Irritert over samboers holdninger til fremtiden

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har vært sammen i 7 år og er 29 år gamle. Vi har begge gått for drømmene våres, noe som har gjort at vi begge har måtte jobbe mye. Vi begge er selvstendig næringsdrivende på hver vår kant. Samboer startet tidligere enn meg og han står bedre til økonomisk enn det jeg gjør. Jeg har tatt utdannelse og gjort "bedriften" min på siden. Helt til jeg nå ble ferdig med alt av studier og kan nå 100% fokusere på "drømmen". Men jeg vet at det kommer til å ta minst 3 år før jeg ikke trenger å bekymre meg om økonomien. Samboer sitt firma er allerede "selv drivende" men fortsatt veldig uforutsigbart (ifh til dagens økonomi og stadig nye kriser som Korona, Krig etc), så det er mye oppturer og nedturer, noe som jeg har blitt en stor del av.  Nå som jeg/vi begynner å nærme oss 30, kjenner jeg begynner å bli litt stressa. 

Jeg har alltid hatt lyst på barn og jeg kjenner at jeg begynner å bekymre meg for hvordan vi skal få det til før det er for sent.. Jeg vet aldri hvor mye som kommer inn hver måned, han har mer stabil inntekt, men til sammen er det fortsatt ikke nok til å bringe inn et barn, kjøpe hus etc. Og for å være helt ærlig, det er utrolig frustrende å ikke vite akkurat når vi er økonomisk stabile nok til å kunne begynne å tenke på barn. Det kan ta 4 år, det kan 5 år.. 

Vi har hele tiden snakket om rundt 34-35.  Og jeg vet at det allerede er sent, men jeg har tatt lett på det, i og med at jeg har lyst til å bli ferdig med mitt før jeg starter med barn. Men i dag leste jeg noe som gjorde meg stressa ifh til risiko ved fødsel, sjanse for å bli gravid etc. Også for hans del - vi har begge mye stress i livene våres og det er ikke gitt at man kan få barn "når som helst". 

Jeg føler at han alltid har presset vekk alle samtaler som handler om "giftemål", "barn" , "fremtid" etc. Kanskje ikke presset vekk er det riktige ordet, men det har ikke akkurat vært noe han har bragt opp først. Det er lettere å prate om det nå kontra før, men jeg blir fortsatt helt paff av hvor ignorant og selvsentrert han kan være noen ganger. Vi er forlovet, men dessverre føler jeg at forlovelsen "ikke gjelder" da vi ikke har satt noe dato og vi snakker aldri om det.  Jeg føler at jeg "presset han til det"..  Jeg sa til han tidligere i forholdet at hvis ikke du er sikker på om du vil gifte deg med meg etter 5-6 år, så tror jeg du aldri vil bli sikker. Spesielt når han vet hvor viktig det er for meg. Dette sa jeg samtidig som alle mine venner og bekjente giftet seg og vi var i sikkert 5 bryllup på en sommer, og akkurat den sommeren ble det litt for mye for meg. Det er viktig å understreke at dette var noe jeg var åpen om fra starten av. 

Så fridde han og det var hyggelig, men etter frieriet snakket han aldri om planer til bryllupet. Han har heller ikke hatt noe ønske om å dele det på sosiale medier.. noe jeg heller ikke har pushet.. (han deler andre bilder etc med oss). Han presenterte å si under en krangel at han følte seg "presset" av meg da han var "redd jeg skulle gå om han ikke fridde". Dette har selvsagt satt seg i hodet mitt og jeg klarer ikke å glemme det. Han sa også at i perioder har han vært usikker på oss, siden jeg har "vært så usikker på oss". Men sannheten er at jeg blir usikker på grunn av han. Jeg har sluttet å ha på meg ringen, da jeg sitter igjen med en "skamfølelse", en følelse av at jeg ikke er bra nok og at han egentlig ikke ville. Han ser ikke ut til å bry seg eller legge merke til om at jeg ikke har den på. Dette har selvsagt satt seg i hodet mitt og jeg klarer dessverre ikke å glemme det.

Jeg føler at hans liv er og har alltid vært jobb, jobb og atter jobb. Businessen kommer først. Han sier at han jobber mye nå for at vi begge skal få frihet senere, noe som jeg kan forstå da jeg har samme tankegang selv med min bedrift. Men jeg vil si at oppturene og nedturene i hans bedrift har hatt en veldig stor innvirkning på meg. Vi snakker store summer minus og store summer pluss om hverandre oppigjennom. Han har  større ansvar med ansatte etc.  Noe som har påvirket han psykologisk flere ganger.Jeg har sett og ser mye angst, frykt og ekstremt mye stress, dårlig humør etc. Her har jeg selvsagt stått stødig ved hans side og støttet han med alt jeg kan for at han skal komme seg igjennom det. I disse periodene er han en helt annen person, naturligvis..en person jeg absolutt ikke kan lene meg på.. naturligvis.. Og jeg kjenner at jeg er litt sliten av det. Fordi jeg føler jeg tar så mye hensyn til han hele tiden.  Og for de som lurer, ja han støtter meg også når jeg har opp og nedturer... men samtidig er dette kun på hans premisser. 

Nå har han vært bort på planleggingstur/ business tur med mannlig kollega i 6 dager og vi snakket en gang på telefon 2 dager siden.  Jeg  ringte han rundt 23.30 i dag da jeg var på vei hjem og ikke ønsket å gå i mørket ute alene. Jeg ville si natta og også snakke litt. Først tok han ikke telefonen etter at jeg prøvde å ringe 2 ganger, selv om jeg vet han var våken. Til info, det var en creepy fyr som gikk bak meg. Når han tok telefonen snakket vi litt og jeg fortalte han om bekymringene mine i forhold til barn og han nekter fullstendig på alt jeg sier med en gang. "Nei, det trenger du ikke å bekymre deg over" ... jeg gir han noen fakta og han sier "jeg kjenner den og den og de fikk barn når de var 36-37 år". For det første, jeg merket at han ikke ønsket å snakke med meg fordi han skulle game med kompisen som var med på turen (de tok med seg playstation).. og jeg merker generelt at han er uinteressert. Skjønner at han vil game, men ja.. jeg bare føler meg nedprioritert. 

Vi snakker videre og han sier "vi trenger ikke å snakke om dette nå""det er alt for sent til å snakke om sånt nå". Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hører disse kommentarene. Det er ALDRI et perfekt tidspunkt å snakke om noe som hest med han. Det er "alltid" feil tidspunkt. enten er han "for stressa", "for sent", "for mye å tenke på", "må jobbe".. Og jeg blir så frustrert og sliten av det. Jeg føler at jeg bærer så mye alene og jeg snakker helle med pappa liksom. Jeg ba han til og med i telefonen om han  "vær så snill" bare kunne si "jeg skjønner at du tenker på dette jenta mi og det er naturlig når du nærmer deg 30, men jeg lover deg at alt kommer til å gå så bra".. selv om han ikke mente det.. Bare for at jeg vet at hvis han sier det så føler jeg meg kanskje bedre.. Men han argumenterer og møter meg ikke overhodet følelsesmessig der jeg er. Og det ender opp i krangel og vi legger på. (Jeg føler jeg møter han alltid følelsesmessig, alt av bekymringer når det kommer til jobb). 

Og jeg tenker.. vil jeg ha deet sånn som dette for alltid? Vil det noen gang bli bedre?? 
Er det jeg som er teit? Jeg vet nesten ikke lengre hva som er rett og hva som er galt. 

 

Anonymkode: 226c6...8ba

[AnonymBruker]

Forstår ikke helt hva du ønsker. Du vil jo selv ha alt på plass før du får barn. Hva skal han gjøre med det?

Anonymkode: 950d0...7fb

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Forstår ikke helt hva du ønsker. Du vil jo selv ha alt på plass før du får barn. Hva skal han gjøre med det?

Anonymkode: 950d0...7fb

Tror ikke jeg vet det helt selv.. Jeg bare sliten av dårlig kommunikasjon. Kanskje også litt sliten av all den økonomiske uforutsigbarheten. 

TS

Anonymkode: 226c6...8ba

[Gjest StumpyHero]

Husk at alt trenger ikke være perfekt eller "på plass" for at dere skal kunne få barn. Det aller viktigste er at dette er noe begge ønsker og er forberedt på. Det å ha ansvar for en liten tar ofte mer tid og energi enn hva man forestiller seg, men så lenge kjærligheten er der så er det helt utrolig hva man kan få til. Selv var jeg arb.ledig og bodde på 30kvm (leid) sammen med konemor når vi fant ut at vi skulle bli foreldre. Nå har vi to små og eier et lite hus på landet Ting ordner seg. 

Det du kan gjøre er å forbedre mannen din på denne samtalen. Snakk med han om en ledig dato i fremtiden og forklar hvor viktig det er for deg å ha denne praten. Da er det også vanskelig for han å bruke unnskyldninger som at det "ikke passer" når han har fått litt tid til å forberede seg. Forklar gjerne dette med at det er mer risikofylt for deg å få barn etterhvert som du blir eldre og at den biologiske klokken råder foran hans ønske om å få barn senere. Derimot er det veldig viktig at du er tydelig på at hvis han ikke ønsker barn (men ikke tør å si det) så er han nødt til å legge kortene på bordet slik at du kan velge hvilken fremtid du ønsker deg. Det er viktig at ingen føler seg presset til en slik avgjørelse 😊 

Lykke til ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han har heller ikke hatt noe ønske om å dele det på sosiale medier

Å kjenner jeg får helt spasmer. Du viser ringen til venner ansikt til ansikt, slutt å tull med å legg ut ting for likes. Du nevner det så det å være viktig for deg. Skjønner veldig godt hvorfor mange menn ikke orker hele giftestyret slik det har blitt nå. Neste som mangler er at alle skal ha babyshower. Nordmenn har blitt en parodi på amerikanere. 

Anonymkode: 37db0...9de

[AnonymBruker]

Av alle merkelige tidspunkt å ta praten om fremtid/barn velger du når han er på jobbtur med kompis kl 23.30?!! Hvis han ikke vil snakke om det til vanlig, hva i all verden får deg til å tro at dette er en bra tid for å snakke om sånt. Du på telefon, og kollegaen ved siden av 🤦‍♀️🤦‍♀️  Har medfølelse for alt det du forteller, at du er sliten og lei, stressa og frustrert fordi alt er på hans premisser. Men nå plager du han når han vil slappe av med kompisen og da bare irriterer du han. Det virker mot sin hensikt.  Og hvorfor dikterer du hva han skal si? Kjærester som gjør det er totalt turnoff. Om han ikke bryr seg, så gjør han ikke det. Da må du gå videre. Du er fortsatt relativt ung, og du har tid til å finne deg en ny hvis han her ikke kan møte deg på dine behov. At en kvinne ønsker å komme igang med å planlegge barn når hun nærmer seg 30, syns jeg han burde ha forståelse for. Lett for en mann å si at det kan vi gjøre når vi blir 35, men for enkelte par tar det lang tid og plutselig kan det være for sent. Så denne praten må dere ha. Og da mener jeg skikkelig, hjemme, bare dere to. Som personen over her sier, avtal tidspunkt sånn at han ikke kan vri seg unna. Det er ikke bare barnespørsmålet dere trenger å klargjøre, men også om dere er den rette for hverandre. 

Anonymkode: 87f8d...697

[AnonymBruker]

43 minutter siden, StumpyHero said:

Husk at alt trenger ikke være perfekt eller "på plass" for at dere skal kunne få barn. Det aller viktigste er at dette er noe begge ønsker og er forberedt på. Det å ha ansvar for en liten tar ofte mer tid og energi enn hva man forestiller seg, men så lenge kjærligheten er der så er det helt utrolig hva man kan få til. Selv var jeg arb.ledig og bodde på 30kvm (leid) sammen med konemor når vi fant ut at vi skulle bli foreldre. Nå har vi to små og eier et lite hus på landet Ting ordner seg. 

Det du kan gjøre er å forbedre mannen din på denne samtalen. Snakk med han om en ledig dato i fremtiden og forklar hvor viktig det er for deg å ha denne praten. Da er det også vanskelig for han å bruke unnskyldninger som at det "ikke passer" når han har fått litt tid til å forberede seg. Forklar gjerne dette med at det er mer risikofylt for deg å få barn etterhvert som du blir eldre og at den biologiske klokken råder foran hans ønske om å få barn senere. Derimot er det veldig viktig at du er tydelig på at hvis han ikke ønsker barn (men ikke tør å si det) så er han nødt til å legge kortene på bordet slik at du kan velge hvilken fremtid du ønsker deg. Det er viktig at ingen føler seg presset til en slik avgjørelse 😊 

Lykke til ❤️

Tusen takk for fin melding! 🫶 enig i det det du skriver!
 

ts  

Anonymkode: 226c6...8ba

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Å kjenner jeg får helt spasmer. Du viser ringen til venner ansikt til ansikt, slutt å tull med å legg ut ting for likes. Du nevner det så det å være viktig for deg. Skjønner veldig godt hvorfor mange menn ikke orker hele giftestyret slik det har blitt nå. Neste som mangler er at alle skal ha babyshower. Nordmenn har blitt en parodi på amerikanere. 

Anonymkode: 37db0...9de

Huffda, vil ikke at du skal få spasmer stakkars! Vi er tross alt 29 år gamle og har begge vokst opp med Facebook og Instagram hvor vi tidligere har delt bilder sammen (ikke mye, men noe). Sosiale medier er også viktig for oss begge i forhold til at vi er selvstendig næringsdrivende (markedsføring). Så når man tar disse faktorene i betraktning, så er det nesten litt «unaturlig» at vi ikke deler dette. Selv om det faktisk ikke har vært noe jeg har nevnt for han eller brydd meg betydelig mye om. Jeg føler også at en forlovelse er noe som er privat og mellom deg og partner, men med tanken på at han sa «jeg presset han til forlovelse», kan det virke som om at dette er grunnen til at han ikke ønsker å dele (Noe han vanligvis ville gjort). 
 

ts

Anonymkode: 226c6...8ba

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Av alle merkelige tidspunkt å ta praten om fremtid/barn velger du når han er på jobbtur med kompis kl 23.30?!! Hvis han ikke vil snakke om det til vanlig, hva i all verden får deg til å tro at dette er en bra tid for å snakke om sånt. Du på telefon, og kollegaen ved siden av 🤦‍♀️🤦‍♀️  Har medfølelse for alt det du forteller, at du er sliten og lei, stressa og frustrert fordi alt er på hans premisser. Men nå plager du han når han vil slappe av med kompisen og da bare irriterer du han. Det virker mot sin hensikt.  Og hvorfor dikterer du hva han skal si? Kjærester som gjør det er totalt turnoff. Om han ikke bryr seg, så gjør han ikke det. Da må du gå videre. Du er fortsatt relativt ung, og du har tid til å finne deg en ny hvis han her ikke kan møte deg på dine behov. At en kvinne ønsker å komme igang med å planlegge barn når hun nærmer seg 30, syns jeg han burde ha forståelse for. Lett for en mann å si at det kan vi gjøre når vi blir 35, men for enkelte par tar det lang tid og plutselig kan det være for sent. Så denne praten må dere ha. Og da mener jeg skikkelig, hjemme, bare dere to. Som personen over her sier, avtal tidspunkt sånn at han ikke kan vri seg unna. Det er ikke bare barnespørsmålet dere trenger å klargjøre, men også om dere er den rette for hverandre. 

Anonymkode: 87f8d...697

Vel, da kan jeg si med en gang at han kommer hjem fra jobb rundt 22-23 nesten hver dag :’)  og hans business partner er en veldig god venn av meg som jeg har kjent like lenge som samboer. Jeg ser på han som en bror. Han og samboer tilbringer hver eneste dag sammen på kontoret, fra morgen til kveld, så det at hans forlovede ringer en dag på turen deres skulle bare mangle spør du meg. Og som nevnt, på toppen av dette hadde jeg en creepy fyr som fulgte etter meg når jeg var på vei hjem. Ønsket å ha han på tråden da jeg visste han var våken. 
 

Men bortsett fra det, tusen takk for råd!  Helt enig i det å planlegge tidspunkt til prat og gjøre det ordentlig! 

ts 

Anonymkode: 226c6...8ba

[AnonymBruker]

Uff, at han skal utsette og utsette slike teamer som tydeligvis er svært viktig for deg er så kjipt!

Jeg reagerer litt på at han fortsatt føler seg presset og tvunget, og fridde "kun" for at du ikke skulle forlate ham. Nå har jeg sikkert et bias, men det føles ut som at han ikke er av typen som ønsker en slik framtid. At han er typen som lever for jobben og ikke stort mer. Kanskje det blir mer fritid senere, ja, men uten barn og ekteskap i bildet? Jeg vil selvfølgelig ikke putte mine ord og tanker i hans munn.

Når det er såpass stressende med økonomi og lange arbeidsdager så skjønner jeg også at snakk om slikt blitt for mye å takle, men det hadde vært fint å vite hva hans planer er! Som andre har nevnt så kan du sette av en tidspunkt hvor dere kan prate om det uavbrutt. Om han tenker å jobbe fram til han blir f.eks. 50 for å pensjonere seg så er jo det fint mtp alle ferieturene dere kan ha, men hva med dine ønsker da liksom? Det virker for meg at det er slik det blir om samtalen utsettes i evigheter. Om du ikke "maser" så kommer han mest sannsynlig ikke til å ta det opp på egenhånd. Igjen, mine tanker, fullt mulig at jeg tar helt feil ang fyren.

Men du, det blir aldri rett tidspunkt dessverre! Noen ganger bare skjer ting, og da gjør man sitt beste. Ingen av min mors barn var planlagt, men hun prioriterte oss over alt annet. Og jeg som kom sist ble født etter at hun fylte 40/41! (ble født noen dager etter bursdagen hennes). Masse stress som du beskriver er ikke bra da, og hadde sørget for å ha lagt planer dersom du skulle bli gravid for å gjøre det lettest mulig for dere. Det krever at mannen ønsker å ha disse samtalene da...

Ønsker deg masse lykke til ❤️ 

Anonymkode: d7f75...b47

[AnonymBruker]

Hva skal konkret skje når dere gifter dere og får barn? Skal dere fortsatt jobbe døgnet rundt? Kan dere ansette andre? 

Anonymkode: 2a432...f50

[Hjelpestikker]

Flere ting å svare på her. 

Tar først det som kanskje er viktigst; det å være selvstendig næringsdrivende.

"Jeg føler at hans liv er og har alltid vært jobb, jobb og atter jobb. Businessen kommer først."

Det er realiteten av å drive sin egen business. Nesten alle undervurderer hvor mye jobb som skal til for å drive for seg selv, og i et land som Norge der få velger å gjøre det, er det lite fokus på det - også for vedkommendes partner. Du vet selv at det tar lengre tid før man lykkes, om man lykkes overhodet. Men du har ikke tatt steget fullt ut i din egen karriere, slik han har. Så du kan ikke fullt ut identifisere deg med arbeidspresset og den psykologiske påkjenningen all risikoen har, annet enn hvordan det påvirker deg. Og det gjør det selvsagt også, men det er et valg du må ta, om du ønsker å ha en partner som er selvstendig næringsdrivende.

Jeg har selv det, og det er oppsider og nedsider. Jeg har også nære venner der de driver forretning sammen - de har holdt på i over ti år, tjener nå GODT med penger, men har ennå ikke fått barn og er begge 35. Kanskje blir det ikke barn på dem. Men de brenner altså nok for det de driver med til at det kan kompensere. Og de tjener nå såpass bra at de kan leve svært komfortabelt og eventuelt selge seg ut og leve på pengene. Men det har vært over ti år med jobb døgnet rundt, for dem begge.

Ekteskap - har dere snakket om hvorfor dere vil gifte dere, og hva dette har å si for dere? Kanskje du kan presisere at du ikke er opptatt av et stort og/eller dyrt bryllup. Mange menn er engstelige for slikt, spesielt når han jobber såpass hardt for pengene han tjener. Han vil naturlig nok at det skal tilbake i bedriften han holder på å bygge, og ikke ned i et pengesluk for å ha en fest som kanskje handler om å imponere andre mennesker (hvorav mange dere knapt ser etter bryllupet - tro meg).

[AnonymBruker]

En ganske stor ting er jo permisjon også- klarer dere det mens dere skal fortsette å bygge opp bedriften? 

Virker jo dessverre ikke som at han er klar for alt dette, men du må la ham få si det med sine ord. Prøve å ikke legge for mye mening i ting du bare ser, men lytt til hva han faktisk sier.

Lykke til 🧡

Anonymkode: 195e2...844

[got2go]

Oi, du overtenker og overdramatiserer veldig mye! I tillegg så motsier du deg selv veldig mye i innlegget ditt.

[AnonymBruker]

Jeg reagerer mest på dette at han gav inntrykk av at han egentlig ikke ønsket å fri/bli forlovet😳 
Jeg hadde også tatt av meg ringen om jeg var deg. 
Ville bedt ham om å avtale tid med deg for å snakke sammen face to face. Spør ham om han har lagt merke til at du ikke bruker ringen og ta det derfra.

Han viser ikke at han ønsker en fremtid med deg…

Anonymkode: e96b9...d36

[AnonymBruker]

Det er ikke de første årene av barnets liv som er de kostbare, og du kan fint bygge bedrift selv om du har et barn. 

Skjønner at det er lettest å vente til alt er på plass og går av seg selv, men slik fungerer ikke alltid livet. 

Anonymkode: 88269...f6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er ikke de første årene av barnets liv som er de kostbare, og du kan fint bygge bedrift selv om du har et barn. 

Skjønner at det er lettest å vente til alt er på plass og går av seg selv, men slik fungerer ikke alltid livet. 

Anonymkode: 88269...f6a

Permisjonen er da veldig kostbar. Eller skal hun drive bedriften fra barselsenga? 

Anonymkode: 2a432...f50