvidde til en hver tid om jeg forsøker å gjøre ting hun nok anser som kjedelig (bleieskift, kle på klær)

De liker jo heller ikke å avslutte lek og forstår ikke nødvendigvis selv om vi forbereder og sier om så og så lenge osv helt ennå. Men jeg forsøker å gjøre det likevel for plustelig skjønner hun det jo.

Min kan og bli sånn du oppfatter som uregulert, og litt vill. Veiver rundt eller snurrer eller bare leker voldsomt og uten struktur og er ekstra vanskelig å få kontakt med. Her synes jeg det ofte skjer om hun er sliten eller sulten eller det enten er veldig kjedelig eller har blitt for mye som skjer. Det kan hjelpe å gå ut her Noen ganger hjelper det også å få barnet i gang med noe mer konkret feks at jeg får det til å sette seg og pusle puslespill med meg eller lese en bok. Andre ganger lar jeg henne bare virre rundt og snurre og tulle og venter bare, griper bare inn om det er fare for skade. Iblant blir vi med og tuller med henne. Ikke helt enig i den første som svarte om å være streng for jeg oppfatter ikke det du beskriver som at barnet slår med vilje og her er det iallfall i sånn type "humør" ekstra lite konstruktivt å være streng.. Er vi ute og hun veiver med pinne så ville jeg først bare flyttet meg men mint barnet på at hun har en pinne nå og må være forsiktig så hun ikke treffer folk om det blir voldsomt. Men litt veiving og tull og lek må jo være lov også om man er et sted det ikke er noe fare?

Tenker og at man ikke alltid trenger å få kontakt? Er jo kjempefint også at hun leker så lenge og godt selvstendig.

Anonymkode: c86b3...172

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sånn er min 2-åring iblant også. Jeg tenker at det går ikke alltid ann å "styre" en 2-åring. Noen ganger bare kler jeg på henne feks, om hun ikke viser noe form for samarbeidsvilje akkurat da og jeg merker at det ikke er tid til å leke, prate, gjøre alt på hennes premisser. Med tanke på det siste eksemplet ditt. Min også blir veldig lett distrahert og griper etter alt mulig innen synsvidde til en hver tid om jeg forsøker å gjøre ting hun nok anser som kjedelig (bleieskift, kle på klær)

De liker jo heller ikke å avslutte lek og forstår ikke nødvendigvis selv om vi forbereder og sier om så og så lenge osv helt ennå. Men jeg forsøker å gjøre det likevel for plustelig skjønner hun det jo.

Min kan og bli sånn du oppfatter som uregulert, og litt vill. Veiver rundt eller snurrer eller bare leker voldsomt og uten struktur og er ekstra vanskelig å få kontakt med. Her synes jeg det ofte skjer om hun er sliten eller sulten eller det enten er veldig kjedelig eller har blitt for mye som skjer. Det kan hjelpe å gå ut her Noen ganger hjelper det også å få barnet i gang med noe mer konkret feks at jeg får det til å sette seg og pusle puslespill med meg eller lese en bok. Andre ganger lar jeg henne bare virre rundt og snurre og tulle og venter bare, griper bare inn om det er fare for skade. Iblant blir vi med og tuller med henne. Ikke helt enig i den første som svarte om å være streng for jeg oppfatter ikke det du beskriver som at barnet slår med vilje og her er det iallfall i sånn type "humør" ekstra lite konstruktivt å være streng.. Er vi ute og hun veiver med pinne så ville jeg først bare flyttet meg men mint barnet på at hun har en pinne nå og må være forsiktig så hun ikke treffer folk om det blir voldsomt. Men litt veiving og tull og lek må jo være lov også om man er et sted det ikke er noe fare?

Tenker og at man ikke alltid trenger å få kontakt? Er jo kjempefint også at hun leker så lenge og godt selvstendig.

Anonymkode: c86b3...172

Dette var skikkelig betryggende å høre! jeg tror nok jeg blir trigga fordi jeg er så redd for at det skal være noe "galt", så tegn på det bekymrer meg veldig... litt ekstra vanskelig siden jeg er alene med henne og jeg ikke har noen andre som kan observere verken meg eller henne, og som kan forklare hva som foregår. Men det du skriver høres veldig gjenkjennelig ut. Skal prøve å tenke at det er normalt i morgen og se om jeg klarer å bli mindre trigga. 

Ts

Anonymkode: f79fe...920

[Gramma]

Tenker også det er helt normalt, og ser det samme hos min 2,5-åring, men der ser jeg nok tydeligere at hun også driver med grensetesting, hun er ikke bare i sin egen verden. Her skjer det typisk ved barnehagehenting, ved kveldsstell eller når vi skal komme oss ut døra hjemme i helgene. Jeg tror hun varer at jeg er litt utålmodig og ikke har fullt fokus på henne - da skal hun sjekke hvor hun har meg. I sånne tilfeller må man jo opprette kontakt, som jeg ser du skriver til en annen at du også gjør. Tror ikke du skal bekymre deg over at hun ikke alltid responderer på verken kontakt, trusler (om at butikkturen er avlyst) eller noe annet. De er så små at alt er læring, og de får ikke til ting/hører etter like bra hver gang og vi må ta over, det er en del av læringsprosessen.

Hvis du vil ha en annen metode å alternere med (som heller ikke funker hver eneste gang), kan du jo prøve å gå i forveien eller starte uten henne med en aktivitet. Ved barnehagehenting sier jeg til henne at jeg går i yttergarderoben og gjør meg klar, når hun bare tuller og leker i innergarderoben (selvsagt etter å ha møtt henne ordentlig og lekt/tulla litt først). Som regel kommer hun etter, men ikke alltid. 

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Gramma said:

Tenker også det er helt normalt, og ser det samme hos min 2,5-åring, men der ser jeg nok tydeligere at hun også driver med grensetesting, hun er ikke bare i sin egen verden. Her skjer det typisk ved barnehagehenting, ved kveldsstell eller når vi skal komme oss ut døra hjemme i helgene. Jeg tror hun varer at jeg er litt utålmodig og ikke har fullt fokus på henne - da skal hun sjekke hvor hun har meg. I sånne tilfeller må man jo opprette kontakt, som jeg ser du skriver til en annen at du også gjør. Tror ikke du skal bekymre deg over at hun ikke alltid responderer på verken kontakt, trusler (om at butikkturen er avlyst) eller noe annet. De er så små at alt er læring, og de får ikke til ting/hører etter like bra hver gang og vi må ta over, det er en del av læringsprosessen.

Hvis du vil ha en annen metode å alternere med (som heller ikke funker hver eneste gang), kan du jo prøve å gå i forveien eller starte uten henne med en aktivitet. Ved barnehagehenting sier jeg til henne at jeg går i yttergarderoben og gjør meg klar, når hun bare tuller og leker i innergarderoben (selvsagt etter å ha møtt henne ordentlig og lekt/tulla litt først). Som regel kommer hun etter, men ikke alltid. 

Kjenner meg igjen på det her og, glemte å skrive det i min post over (har en som er litt over 2). At det kan være når vi voksne er litt stressa, ikke fokus på henne i det hele tatt men forsøker å få ting gjort likevel eller prater og diskuterer ting oss imellom, at hun blir litt ekstra tullete og det jeg oppfatter som dårlig regulert. Tenker at det kanskje er litt speiling av meg og at jeg når vi har litt dårlig tid har mindre tålmodighet så jeg oppfatter henne som mer tullete, eller at hun prøver å få oppmerksomhet. Her er det og ikke nødvendigvis at hun faktisk ikke hører men at hun ikke vil eller gidder å høre 😄

Men TS om du tenker at hun blir for "fjern" så kan du jo høre litt med barnehagen om de opplever det samme Har hun god hørsel tror du?

Jeg må bare si TS at jeg også blir trigget av at min går inn i slik veldig urolig modusen, det føles så kaotisk og jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal håndtere det, jeg føler jo at jeg ikke har noe kontroll og det sliter jeg med. Men det gjør jo ikke ting bedre så forsøker veldig å puste med magen 😄 Og huske at hun er et lite eget menneske og jeg kan ikke ha full kontroll.

Anonymkode: c86b3...172

[AnonymBruker]

Og en veldig teit ting jeg gjør når jeg blir stressa over mitt barn så tenker jeg på den TikTok-lyden "I'm just a baby!" 😄

 

Anonymkode: c86b3...172