Dårlig mamma.

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn som er 3 mnd gammel nå, alltid vært blid og fornøyd og har sovet bra!
Nå er han plutselig sur og grinete hele tiden og sover nesten ingenting på grunn av dette, jeg prøver alt og ingenting. Han spiser bra og alt er ellers normalt, men føler meg som en skikkelig dårlig mor som ikke skjønner hva som er galt.. til tider virker det som at han ikke tåler synet av meg, det er pappa’n som får trøste og være der. 
Vi snakket om å få en til nå, men tror ikke psyken min takler det, tror ikke jeg er egnet som mor. Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke at jeg ikke vil være mamma, og det er utrolig trist for jeg elsker han så mye..

Flere som føler litt på dette? Føler meg ganske alene om det. 

Anonymkode: de863...cfc

[AnonymBruker]

Det går over. De fleste har kjent på den følelsen. 

Nå er det baby døgnet rundt på deg, det er ikke rart at humøret hans går innpå deg. 

Ikke glem at du og pappaen er de viktigste i hans liv. 

Anonymkode: 22b54...ae4

[IkkeStudentLenger]

Det er tøft med baby! Det betyr ikke at du er dårlig mor. Min har aldri sovet bra, vært våken enormt mye, og var verst 4-6 måneders alderen, da våknet hun omtrent hver time om natten. Jeg var utslitt! I tillegg sov hun ikke i vogn som sto stille, måtte være i konstant bevegelse (rugging/frem og tilbake holdt ikke). Det er mange utviklingssprang en baby skal igjennom, og periodevis er det dårlig humør, vanskelig å ta pupp, dårlig søvn, etc - det går over til slutt, men det tar tid. Du er flink mor, men det er slitsomt med baby. Både jeg og far synes at permisjonstiden er det tøffeste vi har vært igjennom. Min sover fortsatt ikke gjennom natten, 3.5 år nå, men hun er en herlig unge og det ble sakte men sikkert bedre jo eldre hun ble

[AnonymBruker]

Det kan også være han roer seg mer hos far fordi du er veldig stresset  og deres humør påvirker hverandre i en dårlig sirkel. Det handler ikke om at du er en dårlig mor. Hvordan jobber du med å takle disse følelsene du har?

Anonymkode: 3cc7a...8e9

[AnonymBruker]

Ammer du? Barnet blir ofte urolig av melkelukta og da er det for mange bedre å trøstes eller legges til søvn av far faktisk 😄

Anonymkode: b819e...0d5

[AnonymBruker]

Sjekk ut dette med utviklingstrinn - mine hadde perioder der de var mer urolige og sutrete enn andre, og det fulgte ofte utviklingstrinnene. 

Hadde en app gjennom graviditeten som også fortalte om utviklingen som også beskrev utviklingstrinnene og hva de innebarn og når de kom  - det stemte veldig godt og gav meg en ro til å stå gjennom disse periodene uten å tanke at det var noe galt med måten vi var foreldre på. 

 

Anonymkode: 0586a...df2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det kan også være han roer seg mer hos far fordi du er veldig stresset  og deres humør påvirker hverandre i en dårlig sirkel. Det handler ikke om at du er en dårlig mor. Hvordan jobber du med å takle disse følelsene du har?

Anonymkode: 3cc7a...8e9

Mye mulig. 
Dette har vært en greie selv når jeg ikke har vært stresset, og det har ikke alltid vært sånn. For bare noen uker siden kunne vi tulle og le, men nå er det lenge siden vi har hørt latteren hans. 
 

På ingen spesiell måte, tar meg en pause som regel. Drar på butikken alene og får luftet meg, men følelsene er jo der uansett.

Anonymkode: de863...cfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ammer du? Barnet blir ofte urolig av melkelukta og da er det for mange bedre å trøstes eller legges til søvn av far faktisk 😄

Anonymkode: b819e...0d5

Nei, vi fikk aldri til ammingen. Føler innimellom på ammesorg, at vi mangler noe oss i mellom. 
Føler meg generelt som en ulykkelig mor😅

Anonymkode: de863...cfc

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Mye mulig. 
Dette har vært en greie selv når jeg ikke har vært stresset, og det har ikke alltid vært sånn. For bare noen uker siden kunne vi tulle og le, men nå er det lenge siden vi har hørt latteren hans. 
 

På ingen spesiell måte, tar meg en pause som regel. Drar på butikken alene og får luftet meg, men følelsene er jo der uansett.

Anonymkode: de863...cfc

Barn endrer seg jo hele tiden. Det man trodde fungerte igår, fungerer ikke lenger idag. Fra time til time. I det man tror man har funnet en god greie som man skal holde på, er det som oftest flyktig. 

Anonymkode: 3cc7a...8e9

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Nei, vi fikk aldri til ammingen. Føler innimellom på ammesorg, at vi mangler noe oss i mellom. 
Føler meg generelt som en ulykkelig mor😅

Anonymkode: de863...cfc

Jeg tenker du burde vurdere å snakke med jordmor og se om det kunne hjulpet å sortere tankene litt  Det er alltid godt å få snakket med noen, og få litt råd, det er bra du har skrevet på nett, men da får du en ansikt til ansikt prat. Hva sier far?

Anonymkode: 3cc7a...8e9

[AnonymBruker]

IkkeStudentLenger skrev (56 minutter siden):

Det er tøft med baby! Det betyr ikke at du er dårlig mor. Min har aldri sovet bra, vært våken enormt mye, og var verst 4-6 måneders alderen, da våknet hun omtrent hver time om natten. Jeg var utslitt! I tillegg sov hun ikke i vogn som sto stille, måtte være i konstant bevegelse (rugging/frem og tilbake holdt ikke). Det er mange utviklingssprang en baby skal igjennom, og periodevis er det dårlig humør, vanskelig å ta pupp, dårlig søvn, etc - det går over til slutt, men det tar tid. Du er flink mor, men det er slitsomt med baby. Både jeg og far synes at permisjonstiden er det tøffeste vi har vært igjennom. Min sover fortsatt ikke gjennom natten, 3.5 år nå, men hun er en herlig unge og det ble sakte men sikkert bedre jo eldre hun ble

Men hva gjorde du i disse periodene hvor det var mye surving? 
Han vil ikke sitte i vippestol, ikke i babygym, vil ikke bli bært, vil ikke ligge, vil ikke sitte. 
Virker nesten som at utviklingen stagnerte skikkelig også.. vi skal heldigvis til hs neste uke igjen, men føler meg ganske hjelpesløs

Anonymkode: de863...cfc

[IkkeStudentLenger]

Her var det bæring i bæresele, og hun likte veldig godt vogn heldigvis. Også hang hun mye på puppen. For å være ærlig har jeg garantert fortrengt mye av den verste perioden. Vår hadde mye vondt i magen de første tre månedene, og det var skikkelig tøft med mye gråting, husker vagt en en del knebøy i mørkt rom med bæresele for å hjelpe på luften i magen hennes, og hud-mot-hud og amming. Og evige trilleturer, på de verste dagene var det 4 stk, og gjerne en av de midt på dagen var nærmere 3 timer lang (deilig med noe soving i sammenheng og ikke bare 40-minutters intervaller, selv om det betød at jeg gikk rundt og rundt på nærmeste kirkegård med en podcast på øret)

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker said:

Men hva gjorde du i disse periodene hvor det var mye surving? 
Han vil ikke sitte i vippestol, ikke i babygym, vil ikke bli bært, vil ikke ligge, vil ikke sitte. 
Virker nesten som at utviklingen stagnerte skikkelig også.. vi skal heldigvis til hs neste uke igjen, men føler meg ganske hjelpesløs

Anonymkode: de863...cfc

Hvorfor tror du utviklingen har stagnert? Det kan være nettopp at det er mye utvikling som skjer og det er overveldende for små babyer. Man må rett og slett bare stå i det, og prøve finne noe som fungerer - og om man ikke finner noe som fungerer, er det viktigste å finne en måte å avlaste hverandre på for å komme seg gjennom det! 

Anonymkode: 3cc7a...8e9

[AnonymBruker]

24 minutter siden, IkkeStudentLenger said:

Her var det bæring i bæresele, og hun likte veldig godt vogn heldigvis. Også hang hun mye på puppen. For å være ærlig har jeg garantert fortrengt mye av den verste perioden. Vår hadde mye vondt i magen de første tre månedene, og det var skikkelig tøft med mye gråting, husker vagt en en del knebøy i mørkt rom med bæresele for å hjelpe på luften i magen hennes, og hud-mot-hud og amming. Og evige trilleturer, på de verste dagene var det 4 stk, og gjerne en av de midt på dagen var nærmere 3 timer lang (deilig med noe soving i sammenheng og ikke bare 40-minutters intervaller, selv om det betød at jeg gikk rundt og rundt på nærmeste kirkegård med en podcast på øret)

Ørepropper var mye i bruk her! 

Anonymkode: 3cc7a...8e9

[tussi84]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har en sønn som er 3 mnd gammel nå, alltid vært blid og fornøyd og har sovet bra!
Nå er han plutselig sur og grinete hele tiden og sover nesten ingenting på grunn av dette, jeg prøver alt og ingenting. Han spiser bra og alt er ellers normalt, men føler meg som en skikkelig dårlig mor som ikke skjønner hva som er galt.. til tider virker det som at han ikke tåler synet av meg, det er pappa’n som får trøste og være der. 
Vi snakket om å få en til nå, men tror ikke psyken min takler det, tror ikke jeg er egnet som mor. Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke at jeg ikke vil være mamma, og det er utrolig trist for jeg elsker han så mye..

Flere som føler litt på dette? Føler meg ganske alene om det. 

Anonymkode: de863...cfc

Velkommen til foreldre rollen. Følelsene du kjenner på er helt normale, og alle mammaer og pappaer kjenner på slike flere ganger/i perioder i løpet av livet. Det er ikke alltid at vi klarer å finne ut av hva barnet trenger for noe. Noen ganger er ingenting godt nok, uansett hva vi prøver på. Vi som foreldre blir frustrerte og føler oss utilstrekkelige, og da kommer tankene om at jeg er ikke egnet som mamma snikende inn.

En Annen ting jeg kan si til deg er at det vil komme episoder hvor du blir så frustrert og fortvilet at du lurer på om det hele er verdt det. Det er ikke unormalt å få en kort tanke om å kaste ungen i veggen heller, når frustrasjonen er der. Heldigvis så er det bare tanker, og de fleste gjør ikke tankene om til handling.

Så en siste ting. Du kommer til å gå over streken med ungen din flere ganger. Da mener jeg ikke at du gjør noe som går under omsorgssvikt, men at du feks noen ganger ble litt for streng iht det du kanskje burde ha blitt. Kanskje du hevet stemmen litt for mye osv. Det viktigste etterpå er da å reparere.

Også en siste ting som kanskje er det aller viktigste. Det viktigste er at du er der for barnet ditt/far er der. Det er ikke alltid man får barnet til å stoppe og gråte, uansett hva man prøver på, men så lenge du forsøker å trøste og være der for barnet så er det absolutt det viktigste for da vet barnet at det får trøst og at de kan regne med at omsorgspersonene er til å stole på. Det skaper trygge barn.

Det at du er en dårlig ermor må du legge fra deg.

Endret 6. mars 2024 av tussi84

[AnonymBruker]

Det er normalt at de våkner mer til når de ikke er helt nyfødt lenger. Det er da det begynner 🤗 Gi nærhet og trygghet. 

Anonymkode: 9a34b...05d

[AnonymBruker]

Ikke ta avgjørelsen om flere barn eller ikke akkurat nå  Vent til du har fått hodet over vannet. 

Anonymkode: d1db6...f47