Dere som hadde en krevende start med nummer én og fikk ett barn til

[AnonymBruker]

Vi har hatt en ganske tøff start med vår sønn på 19 måneder. Kolikk I 8-9 måneder, allergi og magetrøbbel, vanskelig søvn, vanskelig med mat +++.  Vi har alltid hatt lyst på to barn, men nå lurer vi på om det er dumt å ta sjansen, vi kan risikere å få et barn til med lignende (eller verre) utfordringe. 

Hører mange si at "én er en, men to er ri", men for oss har én vært ti. Lurer på om de som sier det i hovedsak er de som hadde en relativt greit start med første baby og at det derfor ble ekstra overveldende nummer to for dem. Det å gå fra å kun ha seg selv og partneren å tenke på til å plutselig leve og ånde for et annet menneske 24/7 i årevis og å ikke sove enn full natt eller dele seng med partneren i flere år føles i hvert fall som om det bør være en større overgang enn å ha to barn. 

Hadde vi kunnet vente hadde vi gjort det, men jeg er i slutten av 30-årene og det tok noen år og en spontanabort før det gikk så vi må nesten ta et valg om vi skal prøve på nummer 2 snart. 

Til dere som også hadde en tøff start med førstefødte, hvordan gikk det å få nummer to? 

Anonymkode: 9e544...c51

[AnonymBruker]

Første var babytiden lett, men fra halvannet til to og et halvt år synes jeg var verst. Pratet ikke før han var tre og var fryktelig mye syk. Ble mye frustrasjon på begge parter.

han er vilter og klatrer på veggen om han ikke blir stimulert (4 år nå), og nå har vi ei på 5 mnd som er en supersnill baby. Men jeg gruer meg allerede til bhg start og halvannetårs-alderen.

Dog vil jeg si at jeg er svært innstillt på at «dette er ikke MIN tid» i den form at jeg skal realisere meg selv og alt jeg vil. Dette er småbarnsperioden og hvis jeg ser på hvor fort de forrige fire årene har gått, så går småbarnsperioden fort over 🩷

Anonymkode: ca456...4ae

[AnonymBruker]

Nr 1 var klistermerkebaby, nr 2 fikk kolikk... men venninnen min hadde veldig krevende nr 1 og nr 2 var fantastisk rolig og fornøyd sovebaby.

Anonymkode: d9f12...98b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har hatt en ganske tøff start med vår sønn på 19 måneder. Kolikk I 8-9 måneder, allergi og magetrøbbel, vanskelig søvn, vanskelig med mat +++.  Vi har alltid hatt lyst på to barn, men nå lurer vi på om det er dumt å ta sjansen, vi kan risikere å få et barn til med lignende (eller verre) utfordringe. 

Hører mange si at "én er en, men to er ri", men for oss har én vært ti. Lurer på om de som sier det i hovedsak er de som hadde en relativt greit start med første baby og at det derfor ble ekstra overveldende nummer to for dem. Det å gå fra å kun ha seg selv og partneren å tenke på til å plutselig leve og ånde for et annet menneske 24/7 i årevis og å ikke sove enn full natt eller dele seng med partneren i flere år føles i hvert fall som om det bør være en større overgang enn å ha to barn. 

Hadde vi kunnet vente hadde vi gjort det, men jeg er i slutten av 30-årene og det tok noen år og en spontanabort før det gikk så vi må nesten ta et valg om vi skal prøve på nummer 2 snart. 

Til dere som også hadde en tøff start med førstefødte, hvordan gikk det å få nummer to? 

Anonymkode: 9e544...c51

Vi har 3 barn kun ETT av dem har hatt utfordringer og da har vi og har vi hatt de fleste utfordringer som finnes alt fra kolikk i 24t i døgnet pga kumelkproteinallergi, kraftig refluks og mange medisinske diagnoser. Min erfaring er at søsken og særlig veldig tette søsken er VELDIG POSITIVT ❤️ 

Anonymkode: 4d873...17c

[Odine]

For min del ble barn nummer 2 et «enkelt» barn, i tillegg til at nummer 1 vokste av seg kolikk, søvnvansker og spiseproblemer. Så jeg satt da med to søsken med 2 års mellomrom som hadde glede av hverandre. Jeg gikk fra deprimert småbarnsmor til å kunne smile innimellom slagene😀 

Og det i tillegg til at jeg var mye alene med barna. 

[AnonymBruker]

En var som ti og to var som elleve🤪 Jeg var virkelig overrasket over hvor lett det var, var innstilt på like hardt kjør som med førstemann. Plutselig skjønte jeg hva alle venninnene mine pratet om når de sa det var så deilig å gå hjemme og sulle med baby i permisjonen, helt uten noe på dagsplanen. Jeg ville bare tilbake på jobb og dagene uten noe på dagsplanen var de verste.

Så kom andremann og plutselig ville jeg bare sulle hjemme med henne. Planen var i utgangspunktet 2 barn, men å se søskenkjærligheten (og føle at vi faktisk naila babytiden med andremann) gjorde at vi ganske kjapt hev inn aksjer på tredje. Den overgangen var noe tøffere igjen, men 0 til 1 står seg fortsatt som den aller tøffeste😅

Anonymkode: af7a0...422

[AnonymBruker]

Eldstemann er av et annet kaliber enn barn flest. Barn nr 2 har et enkelt lynne. Er rolig og litt "treg", eller flegmatisk, som man også kan kalle det.

Anonymkode: 0f6c9...bea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Nr 1 var klistermerkebaby, nr 2 fikk kolikk... men venninnen min hadde veldig krevende nr 1 og nr 2 var fantastisk rolig og fornøyd sovebaby.

Anonymkode: d9f12...98b

Uff, det høres fryktelig slitsomt ut. Hvor tett var det mellom dem?

Anonymkode: 9e544...c51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Vi har 3 barn kun ETT av dem har hatt utfordringer og da har vi og har vi hatt de fleste utfordringer som finnes alt fra kolikk i 24t i døgnet pga kumelkproteinallergi, kraftig refluks og mange medisinske diagnoser. Min erfaring er at søsken og særlig veldig tette søsken er VELDIG POSITIVT ❤️ 

Anonymkode: 4d873...17c

Takk for svar. Det høres veldig slitsomt ut, hvilket nummer i rekken var barnet med utfordringene?  

Odine skrev (16 timer siden):

For min del ble barn nummer 2 et «enkelt» barn, i tillegg til at nummer 1 vokste av seg kolikk, søvnvansker og spiseproblemer. Så jeg satt da med to søsken med 2 års mellomrom som hadde glede av hverandre. Jeg gikk fra deprimert småbarnsmor til å kunne smile innimellom slagene😀 

Og det i tillegg til at jeg var mye alene med barna. 

Takk for svar ❤️ Vi håper jo han skal vokse av seg plagene, kolikken har han vokst av seg, men de andre plagene vedvarer. I tillegg har han vokst på seg en veldig sterk vilje som fører til MYE drama i hverdagen 😅. Har veldig lyst til at han skal få et søsken ❤️

Anonymkode: 9e544...c51

[AnonymBruker]

Nr 1 var veldig krevende, sov lite og skrek mye, mens nr 2 var en enkel sovebaby. Nøyaktig 2 år mellom dem, perfekt aldersforskjell for da var vi allerede i tralten med bleier og dagdupping 😊

(.. Mens nr 3 hadde kolikk ☠️)

Anonymkode: 2ba0f...e6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

En var som ti og to var som elleve🤪 Jeg var virkelig overrasket over hvor lett det var, var innstilt på like hardt kjør som med førstemann. Plutselig skjønte jeg hva alle venninnene mine pratet om når de sa det var så deilig å gå hjemme og sulle med baby i permisjonen, helt uten noe på dagsplanen. Jeg ville bare tilbake på jobb og dagene uten noe på dagsplanen var de verste.

Så kom andremann og plutselig ville jeg bare sulle hjemme med henne. Planen var i utgangspunktet 2 barn, men å se søskenkjærligheten (og føle at vi faktisk naila babytiden med andremann) gjorde at vi ganske kjapt hev inn aksjer på tredje. Den overgangen var noe tøffere igjen, men 0 til 1 står seg fortsatt som den aller tøffeste😅

Anonymkode: af7a0...422

Takk for svar. Ja, det er virkelig forskjell på hvordan man opplever det. 

Jeg har troen på at vår erfaring med førstemann vil gjøre det lettere å håndtere andremann selv om hen skulle ha samme utfordringer som første hadde.

Å stole på magefølelsen og ikke lytte til de med sovebabyer som sa "sov når baby sover". Vi rev oss i håret og brukte rundt 4 måneder på å prøve å lære ham å sove i vogn som stod i ro. Hva gjorde vi feil?? Han våknet det øyeblikket vi stoppet vognen uansett hvor mange gabger vi prøvde. Det førte til ny runde med hyl og gråt til vi endelig fikk ham til å sove igjen. Alt ble bedre da jeg godtok at egnetiden/avslappingen jeg fikk var å trille/bære utendørs uansett vær med podcast på ørene. Gjerne med 1time hyling før jeg fikk de deilige 20 minuttene med stillhet. Brutalt, men bedre enn å hver dag håpe på å få sitte i ro i sofaen og å bli skuffet hver dag fordi det ikke gikk. 

Og nå har vi heller ikke noen forventninger om egentid, jeg trodde oppriktig før vi fikk barn at man hadde litt egentid 🫠

Anonymkode: 9e544...c51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Nr 1 var veldig krevende, sov lite og skrek mye, mens nr 2 var en enkel sovebaby. Nøyaktig 2 år mellom dem, perfekt aldersforskjell for da var vi allerede i tralten med bleier og dagdupping 😊

(.. Mens nr 3 hadde kolikk ☠️)

Anonymkode: 2ba0f...e6f

Drømmen er en sovebaby ❤️ Men de fleste babyene i vår familie (søsken, nieser og nevøer) så har det vært få av dem 😅 

Aj, tøft ned kolikk på nummer 3 😫 Håper det faktisk gikk over etter 3 måneder og ikke satt i lenger?

Anonymkode: 9e544...c51

[AnonymBruker]

Nummer en endte jeg opp med å bli alene med. Selv om alt var prøvd på i over 2 år og planlagt så rømte faren alt. Med lite familie selv så sto jeg alene med baby som sov 1t, våken i 1t, sov 1t, hver natt det første halve året. Sov maks 20 min på dagtid, helst oppå meg. Alltid noe gråt, alltid noe sutring, men ellers trengte ikke barnet nærhet. Ville helst sove i egen seng og søkte lite kontakt. Etter 6 mnd økte søvnen til 3t av gangen og det føltes som luksus. Ikke før barnet var 2 år begynte det å sove hele natten. Barnet har mange tegn på asperger og dette er ikke sjeldent siden det finnes flere i familien min som har det.

Baby nummer to begynte med å sove 3t av gangen. Denne var mer fornøyd og glad hele veien, sov 2-3t på dagtid frem til 2 års alderen. Sovet i egen seng fra 6 mnd, spiste veldig bra, utviklet seg kjapt og alt gikk som en lek.

Jeg er spent på hvordan nummer tre blir.

 

Jeg tenkte faktisk at jeg ikke skulle ha mer enn første barnet fordi det var så tøft og vanskelig. Men, siden jeg klarte alt det alene så klarer jeg nok veldig mye mer også

Anonymkode: bafd2...1ae

[AnonymBruker]

Alltid tenkt vi ville ha to. Vi er også begge nærmere 40. 
 

nr 1 var mirakelbaby etter prøverør. Svangerskapet var jævlig, både jeg og baby holdt på å stryke med i fødsel, lå hver for oss på hver vår intensiv i etterkant i en uke, prematur, pluss ødelagt underliv etter fødsel som krevde to operasjoner. 
 

så ble nr 1 født med helseplager så hen bare gråt og gråt. Spisevegring, flere operasjoner, Vi var inn og ut av sykehus i 9 mnd. Hjemme på pleiepenger halvannet år. 

Frisk nå men fortsatt krevende og daglig medisinering pluss sover ikke på nettene. 3 år nå 😊
 

ble den ene 😅 tørr ikke en til! 

Anonymkode: 5bdae...cc1

[AnonymBruker]

Føler sånn med dere ❤️

vår første hadde allergi, ble beskyldt for å være overdramatisk og at ungen hadde kolikk (selv om vi sto der med friskt blod i 10 bleier om dagen og 8-12 timer gråt hver dag). Jeg hadde bokstaveligtalt traumer etter barselperioden, og å komme tilbake på jobb var en befrielse bare for å beskrive situasjonen kort.

Da ungen var 2 år så ble vi uplanlagt gravid. Jeg har aldri vært så redd før, og greide ikke glede meg over graviditeten. Ungen kom, og jeg holdt pusten de første 3 ukene av erfaring fra sist. Jeg var livredd alle lyder, barnegråt ga med adrenalin og jeg var generelt veldig påvirket etter førstemann. Men så gikk tiden og jeg så at dette gikk bra, vi fikk endelig oppleve en normal barseltid! 
Sammen med en drømmefødsel så kunne jeg gjort dette 10 ganger til, og kunne lett gjort dette enda en gang. 

Så det å få en til kurerte alle mine traumer! Elsker å se gleden de har av hverandre i dag.

når jeg tenker på det så ville det uansett aldri blitt som sist, fordi vi har den forhistorien og vet fra ganske tidlig stadige hvilke tiltak som må tas mtp allergi osv. Lege og helsesøster tok oss veldig på alvor i tiden etterpå om vi var bekymret, kun på grunnlag av historikken til førstemann.

Anonymkode: 2a4c8...41c

[Eneri]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Takk for svar. Ja, det er virkelig forskjell på hvordan man opplever det. 

Jeg har troen på at vår erfaring med førstemann vil gjøre det lettere å håndtere andremann selv om hen skulle ha samme utfordringer som første hadde.

Å stole på magefølelsen og ikke lytte til de med sovebabyer som sa "sov når baby sover". Vi rev oss i håret og brukte rundt 4 måneder på å prøve å lære ham å sove i vogn som stod i ro. Hva gjorde vi feil?? Han våknet det øyeblikket vi stoppet vognen uansett hvor mange gabger vi prøvde. Det førte til ny runde med hyl og gråt til vi endelig fikk ham til å sove igjen. Alt ble bedre da jeg godtok at egnetiden/avslappingen jeg fikk var å trille/bære utendørs uansett vær med podcast på ørene. Gjerne med 1time hyling før jeg fikk de deilige 20 minuttene med stillhet. Brutalt, men bedre enn å hver dag håpe på å få sitte i ro i sofaen og å bli skuffet hver dag fordi det ikke gikk. 

Og nå har vi heller ikke noen forventninger om egentid, jeg trodde oppriktig før vi fikk barn at man hadde litt egentid 🫠

Anonymkode: 9e544...c51

Vi erfarte at det vi lærte med nummer 1 gjorde oss bedre rustet til å stå i noe av det samme med nr to. Feks: kolikk. Jeg hørte lydig på råd fra helsestasjonen om at det sikkert gikk over når baby nådde tre måneder, bare å vente ... Det skjedde ikke. Så skulle jeg bruke noen dråper kalt Minifom som baby skulle få i seg som visstnok skulle minske luftdanning i tarmen. Funka ikke. Jeg drakk litervis med fennikelte som da skulle gå over i morsmelka og lindre plagene. Funka ikke. Da ungen var 5 mnd var vi desperate og fortvilte. Prøvde fotsoneterapi på babyen og det fungerte. Dermed da nr 2 også viste seg å ha kolikkplager, var vi på behandling hos fotsoneterapaut med 6 uker gammel baby.

Første var seig å få til å sove, fant ikke ro i senga på dagtid eller i vogna. Gikk og gikk med vogna, han kunne omsider sovne for så å våkne i samme sekund vogna stoppet. Jeg var utslitt av søvnmangel for ungen var jo våken maaangeee ganger på natt og sovnet sjelden før midnatt-ett pga kolikken de første månedene.

Nr to sov også helst i vogn. Vi har stor veranda skjermet på baksiden av huset. Satte vogna der, trillet på tvers av gulvbordene så det ble vibrasjon i vogna. Stoppa med det samme ungen sovna, løp inn og la meg på sofaen med vogna rett utafor verandadøra. Da sov både jeg og ungen.

Så er man mer trygg på rollen med nr to, og har vent seg av med luksusen med alenetid 🤪 Så jeg tenker "Go for it" hvis dere ønsker to barn.  

[AnonymBruker]

Jeg holdt på å dø (på ekte) av første fødsel, noe som gav oss en dårlig start. Vi sleit med amming og alt var veldig overveldende i starten. Barnet sleit også med astma og vi var flere ganger innlagt på sykehus. Vi gikk for å få nr 2 og ble gravid da eldste var to år. Det var sååå mye lettere med nummer to. Livet gled liksom mye lettere, klart det hjalp jo at jeg var friskere og det ikke ble like dramatisk med nr 2, men erfaringen er også at man gjerne er litt mer innkjørt i foreldrerollen  nå er de tenåringer og vi er veldig glad vi valgte å få flere enn ett barn  

Anonymkode: fc18a...356

[AnonymBruker]

Nr. 1 var klistremerke, er nå 4,5 år og har sovet ei hel natt(til kl 5) under ti ganger i hele sitt liv, slitt med magen, mye kveldsuro(men heldigvis ikke kolikk), jeg var helt ødelagt. 
fikk nr 2 etter litt under 2 år. Hun har sovet hele sitt liv, både dag og natt, det utgjør et hav av forskjell! Veier opp for at hun egentlig har hatt flere «greier»(dåtlig vektoppgang, bilyd på hjerter, ukesvis med medisinering av trøske, astma, eksem, oppfølging hos fysioterapeut, flere runder med øyekatarr som trengte behandling som baby). Jeg tør ikke gå for nr 3, i frykt for en ny runde dom nr 1

Anonymkode: 62a41...f7e

[AnonymBruker]

Nr 1 var usedvanlig krevende. High needs baby. Kjempesmart, intense følelser og er fortsatt sånn som skoleelev. Nr 2 er rolig, bedagelig, mild og blid og lett å glede. Ikke skarpeste kniven i skuffen for sin aldersgruppe. Hadde jeg fått nr 2 først hadde jeg følt meg som verdens beste mor. Men siden nr 1 var som hen er, så tenkte jeg det kan ihvertfall ikke bli verre... og det ble mye bedre. Nr 2 har gjort at vi alle har roet ned, nr 1 er kjempestolt (og intenst sjalu til tider) og glad for å ha noen å dulle og leke med. Nå føler jeg meg heldig!

Anonymkode: 0f6c9...bea

[AnonymBruker]

Første var veldig, veldig, veldig krevende. Kolikk, sov kun oppå meg på dagtid i 8-9 mnd., maks 30 min av gangen, sov med konstant kroppskontakt om natta i halvannet år (kunne ikke en gang gå en tur på do) ++ Jeg gråt mye. Jeg trodde i utgngspunktet at jeg ville ha to år mellom første og andre. Med førstemann ble jeg fysisk kvalm av bare tanken på flere barn de første to åra.

Andremann kom tre år etter og var krevende innenfor normalen. Tredjemann kom 2,5 år etter andre, og var omtrent som andremann.

Har aldri kjent meg igjen i at to er som ti. Om én er én, så var to som 1,5-2. Tre barn er som 2,5-3. 

Anonymkode: fe114...220