Hvordan bli et bedre menneske?

[AnonymBruker]

Jeg tenker så mye stygt om andre og trenger hjelp til å snu tankegangen min.

Noen eksempler:

• En venninne har fått barn, og jeg synes de har gitt barnet sitt verdens teiteste navn. Det tenker jeg unødvendig mye på, jeg finner det nærmest provoserende, enda det ikke er min sak i det hele tatt, og det skader meg heller ikke på noe vis. 

• En annen venninne snakker til stadighet om hvordan hun og mannen skal på tur til Asia. Hun får det til å fremstå som om de skal reise rundt, egentlig skal de tilbringe tre uker i samme land. Igjen blir jeg provosert og sur - igjen, ikke min sak.

• Vennepar har kjøpt ny, fin bil. Mannen kan aldri bare referere til «bilen», men må alltid si «audien».  Samme reaksjon.

Jeg er sosialt oppegående, altså, og evner å holde kjeft, si det som forventes, og ikke hva som foregår i hodet mitt, men det er slitsomt å ha det sånn. Det holder ikke med «dette er ikke din sak, ikke tenk på det». Har noen støtt på noe lignende og funnet en måte å endre tankemønster på?

Anonymkode: 8b49b...98c

[AnonymBruker]

Kan det være at det er misunnelse for barn, tur og bil som gjør at det går en liten faen i deg? 
Jeg er litt likedan og tar meg av og til i å være misunnelig, flaut å si det! 

Anonymkode: dee52...068

[AnonymBruker]

Jeg ville heller fokusert på hvordan du kan akseptere og bearbeide egne følelser. 

Anonymkode: 2ed2f...74c

[AnonymBruker]

Når jeg tenker slike tanker, er det ofte fordi jeg er litt misunnelig. Det er menneskelig. Kanskje det å bli litt mer bevisst på det vil hjelpe? Jeg prøver hardt å glede meg over andres gleder, og syns det går bedre. Plagdes mer av slike tanker før.

Men jeg blir fortsatt jævlig irritert når venner av meg som jobber offshore, har fri 9 måneder i året og tjener dødsmye penger sitter og sutrer over jobben sin. SPAR MEG. Det bunner nok i at jeg er misunnelig, men det er også litt dust av dem å sutre til folk som har ca. 500 000 mindre i lønn i et omsorgsyrke.

Ok, takk for meg. 

Anonymkode: 142cd...f78

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Når jeg tenker slike tanker, er det ofte fordi jeg er litt misunnelig. Det er menneskelig. Kanskje det å bli litt mer bevisst på det vil hjelpe? Jeg prøver hardt å glede meg over andres gleder, og syns det går bedre. Plagdes mer av slike tanker før.

Men jeg blir fortsatt jævlig irritert når venner av meg som jobber offshore, har fri 9 måneder i året og tjener dødsmye penger sitter og sutrer over jobben sin. SPAR MEG. Det bunner nok i at jeg er misunnelig, men det er også litt dust av dem å sutre til folk som har ca. 500 000 mindre i lønn i et omsorgsyrke.

Ok, takk for meg. 

Anonymkode: 142cd...f78

...vil bare understreke at problemet mitt er et "jeg-problem", og det er det for deg også. Og det tror jeg du allerede vet. 

Anonymkode: 142cd...f78

[Pringle]

Er du ubehandlet autist? 😁 Jeg bare nevner det fordi jeg har autisme og det er akkurat sånne ting som irriterer meg i en helt urimelig grad. 

Jeg liker å sette merkelapper på ting, det er kanskje også et autistisk trekk.

Overspesifisering - som at man ikke kan si "bilen", selv om det er helt åpenbart hvilken bil det refereres til. For de som tenker "misunnelse!" kan det være at de tenker at her dreier det seg om minst to biler, og at det derfor blir nødvendig å presisere hvilken, hver gang. (Jeg irriterer meg over oppskriftsforfattere som insisterer på å ikke bare kreve at visse ingredienser er "økologisk" eller "MIlls", men også må repetere det gjennom hele oppskriften. Det virker jålete. Kanskje tilgjort.)

Underspesfisering - "Asia" er som du sier mange land, og fungerer som en samlebetegnelse, så når man bare skal til ett land i Asia, og vet hvilket det er og hva det heter, så er det mest presist å si hvilket. (Det er det samme som skjer når folk snakker om "en pakke melk" - ordet "kartong" eksisterer for en grunn, og nettopp denne grunnen. Dette virker dumt  - som om man har et litt fattig språk.)

At barnet har fått et "rart" navn kan ha noe med hva man som "reservetante" forventer. Alle har forventninger, men vi med autisme har større problemer med å justere forventningene våre.

(La det være helt klart: Autisme lar seg ikke medisinere bort. Det var en spøk.)

Endret 6. mars 2024 av Pringle

[AnonymBruker]

Min venninne prøver å være overlegen oss alle, og forteller alltid hvor dyyyyrt det hun kjøper er. Selv anbefaler hun folk å handle på Hennes og m, noe hun ikke gjør. Hun har sterke narsississtiske  trekk. Hun blir uvell når jeg har kjøpt Meg noe flottere enn det hun har.

 

Er du min venninne? Eller er din venninne som min venninne?

Anonymkode: 477b1...6dd

[AnonymBruker]

Hva tror du selv det bunner i da? Misunnelse, eller er det andre årsaker? 

Jeg kunne tenke slik før, men nå gjør jeg det nærmest aldri lenger. Da jeg gjorde det når jeg var yngre var årsaken misunnelse. Men med årene har jeg blitt veldig fornøyd med livet, jeg har alt jeg trenger og har gode folk i livet mitt. Er takknemlig for det jeg har. 

Nå blir jeg oppriktig glad på venners vegne dersom de skal på en fin ferie, har fått en flott bil eller venter barn. Om venner kjører et gammelt vrak eller en ferrari påvirker ikke livet mitt i den ene eller andre retning uansett. Og om noen er stolte for den nye bilen sin, så er det fint for de. 

 

Anonymkode: 96221...329

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg ville heller fokusert på hvordan du kan akseptere og bearbeide egne følelser. 

Anonymkode: 2ed2f...74c

Tips tas imot med takk!

2 hours ago, Pringle said:

Er du ubehandlet autist? 😁  [...]

😄 Jeg tror ikke det, men det er veldig godt å høre at noen kjenner seg igjen uten at det trenger å være misunnelse som ligger til grunn!

2 hours ago, AnonymBruker said:

Hva tror du selv det bunner i da? Misunnelse, eller er det andre årsaker? 

[...]

 

Anonymkode: 96221...329

Jeg skjønner at misunnelse er det mange tenker først, og i noen tilfeller kan det godt hende at det handler om det. Samtidig har jeg for eksempel et vennepar som nettopp kjøpte en råfin leilighet i byens fineste strøk som jeg aldri kommer til å ha råd til, og jeg er genuint superglad på deres vegne og ønsker dem alt godt i hele verden.

Det er heller ingen grunn til at jeg skulle være spesielt misunnelig i eksemplene nevnt over; barnet vårt er halvannen måned eldre enn barnet med "det teite navnet". Jeg har reist mye i mitt liv og har egentlig aldri vært spesielt begeistret for Asia. (Dessuten tar de ut ubetalt ferie for å reise i tre uker, og det synes jeg er URTEIT. Igjen, verken mitt problem eller min sak 🤭). Når det kommer til bil,  så er det noe som har fire hjul og går fremover. Vi bor midt i sentrum og leier når vi trenger bil.

Det er kanskje derfor jeg kjenner meg mer igjen i det @Pringle trekker frem enn ren misunnelse - i hvert fall i noen av tilfellene.

Anonymkode: 8b49b...98c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.3.2024 den 15.05):

Jeg tenker så mye stygt om andre og trenger hjelp til å snu tankegangen min.

Noen eksempler:

• En venninne har fått barn, og jeg synes de har gitt barnet sitt verdens teiteste navn. Det tenker jeg unødvendig mye på, jeg finner det nærmest provoserende, enda det ikke er min sak i det hele tatt, og det skader meg heller ikke på noe vis. 

• En annen venninne snakker til stadighet om hvordan hun og mannen skal på tur til Asia. Hun får det til å fremstå som om de skal reise rundt, egentlig skal de tilbringe tre uker i samme land. Igjen blir jeg provosert og sur - igjen, ikke min sak.

• Vennepar har kjøpt ny, fin bil. Mannen kan aldri bare referere til «bilen», men må alltid si «audien».  Samme reaksjon.

Jeg er sosialt oppegående, altså, og evner å holde kjeft, si det som forventes, og ikke hva som foregår i hodet mitt, men det er slitsomt å ha det sånn. Det holder ikke med «dette er ikke din sak, ikke tenk på det». Har noen støtt på noe lignende og funnet en måte å endre tankemønster på?

Anonymkode: 8b49b...98c

Dette har Kansje noe med intensjonen din å gjøre. Altså hva du vil, ovenfor andre. Hva du ønsker, for andre. Feks, du skriver at du er irritert rundt navnet på barnet. Ditt ønske er Kansje at de folka hadde innsett at et annet navn høres mye bedre ut. Men hva mener du hadde vært godhjertet? Feks være glad for at de finner et navn som passer deres smak. Og være glad for at det navnet du liker aller best, ikke ble tatt. 

Kansje du kan endre fokuset sitt over på takknemlighet i stedet for irritasjon. 

Er det vanskelig å være glad for en annen sin del? 

Anonymkode: 0bff3...595

[Gjest casca]

Min erfaring er at negative tanker ofte er projisering av egen usikkerhet. Anbefaler å gå til psykiater, prøv å ta tak i selvfølelsen din og etablerte tankemønstre

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med stor usikkerhet hele livet. Selvtillit og selvbilde har alltid vært på bunn. Jeg har dog likevel ikke hatt behovet for å tenke slik om folk, og jeg tror grunnen til det er at jeg unner faktisk andre glede. Ja, jeg har det dritt, ja, livet mitt ble ikke som jeg planla, men det betyr ikke at andre kan ha det fint. Jeg legger bort egne følelser og tenker på hvor fint det må være å for eksempel da reise til Asia eller eie en splitter ny audi. Setter meg litt i deres sko og blir da glad på deres vegne. 

Prøv det.

Anonymkode: b39cc...80e

[DoorKnob]

AnonymBruker skrev (På 6.3.2024 den 15.05):

Jeg tenker så mye stygt om andre og trenger hjelp til å snu tankegangen min.

Noen eksempler:

• En venninne har fått barn, og jeg synes de har gitt barnet sitt verdens teiteste navn. Det tenker jeg unødvendig mye på, jeg finner det nærmest provoserende, enda det ikke er min sak i det hele tatt, og det skader meg heller ikke på noe vis. 

• En annen venninne snakker til stadighet om hvordan hun og mannen skal på tur til Asia. Hun får det til å fremstå som om de skal reise rundt, egentlig skal de tilbringe tre uker i samme land. Igjen blir jeg provosert og sur - igjen, ikke min sak.

• Vennepar har kjøpt ny, fin bil. Mannen kan aldri bare referere til «bilen», men må alltid si «audien».  Samme reaksjon.

Jeg er sosialt oppegående, altså, og evner å holde kjeft, si det som forventes, og ikke hva som foregår i hodet mitt, men det er slitsomt å ha det sånn. Det holder ikke med «dette er ikke din sak, ikke tenk på det». Har noen støtt på noe lignende og funnet en måte å endre tankemønster på?

Anonymkode: 8b49b...98c

 

Jeg tenker at du allerede har kommet langt på vei

Folk flest vil ikke være i stand til å forstå at det du beskriver er et deg-problem og ikke et
de andre-problem. 

Du vil nok sannsynligvis vokse av deg mye av dette med tiden, men
perfekt blir nok ikke noen av oss.

Endret 8. mars 2024 av DoorKnob

[AnonymBruker]

18 hours ago, casca said:

Min erfaring er at negative tanker ofte er projisering av egen usikkerhet. Anbefaler å gå til psykiater, prøv å ta tak i selvfølelsen din og etablerte tankemønstre

Jeg tror nok landets psykiatere har viktigere ting å drive med.

 

17 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har slitt med stor usikkerhet hele livet. Selvtillit og selvbilde har alltid vært på bunn. Jeg har dog likevel ikke hatt behovet for å tenke slik om folk, og jeg tror grunnen til det er at jeg unner faktisk andre glede. Ja, jeg har det dritt, ja, livet mitt ble ikke som jeg planla, men det betyr ikke at andre kan ha det fint. Jeg legger bort egne følelser og tenker på hvor fint det må være å for eksempel da reise til Asia eller eie en splitter ny audi. Setter meg litt i deres sko og blir da glad på deres vegne. 

Prøv det.

Anonymkode: b39cc...80e

Takk for tips. Dette klarer jeg ikke helt å kjenne meg igjen i, for jeg har det veldig godt med meg selv og i mitt eget liv. 

-

Jeg tror det kan handle om at jeg forventer andre ting, i mine øyne smartere/lurere/glupere ting, av folk. Kanskje.  

Anonymkode: 8b49b...98c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.3.2024 den 15.05):

Jeg tenker så mye stygt om andre og trenger hjelp til å snu tankegangen min.

Noen eksempler:

• En venninne har fått barn, og jeg synes de har gitt barnet sitt verdens teiteste navn. Det tenker jeg unødvendig mye på, jeg finner det nærmest provoserende, enda det ikke er min sak i det hele tatt, og det skader meg heller ikke på noe vis. 

• En annen venninne snakker til stadighet om hvordan hun og mannen skal på tur til Asia. Hun får det til å fremstå som om de skal reise rundt, egentlig skal de tilbringe tre uker i samme land. Igjen blir jeg provosert og sur - igjen, ikke min sak.

• Vennepar har kjøpt ny, fin bil. Mannen kan aldri bare referere til «bilen», men må alltid si «audien».  Samme reaksjon.

Jeg er sosialt oppegående, altså, og evner å holde kjeft, si det som forventes, og ikke hva som foregår i hodet mitt, men det er slitsomt å ha det sånn. Det holder ikke med «dette er ikke din sak, ikke tenk på det». Har noen støtt på noe lignende og funnet en måte å endre tankemønster på?

Anonymkode: 8b49b...98c

Det finnes masse selvhjelps bøker om dette og lignende tema, det handler om å akseptere følelsene slik de er, uten å prøve kontrollere de. 
er det egentlig så stygt og uvanlig å tenke at andre gjør dumme ting og at du blir irritert? tenk at det er greit å ha følelser, å være misunnelig og irritert på andre. 
 

se her: https://www.psychologytoday.com/us/therapy-types/acceptance-and-commitment-therapy

og det finnes mye bøker om emnet på Amazon f eks

 

Anonymkode: 40e79...d77

[AnonymBruker]

Det er positivt at du selv ser at det ikke er normalt å få slike oppheng i trivielle ting andre sier og gjør, i det minste.
 

Mitt beste råd er å ikke bry seg så veldig om hva andre gjør… altså, det spiller da vitterlig ingen rolle hva andre kaller barnet sitt? Jeg kan le inni meg første gang jeg hører et sært navn (som f.eks. Analius), men lar det gå etter det. Tiden og energien min er for dyrebar til å bruke på hva andre foretar seg hele tiden.

Noen mennesker orker jeg ikke å ha så mye med å gjøre, kanskje du rett og slett må tilbringe mer tid med de som ikke irriterer deg, og mindre med de som gjør det? Dersom alle irriterer deg har du nok ubearbeidet aggresjon som bør tas tak i. 

Anonymkode: b5512...749

[AnonymBruker]

Dette er noe man kan vokse fra seg hvis man er bevisst det. Tenkte slik selv da jeg var yngre, ble irritert på mye. Hadde selvrefleksjon på det. Etter hvert forsvant det bare, og nå er jeg mye mindre irritert og mer fornøyd med livet generelt. Men man ser jo mange eldre som er sånn og, de har derimot ofte lite selvinnsikt og mener irritasjonen deres, som ofte er ledsaget av kritikk, ofte er berettiget og viktig.

Anonymkode: 975f8...f94

[AnonymBruker]

On 3/6/2024 at 3:05 PM, AnonymBruker said:

Jeg tenker så mye stygt om andre og trenger hjelp til å snu tankegangen min.

Noen eksempler:

• En venninne har fått barn, og jeg synes de har gitt barnet sitt verdens teiteste navn. Det tenker jeg unødvendig mye på, jeg finner det nærmest provoserende, enda det ikke er min sak i det hele tatt, og det skader meg heller ikke på noe vis. 

• En annen venninne snakker til stadighet om hvordan hun og mannen skal på tur til Asia. Hun får det til å fremstå som om de skal reise rundt, egentlig skal de tilbringe tre uker i samme land. Igjen blir jeg provosert og sur - igjen, ikke min sak.

• Vennepar har kjøpt ny, fin bil. Mannen kan aldri bare referere til «bilen», men må alltid si «audien».  Samme reaksjon.

Jeg er sosialt oppegående, altså, og evner å holde kjeft, si det som forventes, og ikke hva som foregår i hodet mitt, men det er slitsomt å ha det sånn. Det holder ikke med «dette er ikke din sak, ikke tenk på det». Har noen støtt på noe lignende og funnet en måte å endre tankemønster på?

Anonymkode: 8b49b...98c

Mennesker er bare mennesker, alle har svakheter ingen er perfekt. Disse ting er ikke viktige i den store sammenhengen av livet. Vi er alle på vei mot en grav en eller annen plass. 

Ved å huske på det kan man slutte å irritere seg over alt folk sier og gjør. 

 

Anonymkode: 67cb5...80a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Det er positivt at du selv ser at det ikke er normalt å få slike oppheng i trivielle ting andre sier og gjør, i det minste.
 

 

Anonymkode: b5512...749

Ut fra meg selv, folk jeg kjenner, livet generelt og KGs mange innlegg tror jeg du tar feil her. Virker som det er høyst normalt å irritere seg over småting hos andre  

Ts sin ittitasjon over andres dumskap og forfengelighet kjenner jeg meg igjen i, men så lenge man ikke på noen måte uttrykker oppgittheten over verdens dumskap, ser jeg ikke at det er noe veldig stort problem.

Det sagt, så tenker jeg det alltid er viktig å streve etter å bli et bedre menneske.

Anonymkode: 7b6c3...fd8

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Ut fra meg selv, folk jeg kjenner, livet generelt og KGs mange innlegg tror jeg du tar feil her. Virker som det er høyst normalt å irritere seg over småting hos andre  

Ts sin ittitasjon over andres dumskap og forfengelighet kjenner jeg meg igjen i, men så lenge man ikke på noen måte uttrykker oppgittheten over verdens dumskap, ser jeg ikke at det er noe veldig stort problem.

Det sagt, så tenker jeg det alltid er viktig å streve etter å bli et bedre menneske.

Anonymkode: 7b6c3...fd8

Er det normalt å tenker at en venninne er teit fordi hun tar ubetalt fri for å reise på ferie?

Ikke i min verden. TS har godt av å prøve å godta at folk er forskjellige og tar ulike valg, uten at det er dumme og teite valg bare fordi TS ville valgt noe annet. 

Anonymkode: ba7e9...f19