kjæreste vil ikke ha barn, jeg vet ikke selv om jeg vil ha, men blir trist av tanken på at slekta stopper ved meg. forvirra tanker!

[AnonymBruker]

jeg er 32 år, og har aldri vært helt sikker på om jeg vil ha barn. Møtte en fantatisk mann (38) for et halvt år siden etter 7 år som singel som sier han er 99% sikker på at han ikke vil. Han er den beste jeg har møtt, endelig klaffet det med noen. Jeg har slitt mye med depresjon og angst, og tenkt at jeg kom til å bli singel resten av livet. Det er mer enn jeg kunne forventet å treffe han, og jeg kjenner meg så heldig.  Men da han sa at han ikke vil ha barn, begynte jeg å helle mer mot at jeg vil, om noen år. Jeg fikk sikkert mer lyst fordi jeg så at døra ble så og si stengt. Er dog ikke sikker, jeg kan jo ikke vite hva mitt fremtidig selv ønsker. Jeg kverner mye på dette. Hvis jeg skal ha barn, er det HAN jeg vil ha det med. Tanken på å ta sjansen på å gjøre det slutt for å kaaanskje treffe en annen som vil ha barn i fremtiden virker helt forferdig trist..men jeg vet at andre med stort driv om barn hadde kanskje gjort det. 

Når jeg tenker på å ikke få barn, er det jeg tenker på mest og som er mest trist, at slektstreet stopper med meg. ingen arvinger, ingen til å ta over. Hytta som min farfar bygget og huset blir gitt til staten : P Våre gener lever ikke videre. jeg synes det er noe trist med dette. Jeg har ett søsken som ikke vil ha barn, så blir ikke tante heller. Jeg har bare èn litt ukjent kusine som har barn, det er det eneste barnet i familien. Jeg forundres over at dette er den største bekymringen og sorg, men samtidig, så er det det mest grunnleggende. Jeg har lyst til å få en karriere, og har dessuten et kunsterskap ved siden av jobb som er viktig for meg og som jeg neppe vil miste.. mer tid til dette uten barn og friheten virker også deilig, men at ingen skal føre arven videre synes jeg også er trist. Var dette en stor motivasjon for deg å få barn?  er det egentlig en god motivasjon?  hører gjerne også fra de som ikke har fått barn, eller er i litt samme situasjon som meg selv og er usikker. 

: ) Tenker også at jeg må roe litt ned og ikke bekymre meg så mye og nyte det jeg har. vi har vært sammen et halvt år, og mye kan skje. kanskje han tilog med gjør det slutt med meg, eller at man dør, flytter utenlands, blir syk, , man vet jo aldri!  Jeg har også ti fruktbare år igjen. bare flyte med i livet..men dette er så store livsvalg og spørsmål at jeg ikke klarer å la vær å tenke på det altså. 

 

 

Anonymkode: 4a6fd...370

[AnonymBruker]

Forestill deg at du får barn. Tenk hvor jævlig det blir for barnet å vokse opp sånn som verden beveger seg fremover. Vi får flere og flere problemer, levestandarden går nedover, naturen blir ødelagt, klima endrer seg.

Nei, å få barn nå er jo direkte slemt mot barnet.

Anonymkode: 2d5b5...449

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Når jeg tenker på å ikke få barn, er det jeg tenker på mest og som er mest trist, at slektstreet stopper med meg. ingen arvinger, ingen til å ta over. Hytta som min farfar bygget og huset blir gitt til staten : P

Du kan da fint skrive et testamentet og skriver at hytta skal til noen andre, kanskje i den utvida familien. Feks denne kusina du nevner.

Der er nok av folk i verden. På hvilken måte er ditt blod så viktig at det må vidreføres? Jeg bare spør.

Anonymkode: 65019...b88

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

jeg er 32 år, og har aldri vært helt sikker på om jeg vil ha barn. Møtte en fantatisk mann (38) for et halvt år siden etter 7 år som singel som sier han er 99% sikker på at han ikke vil. Han er den beste jeg har møtt, endelig klaffet det med noen. Jeg har slitt mye med depresjon og angst, og tenkt at jeg kom til å bli singel resten av livet. Det er mer enn jeg kunne forventet å treffe han, og jeg kjenner meg så heldig.  Men da han sa at han ikke vil ha barn, begynte jeg å helle mer mot at jeg vil, om noen år. Jeg fikk sikkert mer lyst fordi jeg så at døra ble så og si stengt. Er dog ikke sikker, jeg kan jo ikke vite hva mitt fremtidig selv ønsker. Jeg kverner mye på dette. Hvis jeg skal ha barn, er det HAN jeg vil ha det med. Tanken på å ta sjansen på å gjøre det slutt for å kaaanskje treffe en annen som vil ha barn i fremtiden virker helt forferdig trist..men jeg vet at andre med stort driv om barn hadde kanskje gjort det. 

Når jeg tenker på å ikke få barn, er det jeg tenker på mest og som er mest trist, at slektstreet stopper med meg. ingen arvinger, ingen til å ta over. Hytta som min farfar bygget og huset blir gitt til staten : P Våre gener lever ikke videre. jeg synes det er noe trist med dette. Jeg har ett søsken som ikke vil ha barn, så blir ikke tante heller. Jeg har bare èn litt ukjent kusine som har barn, det er det eneste barnet i familien. Jeg forundres over at dette er den største bekymringen og sorg, men samtidig, så er det det mest grunnleggende. Jeg har lyst til å få en karriere, og har dessuten et kunsterskap ved siden av jobb som er viktig for meg og som jeg neppe vil miste.. mer tid til dette uten barn og friheten virker også deilig, men at ingen skal føre arven videre synes jeg også er trist. Var dette en stor motivasjon for deg å få barn?  er det egentlig en god motivasjon?  hører gjerne også fra de som ikke har fått barn, eller er i litt samme situasjon som meg selv og er usikker. 

: ) Tenker også at jeg må roe litt ned og ikke bekymre meg så mye og nyte det jeg har. vi har vært sammen et halvt år, og mye kan skje. kanskje han tilog med gjør det slutt med meg, eller at man dør, flytter utenlands, blir syk, , man vet jo aldri!  Jeg har også ti fruktbare år igjen. bare flyte med i livet..men dette er så store livsvalg og spørsmål at jeg ikke klarer å la vær å tenke på det altså. 

 

 

Anonymkode: 4a6fd...370

Du føler det helt riktig. Det er trist at det bare stopper opp. Jeg hadde funnet en annen. Men du må raska på for du blir ikke yngre 

Anonymkode: abd2c...f0f

[AnonymBruker]

Er dette med slekta den eneste grunnen til å få barn så er det på en måte ikke "nok". Man skal jo leve med barnet hele barnets liv. Og ja, man vet aldri. Vi var to søsken. Lillesøster ville ha barn. Men så døde hun, brått og uventet, i begynnelsen av 30-årene. 

Jeg har alltid sagt jeg ikke vil ha barn, og alltid vært 100% sikker. Men selv jeg hadde noen sekunder der jeg tenkte "kanskje jeg må likevel, så ikke slekta stopper med meg". Men jeg vil jo virkelig ikke. Det er ingenting med det å faktisk ha barn som frister meg på noen måte. 

Vi har en stor familiegård som har vært i familien i over 100 år. Det er trist at den ikke vil være i familien lenger, men jeg prøver å få moren min til å tenke ut hva hun ønsker skal skje med den etter meg. Vi har noe slekt da, men ingen fettere/kusiner på den siden, så det blir tremenninger og sånn. Men hvem har råd til å kjøpe en diger gård med kun vanlig inntekt? Ingen jeg vet om. 

Gener og ting er egentlig ikke så viktig. Egentlig. Når vi dør vet vi jo ikke noe om det som er igjen uansett, vi merker det ikke. Jeg synes det er sykt vanskelig at jeg ikke vet hva som vil skje med gården og alle eiendelene som jeg sannsynligvis og forhåpentligvis ikke arver før jeg er langt oppi sekstiårene (foreldrene mine er midt i 70-årene nå, jeg i begynnelsen av 40-årene). 

Men jeg kan ikke få barn bare derfor. Jeg kan ikke få barn når jeg ikke vil. Og hvis du ikke vil, kan du ikke det du heller. Barn er et kjempeansvar. Og hvem vet, om du får et barn, kanskje de ikke kan eller vil heller, så er du like langt (bare med en genreasjons forskjell). 

Man vet ikke. Planen var at min søster skulle få flere barn og bo på gården. Så gikk alt til helvete. Det kan man ikke styre. Det er tungt og leit og dritt, men man kan rett og slett ikke få barn bare for å "redde" arv og gener.

Anonymkode: 5cebd...ab1

[AnonymBruker]

Er det noe krise at det ikke blir mer slekt da? Alle dør en dag, en dag vil jorden dø. Da er vi alle dø. Ingen som bryr seg om oss da. Må ikke få barn fordi du vil videreføre slekt, du må ville det selv ellers så føles det som en plikt

Anonymkode: f0c9d...dc2

[AnonymBruker]

dersom ikke argumentet er et genuint ønske om bleieskift, nattevåk, engstelse og slit sammensurret med kjrlighet og omsorg for et lite menneske, all jobbingen med å følge opp barnet til å bli en trygg og selvstendig voksen så holder det ikke å si at man kanskje ønsker seg barn for å føre ens gener videre. Å få barn er en fulltidsstilling der man virkelig bør ønske jobben tenker jeg. Alt for mange får barn uten å tenke på hva det innebærer, se bare alle fortvilte foreldre som lager tråd opp og tråd ned på KG om hvor vanskelig det er, hvor sliten de er osv osv - det gjelder sikkert 90% av foreldrene her inne - og så har du de siste 10% som mener at livet ER å få barn og av dem er en stor del egentlig ikke spesielt gode foreldre heller når alt kommer til alt.. 

Så spørsmålet ditt bør heller være i retning av "hva har du å gi et barn som gjør at det får et skikkelig bra liv fra spebarn til selvstendig ung voksen"?" 

Anonymkode: ab43f...944

[AnonymBruker]

Aldri la en mann komme i veien for ønske om barn. INGEN mann er verdt så mye.

Anonymkode: 2a078...7ec

[AnonymBruker]

La slekta leve videre i dine barn, finn en annen mann. Genene før deg fortjener å fortsette.

Anonymkode: 5d701...ab1

[AnonymBruker]

Du kan ikke regne med å ha hele 10 fruktbare år igjen, bare så dét er sagt.

Anonymkode: 31b42...8d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

La slekta leve videre i dine barn, finn en annen mann. Genene før deg fortjener å fortsette.

Anonymkode: 5d701...ab1

Hvorfor fortjener de å fortsette? Det gir jo ingen mening

Anonymkode: 5a0bb...18d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Aldri la en mann komme i veien for ønske om barn. INGEN mann er verdt så mye.

Anonymkode: 2a078...7ec

Men hun vil jo ikke ha barn. Hu vil ha noen å gi farfars hytte til

Anonymkode: 41844...664

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Aldri la en mann komme i veien for ønske om barn. INGEN mann er verdt så mye.

Anonymkode: 2a078...7ec

Enig. Man kan tenke og føle mye om barn, og kanskje er det aldri helt forsvarlig å få barn, det er et egoistisk behov. Det som er viktig er at det er DITT valg, ikke noe noen presser deg til.

Jeg har fått flere barn, de er nesten voksne. Noen ganger har jeg angra, men samtidig ville jeg aldri vært foruten den erfaringen.

Anonymkode: 7a65f...628

[AnonymBruker]

Du skriver at du har "slitt mye med depresjon og angst" - har du medisinsk bevis på det eller var det en selvdiagnose?

Hvis du har klinisk depresjon og angst, tenk at du også har 50:50 sjanse til å overfører dette genetisk videre til dine barn. 

P.S. det går an å fryse ned egg - NÅ, mens du tar tid til å bestemme deg.

Anonymkode: ff446...fd4

[Anonymbruker***]

Mesteparten av familietre ender og dør ut før eller siden uansett. Hovedmotivasjonen for å få barn i det moderne samfunnet burde vitterlig være at man ønsker seg ett liv og en hverdag med barn, i alle faser, med alt som det innebærer. Ikke at slekta føres videre og eiendommer forblir i familien. Dog kan jeg skjønna at det er skummelt å skulle gi slipp på muligheten for å få barn permanent. Det er veldig endelig.

Tenker man litt utenfor boksen finnes det jo muligheter likevell. Gener kan føres videre ved å donere egg. Noe som også er en fin ting å gjøre i seg selv. Man kan være fosterhjem eller adoptere i senere alder. Eiendommer kan testamenteres til barn man har en nær relasjon til. Noen man er fadder til, bonustante til e.l. 

[AnonymBruker]

Aldri få barn med mindre du virkelig ønsker det, det er det tydelig at du ikke gjør. Og alle som råder deg til å få barn basert på det du skriver her er noen egoistiske individer tenker jeg som ikke tar hensyn til at du ikke ønsker barn men bare vil ha de for å føre slekten videre. Det er ikke noe grunn til å få barn 

Anonymkode: f1b24...92a

[AnonymBruker]

Jeg er straks 50 år og barnløs. Først ufrivillig, men etterhvert frivillig. Jeg forsto til slutt at barn ikke var for meg. Det er en gigantisk jobb og jeg hadde kanskje ikke klart å utføre det så godt. Det er så. 

Jeg forstår deg ts. Men jeg tror du skal se på hva du har. Du har en fin mann, endelig, og ei hytte. 

Bruk den hytta. Og skriv et testamente. Har du en god venninne som kan arve deg? Eller en veldedig organisajon? Kan den gis til noen som organiserer ferier for fattige barn? Tenk litt kreativt rundt din arv. 

Færre og færre av oss vil få ei slekt etter oss. Det er trist å tenke på. Helt enig. Men du kan skaffe deg et ettermæle. Gjør en innsats for nærmiljøet. For svake grupper. Kan du utøve kunst? Gi kunst til kommunen og skolene? Kan du skrive? Skriv inn til avisa eller ei bok om noe som kan være til nytte for andre. 

Gjør noe for menneskeheten. Vi er ei stor slekt, alle sammen. 

Anonymkode: 35bae...0ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Aldri la en mann komme i veien for ønske om barn. INGEN mann er verdt så mye.

Anonymkode: 2a078...7ec

men TS et ikke om hun virkelig ønsker seg barn.. DET er en viktig greie å ta med seg.. spesielt siden hun HAR en bra mann.. 

Anonymkode: ab43f...944

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Forestill deg at du får barn. Tenk hvor jævlig det blir for barnet å vokse opp sånn som verden beveger seg fremover. Vi får flere og flere problemer, levestandarden går nedover, naturen blir ødelagt, klima endrer seg.

Nei, å få barn nå er jo direkte slemt mot barnet.

Anonymkode: 2d5b5...449

Signerer denne, se bare hvor ille det har blitt siste 30årene....en katastrofe. Til slutt er det en liten gruppe mennesker(rikeste) som styrer alt sammen med våre politikere. Ingen fra arbeiderklassen har råd til bolig lenger, henvist til leiemarkedet.

Er selv uten barn, utrolig glad for dette valget! Har søsken med barn, sett hvor MYE jobb og TID dette tar.

Det verste med barn er jo at man tar livsvalget for et annet menneske.....det synes jeg er ekstremt. Det er hardt å leve, du er jo styrt og kuet hele livet av pengesystemet og staten over deg.

Anonymkode: 82205...169

[skreppamedleppa]

Viss en ikke dypt og inderlig ønsker seg barn bør en virkelig ikke få barn. Det er så enkel logikk som det.

Å få barn fordi andre får barn, eller at andre ikke får barn, å gi noen en hytte til, føre gener videre, for at noen skal passe papegøyen din når du er på ferie, eller alle andre grunner enn lyst og ønske om barn synes ikke jeg er rettferdige grunner. Du skriver også at viss du skal få et barn må det være med han du er sammen med og han er den du ønskerå tilbringe resten av livet med og er en fin fyr, men han ønsker ikke barn... Da er regnestykket svært enkelt, for å tvinge noen til å bli forelder kan man jo ikke. Eller joda en kan men det er så psykopat oppførsel at jeg ser bort ifra slikt avvikende oppførsel her.