Blod er tykkere enn vann....

[Gjest Nemesis]

Jeg lurer ganske enkelt på hvilke meninger du har rundt dette utsagnet "Blod er tykkere enn vann".

Syns DU at blod i enhver sammenheng alltid er tykkere enn vannet ?

Kan ikke vannet bety like mye som blodet selv om man biologisk sett har et nærmere forhold til blodet ?

Oversatt:

Syns du at familien for enhver pris skal holde sammen nesten uavhengig av hvordan man er eller hva man gjør og hvordan dette påvirker andre ?

Skal man kunne ture frem som man vil og alltid kunne forvente tilgivelse og aksept at familien ?

Har du kontakt og kommer godt overens med din nærmeste familie ?

Da tenker jeg i første rekke på foreldre og søsken.

Personlig: For meg betyr familien mye, men jeg har også andre mennesker jeg setter nærmest like høyt som dem.

I min nærmeste familie er vi (heldigvis) gode venner for tiden, men vi har hatt våre vanskelige perioder hvor ting ikke har vært fullt så greit som i dag.

Endret 3. februar 2006 av Nemesis

[Gjest Gjest]

Syns du at familien for enhver pris skal holde sammen nesten uavhengig av hvordan man er eller hva man gjør og hvordan dette påvirker andre ?

Skal man kunne ture frem som man vil og alltid kunne forvente tilgivelse og aksept at familien ?

Nei, jeg synes ikke man skal tolerere ALT. Men jeg tåler mye mer fra familie enn andre.

Har du kontakt og kommer godt overens med din nærmeste familie ?

Jeg kommer veldig godt overens med både min familie ogg svigerfamilien, og har minst ukentlig kontakt med dem. Synes det er hyggelig å dra til / få besøk fra dem.

Da tenker jeg i første rekke på foreldre og søsken.

Jeg vil også betegne mannen min (og selvfølgelig barn) som "blod."

[Gjest Nemesis]

Jeg er enig med deg i at egne barn kunne jeg tatt med.

Når det gjelder samboer/ektefelle var det ikke helt de jeg tenkte på i denne omgang, da man som regel har en grense for hva man tolererer av sin partner i tillegg til at man jo biologisk ikke er i slekt.

Endret 3. februar 2006 av Nemesis

[Arkana]

Jeg synes ikke man skal tolerere alt bare fordi det er nærmeste familie, men jeg synes man skal tolerere mye mer fra familien enn man ville gjort fra f.eks. kjæreste, venner og andre man kjenner. Familien er etter min mening de eneste som alltid vil stille opp for deg uansett, og som alltid vil elske deg ubetinget. Jeg tror faktisk ikke noen livspartner kan gi en slik ubetinget støtte og kjærlighet som en familie gjør.

Jeg har et veldig godt og nært forhold til min nærmeste familie. Mamma bor dessverre langt unna, i min hjemby i Nord-Norge (Pappa døde dessverre for to år siden), mens jeg og broren min bor her i Oslo. Han bor bare 5 minutter fra meg, og vi sees ofte og har det veldig fint sammen. Mamma reiser heldigvis mye, så selv om jeg bare drar hjem til jul, er hun i Oslo ofte slik at vi kan være sammen, enten det bare er en dag eller to på vei til utlandet eller et lengre opphold for å være med oss. Men ellers holder vi kontakt på andre måter. Jeg setter veldig pris på familien min, ikke bare er vi der for hverandre, men vi trives i hverandres selskap og har det alltid gøy sammen.

[Gjest Gjest]

Jeg har et fryktelig vanskelig forhold til de fleste i min famile, bostsett fra min mor og far er alle mer eller mindre rusmisbrukere. Det være seg fettre, kusiner, onkler tanter, besteforeldre osv. Og blod er tykkere enn vann....jeg har nemlig venner som er som søsken, venner av mine foreldre som tanter osv. Likevel er det en stor sorg det å ikke ha en stor familie rundt.

Og dere kan jo selv tenke dere hvilken beguvenhet det er når alle disse en skjelden gang samles i en eller annen begravelse. En så stor samling mennesker med sååå mye problemer i samme famile ser du skjelden

[Gjest Gjest]

Oså glemte jeg søsken...rus her og

[Gjest Bellatrix]

Nei, man skal ikke tåle alt av sin familie. Men til syvende og sist så bør man akseptere mer, og ikke avvise familien uten veldig gdo grunn.

[Gjest Gjest]

Og min erfaring er at man ikke har noe valg, familie lar seg ikke nødvendigvis fjerne frivillig, om aldri så mye forsøker....! Uansett hvor uenig og kranglete de måtte se DEG så lar de deg aldri få leve i fred for dem. Og ser DU dem som ei plage, så blir du alikevel aldri kvitt dem.

Det er en ting. En annen ting er at av og til vet man ikke at blodet ikke er slekt. Eller omvendt. Hva er tykkest da?

[Gjest Fruktfat]

Oversatt:

Syns du at familien for enhver pris skal holde sammen nesten uavhengig av hvordan man er eller hva man gjør og hvordan dette påvirker andre ?

Skal man kunne ture frem som man vil og alltid kunne forvente tilgivelse og aksept at familien ?

←

nei, absolutt ikke.

noen ganger er det best å bryte med familien.

Endret 3. februar 2006 av Fruktfat

[Gjest Gjesta]

Må vel si meg enig med de andre her, man skal ikke tåle alt, men man skal tåle mer

[Gjest Gjest]

Joda, man skal stille opp for familie, og tåle mer fra dem. Men jeg nådde en grense der enkelte i min familie kun var destruktive mot meg og bare prøvde å skade meg. Jeg kom til en grense, og jeg har kuttet kontakt med flere i min nærmeste familie. Trist kan noen si, men jeg kunne ikke la andre nære familiemedlemmer bryte meg ned.

Det er selvsagt vanskelig å ha brutt med så mange i familien. Jeg treffer innemellom folk som kjenner andre av mine familiemedlemmer, og alltid spør hvordan det går med dem og om jeg treffer dem jevnlig. Jeg vet jo ikke hvordan det går med dem for tida, så jeg må bare ta en hvit løgn for å komme meg ut av en ubehagelig situasjon.

Tror også dette tanken om at "blod er tykkere enn vann" dekker over mye av faenskapen som skjer innad i familien. Den man elsker tukter man osv. Du skal tåle mer av familien, derfor skal du finne deg i seksuelle overgrep fra familiemedlemmer osv (det er jo slike følelser incestoffere ofte har). Man skal være så forsiktig med å ødelegge fasaden til den lykkelige familien, go da blir det ikke tatt tak i alvorlige problemer innad i familien.

[14062003]

Nei! Jeg ble mishandlet som barn og for meg har blod ingenting å si.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår at enkelte ikke makter å holde kontakt med familien, og man kan jo ha ulike grunner til hvorfor man ønsker å kutte kontakten helt.

Mange vil nok dømme, men om det er rett for en selv, må en sette hensynet til seg selv foran andres meninger. Det er neppe en enkel avgjørelse å ta for noen.

til de som av en eller annen grunn ikke kan ha kontakt med familien sin.

[Gjest Nemesis]

Over var meg, jeg var visst ikke logget inn.

[Gjest Gjest]

Nei man skal ikke tåle alt , man skal sette grenser.

Og jeg blir vel mer sjokka hvis familiemedlemmer handler på en ondskapsfull måte enn naboen eller vennene mine.

Min familie er ond,her slåss de,andmelder hverandre,stjeler av hverandre,ler mens den andre står og gråter,setter dødsannonse inn i avisen på seg selv fordi han/hun vil såre,baksnakkelser,alkohol og pillemissbrukere,så jeg har tatt avskjed med 2 søstre,far stemor og et tantebarn pga av dette.

Nå er det 6 år siden jeg begynte å oppleve den djevelskapen demmes nært på kroppen og det er 3 år siden jeg sa ifra meg kontakten,jeg angrer ikke.

Men jeg var så nedbrutt at jeg ikke klarte å ta avgjørelsen før lenge etterpå.

En bror jeg hadde orket ikke å leve med ondskapen mer,han levde som narkoman og det ble hans endelike,men en ting lærte han meg før han tok farvel med meg og det var:

Blod er tykkere enn vann kari,men rettferdighet er tykkere enn blod.

Dette lever jeg etter idag,for det er jammen så sant.

Ikke en familie er så mye verdt at man blir så ødelagt som jeg ble.

Men jeg ble vinneren,de holder på enda,prøver å skjule sprekker i fasaden osv.

Og snakker jeg med noen andre i familien så må jeg absolutt ikke få vite noen ting.

De har tapt og jeg har vunnet,de får stå på,at de gidder,jeg koser meg på deres bekostning.

Jippi jeg er ikke med i klanen lenger.

[Gjest Bodillen]

Jeg har en diger familie som betyr masse for meg, men det er klart jeg enkelte ganger har tenkt at familie gjør seg best i glass og ramme...

Klart man skal tåle mer fra familien, men ett sted går grensen her også.

En av brødrene mine, hans kone og voksne barn har jeg ikke lenger noen kontakt med. Treffer dem i familiesammenkomster, men snakker ikke med dem. Svigerinnen min har løyet, snakket dritt og laget intriger så til de grader at jeg ikke orker synet av henne lenger. Dessverre lar min bror seg manipulere av henne. Han har vel egentlig ingen anelse om hva han er gift med. Mange vet mye om henne som de aldri har fortalt ham, og det er bare fordi ingen vil ham noe vondt. Jeg savner broren min, men jeg ser ikke hvordan ting kunne være annerledes akkurat nå. Jeg tror jeg kommer til å hate henne for resten av livet. Rusmisbruk i familien er årsaken til problemene, som jeg ser mange andre nevner her...

Endret 4. februar 2006 av Bodillen

[Gjest ikke innlogget nå]

For meg er blod tykkere enn vann, men min mann mener nok ikke det. En av hans søstre har vi nesten ikke kontakt med. Tidligere har det vært jeg som har fungert som en brobygger for disse to, men nå orker jeg nesten ikke mer.

Bror og søster er veldig forskjellig, på absolutt alle måter. Hun bryr seg nok om broren sin, og liker han vel enda, men han har store problemer med å akseptere henne og hennes levemåte/valg. Han mener hun utnytter/manipulerer alle rundt seg, også sine egne foreldre. Han har også problemer med å takle hvordan hun er, og hvilke meninger hun har. Bare så det er sagt, så er hun kjent for å ha veldig spesielle meninger, og det er ikke mange som klarer henne i lengden.

Likevel synes jeg dette er svært trist, men det viser seg at hver gang hele familien er samlet, så blir det bråk på en eller annen måte. Og hver gang sier han at han ikker orker slikt flere ganger. Foreldrene deres er også oppgitt over henne, men de er tross alt foreldrene hennes, og forsøker hele tiden å tekkes henne. Dessverre så ser vi flere ganger at det går ut over helsen deres, og at de er slitne, triste og oppgitte over datteren sin.

Nå skal det sies at vi kan ha det hyggelig sammen, men det krever litt av oss andre som er rundt henne, og vi må hele tiden passe på hva vi sier.

Vi kommer nok ikke til å kutte kontakten, fordi familieforholdet funger sånn passe, men noe veldig nært og godt forhold, det har vi dessverre ikke.

[Gjest Bodillen]

For meg er blod tykkere enn vann, men min mann mener nok ikke det. En av hans søstre har vi nesten ikke kontakt med. Tidligere har det vært jeg som har fungert som en brobygger for disse to, men nå orker jeg nesten ikke mer.

Bror og søster er veldig forskjellig, på absolutt alle måter. Hun bryr seg nok om broren sin, og liker han vel enda, men han har store problemer med å akseptere henne og hennes levemåte/valg. Han mener hun utnytter/manipulerer alle rundt seg, også sine egne foreldre. Han har også problemer med å takle hvordan hun er, og hvilke meninger hun har. Bare så det er sagt, så er hun kjent for å ha veldig spesielle meninger, og det er ikke mange som klarer henne i lengden.

Likevel synes jeg dette er svært trist, men det viser seg at hver gang hele familien er samlet, så blir det bråk på en eller annen måte. Og hver gang sier han at han ikker orker slikt flere ganger. Foreldrene deres er også oppgitt over henne, men de er tross alt foreldrene hennes, og forsøker hele tiden å tekkes henne. Dessverre så ser vi flere ganger at det går ut over helsen deres, og at de er slitne, triste og oppgitte over datteren sin.

Nå skal det sies at vi kan ha det hyggelig sammen, men det krever litt av oss andre som er rundt henne, og vi må hele tiden passe på hva vi sier.

Vi kommer nok ikke til å kutte kontakten, fordi familieforholdet funger sånn passe, men noe veldig nært og godt forhold, det har vi dessverre ikke.

←

Hvis forholdet er sånn som du beskriver, så er det sikkert like greit å holde en viss avstand. Heller et "greit" fjernt forhold enn et nært som bare ender i katastrofe.

[Gjest 2324]

Nei, jeg synes ikke blod er tykkere nen vann, og jeg finner meg ikke i mer fra familien enn ejg ville gjort fra noen andre. Det vil si, det har jeg gjort i mange år, men det var fordi jeg var et barn og ikke hadde noe valg, jeg måtte bo der. For meg er det mange som står meg nærmere enn den nærmeste familien, med unntak av broren min!

[Gjest ikke innlogget nå]

Hvis forholdet er sånn som du beskriver, så er det sikkert like greit å holde en viss avstand. Heller et "greit" fjernt forhold enn et nært som bare ender i katastrofe.

←

Det er nok det, når situasjonen er slik den er, så må vi bare forholde oss til tingens tilstand.