Flere som kjenner på samme følelser selv kun med 1 barn? Hvordan klarer så mange å håndtere å ha flere barn?

[AnonymBruker]

Hei.

 

Er en kvinne i midten av 30 årene og har en gutt på 1,5 år. Slet med nedstemthet de første mnd da han var baby pga tøff fødsel. Men dette bedret seg veldig etter noen mnd.

 

Han går nå i bhg og jeg og samboer jobber 100 %. Selv om jeg elsker gutten min så høyt og elsker å se utviklingen føles det også utfordrende i kombinasjon med et hektisk liv.

Han er nå i en alder der han har sterke meninger, hiver seg på gulvet og skriker hvis han ikke får viljen sin, legger seg i bru hver gang han skal i bilstol/vogn, må følges med hele tiden pga utforskning osv, og det meste føles krevende. Jeg vet dette er normalt. Men det gir meg mye dårlige følelser inni meg når det er på det verste  og jeg står mye alene i det når samboer jobber natt og sover på dagtid. 
Jeg kan få følelsen av at jeg ikke er en god mor og at jeg føler jeg nesten ikke håndterer min egen sønn (selv om han får dekt alle sine behov).

Jeg har egentlig hatt et ønske om ett til barn, men vet ikke om jeg klarer. Er redd psyken min ikke tåler og for at parforholdet ikke skal tåle det. 
 

Flere som kjenner på samme følelser, selv med bare ett barn? Og dere med flere barn, hvordan overlever dere (og parforholdet)? Når føles det litt bedre?

Anonymkode: a1d0e...4c6

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn. Noen ganger har jeg tenkt at det kunne vært morro med to men jeg fikk bare en. Det holder med ett barn for meg. Mye oppfølging og det er dyrt å ha barn . Spesielt når de blir tenåringer. 

Anonymkode: 767d7...969

[AnonymBruker]

Du blir mer hardhudet, og vet at det er en periode. De yngste lærer av de eldste, og de eldste oppdrar jo på en måte. Når de yngste ser hvordan de eldste oppfører seg, så hermer de jo. De vil jo være som sine forbilder. De store og flinke. 

Jeg tror på mange måter er det verst med den første. Her var den eldste den mest viljesterke. Det er jo ikke en dårlig egenskap, men det er jo utfordrene for foreldre. Så jeg fikk ikke flere barn før eldste var 4, 5 år gammel...og da var jeg skeptisk. Men så fulgte det to stykker på rappen (siste var litt surprise)...og når ungen er 1,5 år og kaster seg ned på gulvet, så har du på en måte sett det før, og ler litt og plukker den opp på armen mens du snakker med de andre. Det er ingen big deal. Det er bare unger. 

Jeg hadde to små brødre da jeg var liten, og var mye barnepike, så jeg var vant med barn. Det var ikke sånn at jeg stilte spørsål ved meg selv fordi barn er barn. Det virker som du tror at en 1,5 åring som oppfører seg som en 1,5 åring hadde oppført seg perfekt hvis du bare hadde gjort alt riktig. Slik er det ikke. 

Du begynner å sjonglere med en ball, og så er det ikke så vanskelig med to baller, og du får mestringsfølelse, og gidder ikke å dille så mye heller. 

Anonymkode: ff223...649

[AnonymBruker]

Har bare ett barn og tok det valget rett etter jeg hadde fått henne.

Jeg orket bare ikke. Dette er 30 år siden og jeg angrer ikke et sekund. 

Anonymkode: ea05d...29c

[Sententia]

Hvordan jeg overlever med 3? Ved å lukka øynene for litt skitt i hjørnene, og ved å godta at det stadig går unna. 
 

..men av en eller annen merkelig grunn får jeg gjort mer med tre enn med én. Jeg er mer effektiv. MÅ liksom løse hverdagen mer fornuftig. 

[AnonymBruker]

Jeg er gravid med nr 2 nå, og aner jo selvfølgelig ingenting om hvordan det blir. Men før førstefødte ble 2,5 år, så kjente jeg at det var helt uaktuelt med flere. Det begynte å løsne litt i den tida, og tanken på et barn til føltes ikke så uoverkommelig lenger. Jeg syns egentlig det går bare bedre og bedre i det hele tatt nå. Han blir ca 3,5 år når nestemann blir født. 🙂

Anonymkode: 0bf46...fc3

[AnonymBruker]

Nr var tung. Da var det mye omstillinger til nytt liv. Og 1,5år er en slitsom alder. Nr 2 var litt tungt i begynnelsen. Da man ikke kan sove når baby sover ect. Men man er tryggere og mer laid BACK ifht hele baby greia. Har nå nr fem. Piece of cake.  Har vært lettere for hver gang😊 men kjente på akkurat samme følelser med nr 1

Anonymkode: 4b7e8...136

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Har bare ett barn og tok det valget rett etter jeg hadde fått henne.

Jeg orket bare ikke. Dette er 30 år siden og jeg angrer ikke et sekund. 

Anonymkode: ea05d...29c

Følger deg, 40 år etter og like fornøyd med valget. 

Anonymkode: 3cf5a...f0e

[AnonymBruker]

Jeg har én på fem år, og det er egentlig alt for overveldende for meg med han ene. Så flere hadde vært fullstendig uaktuelt.

Anonymkode: e2cf5...7d5

[AnonymBruker]

Her var nr 1 et drømmebarn. Hadde nr 2 kommet først så hadde det ikke blitt flere barn.

Anonymkode: 03b5a...952

[AnonymBruker]

Jeg har tre barn mellom 2 og 7,5 år. Tror du kjenner på følelser som mange kjenner på. Jeg synes ting er tøffest de to første årene. Da kommer riktignok en sterk selvstendighetsfølelse ("trass") hos mange, men jeg synes det likevel er bedre fordi de skjønner mer og kan si litt selv. Det blir enda lettere når når de blir 4 år.

Mitt beste tips er å alltid forberede barnet på det som skal skje. Ikke still spørsmål med mindre barnets mening betyr noe (ikke "Skal vi dra på butikken?" Si heller "Nå skal vi først rydde opp etter middagen, og så skal vi kle på oss og dra til butikken. Da skal vi kjøre bil." Når man kler på seg sier man kanskje "Kom så tar vi på skoene/jakke og går ut til bilen. Du skal jo sitte i bilsetet ditt når vi kjører til butikken." Jeg har også tvunget barn  ned i bilsete, og samtidig snakker jeg da rolig om at det er viktig å sitte trygt i bilen, beltebruk og slikt.

Jeg har også god erfaring med å sette ord på og beskrive det barnet føler. Jeg fikser ikke nødvendigvis problemet, men barnet opplever at det blir forstått og anerkjent når vi validerer følelsene/opplevelsene.

Små barn skjønner selvfølgelig ikke alt, men de skjønner noe, og de skjønner mer og mer. Små barn har ikke kontroll eller oversikt over hva dagen sin. De møter en rekke situasjoner helt uforberedt, som er ukjente, som de ikke forstår. De har likevel forestillinger om hva som skal skje og hvordan ting skal være, og når det ikke blir akkurat slik, reagerer de sterkt. Det å hjelpe dem med å få oversikt, forberede dem på hva som skal skje o.l. gjør tilværelsen bedre. 

Jeg går ofte rundt og føler jeg er en dårlig mor, men har blitt flinkere med tiden til å ikke tenke slik. Ikke fordi jeg er så fantastisk, men fordi jeg rett og slett ikke er så dårlig. Ingen får til alt. Så lenge de store linjene er på plass, så går det bra. Så blir man også flinkere og flinkere til å stå i krevende situasjoner med skriking, motstand og nedsmelting. For det er det man ofte må gjøre, nemlig stå i det, ikke tenke at man skal få fikset alt 

Når det gjelder parforholdet, så er det helt klart i en nedeperiode de første årene, og raushet og legge godvilja til er veldig, veldig viktig. Jeg anbefaler å gi hverandre kos/kyss/stryke på hånda. Ha sex av og til selv om man ikke har kjempelyst.

Anonymkode: f1adc...18e

[AnonymBruker]

Takk for at dere deler ❤️

Ønsker gjerne å høre fra flere

 

ts

Anonymkode: a1d0e...4c6

[AnonymBruker]

Har 1 og det er drømmesituasjonen! Slutt å heng deg opp i jaget og forventninger samfunnet legger på deg at du nå ha flere. Med en har vi nok tid, penger og energi og kan fremdeles ha et rikt voksenliv. Kjenner mange som angrer på at de valgte flere - å fremdeles elsker alle sine barn selfølgelig. Men livet ble tyngere og forhold røk

Anonymkode: dbc2f...b29

[EmVeeJee]

Hvem sier vi klarer det? 😆

[AnonymBruker]

Klarte ikke tanken på enda et barn før yngste var rundt 2 år. Dramatisk fødsel, var nok litt deprimert sett i etterkant. Alt føltes så overveldende og livet ble helt forandret.

Ble gravid rett etter eldste var 2, og det er litt under 3 års aldersforskjell.

Syntes ikke overgangen var veldig stor, og syntes det var mye mer overveldende å gå fra 0-1 enn fra 1-2. Selv om eldste var en blid baby som sov godt, og nr 2 hadde kolikk og fortsatt kun sover dupper med kroppskontakt eller i vogn som trilles. Han er 7 mnd nå.

Han henger bare med på livet vi allerede har, bruker mye bæresele. Eldste er veldig populær, og underholder når baby ligger på gulvet. 

Nå er jeg enda i permisjon, men tenker når baby begynner i barnehagen osv så hadde vi jo fortsatt måtte stå opp med eldste osv.. så ikke så stor forskjell egentlig.😄 vi jo gjør jo akkurat de samme tingene.

Babytiden har hvertfall vært mindre kjedelig denne gangen, mye mer å gjøre🙈 og fantastisk å se nå når de begynner å få glede av hverandre🥰

Anonymkode: 6f891...4e3

[AnonymBruker]

Har ett barn (8 år) og er VELDIG fornøyd med det! 

Anonymkode: 12894...110

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har tre barn mellom 2 og 7,5 år. Tror du kjenner på følelser som mange kjenner på. Jeg synes ting er tøffest de to første årene. Da kommer riktignok en sterk selvstendighetsfølelse ("trass") hos mange, men jeg synes det likevel er bedre fordi de skjønner mer og kan si litt selv. Det blir enda lettere når når de blir 4 år.

Mitt beste tips er å alltid forberede barnet på det som skal skje. Ikke still spørsmål med mindre barnets mening betyr noe (ikke "Skal vi dra på butikken?" Si heller "Nå skal vi først rydde opp etter middagen, og så skal vi kle på oss og dra til butikken. Da skal vi kjøre bil." Når man kler på seg sier man kanskje "Kom så tar vi på skoene/jakke og går ut til bilen. Du skal jo sitte i bilsetet ditt når vi kjører til butikken." Jeg har også tvunget barn  ned i bilsete, og samtidig snakker jeg da rolig om at det er viktig å sitte trygt i bilen, beltebruk og slikt.

Jeg har også god erfaring med å sette ord på og beskrive det barnet føler. Jeg fikser ikke nødvendigvis problemet, men barnet opplever at det blir forstått og anerkjent når vi validerer følelsene/opplevelsene.

Små barn skjønner selvfølgelig ikke alt, men de skjønner noe, og de skjønner mer og mer. Små barn har ikke kontroll eller oversikt over hva dagen sin. De møter en rekke situasjoner helt uforberedt, som er ukjente, som de ikke forstår. De har likevel forestillinger om hva som skal skje og hvordan ting skal være, og når det ikke blir akkurat slik, reagerer de sterkt. Det å hjelpe dem med å få oversikt, forberede dem på hva som skal skje o.l. gjør tilværelsen bedre. 

Jeg går ofte rundt og føler jeg er en dårlig mor, men har blitt flinkere med tiden til å ikke tenke slik. Ikke fordi jeg er så fantastisk, men fordi jeg rett og slett ikke er så dårlig. Ingen får til alt. Så lenge de store linjene er på plass, så går det bra. Så blir man også flinkere og flinkere til å stå i krevende situasjoner med skriking, motstand og nedsmelting. For det er det man ofte må gjøre, nemlig stå i det, ikke tenke at man skal få fikset alt 

Når det gjelder parforholdet, så er det helt klart i en nedeperiode de første årene, og raushet og legge godvilja til er veldig, veldig viktig. Jeg anbefaler å gi hverandre kos/kyss/stryke på hånda. Ha sex av og til selv om man ikke har kjempelyst.

Anonymkode: f1adc...18e

Dette er min opplevelse også. Jeg forbereder alltid min på 1,5 når det kommer dager hvor det blir brudd på rutine, f.eks når vi skal på hytta eller om det er bestemor som kommer til å være der når han våkner fra duppen.

Hvor mye han får med seg vet jeg ikke, men opplever sjeldent situasjoner hvor overganger er grusomt vanskelig.

Tenk selv, hvor ubehagelig det hadde vært om din partner hele tiden skulle kommet og dumpet div overraskelser i fanget ditt «slipp det du holder på med, nå drar vi en uke på hytta», hyggeligere om det snakkes om på forhånd  

Med DET sagt, JA ts, jeg kjenner meg igjen. Min mann er også turnusarbeider og jeg kjenner jeg føler meg som alenemor til tider. Det er beintøft og kan ikke forestille meg hvordan det ville vært med 2. Får frysninger av tanken på å evt skulle blitt gravid igjen nå, selv om planen egentlig var å starte prøving på en til snart!

Elsker han jeg har, men vil heller kose meg med han alene.

Anonymkode: af88d...9df

[AnonymBruker]

Når man har flere barn, blir man mer effektiv. Dessuten blir ungene flinkere til å underholde hverandre, og det blir en annen dynamikk i familien. For ikke å snakke om at når man får førstemann, er man helt uerfaren og alt er nytt og vanskelig. Når man får flere, er det lettere fordi man har gjort det før. 

Anonymkode: fef43...444

[AnonymBruker]

Nr 1 var en baby med høy vanskelighetsgrad. Det var svært lite kos med nr 1 som baby. Nr 1 var (er) svært aktiv, og jeg kunne ikke fatte hvordan folk klarer seg med flere barn.

Vi ville ha flere, småbarnsårene er tross alt bare en periode.

Vi fikk nr 2. En er en sies det, men to er ti.

Vi har hatt superflaks, og baby nr 2 har vært en fornøyd sovebaby. Dette kombinert med at nr 1 begynte i barnehage rett før fødsel, og at pappaen fokuserte mer på nr 1, og jeg på nr 2, så har det ikke føltes som noen spesiell overgang til nå egentlig.

Jeg synes overgangen 0-1 barn var mye mye MYE verre enn 1-2. 

Handler vel i grunn om flaks/uflaks. Noen babyer er lette, andre ikke. Noen småbarn er enklere enn andre. Så man vet ikke hvordan det blir før man faktisk står i det.

I tillegg så var det en bratt læringskurve med nr 1. Det slapp vi med nr 2. Så det bidro nok til at det føltes mer avslappende med baby nr 2.

Er i midten av 30 årene selv. 

Anonymkode: 13426...cf1

[IkkeStudentLenger]

Vi var ikke klar for barn nr 2 før eldste var 2.5, venter nå nr 2 til sommeren, da er mini litt over 3.5. Veldig glad vi ikke fikk tidligere, tror ikke vi hadde taklet det så bra.