Avslag fra DPS - føles helt håpløst

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp fått avslag på henvisning til DPS. Jeg føler meg helt knust. Jeg har slitt med depresjon og angst hele livet. Jeg har gått til terapi i flere år, men det har ikke hjulpet mye bortsett fra å gi meg en litt bedre forståelse av meg selv og andre. Prøvde også antidepressiva en periode, men det hjalp heller ikke. Jeg har bodd mange steder, hatt mange forskjellige jobber, studier, hobbier, hatt mange venner og få venner, kjæreste og ikke kjæreste - uansett hva situasjonen var, slet jeg med det samme. For ca et år siden begynte jeg å lære mer om autisme og ADHD i jenter og kvinner, og det åpnet øynene mine. Jeg tror det er disse tingene jeg alltid har slitt med. Så mye stemmer, det var så mange tegn at det er helt utrolig at ingen merket noe i barndommen.

Det var veldig vanskelig for meg å endelig komme meg til legen (ny fastlege, har nylig flyttet) og åpne meg om det jeg sliter med. Jeg følte at han ikke tok meg på alvor, og han sa faktisk at han ikke tror på å diagnostisere sånt som voksen, hvis man har autisme eller ADHD vil man bli utredet som barn. Det stemmer jo absolutt ikke når det gjelder jenter og kvinner som er underdiagnostisert. Det var en veldig lei opplevelse, men til slutt avtalte han ny time med meg og ba meg om å skrive ned noen av tingene jeg har slitt med. Jeg gjorde det, og følte at han tok det mer på alvor i den andre timen. Han skrev henvisning, men i dag ble den altså avslått. 

Nå føler jeg at det er lite håp igjen. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig at jeg åpner meg slik jeg gjorde, forteller om hvor dårlig jeg fungerer i hverdagen, hvordan alt har gått i grus gang etter gang uansett hvor mye jeg prøver, problemene i skolegangen og i arbeidslivet, det at jeg ikke er i stand til å opprettholde vanlige sosiale relasjoner, selvmordstanker fordi alt føles umulig og håpløst - og så anses det ikke som viktig nok til å få hjelp. Hvem hjelper egentlig DPS? Er det rart at selvmordstallene øker i Norge når man blir sittende helt alene med ting som føles umulige å takle? 

Beklager utblåsningen, men jeg har egentlig ingen å snakke med dette om. Jeg vil ikke bekymre familie, og har veldig få venner igjen siden jeg er så dårlig på å svare på meldinger og holde kontakten. Dette er en vanskelig dag. 

Anonymkode: 35b16...d7e

[AnonymBruker]

Mitt inntrykk er at de alltid gir avslag først. Jeg fikk også det, men skrev en ærlig og kraftig klage, som legen sendte til dem. Da fikk jeg avtale. 

Ble diagnostisert med adhd i voksen alder. 

Alle jeg har snakket med om slikt fikk først avslag, og måtte klage. Gjør det! Vær helt ærlig og like desperat som du føler deg. 

Anonymkode: 12497...7dd

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Mitt inntrykk er at de alltid gir avslag først. Jeg fikk også det, men skrev en ærlig og kraftig klage, som legen sendte til dem. Da fikk jeg avtale. 

Ble diagnostisert med adhd i voksen alder. 

Alle jeg har snakket med om slikt fikk først avslag, og måtte klage. Gjør det! Vær helt ærlig og like desperat som du føler deg. 

Anonymkode: 12497...7dd

Jeg ante ikke at det var slik. Jeg forstår at helsesystemet er under press og at de kun kan vurdere mer alvorlige saker, men det er utrolig rart at så mange som trenger hjelp først får avslag. Det er jo vanskelig nok å be om hjelp, man føler seg så motløs når man ikke blir hørt. 

Jeg får vel klage, men jeg merker at jeg synes dette er veldig vanskelig. Jeg var så lettet over at jeg endelig fikk tatt dette opp med en lege og visste ikke at det var så vanlig å få avslag.  Jeg har aldri vært flink til å være talsperson for meg selv, men jeg har vel ikke annet valg enn å prøve. 

TS

Anonymkode: 35b16...d7e

[Bombasi]

De aller fleste avslagene fra spesialisthelsetjenesten kommer som følge av dårlig henvisning. En henvisning som ikke speiler alvorlighetsgraden til pasientene, eventuelt inneholder mangelfulle opplysninger om pasienten og tidligere behandlingsutprøvninger. 

Det er også slik at spesialisthelsetjenester som er presset og har kø har svært lav terskel for å trykke på avslag.

Det du må gjøre er å sende en klage på avslaget, og begrunne godt hvorfor. 

Hele DPS-systemet er en farse. Det er smått ironisk at de krampholder på pasientgrupper med fysiske sykdommer som ikke får hjelp gjennom den biopsykososiale modellen, mens de med psykiske diagnoser, plager og kriser blir avslått som følge av dårlig kapasitet. 

[AnonymBruker]

https://www.adressa.no/midtnorskdebatt/i/151BnQ/maa-de-vente-til-de-blir-enda-sykere-foer-de-faar-hjelp

Anonymkode: 72113...614

[AnonymBruker]

Anbefaler å sende klage. (Og bytte fastlege, evt venteliste om det ikke er noen ledig)

Anonymkode: ba92d...5bb

[AnonymBruker]

35 minutter siden, Bombasi said:

De aller fleste avslagene fra spesialisthelsetjenesten kommer som følge av dårlig henvisning. En henvisning som ikke speiler alvorlighetsgraden til pasientene, eventuelt inneholder mangelfulle opplysninger om pasienten og tidligere behandlingsutprøvninger. 

Det er også slik at spesialisthelsetjenester som er presset og har kø har svært lav terskel for å trykke på avslag.

Det du må gjøre er å sende en klage på avslaget, og begrunne godt hvorfor. 

Hele DPS-systemet er en farse. Det er smått ironisk at de krampholder på pasientgrupper med fysiske sykdommer som ikke får hjelp gjennom den biopsykososiale modellen, mens de med psykiske diagnoser, plager og kriser blir avslått som følge av dårlig kapasitet. 

Jeg leste her på KG at det er lurt å lese henvisningen fra legen slik at man kan se hvordan den ble. Ifølge HelseNorge skal den ligge i pasientjournalen min, men jeg finner ikke henvisningen noe sted. Jeg ser bare bekreftelse på at den ble sendt og svar fra DPS, ellers ingenting. Vet du om jeg må spørre fastlegen om å få lese henvisningen, og kan jeg klage på avgjørelsen uten å involvere legen?

TS

Anonymkode: 35b16...d7e

[17.11]

DPS renner over av voksne pasienter som ønsker utredning for ADHD og/eller autisme. Jeg tipper de avviser henvisninger om dette mer eller mindre på rutine. Anbefaler deg å skrive en klage, da kan du selv formulere hva det er du sliter med og hvorfor utredningen er viktig for deg. 

[AnonymBruker]

Jeg synes også at du burde klage. Det er verdt et forsøk.

Du sier at du ikke vil bekymre familie, men jeg tenker at dersom for eksempel din mor ville støttet deg i ønsket ditt om utredning og hadde blitt med deg til fastlegen, fortalt litt om hvordan du hadde det som barn, så kunne det hjulpet litt. 

Anonymkode: 45102...58e

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg leste her på KG at det er lurt å lese henvisningen fra legen slik at man kan se hvordan den ble. Ifølge HelseNorge skal den ligge i pasientjournalen min, men jeg finner ikke henvisningen noe sted. Jeg ser bare bekreftelse på at den ble sendt og svar fra DPS, ellers ingenting. Vet du om jeg må spørre fastlegen om å få lese henvisningen, og kan jeg klage på avgjørelsen uten å involvere legen?

TS

Anonymkode: 35b16...d7e

Du kan be legekontoret skrive ut henvisningen, og du trenger ikke involvere fastlege rundt klagen. 

Strengt tatt trenger du ikke lese henvisningen heller, selv om det er lurt, men at du klager basert på hva som står i avslaget. Det er ofte nok. 

[AnonymBruker]

Jeg fikk plass hos DPS. Min erfaring: 1) Selvmordstanker kommer i svært mange grader. Tror det er viktig å gjøre det klart hvor alvorlig selvmordstankene faktisk er.  2)  Samme gjelder når det kommer til "slite i arbeidslivet".   Min erfaring er at DPS prioriterer de de kan hjelpe inn i arbeidslivet eller hjelpe med å bli værende i arbeidslivet. 

Anonymkode: a82c5...f75

[AnonymBruker]

Jeg opplevde også det, så jeg skrev en klage selv og da ble jeg tatt inn. I en klage må du få med symptomer, men også hvordan de påvirker deg i jobb/studie sammenheng, som forelder (dersom du er det), dine relasjoner ellers, livskvaliteten din, om du har problemer med rus/spillavhengighet/utroskap/overspising/ osv.

Jeg forklarte for eksempel at jeg aldri har klart å jobbe fulltid, at jeg har mye sykefravær, at jeg er konstant utslitt og dermed ikke fungerer som mor, at selvfølelsen min er ekstremt lav ettersom jeg aldri klarer å fullføre husarbeid og prosjekter, at studietiden var et mareritt, at jeg overspiser osv - bare mer detaljert selvsagt. 

Selv om jeg ble tatt inn ble jeg likevel ikke prioritert, så ventetiden var på seks måneder. Etter seks måneder fikk jeg beskjed om at det ville bli fristbrudd for de hadde fremdeles ikke kapasitet, så jeg ble overført til Cope for utredning. På Cope (eller Coperio?) bestod tilbudet av videosamtaler - og jeg opplevde hele greia som kaotisk. Jeg endte med å ikke fullføre utredningen da, men har tatt utredning og fått diagnosen privat i ettertid.

Jeg er som deg, lite selvhevdende, og de mange avslagene (har forsøkt å søke hjelp med jevne mellomrom i mange år før dette), den lange ventetiden og den «motviljen» jeg følte jeg ble møtt med var for meg veldig skadelig, i mangel på et bedre ord. For meg var det noe helt annet å gå privat, hvor jeg forholdt meg til én person i fysiske møter, og ikke følte på noe som helst «skam» for å søke hjelp.

Jeg håper du skriver en klage og at du får en bedre opplevelse enn meg 🥰

Anonymkode: dbdfc...6e7

[AnonymBruker]

DPS er en spesialisthelsetjeneste, ikke en førstelinjetjeneste. Så sliter du med angst og depresjon, kan du henvende deg til kommunen eller andre lavterskeltilbud.

Hvis du ber om henvisning til DPS, bare for å bekrefte eller avkrefte at du har autisme og/eller ADHD - sier det seg selv at du får avslag. Les prioriteringsveilederen, der står det hvem som prioriteres. Du kommer nødvendigvis ikke til å få mer hjelp etter at en eventuell diagnose er satt. Du får kanskje utredning, men selv må du lære deg å leve med en eventuell diagnose. Hvis du har ADHD, får du kanskje medisiner - men ellers nada. En diagnose du får i voksen alder, gir ikke deg de samme rettighetene du ville ha fått som barn. Det er en av grunnene til at barn og unge får en diagnose.

Jeg har vært flere runder på DPS i løpet av 10 år, og har aldri fått avslag. Med varierende funksjonsnivå. Det er ikke så vanskelig å komme inn, men henvisningen har mye å si.

Anonymkode: d7d38...aac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har nettopp fått avslag på henvisning til DPS. Jeg føler meg helt knust. Jeg har slitt med depresjon og angst hele livet. Jeg har gått til terapi i flere år, men det har ikke hjulpet mye bortsett fra å gi meg en litt bedre forståelse av meg selv og andre. Prøvde også antidepressiva en periode, men det hjalp heller ikke. Jeg har bodd mange steder, hatt mange forskjellige jobber, studier, hobbier, hatt mange venner og få venner, kjæreste og ikke kjæreste - uansett hva situasjonen var, slet jeg med det samme. For ca et år siden begynte jeg å lære mer om autisme og ADHD i jenter og kvinner, og det åpnet øynene mine. Jeg tror det er disse tingene jeg alltid har slitt med. Så mye stemmer, det var så mange tegn at det er helt utrolig at ingen merket noe i barndommen.

Det var veldig vanskelig for meg å endelig komme meg til legen (ny fastlege, har nylig flyttet) og åpne meg om det jeg sliter med. Jeg følte at han ikke tok meg på alvor, og han sa faktisk at han ikke tror på å diagnostisere sånt som voksen, hvis man har autisme eller ADHD vil man bli utredet som barn. Det stemmer jo absolutt ikke når det gjelder jenter og kvinner som er underdiagnostisert. Det var en veldig lei opplevelse, men til slutt avtalte han ny time med meg og ba meg om å skrive ned noen av tingene jeg har slitt med. Jeg gjorde det, og følte at han tok det mer på alvor i den andre timen. Han skrev henvisning, men i dag ble den altså avslått. 

Nå føler jeg at det er lite håp igjen. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig at jeg åpner meg slik jeg gjorde, forteller om hvor dårlig jeg fungerer i hverdagen, hvordan alt har gått i grus gang etter gang uansett hvor mye jeg prøver, problemene i skolegangen og i arbeidslivet, det at jeg ikke er i stand til å opprettholde vanlige sosiale relasjoner, selvmordstanker fordi alt føles umulig og håpløst - og så anses det ikke som viktig nok til å få hjelp. Hvem hjelper egentlig DPS? Er det rart at selvmordstallene øker i Norge når man blir sittende helt alene med ting som føles umulige å takle? 

Beklager utblåsningen, men jeg har egentlig ingen å snakke med dette om. Jeg vil ikke bekymre familie, og har veldig få venner igjen siden jeg er så dårlig på å svare på meldinger og holde kontakten. Dette er en vanskelig dag. 

Anonymkode: 35b16...d7e

Akkurat dette kunne jeg også ha skrevet! Det var meg for noen år siden! Jeg har slitt med depresjoner og angst gjennom barndom og voksenliv, har følt at jeg ikke passer inn, ikke mestrer noen ting. Snakket med først en psykolog som mente bestemt at jeg ikke var autistisk. Snakket med fastlege om at jeg kanskje kunne ha adhd, for der kjente jeg meg igjen mye, og han mente at det var verdt å undersøke. Hadde gått bort fra autisme etter det psykologen sa.
 
Fikk avslag på dps første gangen. Fikk beskjed om å være mer sosial og få mer frisk luft! Ble forbanna og holdt på p gi opp. Gikk helt i kjelleren.

Et halvt år etter ba jeg igjen om henvisning. Da fortalte jeg nøyaktig og veldig detaljert om hvordan jeg hadde det. Da gikk det kun på adhd.

Og da fikk jeg endelig komme inn til en time for å undersøke litt. Psykologen mistenkte autisme etter første time (sa hun senere), og etter grundig utredning fikk jeg vite at jeg har begge deler. 

Det gjør alt mye lettere, samtidig som at jeg tenker mye over hvordan livet hadde vært om jeg hadde fått vite dette før! 
 

Så ikke gi opp! Mas på legen! 
 

Hvis du trenger noen å snakke med kan du snakke med meg her. Jeg vet hvor frustrerende det er. Jeg føler meg helt lost nå, fordi legen jeg hadde på dps har sluttet, og jeg har ventet lenge på ny lege og ny time, bare for å kunne snakke med noen. Har ikke mange venner jeg heller, for det er det samme med meg, dårlig på å holde kontakt. Glemmer rett og slett at de eksisterer 🫣

Anonymkode: 61e29...79b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Akkurat dette kunne jeg også ha skrevet! Det var meg for noen år siden! Jeg har slitt med depresjoner og angst gjennom barndom og voksenliv, har følt at jeg ikke passer inn, ikke mestrer noen ting. Snakket med først en psykolog som mente bestemt at jeg ikke var autistisk. Snakket med fastlege om at jeg kanskje kunne ha adhd, for der kjente jeg meg igjen mye, og han mente at det var verdt å undersøke. Hadde gått bort fra autisme etter det psykologen sa.
 
Fikk avslag på dps første gangen. Fikk beskjed om å være mer sosial og få mer frisk luft! Ble forbanna og holdt på p gi opp. Gikk helt i kjelleren.

Et halvt år etter ba jeg igjen om henvisning. Da fortalte jeg nøyaktig og veldig detaljert om hvordan jeg hadde det. Da gikk det kun på adhd.

Og da fikk jeg endelig komme inn til en time for å undersøke litt. Psykologen mistenkte autisme etter første time (sa hun senere), og etter grundig utredning fikk jeg vite at jeg har begge deler. 

Det gjør alt mye lettere, samtidig som at jeg tenker mye over hvordan livet hadde vært om jeg hadde fått vite dette før! 
 

Så ikke gi opp! Mas på legen! 
 

Hvis du trenger noen å snakke med kan du snakke med meg her. Jeg vet hvor frustrerende det er. Jeg føler meg helt lost nå, fordi legen jeg hadde på dps har sluttet, og jeg har ventet lenge på ny lege og ny time, bare for å kunne snakke med noen. Har ikke mange venner jeg heller, for det er det samme med meg, dårlig på å holde kontakt. Glemmer rett og slett at de eksisterer 🫣

Anonymkode: 61e29...79b

Forresten, sender deg en klem❤️

Anonymkode: 61e29...79b

[AnonymBruker]

Dersom du har gått i terapi i mange år tidligere, så hadde de lett oppdaget ADHD eller autisme. 

Hele poenget med terapi er å få forståelse om seg selv og andre, og hvorfor man gjør, tenker og føler som man gjør. Det er du som skal bruke den kunnskapen for å bli bedre. 
Hvorfor skal du på død og liv tilbake dit, når du selv sier du ikke fikk noe bedring av det? Forstårlig, med tanke på at du forventer at de skal gjøre jobben for deg, når det er du selv som må gjøre jobben. 

Forstår godt hvorfor du fikk avslag. 

Anonymkode: 0f4ea...ce5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dersom du har gått i terapi i mange år tidligere, så hadde de lett oppdaget ADHD eller autisme. 

Hele poenget med terapi er å få forståelse om seg selv og andre, og hvorfor man gjør, tenker og føler som man gjør. Det er du som skal bruke den kunnskapen for å bli bedre. 
Hvorfor skal du på død og liv tilbake dit, når du selv sier du ikke fikk noe bedring av det? Forstårlig, med tanke på at du forventer at de skal gjøre jobben for deg, når det er du selv som må gjøre jobben. 

Forstår godt hvorfor du fikk avslag. 

Anonymkode: 0f4ea...ce5

Nei, det stemmer ikke!

 

Anonymkode: 61e29...79b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, det stemmer ikke!

 

Anonymkode: 61e29...79b

Har du gått hos psykolog? høres ikke sånn ut

Anonymkode: 0f4ea...ce5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har du gått hos psykolog? høres ikke sånn ut

Anonymkode: 0f4ea...ce5

Ja

Anonymkode: 61e29...79b

[Tradegy]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har nettopp fått avslag på henvisning til DPS. Jeg føler meg helt knust. Jeg har slitt med depresjon og angst hele livet. Jeg har gått til terapi i flere år, men det har ikke hjulpet mye bortsett fra å gi meg en litt bedre forståelse av meg selv og andre. Prøvde også antidepressiva en periode, men det hjalp heller ikke. Jeg har bodd mange steder, hatt mange forskjellige jobber, studier, hobbier, hatt mange venner og få venner, kjæreste og ikke kjæreste - uansett hva situasjonen var, slet jeg med det samme. For ca et år siden begynte jeg å lære mer om autisme og ADHD i jenter og kvinner, og det åpnet øynene mine. Jeg tror det er disse tingene jeg alltid har slitt med. Så mye stemmer, det var så mange tegn at det er helt utrolig at ingen merket noe i barndommen.

Det var veldig vanskelig for meg å endelig komme meg til legen (ny fastlege, har nylig flyttet) og åpne meg om det jeg sliter med. Jeg følte at han ikke tok meg på alvor, og han sa faktisk at han ikke tror på å diagnostisere sånt som voksen, hvis man har autisme eller ADHD vil man bli utredet som barn. Det stemmer jo absolutt ikke når det gjelder jenter og kvinner som er underdiagnostisert. Det var en veldig lei opplevelse, men til slutt avtalte han ny time med meg og ba meg om å skrive ned noen av tingene jeg har slitt med. Jeg gjorde det, og følte at han tok det mer på alvor i den andre timen. Han skrev henvisning, men i dag ble den altså avslått. 

Nå føler jeg at det er lite håp igjen. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig at jeg åpner meg slik jeg gjorde, forteller om hvor dårlig jeg fungerer i hverdagen, hvordan alt har gått i grus gang etter gang uansett hvor mye jeg prøver, problemene i skolegangen og i arbeidslivet, det at jeg ikke er i stand til å opprettholde vanlige sosiale relasjoner, selvmordstanker fordi alt føles umulig og håpløst - og så anses det ikke som viktig nok til å få hjelp. Hvem hjelper egentlig DPS? Er det rart at selvmordstallene øker i Norge når man blir sittende helt alene med ting som føles umulige å takle? 

Beklager utblåsningen, men jeg har egentlig ingen å snakke med dette om. Jeg vil ikke bekymre familie, og har veldig få venner igjen siden jeg er så dårlig på å svare på meldinger og holde kontakten. Dette er en vanskelig dag. 

Anonymkode: 35b16...d7e

Er det et sted du ikke skal beklage for å skrive åpent, er det her ❤️ Skjønner så altfor godt at fortvilelsen er tøff. 

Enkelte kan ha god erfaring med mental helse på 116123. Som lavterskel for å ta toppen på de dårligste dagene, kan det være nyttig. 

Alltid H.Å.P (= Husk Å Puste)

❤️❤️❤️