Usunt forhold til døden etter tap

[AnonymBruker]

Ønsker gjerne høre om noen har hatt samme erfaring og hvordan man kom seg sakte men sikkert ut av onde sirkelen. 

Jeg har for noen uker siden mistet noen som sto meg nær. Jeg gikk først inn i sjokk, i ettertid kom alle vonde følelsene, panikk og hele pakka. I ettertid føler jeg nå at jeg aksepterer at min nære døde og har sagt farvell, men føler at jeg har forandret meg helt når det kommer til eksistens.

Nå er jeg helt besett av døden, og lest opp alt av prosessen både ved sykdom, alderdom eller ulykker. Om prosessen, folks nær-døden opplevelser og rett og slett alt det går an å møte på om tema (utenom religion, fordi jeg er hverken religiøs eller spirituell av meg). Først var det som en del av sorg prosessen for å vite hvordan min nære opplevde siste tiden rett før og under døden. Men nå har jeg dessverre utviklet en grusom dødsangst. 

Det overassker meg fordi jeg var nesten hele livet veldig lite engstelig av meg, i god Ingvard Wilhelmsen stil. Men det er som noe har skrudd en bryter og nå er man helt motsatt. Siste ukene føler jeg ikke at jeg lever, men eksisterer, og på en surrealistisk + engstelig måte. Jeg får meg ikke ut av tilstanden, uansett hvor mye man forsøker å distrahere. 

Noen som har vært i samme sko som meg, og kan fortelle hvordan man kom seg sakte men sikkert ut av det? 

Vurderer å dra til legen, men føler det er litt lite med bare 2-3 uker, og kanskje det går over seg selv. 

Anonymkode: c78cf...8b6

[AnonymBruker]

Det er naturlig mener jeg. Man har kanskje ikke hatt døden nær innpå seg før og så kommer den. Da er det naturlig at man tenker på den og ønsker å vite mest mulig . Man kan og kjenne på at man ikke er udødelig selv, begynner å telle hvor mange år man har igjen og kjenne på vondter i kroppen på en annen måte. 

 

Anonymkode: 9dfcb...313

[AnonymBruker]

Du er inne i en prosess nå. Det har bare gått noen uker og det er veldig, veldig tidlig når det gjelder sorg. Å miste noen nære kan være noe vi i en viss grad bærer med oss hele livet. I starten tar det stor plass, men etter hvert vil det ta mindre og mindre plass i livet ditt. Som et sår som gror, blir til et arr som med tida vil blekne. Jeg tror du vil jobbe deg gjennom dette og at det blir bedre etter hvert.

Det er litt typisk for dødsangst at det kommer når man har det vanskelig og det vil ofte forsvinne igjen av seg selv når ting går litt bedre.

Det som hjalp meg litt med min dødsangst var å lese om temaet, filosofi, andres tanker om livet, døden og hva de tenker om det som eventuelt finnes eller ikke finnes etterpå. Selv om temaet kan være skremmende, så fant jeg også mye som var interessant, vakkert og som gav meg trøst.

Anonymkode: 79331...073

[AnonymBruker]

Jeg har mistet begge foreldrene mine med kort mellomrom. Min sorgprosess er ganske lik din. Sjokk, sinne og en enorm sorg. Jeg leter etter svar, kan på en måte ikke fatte at de borte siden det skjedde så uventet. Hvor er de nå? osv. Men, jeg merker at jo mer kunnskap jeg får om døden jo roligere blir jeg. Det har hjulpet meg veldig.  
Mitt råd er å snakke med noen om dette, snakk med fastlegen så du evt. kan henvises videre. 

Anonymkode: 5a2ab...c4c

[AnonymBruker]

Ts her

Takk for tips og forståelse, det får meg til å føle meg mindre alene. Det ga meg litt ro å lære alt om døden, men samtidig begynte det smått å trigge både eksistensiell krise og irrasjonell dødsangst. For min del tror jeg at jeg må skjerme meg fra det enn å lære mer om det.

Savner livsgnisten man hadde før sorgen og tiden etter. Halvåret her har vært preget av flere spontanaborter og plutselig død i nærfamilie, og har utrolig mye indre uro enn noen gang før. Gir meg selv absolutt max to måneder til, og går det ikke bedre drar jeg til legen. Det her var ikke så lett. 

Anonymkode: c78cf...8b6

[AnonymBruker]

Hvis du har hatt det vanskelig i 6 måneder synes jeg det er på tide å dra til lege, TS. Jeg trodde det bare hadde vart i et par uker og svarte ut fra det...

Anonymkode: 79331...073

[AnonymBruker]

Jeg har det litt på samme vis. Mistet både en forelder og et søsken på under et år. Andre som har vært nære også. Pluss nesten den andre forelderen min for et par måneder siden. Det har vært mye, mange følelser. Tar meg selv i å tenke at halve livet mitt kanskje er over. Kan ta meg selv i å tenke på at jeg må kvitte meg med så mye som mulig innen en viss tid, slik at andre ikke må rydde så mye opp etter meg. 

Prøver å ikke tenke så mye på døden og slutten av livet og prøver å konsentrere meg om hyggelige ting, og nyte tiden her og nå. Men det er jammen ikke lett, når man først har falt inn i et spor. Livet har bydd på sine utfordringer opp gjennom, men jeg har likevel vært relativt lykkelig, inntil disse dødsfallene.

Anonymkode: 14f8c...52d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Hvis du har hatt det vanskelig i 6 måneder synes jeg det er på tide å dra til lege, TS. Jeg trodde det bare hadde vart i et par uker og svarte ut fra det...

Anonymkode: 79331...073

Liten misforståelse, var vel at det var kjipt med motgang halvåret spesielt i forbindelse med graviditetsavbrudd - men dette gikk ikke mye innpå som de siste to ukene med faktisk dødsfall og hvor ille det har blitt. Behersket det det relativt greit, men i forbindelse med dødsfall og i tillegg til det ekstra bagasjen som har vært -- da ble det for mye siste to ukene. 

Men skal vurdere framover og kjenne etter om det er verdt å dra til lege snart. Drar mest ikke fordi det vil nok bli sett som naturlig sorgreaksjon og ikke mye de kan gjøre. 

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg har det litt på samme vis. Mistet både en forelder og et søsken på under et år. Andre som har vært nære også. Pluss nesten den andre forelderen min for et par måneder siden. Det har vært mye, mange følelser. Tar meg selv i å tenke at halve livet mitt kanskje er over. Kan ta meg selv i å tenke på at jeg må kvitte meg med så mye som mulig innen en viss tid, slik at andre ikke må rydde så mye opp etter meg. 

Prøver å ikke tenke så mye på døden og slutten av livet og prøver å konsentrere meg om hyggelige ting, og nyte tiden her og nå. Men det er jammen ikke lett, når man først har falt inn i et spor. Livet har bydd på sine utfordringer opp gjennom, men jeg har likevel vært relativt lykkelig, inntil disse dødsfallene.

Anonymkode: 14f8c...52d

Kjenner meg igjen. Kondolerer. Det er godt å høre at du prøver å ikke tenke på døden like mye og heller fokusere på de hyggelige tingene. Håper det blir lettere, spesielt nå som det går mot sommer. Har du dratt innom legen når det var ekstra vanskelig?

Anonymkode: c78cf...8b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Liten misforståelse, var vel at det var kjipt med motgang halvåret spesielt i forbindelse med graviditetsavbrudd - men dette gikk ikke mye innpå som de siste to ukene med faktisk dødsfall og hvor ille det har blitt. Behersket det det relativt greit, men i forbindelse med dødsfall og i tillegg til det ekstra bagasjen som har vært -- da ble det for mye siste to ukene. 

Men skal vurdere framover og kjenne etter om det er verdt å dra til lege snart. Drar mest ikke fordi det vil nok bli sett som naturlig sorgreaksjon og ikke mye de kan gjøre. 

Kjenner meg igjen. Kondolerer. Det er godt å høre at du prøver å ikke tenke på døden like mye og heller fokusere på de hyggelige tingene. Håper det blir lettere, spesielt nå som det går mot sommer. Har du dratt innom legen når det var ekstra vanskelig?

Anonymkode: c78cf...8b6

Det nederste avsnittet ditt jeg svarer på nå: 

 Først, kondolerer til deg også. Nei, jeg har ikke vært hos lege, men det er fordi jeg har tenkt at han ikke kan gjøre noe. En sykmelding ville ikke hjulpet heller, for da hadde jeg gått hjemme og grublet, og det hadde ikke vært sunt for meg. Men vi er forskjellige! Og kanskje legen din kan henvise til noen å snakke med, det er vel en mulighet. 

Jeg svarte deg i denne tråden, mest for å vise at du ikke er alene om å tenke slik. Og noen ganger når vi lufter tankene, så blir de plutselig ikke så ille lenger, hvis du forstår?

Jeg satser på at våren og lyset skal gjøre alt litt bedre, for oss alle sammen. ❤️

Anonymkode: 14f8c...52d

[AnonymBruker]

Jeg tror at angsten oppstår fordi man ikke lenger greier å akseptere og føle på og romme sorgen. Angsten og overopptattheten blir som en slags fluktstrategi. Der du unngår å kjenne oppmerksomt tilstede på at denne personen er ikke her mer. 

Du har gått gjennom et tungt halvår, ikke bare døde noen som stod deg nær, men du har mistet barn/foster jeg forstår det som var ønsket. Du har stått i mye. Og når følelsene blir overveldende finner man strategier for å numme seg selv ut. Det dumme er at disse kanskje beskytter oss fra sorgen, men de skaper faktisk mer lidelse. Det er helt forståelig om du følte at livet ble overveldende, at sorgen var for mye, likevel tror jeg at veien tilbake til å bli deg selv er å våge å føle mer på den rene følelsen av sorg. Sorg er en naturlig menneskelig følelse, mens angstlidelser er mer dysfunksjonelle mestringsstrategier som oppstår når vi "flukter fra livet". 

En stor klem til deg, det høres ikke ut som du har hatt det noe lett. ❤️ Styrke på veien videre. Vær god mot deg selv. Det fortjener du. 

Anonymkode: 70cd2...2d0