Jeg (mann 46) takler ikke snakke om følelser, ender opp med å si det motsatte

[AnonymBruker]

Jeg er på vei mot et forhold med ei. Hun er så herlig og jeg kjenner i hele meg at jeg vil ha henne. 

Hun har i det siste pushet litt for mye for å finne ut hvor vi står. Saken er den at jeg klarer ikke bli stilt til veggs. Kjenner jeg blir litt bundet og låst. Handler nok egentlig ikke om henne men om alt fra oppvekst til et annet forhold der jeg alltid har blitt presset. Så det trigger noe i meg. 

Forstår at hun vil vite men jeg låser meg. Jeg ender opp med å si at kanskje vi bør ta det roligere, kanskje bare være venner, kanskje ikke ses så ofte. Stikk motsatt av hva jeg ønsker innerst inne. Og når hun spør om jeg savner henne når jeg er på jobbreiser, så sier jeg "ja som en venn". Det bare vrenger seg i meg. Føler meg presset og da blir svarene deretter. 

Men dette blir jo bare feil! Jeg sårer henne slik jeg holder på. Hun er ikke "bare en venn" for meg! 

Skal jeg være ærlig med meg selv så vil jeg at hun blir min. Det tør jeg ikke si. Jeg savner henne ofte. Det tør jeg ikke si. Jeg føler på kjærlighet overfor henne. Tror faktisk jeg elsker henne. Det tør jeg ikke si. 

Vet ikke om jeg er ute etter en hobbypsykolog her eller hva men lurer på hvorfor jeg ikke klarer sette ord på og være ærlig om følelsene mine? Jeg lengter jo etter henne, vil ikke miste henne. Hvor glad hadde hun ikke blitt om hun visste jeg kjente på kjærlighet? Men jeg klarer ikke si det. Kanskje handler det om utrygghet? Litt redd for å si noe som gjør ting så alvorlig? Hvorfor er vi menn så dårlige på å si noe om følelsene våre egentlig? 

Hva bør jeg gjøre med dette? Press er ikke bra, jeg vrir meg. Men jeg kan ikke fortsette slik å si det motsatte av hva jeg føler. Hvorfor gjør jeg det?!! 

 

Anonymkode: d4260...140

[AnonymBruker]

Du tenker i for ekstremer. Du trenger ikke velge mellom å avvise og å gifte deg i morgen. Si at du liker henne og setter pris på å være ilag.

Anonymkode: f8ab1...bba

[Trek]

Send det til henne skriftlig da? Du har forklart det bra her.

Jeg personlig hadde latt vær å mase og presse om jeg bare visste hvor jeg sto. 

Sånn som det er nå uten noen info eller kontekst for henne så skur du henne bort med å presisere at du anser henne bare som en venn.  

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg er på vei mot et forhold med ei. Hun er så herlig og jeg kjenner i hele meg at jeg vil ha henne. 

Hun har i det siste pushet litt for mye for å finne ut hvor vi står. Saken er den at jeg klarer ikke bli stilt til veggs. Kjenner jeg blir litt bundet og låst. Handler nok egentlig ikke om henne men om alt fra oppvekst til et annet forhold der jeg alltid har blitt presset. Så det trigger noe i meg. 

Forstår at hun vil vite men jeg låser meg. Jeg ender opp med å si at kanskje vi bør ta det roligere, kanskje bare være venner, kanskje ikke ses så ofte. Stikk motsatt av hva jeg ønsker innerst inne. Og når hun spør om jeg savner henne når jeg er på jobbreiser, så sier jeg "ja som en venn". Det bare vrenger seg i meg. Føler meg presset og da blir svarene deretter. 

Men dette blir jo bare feil! Jeg sårer henne slik jeg holder på. Hun er ikke "bare en venn" for meg! 

Skal jeg være ærlig med meg selv så vil jeg at hun blir min. Det tør jeg ikke si. Jeg savner henne ofte. Det tør jeg ikke si. Jeg føler på kjærlighet overfor henne. Tror faktisk jeg elsker henne. Det tør jeg ikke si. 

Vet ikke om jeg er ute etter en hobbypsykolog her eller hva men lurer på hvorfor jeg ikke klarer sette ord på og være ærlig om følelsene mine? Jeg lengter jo etter henne, vil ikke miste henne. Hvor glad hadde hun ikke blitt om hun visste jeg kjente på kjærlighet? Men jeg klarer ikke si det. Kanskje handler det om utrygghet? Litt redd for å si noe som gjør ting så alvorlig? Hvorfor er vi menn så dårlige på å si noe om følelsene våre egentlig? 

Hva bør jeg gjøre med dette? Press er ikke bra, jeg vrir meg. Men jeg kan ikke fortsette slik å si det motsatte av hva jeg føler. Hvorfor gjør jeg det?!! 

 

Anonymkode: d4260...140

Send henne dette👀

[AnonymBruker]

Enig i svarene her. Om du sliter med å uttrykke deg verbalt, gjør det skriftlig i stedet. Feigt? Nei, ikke ut i fra nivået du beskriver. Et sted må man starte.

Anonymkode: acb93...63f

[AnonymBruker]

Skulle si det som de over. Skriv det til henne, da får du forklart

Anonymkode: 56e4d...38d

[Bagnus]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg måte lære meg og snakke om følelser. Men hva sier mage følelsen din da? Er følelsene gjensidige? 

Jeg vil anbefale deg og ta insjativ og starte denne samtalen. Da vil du ikke føle på samme presset siden du tar regi. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg er på vei mot et forhold med ei. Hun er så herlig og jeg kjenner i hele meg at jeg vil ha henne. 

Hun har i det siste pushet litt for mye for å finne ut hvor vi står. Saken er den at jeg klarer ikke bli stilt til veggs. Kjenner jeg blir litt bundet og låst. Handler nok egentlig ikke om henne men om alt fra oppvekst til et annet forhold der jeg alltid har blitt presset. Så det trigger noe i meg. 

Forstår at hun vil vite men jeg låser meg. Jeg ender opp med å si at kanskje vi bør ta det roligere, kanskje bare være venner, kanskje ikke ses så ofte. Stikk motsatt av hva jeg ønsker innerst inne. Og når hun spør om jeg savner henne når jeg er på jobbreiser, så sier jeg "ja som en venn". Det bare vrenger seg i meg. Føler meg presset og da blir svarene deretter. 

Men dette blir jo bare feil! Jeg sårer henne slik jeg holder på. Hun er ikke "bare en venn" for meg! 

Skal jeg være ærlig med meg selv så vil jeg at hun blir min. Det tør jeg ikke si. Jeg savner henne ofte. Det tør jeg ikke si. Jeg føler på kjærlighet overfor henne. Tror faktisk jeg elsker henne. Det tør jeg ikke si. 

Vet ikke om jeg er ute etter en hobbypsykolog her eller hva men lurer på hvorfor jeg ikke klarer sette ord på og være ærlig om følelsene mine? Jeg lengter jo etter henne, vil ikke miste henne. Hvor glad hadde hun ikke blitt om hun visste jeg kjente på kjærlighet? Men jeg klarer ikke si det. Kanskje handler det om utrygghet? Litt redd for å si noe som gjør ting så alvorlig? Hvorfor er vi menn så dårlige på å si noe om følelsene våre egentlig? 

Hva bør jeg gjøre med dette? Press er ikke bra, jeg vrir meg. Men jeg kan ikke fortsette slik å si det motsatte av hva jeg føler. Hvorfor gjør jeg det?!! 

 

Anonymkode: d4260...140

Du føler presset, men hva om det ikke er ment som noe press? Tror du liksom at alle damer er ute etter å binde deg fast for alt det er verdt? Jeg mener ikke frekt, jeg er nysgjerrig for det kan virke som om du har litt paranoide tanker. Jeg er samboer med en som sliter med paranoide tanker og når jeg nøster litt opp i tankegangen hans så forstår han etter hvert at han fremstår som veldig opptatt av seg selv. 

Dette kan være en form for paranoide tanker blandet med angst. Ditt beste hjelpemiddel er åpenhet og god kommunikasjon med din partner. Skriv noe slikt i et brev til henne så hun lettere kan forstå deg. Når du vet at hun forstår dim tankegang så kan du tråkke litt utenfor i ny og ne når su syns det virker greit. De gangene du ikke gjør det så forstår hun hvorfor også. 

Anonymkode: 525c7...f13

[Jadzia]

Han jeg er sammen med, er helt lik. Jeg har mistet tellingen på hvor mange krangler og diskusjoner vi har hatt pga det. Jeg trenger at han trygger meg i hvor vi står, men han ender med å bable om åpent forhold og annet tullball som bare gjør meg usikker. Så glimter han til innimellom og forteller meg sannheten. Men min utrygghet gjør at jeg igjen kan finne på å prøve å få reaksjoner hos han. Som da igjen gjør han utrygg. Og da er runddansen i gang. Dette er en vond dans å være i både for han og meg. Siden jeg ser den, og ikke han, så prøver jeg å holde meg fornuftig og tøyle meg selv. Men det er heller ikke holdbart i lengden. Så for dere begges skyld, prøv å skjerp deg! Du har selvinsikt nok til å se at dette er et problem. Da kan du også endre det. 

[AnonymBruker]

Du viser henne denne tråden. Hey presto - problem løst 🤘🏻

Anonymkode: 0e9bd...772

[AnonymBruker]

Du må si det samme til henne som du skriver her. Ellers kommer dette til å bli stygt da du skader henne og deres relasjon med drittsekkoppførselen din.

Anonymkode: 3d0ab...d96

[ennivk]

Enig med en over her. Send henne det du skrev over her. Les boken "Attached". Du har, som mange andre, mest sannsynlig en unnvikende tilknytningsstil. Første steg er å bli bevisst på utfordringene dine, neste steg er å jobbe gradvis mot å tåle å vise hvem du egentlig er. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er på vei mot et forhold med ei. Hun er så herlig og jeg kjenner i hele meg at jeg vil ha henne. 

Hun har i det siste pushet litt for mye for å finne ut hvor vi står. Saken er den at jeg klarer ikke bli stilt til veggs. Kjenner jeg blir litt bundet og låst. Handler nok egentlig ikke om henne men om alt fra oppvekst til et annet forhold der jeg alltid har blitt presset. Så det trigger noe i meg. 

Forstår at hun vil vite men jeg låser meg. Jeg ender opp med å si at kanskje vi bør ta det roligere, kanskje bare være venner, kanskje ikke ses så ofte. Stikk motsatt av hva jeg ønsker innerst inne. Og når hun spør om jeg savner henne når jeg er på jobbreiser, så sier jeg "ja som en venn". Det bare vrenger seg i meg. Føler meg presset og da blir svarene deretter. 

Men dette blir jo bare feil! Jeg sårer henne slik jeg holder på. Hun er ikke "bare en venn" for meg! 

Skal jeg være ærlig med meg selv så vil jeg at hun blir min. Det tør jeg ikke si. Jeg savner henne ofte. Det tør jeg ikke si. Jeg føler på kjærlighet overfor henne. Tror faktisk jeg elsker henne. Det tør jeg ikke si. 

Vet ikke om jeg er ute etter en hobbypsykolog her eller hva men lurer på hvorfor jeg ikke klarer sette ord på og være ærlig om følelsene mine? Jeg lengter jo etter henne, vil ikke miste henne. Hvor glad hadde hun ikke blitt om hun visste jeg kjente på kjærlighet? Men jeg klarer ikke si det. Kanskje handler det om utrygghet? Litt redd for å si noe som gjør ting så alvorlig? Hvorfor er vi menn så dårlige på å si noe om følelsene våre egentlig? 

Hva bør jeg gjøre med dette? Press er ikke bra, jeg vrir meg. Men jeg kan ikke fortsette slik å si det motsatte av hva jeg føler. Hvorfor gjør jeg det?!! 

 

Anonymkode: d4260...140

Si alt dette til henne? Bare please snakk fra levra. Men da må du også vise at du er en mann av dine ord, og ikke vingle/feige ut i dine meninger i ettertid. Dvs. at du sier det motsatte av det du mener, osv… For da blir hun ikke å stole på at du snakker sant. 

Anonymkode: a231c...298

[AnonymBruker]

Er det noen grunn til at du ikke bare sier dette, ts?

Dersom du har valgt en partner i et alderssegment passende for deg (+-/-10 år) så er hun mer enn moden nok til å vite at folk flest har traumer, rariteter, rester og dysfunksjoner fra barndom, oppvekst, forhold etc.

Så å si «dette er mine traumer og slik responderer jeg på dem» er helt normalt. Om hun velger å møte det med annet enn «ja, det har jeg jo sett, og dette er mine» så er hun ikke alderen moden nok (hun heller).

Mental modenhet er for den del ikke festet i alder - en sjokkerende høy andel av gruppen 60-100 har null kontroll over egne følelser og handlinger, og ofte ikke engang noe begrep om at alle forventes ha kontroll over slikt når de er eldre enn 12 år.

Uansett: kommunikasjon, ts. Det er ditt ansvar som voksen. 

Anonymkode: 297aa...5b2

[AnonymBruker]

Kanskje du bør jobbe med deg selv, før du er i forhold og lar den følelesmessige umodenheten din gå ut over andre. 

Anonymkode: 1019c...369

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er på vei mot et forhold med ei. Hun er så herlig og jeg kjenner i hele meg at jeg vil ha henne. 

Hun har i det siste pushet litt for mye for å finne ut hvor vi står. Saken er den at jeg klarer ikke bli stilt til veggs. Kjenner jeg blir litt bundet og låst. Handler nok egentlig ikke om henne men om alt fra oppvekst til et annet forhold der jeg alltid har blitt presset. Så det trigger noe i meg. 

Forstår at hun vil vite men jeg låser meg. Jeg ender opp med å si at kanskje vi bør ta det roligere, kanskje bare være venner, kanskje ikke ses så ofte. Stikk motsatt av hva jeg ønsker innerst inne. Og når hun spør om jeg savner henne når jeg er på jobbreiser, så sier jeg "ja som en venn". Det bare vrenger seg i meg. Føler meg presset og da blir svarene deretter. 

Men dette blir jo bare feil! Jeg sårer henne slik jeg holder på. Hun er ikke "bare en venn" for meg! 

Skal jeg være ærlig med meg selv så vil jeg at hun blir min. Det tør jeg ikke si. Jeg savner henne ofte. Det tør jeg ikke si. Jeg føler på kjærlighet overfor henne. Tror faktisk jeg elsker henne. Det tør jeg ikke si. 

Vet ikke om jeg er ute etter en hobbypsykolog her eller hva men lurer på hvorfor jeg ikke klarer sette ord på og være ærlig om følelsene mine? Jeg lengter jo etter henne, vil ikke miste henne. Hvor glad hadde hun ikke blitt om hun visste jeg kjente på kjærlighet? Men jeg klarer ikke si det. Kanskje handler det om utrygghet? Litt redd for å si noe som gjør ting så alvorlig? Hvorfor er vi menn så dårlige på å si noe om følelsene våre egentlig? 

Hva bør jeg gjøre med dette? Press er ikke bra, jeg vrir meg. Men jeg kan ikke fortsette slik å si det motsatte av hva jeg føler. Hvorfor gjør jeg det?!! 

 

Anonymkode: d4260...140

Så god du er til å formulere deg med ord! Kan du ikke skrive dette til henne? Vis deg sårbar og si du blir redd- og at det er vanskelig for deg. 
Du mister henne om du fortsetter sånn...

Anonymkode: c9ebc...e39

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er på vei mot et forhold med ei. Hun er så herlig og jeg kjenner i hele meg at jeg vil ha henne. 

Hun har i det siste pushet litt for mye for å finne ut hvor vi står. Saken er den at jeg klarer ikke bli stilt til veggs. Kjenner jeg blir litt bundet og låst. Handler nok egentlig ikke om henne men om alt fra oppvekst til et annet forhold der jeg alltid har blitt presset. Så det trigger noe i meg. 

Forstår at hun vil vite men jeg låser meg. Jeg ender opp med å si at kanskje vi bør ta det roligere, kanskje bare være venner, kanskje ikke ses så ofte. Stikk motsatt av hva jeg ønsker innerst inne. Og når hun spør om jeg savner henne når jeg er på jobbreiser, så sier jeg "ja som en venn". Det bare vrenger seg i meg. Føler meg presset og da blir svarene deretter. 

Men dette blir jo bare feil! Jeg sårer henne slik jeg holder på. Hun er ikke "bare en venn" for meg! 

Skal jeg være ærlig med meg selv så vil jeg at hun blir min. Det tør jeg ikke si. Jeg savner henne ofte. Det tør jeg ikke si. Jeg føler på kjærlighet overfor henne. Tror faktisk jeg elsker henne. Det tør jeg ikke si. 

Vet ikke om jeg er ute etter en hobbypsykolog her eller hva men lurer på hvorfor jeg ikke klarer sette ord på og være ærlig om følelsene mine? Jeg lengter jo etter henne, vil ikke miste henne. Hvor glad hadde hun ikke blitt om hun visste jeg kjente på kjærlighet? Men jeg klarer ikke si det. Kanskje handler det om utrygghet? Litt redd for å si noe som gjør ting så alvorlig? Hvorfor er vi menn så dårlige på å si noe om følelsene våre egentlig? 

Hva bør jeg gjøre med dette? Press er ikke bra, jeg vrir meg. Men jeg kan ikke fortsette slik å si det motsatte av hva jeg føler. Hvorfor gjør jeg det?!! 

 

Anonymkode: d4260...140

Det høres kanskje ut som du er redd for å forplikte deg. Åpner man hjertet for noen er risikoen der for å bli såret. Det er vanskelig. Men resultatet av at du sier motsatt av hva du føler er vel strengt tatt at du sårer deg selv, ved å såre henne så du kanskje ender opp alene. Fortell henne sannheten. Se hva som skjer?

Anonymkode: e84d7...3ad

[Mizzy]

Føler du deg verdt å bli elsket?

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er på vei mot et forhold med ei. Hun er så herlig og jeg kjenner i hele meg at jeg vil ha henne. 

Hun har i det siste pushet litt for mye for å finne ut hvor vi står. Saken er den at jeg klarer ikke bli stilt til veggs. Kjenner jeg blir litt bundet og låst. Handler nok egentlig ikke om henne men om alt fra oppvekst til et annet forhold der jeg alltid har blitt presset. Så det trigger noe i meg. 

Forstår at hun vil vite men jeg låser meg. Jeg ender opp med å si at kanskje vi bør ta det roligere, kanskje bare være venner, kanskje ikke ses så ofte. Stikk motsatt av hva jeg ønsker innerst inne. Og når hun spør om jeg savner henne når jeg er på jobbreiser, så sier jeg "ja som en venn". Det bare vrenger seg i meg. Føler meg presset og da blir svarene deretter. 

Men dette blir jo bare feil! Jeg sårer henne slik jeg holder på. Hun er ikke "bare en venn" for meg! 

Skal jeg være ærlig med meg selv så vil jeg at hun blir min. Det tør jeg ikke si. Jeg savner henne ofte. Det tør jeg ikke si. Jeg føler på kjærlighet overfor henne. Tror faktisk jeg elsker henne. Det tør jeg ikke si. 

Vet ikke om jeg er ute etter en hobbypsykolog her eller hva men lurer på hvorfor jeg ikke klarer sette ord på og være ærlig om følelsene mine? Jeg lengter jo etter henne, vil ikke miste henne. Hvor glad hadde hun ikke blitt om hun visste jeg kjente på kjærlighet? Men jeg klarer ikke si det. Kanskje handler det om utrygghet? Litt redd for å si noe som gjør ting så alvorlig? Hvorfor er vi menn så dårlige på å si noe om følelsene våre egentlig? 

Hva bør jeg gjøre med dette? Press er ikke bra, jeg vrir meg. Men jeg kan ikke fortsette slik å si det motsatte av hva jeg føler. Hvorfor gjør jeg det?!! 

 

Anonymkode: d4260...140

Hjelper det å skrive dette på mld til henne istedet for å si det på tlf f.eks? Er det mindre skummelt? Kan du skrive det du sier her?

[AnonymBruker]

Følser er ikke farlig, det er bare følser. Så du må jobbe med disse følsene. Og eneste måten er å få de ut.

Men jeg skjønner deg, tror jeg. Selv om du gar klart å skrive litt om følsene dine her, så har du igjen litt iht det.  Men det er en begynnelse også blir det lettere etterhvert. 

Grunnen til jeg tror jeg skjønner deg,  er at jeg vokste opp med en far som skulle hele tiden bestemme hvs vi skulle si og når. Han kunne ha gjort noe bra, og på sett og vis var jeg jo stolt av han. Men hver gang før jeg fikk sagt ddt av meg selv, så la han ordene i munnen min på en måte jeg ikke likte. Så svarte som han ba om, men da føltes det ikke ekte og fra meg. Etterhvert ble jeg bare stum, og begynte å svare motsatt eller vek bare unna. 

Så jeg fikk noen timer hos kommune psykologen.  Og det hjalp sååå mye. Hun sa spesielt en ting som har vært viktig for meg med slike situasjoner  og det er å heller være på forkant. Evnt trekke meg vekk  og ta det opp når jeg vil og helt uventet.  Da fikk je også en annen reaksjon, som var positiv for meg. 

Jeg klikker fortsatt på folk som legger ord og meninger på me jeg aldri har ytret. Da setter jeg hardt ned foten. Og sier fra. Er dette en venn, så får de en sjanse iht det. Neste gang da ryker vennskapet.  Jeg stoler ikke på slike folk. Og de blir så langt fra meg som person at jeg tenker at det er helt ok.

Så tenker at istedenfor at hun sitter å venter på et svar om fremgang fra din side og begynner å presse litt på. Så ta kontroll på det selv og skriv en melding eller si du har savnet henne.

Du kommer iallefall til å angre på at du ikke gjorde det, når hun evnt gir opp.  Også tenker heg at du bør hoppe i det med begge beina. Og sier det som det er, når du har klart å si du savner henne og liker  henne og du får respons du ønsker. 

Blir du avvist. Så har du iallefall gjort det du kan og vokser på det til neste gang. Det skumleste er jo tiden før du får sagt noe. 

 

Anonymkode: 58cb4...e98