Flere som ikke er så traumatisert/påvirket av vanskelig barndom?

[AnonymBruker]

Føler meg nesten unormal, men jeg sliter ikke nevneverdig i voksen alder tross vanskelig barndom og traumatiske opplevelser i ung voksen alder. Grov omsorgssvikt (fare for liv og helse), mobbing, vold og død.  Selvsagt vanskelig da det sto på og jeg var veldig påvirket der og da. Men nå i dag føler jeg ikke mye rundt det, jeg har lagt det bak meg. I de vanskelige periodene mens det pågikk gikk jeg også til psykolog så det må ha hatt en god effekt. Men hvis jeg deler detaljer fra barndommen med venner blir de sjokkerte. Jeg har også blitt såpass gammel nå at jeg tror ikke fortiden henter meg inn igjen heller. Flere som har det sånn?  Folk tror jeg har surfet gjennom livet siden jeg alltid er genuint glad, optimistisk og ressurssterk. Jeg er ikke ufølsom heller, tvert imot. 

Anonymkode: 21bcc...12c

[AnonymBruker]

Har det ganske likt, løvetannsbarn. Trygg, stabil familie, gode vennskapsrelasjoner, godt betalt og interessant jobb, sivilingeniør og jevnt over har jeg det godt. Hadde en skikkelig vanskelig barndom med rus, vold, psykisk sykdom i nærmeste familie osv. Tenker at man kommer gjennom ting, enten ved at det knekker en eller at man blir svekket. Blir ikke sterkere av altfor mye motstand tror jeg. Noen faller fra, andre kommer gjennom. Tenker noen ganger på hvor stort potensialet mitt egentlig er, hvis barndommen hadde styrket i stedet for svekket. Men for all del, alle får den bagasjen de får. 

Anonymkode: f1814...92e

[AnonymBruker]

Mange dyrker sine traumer, istedenfor å jobbe med dem.

Mange gjør seg sykere, fordi de fokuserer feil, mange er oppfostret til at om man synes synd på seg selv og sier "klarer ikke", så vil noen gripe inn og si "stakkars deg, la oss bare fjerne alt av ansvar så du kan ligge å syntes synd på deg selv".

Mens andre er oppvokst med at "ta deg sammen, jobb med det, og finn ut av det". 

Anonymkode: 62a24...8f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mange dyrker sine traumer, istedenfor å jobbe med dem.

Mange gjør seg sykere, fordi de fokuserer feil, mange er oppfostret til at om man synes synd på seg selv og sier "klarer ikke", så vil noen gripe inn og si "stakkars deg, la oss bare fjerne alt av ansvar så du kan ligge å syntes synd på deg selv".

Mens andre er oppvokst med at "ta deg sammen, jobb med det, og finn ut av det". 

Anonymkode: 62a24...8f6

Og denne mentaliteten kan være like skadelig som "stakkars deg"-mentaliteten.

 

Selv har jeg kompleks PTSD og er vokst opp med "ta deg sammen". Den har bagatellisert problemene mine. Nå bruker jeg åresvis i terapi på å ta kroppen min og meg selv seriøst. 
 

Si meg - tror du virkelig at alle personers traumer løses ved å si "ta deg sammen"?

Anonymkode: 63b1b...9e9

[AnonymBruker]

Vært langt nede og fikk mange svar på hvorfor man tok ulike valg i livet gjennom terapi. Men har en veldig sterk ryggrad så lar meg ikke pille på nesen så lett . For mange hjelper det å skifte miljø eller ta avstand til ting som trigger. 

Så de som sier at folk lever på at andre skal synes synd på dem tenker jeg på som usympatiske. Alle har sine måter de håndterer ting på og i ulikt tempo. Og dessverre er det mange som faller i kjente mønstre med en slik bakgrunn ubevisst. Kommer fortsatt ikke til å dømme dem men de må fysisk og psykisk ut av det og da gjerne med hjelp og det krever tid og tålmodighet. 

Anonymkode: 0c59a...097

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Og denne mentaliteten kan være like skadelig som "stakkars deg"-mentaliteten.

 

Selv har jeg kompleks PTSD og er vokst opp med "ta deg sammen". Den har bagatellisert problemene mine. Nå bruker jeg åresvis i terapi på å ta kroppen min og meg selv seriøst. 
 

Si meg - tror du virkelig at alle personers traumer løses ved å si "ta deg sammen"?

Anonymkode: 63b1b...9e9

Sikkert ikke, men det var ikke det hun skrev heller. Løvetannsbarn kan ha opplevd store traumer i barndommen, men allikevel klarer de seg fint i voksen alder. 

Anonymkode: 51aa2...e31

[Thyra]

Dette kommer vel nåde an på hvor sterk man er i utgangspunktet, og om man har noen andre i livet sitt som virker som en motvekt. Om barndomshjemmet var preget av omsorgssvikt/rus/psykiatri/fysisk eller psykisk vold, og du heller ikke hadde noen andre positive faktorer, tror jeg det er veldig stor sjanse for at det går galt.

Men om du kanskje hadde en nogenlunde velfungerende forelder, eller en bestemor, en nabo, en lærer eller noen andre som så deg, som var god mot deg, så hjelper det mye.

Om du i tillegg til å ha det vanskelig hjemme også ble mobbet på skolen, slet faglig, fikk en kjæreste som mishandlet deg, ble misbrukt av fotballtreneren osv, så kan resultatet bli noe helt annet enn om du er skoleflink, har gode venner og generelt er heldig med de du omgir deg med (utenom nærmeste familie)

Hvordan du ender opp er vel summen av arv og miljø.

 

[AnonymBruker]

Selvsagt ikke. Er altfor lenge siden til at det skal bety noe for meg i dag.

Anonymkode: 1dd36...47a

[Paneera]

Jeg er veldig syk, så skadet så tidlig at behandler har sagt at det ikke kan repareres. Utsatt for alvorlig neglekt med psykotisk primærperson fra nærmeste omsorgsperson som spedbarn. Incest fra toårsalder. Viste tegn på sykdom fra 2 års alder. Klarer meg dårlig, til dels mye innlagt, kompleks PTSD og bl.a spiseforstyrrelser. Har venninner, men ikke kjæreste, barn eller særlig jobb..

Endret 15. juni 2024 av Paneera

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Og denne mentaliteten kan være like skadelig som "stakkars deg"-mentaliteten.

 

Selv har jeg kompleks PTSD og er vokst opp med "ta deg sammen". Den har bagatellisert problemene mine. Nå bruker jeg åresvis i terapi på å ta kroppen min og meg selv seriøst. 
 

Si meg - tror du virkelig at alle personers traumer løses ved å si "ta deg sammen"?

Anonymkode: 63b1b...9e9

Den du siterer har veldig gode poeng. Det handler bare om å skjønne det.

Anonymkode: 1dd36...47a

[Thyra]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Og denne mentaliteten kan være like skadelig som "stakkars deg"-mentaliteten.

 

Selv har jeg kompleks PTSD og er vokst opp med "ta deg sammen". Den har bagatellisert problemene mine. Nå bruker jeg åresvis i terapi på å ta kroppen min og meg selv seriøst. 
 

Si meg - tror du virkelig at alle personers traumer løses ved å si "ta deg sammen"?

Anonymkode: 63b1b...9e9

Begge deler kan bli feil. Det er ikke alltid bare å ta seg sammen, det er grenser for hva man tåler, alle har ulike grenser. Så man må forstå at alle ikke har hatt like forutsetninger for å takle livet sitt.

På den andre siden er ingen forutbestemt til å gå til grunne. Og man må passe på at det ikke blir en selvoppfyllende profeti.

[AnonymBruker]

Ikke alle er født med samme nivå av resiliens. I tillegg kan man ha "beskyttelsesfaktorer" i livet, som kan dempe hvor skadet man blir av stress og traumer. 

Anonymkode: 0c2ac...f4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Føler meg nesten unormal, men jeg sliter ikke nevneverdig i voksen alder tross vanskelig barndom og traumatiske opplevelser i ung voksen alder. Grov omsorgssvikt (fare for liv og helse), mobbing, vold og død.  Selvsagt vanskelig da det sto på og jeg var veldig påvirket der og da. Men nå i dag føler jeg ikke mye rundt det, jeg har lagt det bak meg. I de vanskelige periodene mens det pågikk gikk jeg også til psykolog så det må ha hatt en god effekt. Men hvis jeg deler detaljer fra barndommen med venner blir de sjokkerte. Jeg har også blitt såpass gammel nå at jeg tror ikke fortiden henter meg inn igjen heller. Flere som har det sånn?  Folk tror jeg har surfet gjennom livet siden jeg alltid er genuint glad, optimistisk og ressurssterk. Jeg er ikke ufølsom heller, tvert imot. 

Anonymkode: 21bcc...12c

Vent til du får barn og nærmer deg 40år + kan fort slå tilbake da! 

Jeg er tøff og sterk og alltid klart meg seøv. Tåler mye! Men det gilk mer opp for meg, savn av normal familie/besteforeldre, at noen kunne være så stygg og ond mot egne barn osv. Når du har levd hele livet i beredskap og dritredd hver dag henger det i kroppen. Men jeg klarer meg, men ptsd er tungt!

Anonymkode: fc688...514

[~white lady~]

Det er forskjell på folk. 
Enkelte er mer resilient mot en vond barndom, men dette bunner i både personlighetstrekk og beskyttelsesfaktorer. 

Tidlige traumer kan påvirke hele nervesystemet, gjøre en mer disponert for stressende hendelser senere i livet, mer utsatt for utbrenthet, sykdommer, immunologiske reaksjoner, etc. 

I tillegg kan en ofte ha reguleringsvansker både i forhold til følelser og tilstander (temperaturregulering), samt tilknytningsvansker. 

Beskyttelsesfaktorer kan være søsken, besteforeldre eller andre som kunne tilby ei trygg havn. 
Lek er også beskyttende, og veldig viktig i traumebehandling for barn.

[AnonymBruker]

glemte å si at det påvirkee jo såklart forholdet mitt. Med så mye traume. Det å stole på noen. Er søren ikke lett! Å føle seg trygg etter så mange år med syke ting er ikke bare bare!

 

Anonymkode: fc688...514

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vent til du får barn og nærmer deg 40år + kan fort slå tilbake da! 

Jeg er tøff og sterk og alltid klart meg seøv. Tåler mye! Men det gilk mer opp for meg, savn av normal familie/besteforeldre, at noen kunne være så stygg og ond mot egne barn osv. Når du har levd hele livet i beredskap og dritredd hver dag henger det i kroppen. Men jeg klarer meg, men ptsd er tungt!

Anonymkode: fc688...514

Jeg er GODT over 40 år altså, ellers ville jeg ikke brukt uttrykket «såpass gammel». Barna mine er store nå. 
 

 

Anonymkode: 21bcc...12c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er GODT over 40 år altså, ellers ville jeg ikke brukt uttrykket «såpass gammel». Barna mine er store nå. 
 

 

Anonymkode: 21bcc...12c

Så bra at du klarer deg bra da! Men ikke like lett for alle! Kanskje du hadde bedre forutsetninger enn andre, noen andre omsorgspersoner som hjalp deg?

Kanskje du ikke ble banket,truet og så din mor nesten død hver dag?skambanket og ødelagt. gikk på tær hele livet og lurte på når du skulle død, hva det neste som sku skje, når skulle far/mor klikke neste gang. Måtte ta støyten for søskene dine selv om det da ble du som ikke kunne gå eller stå etterpå. Måtte redde mor hver natt fra å dø. Når du egentlig ikke tørr å gå hjem fra skolen i frykt for hva som skal skje. Lever med alkohloserte psykopater som ikke eier samvittighet og hater deg og ødelegger deg på alle måter. Så er det virkelig ikke lett å ikke bli skadet senere. I tilegg mobbet flere år. Ingen familie. Ingenting. Når du får barn og føder kan voldtekt bringe fram traumer og vonde minner. 

Den gleden,kjærligheten og lykken du føler for barna dine, bringer fram følelser som både er gode og vonde. 

Det krever mye jobbing. Og jo eldre man blir jo mer tenker man kanskje over ting, men det blir lettere med tiden. Men ting trigger enda. Forholdet til en mann er ikke bare bare. Frykten for å bli såret men du sårer først.

Alle har ulike forutsetninger og for noen kan litt være mye og for andre mye være lite. 

Kommer aldri til å se ned på noen som har hatt det verken verre eller bedre enn meg. Alle tar ting ulikt! 

Anonymkode: fc688...514

[AnonymBruker]

Mye er medfødt også. Dvs at man arver genetisk predisposisjon for psykiske problemer. 

Anonymkode: 474a7...0f0

[AnonymBruker]

Jeg har klart meg helt fint på tross av barndommen. Utdannelse, jobb, venner osv har jeg klart på lik linje som alle andre. Det eneste er at jeg ikke klarte å skjønne hvor fæl eksmannen var før etter mange år og et par barn, fordi foreldrene mine var såpass mye verre at jeg trodde det vi hadde var helt vanlige problemer og slike ting alle må "jobbe" med i forholdet, og at jegforventet for mye av andre når jegble skuffet over prioriteringene hans. Etter at vi fikk barn sluttet han å ta seg sammen på det lille han hadde vist av empati og omsorg, så da skjønte jeg endelig hvor ille han faktisk var. Det var noen tøffe år der da, men nå har jeg ny samboer som er verdens beste og barna går veldig godt overens med hans barn, så alt er veldig fint. 

Anonymkode: d7604...161

[AnonymBruker]

Jeg har blokkert hele barndommen min. Jeg husker ikke så mye av min barndom. Heller ikke så mye når barna var små. Kanskje feil ord å si at jeg har blokkert da. Men mannen min sa. Hva er det du har opplevd som barn? Det må være noe som trigger deg. Jeg slår meg helt av når han kan bli sur. Eller motsier meg. Han ser at det skjer noe med meg. Jeg vet ikke sier jeg. Jeg kan ikke svare på det. Men jeg går ikke rundt og tenker på det. Jeg lever hver dag. Og tenker ikke så mye hva som har skjedd. Er jeg ferdig med det så sletter jeg det fra hodet virker sånn. Samme med jobb. Hvis noen spør om noe på noe jeg er ferdig med så kan jeg ikke svare på det. Dere får se hva jeg har skrevet på oppdraget. Heldigvis så er jeg flink til å føre inn alt. 

Anonymkode: c0247...279