Jeg tror jeg forakter min partner.. 😞

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er redd dette innlegget kan bli langt, men jeg tror jeg forakter min partner. Jeg skammer meg litt over det, men jeg innser at det er det jeg gjør store deler av tiden.

Når jeg ser tilbake på forholdet og tiden vi har vært sammen, har han ved flere anledninger vist sider av seg som sakte, men sikkert har gjort noe med respekten min for han og hvordan jeg ser han. Særlig etter vi for 5 år siden fikk barn sammen. Jeg var ganske ung, og det var først da jeg ble mamma at jeg på ordentlig skjønte mine verdier og hva som er viktig for meg. Jeg har siden da sett min partner i et litt annet lys.

Først og fremst hørte jeg om alle nybakte mødre som følte seg nyforelsket i partneren sin da de ble foreldre for første gang, og fikk se mannen sin i rollen som pappa. Slik var det ikke for meg. 

Samboer ble irritert når barnet gråt om natten (begynte å småkjefte), ville ikke holde han (uten at han hverken da eller i ettertid har vist noen refleksjoner rundt hvorfor), og ettersom barnet ble større og mer «trassig», kunne han ofte bli irritert, hisse seg opp, kjefte og komme med nedlatende kommentarer til barnet. 

Etter å ha tatt noen samtaler med han om dette (og ettersom barnet har blitt litt eldre og litt enklere å ha med og gjøre), har dette heldigvis bedret seg. Jeg skjønner at å bli forelder er en stor overgang og at ingen er perfekte, og skal derfor ikke dømme han for hardt ut i fra kun dette. Men jeg innser også at vi har ganske ulike verdisyn.

Min samboer ville ikke ha barnet i bhg helst aldri. Dette var jeg helt uenig i (særlig etter 3 år), da jeg ikke følte at det jeg kunne gi barnet hjemme, kunne måle seg med alt en barnehage hadde å tilby. Spesielt når min psykiske helse ikke var på topp, og det var jeg som ble hjemme med barnet.

Til tross for dette, valgte samboer å gå bak ryggen min og avslå en barnehageplass, enda det var meg (og barnet) dette gikk mest utover. Dette i hovedsak fordi samboer synes det er ekkelt med alt av smitte og bakterier i en bhg, og at han synes det er leit å levere.

Jeg synes heller ikke han er en god rollemodell for barnet. Han sitter med skjerm stort sett hele sin fritid, spiser søtsaker og drittmat hver eneste dag, er fordomsfull mot folk rundt seg som på en eller annen måte skiller seg ut, han kan svare respektløst (ikke meg, men sine foreldre, for eksempel), og er generelt ganske umoden til tross for at han er en godt voksen mann. 

Jeg føler meg så utrolig slem som sier dette, men jeg har flere ganger angret på at jeg ikke var mer nøye på valg av partner, da dette viste seg å skulle bli far til mitt barn (uplanlagt). 

Ellers er han dårlig til å kommunisere - følelser virker han ikke til å ta så veldig høyde for i det hele tatt (når det gjelder både meg og vårt barn).

Jeg har i det siste ikke hatt det så bra/vært så happy med forholdet. Han har da bedt om spesifike ting han kan forbedre seg på (etterlater det meste av ansvar til meg), men ellers later han som ingenting. Viser ingen omtanke, frykt eller i det hele tatt for at forholdet kanskje er i ferd med å ryke.

Jeg føler meg så lite sett. Jeg ser han prøver å bidra mer med praktiske ting, men det gjør vondt at han ikke virker til å bry seg mer. Det samme om barnet slår seg eller gråter for noe.. da kan han i verste fall le av barnet. Ler riktignok ikke av meg når jeg blir lei meg, men det er heller ingen trøst å få.

Ellers tror jeg at det at han er vokst opp med å være ganske bortskjermt og fått alt servert på sølvfat, har bidratt til han egentlig aldri helt har trengt å ta stilling til noe. Han har alltid hatt det så lett. En mor som gjør alt for han (vasker klærne hans, lager matpakke til han osv), og en far som betaler regningene hans. Han skryter gjerne til andre om at han er bortskjemt (og sånn skal det også være, mener han).

Arbeidslivet har også vært vanskelig for han. Ikke pga en åpenbar grunn, men fordi han har syntes det har vært kjedelig å jobbe. Nå har han en jobb som han trives i, og det har aldri vært noe spørsmål for han overfor hverken meg eller barnet om denne jobben er bærekraftig over tid (mtp ugunstige arbeidstider), enda det resulterer i at han knapt ser barnet sitt i løpet av en dag og etterlater meg med det meste. Det er ikke en godt betalt jobb heller, så det handler ikke om økonomi.

Om noen i det hele tatt har orket å lese helt hit, håper jeg jeg kan få noen utenforståendes syn på «saken». Er det meg det er noe galt med som føler forakt mot min partner, eller trenger det ikke være så rart at jeg føler det sånn?

Jeg merker at jeg flere ganger ser ned på han på en måte, og ikke verdsetter hans syn på ting. Det kan være lite fordi han liker å provosere og kommer derfor med meninger om ting som han vet vekker oppsikt - og jeg vet faktisk noen ganger ikke om det bare er for å provosere, eller om dette er ting han faktisk mener, men ikke tør helt å stå for og derfor sier etterpå at han tuller.

Da jeg ble gravid, var han ganske opptatt av kjønnet på babyen og har flere ganger sagt i ettertid når han ikke fikk det kjønnet han ønsket seg, at vi kan ta tidlig sjekk av kjønn om vi skulle ha en til og abortere om vi ikke fikk det kjønnet vi (les: han) ønsket oss, og fortsette slik til vi fikk ønsket kjønn..

Heldigvis blir det kun med det ene barnet.

Tanker??

 

Anonymkode: db879...b79

Men, elsker du han? Hvorfor er du sammen med han? 

Anonymkode: 1f87c...79c

[Maggi2]

Jeg hadde også foraktet denne mannen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du har nok rett i at jeg har modnet underveis og skjønt at vi er for ulike. Han er 10 år eldre enn meg, så jeg tror nok ikke han sånn uten videre vil endre seg. 

Ja, jeg må innrømme at jeg flere ganger har helt mot å gå. Men så kommer den dårlige samvittigheten snikende og jeg føler jeg blir den «slemme» om jeg splitter opp familien.
 

TS

Anonymkode: db879...b79

Jeg gjentar det jeg sa før: Nå må du bli voksen og ta ansvar for barnet ditt. 

Anonymkode: 81681...105

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men, elsker du han? Hvorfor er du sammen med han? 

Anonymkode: 1f87c...79c

Jeg har tenkt mye på dette, og sannheten er at jeg vet ikke. Av og til kan jeg føle at jeg elsker han, andre ganger ikke. Jeg tror hvertfall at jeg har gjort meg såpass følelsesmessig avhengig av han, at det føles veldig skummelt å gå. Også er jo også barnet en faktor for hvorfor jeg holder ut. 

TS

Anonymkode: db879...b79

[Tradegy]

Jeg tror denne forakten i bunn og grunn peker innover.

Handlingene hans påvirker deg så negativt at du blir helt handlingslammet. 

Noen ganger så kan kjærlighet og avhengighet oppføre seg ganske likt. Oftere enn ikke er det slik at i de tilfeller hvor kvinnen går, har hun tenkt på det i gjennomsnitt 4-5år. Når menn går, er det oftest først når de har en annen å overlappe med.

Så jeg er ikke overrasket over at du har godtatt mye. Men jeg ville satt ned foten og kanskje tatt noen samtaler med familievernkontoret. 

Du burde definitivt tenke på deg selv og barnet, og du er et sterkt individ som ikke trenger å "settle for less", men har styrken i deg til å sette punktum for forholdet.

En kan tilpasse og tåle mye, men et forhold skal ikke være noe man bare må holde ut. 

❤️❤️❤️

 

[AprilLudgate]

Oj…..

Her bør du jo forlate - men, han er jo ikke egnet til samvær alene 🤷‍♀️

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er enig i at det ikke er sunt, og jeg tror og håper at jeg ikke viser det for mye utad. Jeg kjenner likevel at jeg ikke orker gå rundt og føle det sånn.

Jeg tror også det blir vanskelig å finne ut av, når samboer er såpass lite villig til å kommunisere. Han kan se på meg at noe plager meg, men velger likevel bevisst gang på gang å bare ignorere det (selv innrømmet at han ser på meg når det er noe), og det sitter langt inne å ta opp ting hos meg, fordi kommunikasjonen likevel er så dårlig. Praten flyter ikke akkurat, for å si det sånn. Og det føles som å prate til en vegg.

TS

Anonymkode: db879...b79

En veldig uheldg effekt av at du forakter han er at barnet kan ta etter, og at respekten mellom barn og far kan skades. Det bør ikke skje, og dette er også en grunn til at det haster med å skille lag før slik skade skjer.

[I Grosny]

AprilLudgate skrev (40 minutter siden):

Oj…..

Her bør du jo forlate - men, han er jo ikke egnet til samvær alene 🤷‍♀️

Det er ikke sikkert det går så dårlig, mange menn tar sjelden ansvar før de får det kastet på seg, men når de får ansvaret så har de det.

Endret 5. mars 2024 av I Grosny

[katties]

Huff, nei, en slik hadde jeg også følt forakt for...

[AnonymBruker]

Han høres jo ut som en «stakkar», en raring. Skjønner godt at du føler forakt for en sånn mann. 

Anonymkode: f7bf8...425

[Gammelsmurfen]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg er redd dette innlegget kan bli langt, men jeg tror jeg forakter min partner. Jeg skammer meg litt over det, men jeg innser at det er det jeg gjør store deler av tiden.

Når jeg ser tilbake på forholdet og tiden vi har vært sammen, har han ved flere anledninger vist sider av seg som sakte, men sikkert har gjort noe med respekten min for han og hvordan jeg ser han. Særlig etter vi for 5 år siden fikk barn sammen. Jeg var ganske ung, og det var først da jeg ble mamma at jeg på ordentlig skjønte mine verdier og hva som er viktig for meg. Jeg har siden da sett min partner i et litt annet lys.

Først og fremst hørte jeg om alle nybakte mødre som følte seg nyforelsket i partneren sin da de ble foreldre for første gang, og fikk se mannen sin i rollen som pappa. Slik var det ikke for meg. 

Samboer ble irritert når barnet gråt om natten (begynte å småkjefte), ville ikke holde han (uten at han hverken da eller i ettertid har vist noen refleksjoner rundt hvorfor), og ettersom barnet ble større og mer «trassig», kunne han ofte bli irritert, hisse seg opp, kjefte og komme med nedlatende kommentarer til barnet. 

Etter å ha tatt noen samtaler med han om dette (og ettersom barnet har blitt litt eldre og litt enklere å ha med og gjøre), har dette heldigvis bedret seg. Jeg skjønner at å bli forelder er en stor overgang og at ingen er perfekte, og skal derfor ikke dømme han for hardt ut i fra kun dette. Men jeg innser også at vi har ganske ulike verdisyn.

Min samboer ville ikke ha barnet i bhg helst aldri. Dette var jeg helt uenig i (særlig etter 3 år), da jeg ikke følte at det jeg kunne gi barnet hjemme, kunne måle seg med alt en barnehage hadde å tilby. Spesielt når min psykiske helse ikke var på topp, og det var jeg som ble hjemme med barnet.

Til tross for dette, valgte samboer å gå bak ryggen min og avslå en barnehageplass, enda det var meg (og barnet) dette gikk mest utover. Dette i hovedsak fordi samboer synes det er ekkelt med alt av smitte og bakterier i en bhg, og at han synes det er leit å levere.

Jeg synes heller ikke han er en god rollemodell for barnet. Han sitter med skjerm stort sett hele sin fritid, spiser søtsaker og drittmat hver eneste dag, er fordomsfull mot folk rundt seg som på en eller annen måte skiller seg ut, han kan svare respektløst (ikke meg, men sine foreldre, for eksempel), og er generelt ganske umoden til tross for at han er en godt voksen mann. 

Jeg føler meg så utrolig slem som sier dette, men jeg har flere ganger angret på at jeg ikke var mer nøye på valg av partner, da dette viste seg å skulle bli far til mitt barn (uplanlagt). 

Ellers er han dårlig til å kommunisere - følelser virker han ikke til å ta så veldig høyde for i det hele tatt (når det gjelder både meg og vårt barn).

Jeg har i det siste ikke hatt det så bra/vært så happy med forholdet. Han har da bedt om spesifike ting han kan forbedre seg på (etterlater det meste av ansvar til meg), men ellers later han som ingenting. Viser ingen omtanke, frykt eller i det hele tatt for at forholdet kanskje er i ferd med å ryke.

Jeg føler meg så lite sett. Jeg ser han prøver å bidra mer med praktiske ting, men det gjør vondt at han ikke virker til å bry seg mer. Det samme om barnet slår seg eller gråter for noe.. da kan han i verste fall le av barnet. Ler riktignok ikke av meg når jeg blir lei meg, men det er heller ingen trøst å få.

Ellers tror jeg at det at han er vokst opp med å være ganske bortskjermt og fått alt servert på sølvfat, har bidratt til han egentlig aldri helt har trengt å ta stilling til noe. Han har alltid hatt det så lett. En mor som gjør alt for han (vasker klærne hans, lager matpakke til han osv), og en far som betaler regningene hans. Han skryter gjerne til andre om at han er bortskjemt (og sånn skal det også være, mener han).

Arbeidslivet har også vært vanskelig for han. Ikke pga en åpenbar grunn, men fordi han har syntes det har vært kjedelig å jobbe. Nå har han en jobb som han trives i, og det har aldri vært noe spørsmål for han overfor hverken meg eller barnet om denne jobben er bærekraftig over tid (mtp ugunstige arbeidstider), enda det resulterer i at han knapt ser barnet sitt i løpet av en dag og etterlater meg med det meste. Det er ikke en godt betalt jobb heller, så det handler ikke om økonomi.

Om noen i det hele tatt har orket å lese helt hit, håper jeg jeg kan få noen utenforståendes syn på «saken». Er det meg det er noe galt med som føler forakt mot min partner, eller trenger det ikke være så rart at jeg føler det sånn?

Jeg merker at jeg flere ganger ser ned på han på en måte, og ikke verdsetter hans syn på ting. Det kan være lite fordi han liker å provosere og kommer derfor med meninger om ting som han vet vekker oppsikt - og jeg vet faktisk noen ganger ikke om det bare er for å provosere, eller om dette er ting han faktisk mener, men ikke tør helt å stå for og derfor sier etterpå at han tuller.

Da jeg ble gravid, var han ganske opptatt av kjønnet på babyen og har flere ganger sagt i ettertid når han ikke fikk det kjønnet han ønsket seg, at vi kan ta tidlig sjekk av kjønn om vi skulle ha en til og abortere om vi ikke fikk det kjønnet vi (les: han) ønsket oss, og fortsette slik til vi fikk ønsket kjønn..

Heldigvis blir det kun med det ene barnet.

Tanker??

 

Anonymkode: db879...b79

Du skriver og uttrykker deg svært bra. Skjønner du er oppegående og reflektert. Følg magefølelsen og dine følelser. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har tenkt mye på dette, og sannheten er at jeg vet ikke. Av og til kan jeg føle at jeg elsker han, andre ganger ikke. Jeg tror hvertfall at jeg har gjort meg såpass følelsesmessig avhengig av han, at det føles veldig skummelt å gå. Også er jo også barnet en faktor for hvorfor jeg holder ut. 

TS

Anonymkode: db879...b79

Det spiller ingen rolle om du elsker ham. Han er jo ingen god far for barnet!

Anonymkode: 81681...105

[AnonymBruker]

I Grosny skrev (1 time siden):

En veldig uheldg effekt av at du forakter han er at barnet kan ta etter, og at respekten mellom barn og far kan skades. Det bør ikke skje, og dette er også en grunn til at det haster med å skille lag før slik skade skjer.

Hvorfor skal barnet ha respekt for en far som ler av det?

Anonymkode: 81681...105

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvorfor skal barnet ha respekt for en far som ler av det?

Anonymkode: 81681...105

Far har en jobb å gjøre for å bygge respekt begge veier , og det er ødeleggende for respekten at han blir foraktet. Respekt er viktig for at relasjonen  far - sønn skal bli brukbar. Alle barn trenger en far og jeg håper virkelig han kan bli mer brukbar. Samtidig tror jeg far bør flytte ut fort, før barnet preges for mye av forakten som forverrer hjemmesituasjonen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det spiller ingen rolle om du elsker ham. Han er jo ingen god far for barnet!

Anonymkode: 81681...105

Men han vil jo fortsette å være i barnets liv… føler ikke jeg har nok å «ta» han på til å få full omsorg alene. Det er jo heller egentlig ikke noe jeg ønsker for barnet. Han trenger som far, men jeg håper det blir som noen nevner lenger opp her, at han muligens takler ansvaret bedre om han ikke har noen å lempe det på.

TS

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men han vil jo fortsette å være i barnets liv… føler ikke jeg har nok å «ta» han på til å få full omsorg alene. Det er jo heller egentlig ikke noe jeg ønsker for barnet. Han trenger som far, men jeg håper det blir som noen nevner lenger opp her, at han muligens takler ansvaret bedre om han ikke har noen å lempe det på.

TS

Anonymkode: db879...b79

Sin far*

TS

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men han vil jo fortsette å være i barnets liv… føler ikke jeg har nok å «ta» han på til å få full omsorg alene. Det er jo heller egentlig ikke noe jeg ønsker for barnet. Han trenger som far, men jeg håper det blir som noen nevner lenger opp her, at han muligens takler ansvaret bedre om han ikke har noen å lempe det på.

TS

Anonymkode: db879...b79

Om du bor alene vil barnet se og lære av deg og. 

Bor du med mannen vil barnet se og lære av far hvordan hen skal behandle kvinner utfra hvordan du behandles. 

Vil du lære barnet at det hjemmet dere har er en god trygg og riktig familiesituasjon?? 

Det gjør du ved å bli.

Anonymkode: 94649...4f7

[AnonymBruker]

I Grosny skrev (9 minutter siden):

Far har en jobb å gjøre for å bygge respekt begge veier , og det er ødeleggende for respekten at han blir foraktet. Respekt er viktig for at relasjonen  far - sønn skal bli brukbar. Alle barn trenger en far og jeg håper virkelig han kan bli mer brukbar. Samtidig tror jeg far bør flytte ut fort, før barnet preges for mye av forakten som forverrer hjemmesituasjonen.

Jeg vet ikke hva du tror, men det er ikke slik at jeg er ufin eller nedlatende mot mannen. Jeg overøser han ikke med kjærlighet, men jeg vil heller ikke si at jeg behandler han noe dårlig..

Men jeg skjønner at det ikke er sunt, misforstå meg rett.

TS

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Om du bor alene vil barnet se og lære av deg og. 

Bor du med mannen vil barnet se og lære av far hvordan hen skal behandle kvinner utfra hvordan du behandles. 

Vil du lære barnet at det hjemmet dere har er en god trygg og riktig familiesituasjon?? 

Det gjør du ved å bli.

Anonymkode: 94649...4f7

Absolutt ikke.

Så dere mener virkelig at jeg gjør det rette i å gå i denne situasjonen? Dere mener faktisk at det er bedre for barnet enn at vi forblir sammen? 

TS

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Absolutt ikke.

Så dere mener virkelig at jeg gjør det rette i å gå i denne situasjonen? Dere mener faktisk at det er bedre for barnet enn at vi forblir sammen? 

TS

Anonymkode: db879...b79

Ingen her bor med dere, ikke ta fremmedes råd som en selvfølge å følge. Jeg kjenner meg litt igjen i det du sier og husk ingen er perfekt. Det blir ikke enklere med en stefar i hus eller 50/50 opplegg eller samarbeid med en barnslig fyr som er bitter. Eller som du nevner uførhet alene med barn. Det beste for dere mener jeg er å bruke energien tiden og all hjelpen dere kan få til å bedre forholdet. Spander på dere parterapi og voksenhelg/tid osv. alt annet vil kreve mye energi og sorg så kan like gjerne gi enda mer her. Ta dere litt mer barnefri om mulig og snakk om ting som kan bedres. Uansett prøv alt og enda mer før du tar det valget om å splitte familien. Livet på andre siden er ikke dans på roser heller. Men om du velger å gå så er det forståelig også, bare husk det er lett for folk på nett å gi råd til andre, vanskeligere når man skal utføre det selv. 

Anonymkode: bee6e...34d