Jeg tror jeg forakter min partner.. 😞

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Her må du ta en alvors prat...synd at forhold skal gå i stå fordi den andre er så bortskjemt. Tenker at du må oppdra sønnen din annerledes så han ikke ende opp som sin far. Lære ham å ta ansvar og jobbe for ting. Ellers ender han opp som din mann.

Anonymkode: 1a99d...fe9

Jeg prøver så godt jeg kan. Men litt vanskelig å lære han verdien av ting, når far kjøper ting til han i hytt og pine. 
 

TS

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

Carrot skrev (13 minutter siden):

Du kan ta nye valg hver dag, der ett av dem er å sette grenser for hva du finner deg i for egen del såvel som for barnet ditt. Det hjelper ikke gå over gamle valg og tenke seg ned i dritten over dem. Dere har ikke et felles fundament, da er det bedre å gå videre alene - også for barnet, det er ikke bra å vokse opp med en mor som ikke har respekt for far osv.. 

Du har rett. Jeg føler jeg blir en dårlig utgave av meg selv rundt far. Men til tross for alt, er likevel far ofte favoritten, fordi han er den «gøye» av oss. Litt som en storebror nesten.

Noe som forvirrer meg, er at folk ikke ser det jeg ser. For folk flest fremstår han nok som livlig, snill, sosial og morsom. Bortskjemt, ja, men ikke noe verre enn det. Jeg blir derfor den store stygge ulven om jeg går og ikke gjør det som er best for barnet mitt (i deres øyne hvertfall). Å holde familien samlet.

TS

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du bør lese litt om psyksik vold, manipulering og kontroll. Han avslo en barnehageplass og du må være hjemme mot dine ønsker og hva du tenker er bra for barnet?

 

 

 boken Meningen med volden (2000) definerer Per Isdal vold slik: Vold er enhver handling rettet mot en annen person som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil.

 

 

Det er helt vanlig og ha dårlig psyke når man bor med noen som ikke behandler en bra og det er helt vanlig at man lurer på om man har skyld i noe av dette selv. Anbefaler deg på det sterkeste og finne en fagperson og snakke med om forholdet ditt og hvordan du har det. Evt. bryt ut om du klarer. 

Anonymkode: 1236e...730

Ja, eller, hans side er at han avslo plassen i håp om å få plass i en bhg som var nærmere (som viste seg å være umulig). Men dette resulterte jo i at barnet ble gående uten plass et helt år, noe jeg er sikker på at han visste var en risiko. Den sjansen burde han ikke tatt når det var meg og barnet det gikk utover. Og hvertfall ikke uten å snakke med meg først.

Mener du virkelig dette er psykisk vold? Jeg vet nemlig ikke om jeg vil dra det så langt? Jeg tror de færreste som kjenner oss vil si seg enig i det..

TS

 

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke han høres ut som et dårligere menneske enn mange andre. Det jeg imidlertid synes er at dere har vokst fra hverandre og er for forskjellige til å kunne ha en bra hverdag. Jeg tror dere begge får det bedre med noen andre. 

Anonymkode: 2fc72...002

[TomSawyer]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er redd dette innlegget kan bli langt, men jeg tror jeg forakter min partner. Jeg skammer meg litt over det, men jeg innser at det er det jeg gjør store deler av tiden.

Når jeg ser tilbake på forholdet og tiden vi har vært sammen, har han ved flere anledninger vist sider av seg som sakte, men sikkert har gjort noe med respekten min for han og hvordan jeg ser han. Særlig etter vi for 5 år siden fikk barn sammen. Jeg var ganske ung, og det var først da jeg ble mamma at jeg på ordentlig skjønte mine verdier og hva som er viktig for meg. Jeg har siden da sett min partner i et litt annet lys.

Først og fremst hørte jeg om alle nybakte mødre som følte seg nyforelsket i partneren sin da de ble foreldre for første gang, og fikk se mannen sin i rollen som pappa. Slik var det ikke for meg. 

Samboer ble irritert når barnet gråt om natten (begynte å småkjefte), ville ikke holde han (uten at han hverken da eller i ettertid har vist noen refleksjoner rundt hvorfor), og ettersom barnet ble større og mer «trassig», kunne han ofte bli irritert, hisse seg opp, kjefte og komme med nedlatende kommentarer til barnet. 

Etter å ha tatt noen samtaler med han om dette (og ettersom barnet har blitt litt eldre og litt enklere å ha med og gjøre), har dette heldigvis bedret seg. Jeg skjønner at å bli forelder er en stor overgang og at ingen er perfekte, og skal derfor ikke dømme han for hardt ut i fra kun dette. Men jeg innser også at vi har ganske ulike verdisyn.

Min samboer ville ikke ha barnet i bhg helst aldri. Dette var jeg helt uenig i (særlig etter 3 år), da jeg ikke følte at det jeg kunne gi barnet hjemme, kunne måle seg med alt en barnehage hadde å tilby. Spesielt når min psykiske helse ikke var på topp, og det var jeg som ble hjemme med barnet.

Til tross for dette, valgte samboer å gå bak ryggen min og avslå en barnehageplass, enda det var meg (og barnet) dette gikk mest utover. Dette i hovedsak fordi samboer synes det er ekkelt med alt av smitte og bakterier i en bhg, og at han synes det er leit å levere.

Jeg synes heller ikke han er en god rollemodell for barnet. Han sitter med skjerm stort sett hele sin fritid, spiser søtsaker og drittmat hver eneste dag, er fordomsfull mot folk rundt seg som på en eller annen måte skiller seg ut, han kan svare respektløst (ikke meg, men sine foreldre, for eksempel), og er generelt ganske umoden til tross for at han er en godt voksen mann. 

Jeg føler meg så utrolig slem som sier dette, men jeg har flere ganger angret på at jeg ikke var mer nøye på valg av partner, da dette viste seg å skulle bli far til mitt barn (uplanlagt). 

Ellers er han dårlig til å kommunisere - følelser virker han ikke til å ta så veldig høyde for i det hele tatt (når det gjelder både meg og vårt barn).

Jeg har i det siste ikke hatt det så bra/vært så happy med forholdet. Han har da bedt om spesifike ting han kan forbedre seg på (etterlater det meste av ansvar til meg), men ellers later han som ingenting. Viser ingen omtanke, frykt eller i det hele tatt for at forholdet kanskje er i ferd med å ryke.

Jeg føler meg så lite sett. Jeg ser han prøver å bidra mer med praktiske ting, men det gjør vondt at han ikke virker til å bry seg mer. Det samme om barnet slår seg eller gråter for noe.. da kan han i verste fall le av barnet. Ler riktignok ikke av meg når jeg blir lei meg, men det er heller ingen trøst å få.

Ellers tror jeg at det at han er vokst opp med å være ganske bortskjermt og fått alt servert på sølvfat, har bidratt til han egentlig aldri helt har trengt å ta stilling til noe. Han har alltid hatt det så lett. En mor som gjør alt for han (vasker klærne hans, lager matpakke til han osv), og en far som betaler regningene hans. Han skryter gjerne til andre om at han er bortskjemt (og sånn skal det også være, mener han).

Arbeidslivet har også vært vanskelig for han. Ikke pga en åpenbar grunn, men fordi han har syntes det har vært kjedelig å jobbe. Nå har han en jobb som han trives i, og det har aldri vært noe spørsmål for han overfor hverken meg eller barnet om denne jobben er bærekraftig over tid (mtp ugunstige arbeidstider), enda det resulterer i at han knapt ser barnet sitt i løpet av en dag og etterlater meg med det meste. Det er ikke en godt betalt jobb heller, så det handler ikke om økonomi.

Om noen i det hele tatt har orket å lese helt hit, håper jeg jeg kan få noen utenforståendes syn på «saken». Er det meg det er noe galt med som føler forakt mot min partner, eller trenger det ikke være så rart at jeg føler det sånn?

Jeg merker at jeg flere ganger ser ned på han på en måte, og ikke verdsetter hans syn på ting. Det kan være lite fordi han liker å provosere og kommer derfor med meninger om ting som han vet vekker oppsikt - og jeg vet faktisk noen ganger ikke om det bare er for å provosere, eller om dette er ting han faktisk mener, men ikke tør helt å stå for og derfor sier etterpå at han tuller.

Da jeg ble gravid, var han ganske opptatt av kjønnet på babyen og har flere ganger sagt i ettertid når han ikke fikk det kjønnet han ønsket seg, at vi kan ta tidlig sjekk av kjønn om vi skulle ha en til og abortere om vi ikke fikk det kjønnet vi (les: han) ønsket oss, og fortsette slik til vi fikk ønsket kjønn..

Heldigvis blir det kun med det ene barnet.

Tanker??

 

Anonymkode: db879...b79

Ja og etter min mening vil det her bare gå en vei, dit høna sparker..

Han samboern din er et barn som trenger å herdes litt av livet for å bli voksen.

Klarer han neppe i forholdet deres fordi det øyeblikket du stiller krav til ham kommer han bare til å trasse som det barnet han er.

 

[AnonymBruker]

Jeg hadde litt samme opplevelse som deg da vi fikk vår første. Han var dog mere deltakende, men tok det fx for gitt at jeg stod opp om morgenen med barnet, selvom jeg hadde vært våken flere ganger på natten, mens han kunne sove til 12 på fridagene sine. Jeg KLIKKET i vinkel en morgen, og sa at jeg kunne ha trengt en halvtime eller time ekstra snart jeg også, og da kom kommentaren «kan du ikke si ifra kvelden før hvis du vil at jeg skal stå opp tidlig dagen etter»? NEI, nå er vi en familie og du kan heller si ifra kvelden før hvis du trenger å sove litt ekstra en morgen, men det skal da for guds skyld ikke være en regel at du skal sove til langt på dag.

Jeg var en gang veldig, VELDIG nærme å gå. Jeg tenkte oppriktig at det var lettere for meg å være alenemamma enn å være alene i forholdet.

Nå har vi to barn, og han deltar aktivt hele tiden hjemme. Han tar sin del av det tredje skiftet, lager mat hver dag, står opp med eldste (jeg ammer fortsatt yngste på 5 mnd, så vi kommer som regel tuslende 30 min etter) og husker tilogmed tørre og rene klær til barnehagen.

Skriver ikke dette fordi det er slik for alle, men siden du får mange negative tilbakemeldinger vil jeg bare gi deg litt håp.

Sakens kjerne er at mannen din må forstå alvoret, og reflektere over hvordan hans oppførsel vil påvirke både forholdet til barnet og deg i fremtiden. Han må rett og slett visualisere seg en fremtid uten dere i hjemmet, og gjøre opp med seg selv om det er verdt å være så passiv.

Masse lykke til 🩷🫶🏼

Anonymkode: 55eb0...a5c

[AnonymBruker]

TS, dette var en trist lesing. Jeg er sjeldent for skilsmisse, når det er barn involvert, men dessverre, i ditt tilfelle, virker som det er det beste for deg, og barnet. Jeg tror også at det som skjedde, er at du ble sammen med mannen altfor ung, og da du bikket 25 år og fått mer på stell forståelse for din egen personlighet, så ser du jo at dere ikke passer sammen. Dere er på helt forskjellige nivåer, mentalt, der han er låst i gamle traumer og vanner, som han ikke engang tenker gjennom. Er han også ung da, er det en sjanse at han vil også modnes mentalt, bare at det tar enda noen år? Kanskje det. Men slik det er nå, og slik du beskriver så har han ikke spesiell interesse for barnet heller, så tror jeg det er best for dere å få ham på avstand. 

Anonymkode: e5a3d...dae

[AnonymBruker]

Huff, jeg kjenner at JEG forakter denne fyren. Det må være forferdelig for din psykiske helse å bo med en sånn person. Jeg lurer på om din uførhet kan være relatert til å være i et skadelig forhold? Hvordan var det før du ble sammen med han? Var du frisk da? Jeg tror om dere går fra hverandre, så hadde han ikke taklet å ha det ansvaret å ha barnet 50/50. Og da måtte han jo byttet jobb også.

Anonymkode: 1e435...03e

[TomSawyer]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg hadde litt samme opplevelse som deg da vi fikk vår første. Han var dog mere deltakende, men tok det fx for gitt at jeg stod opp om morgenen med barnet, selvom jeg hadde vært våken flere ganger på natten, mens han kunne sove til 12 på fridagene sine. Jeg KLIKKET i vinkel en morgen, og sa at jeg kunne ha trengt en halvtime eller time ekstra snart jeg også, og da kom kommentaren «kan du ikke si ifra kvelden før hvis du vil at jeg skal stå opp tidlig dagen etter»? NEI, nå er vi en familie og du kan heller si ifra kvelden før hvis du trenger å sove litt ekstra en morgen, men det skal da for guds skyld ikke være en regel at du skal sove til langt på dag.

Jeg var en gang veldig, VELDIG nærme å gå. Jeg tenkte oppriktig at det var lettere for meg å være alenemamma enn å være alene i forholdet.

Nå har vi to barn, og han deltar aktivt hele tiden hjemme. Han tar sin del av det tredje skiftet, lager mat hver dag, står opp med eldste (jeg ammer fortsatt yngste på 5 mnd, så vi kommer som regel tuslende 30 min etter) og husker tilogmed tørre og rene klær til barnehagen.

Skriver ikke dette fordi det er slik for alle, men siden du får mange negative tilbakemeldinger vil jeg bare gi deg litt håp.

Sakens kjerne er at mannen din må forstå alvoret, og reflektere over hvordan hans oppførsel vil påvirke både forholdet til barnet og deg i fremtiden. Han må rett og slett visualisere seg en fremtid uten dere i hjemmet, og gjøre opp med seg selv om det er verdt å være så passiv.

Masse lykke til 🩷🫶🏼

Anonymkode: 55eb0...a5c

Tipper den mannen her ikke evner å forstå alvoret.

Han takker nei til en barnehageplass ts og barnet sårt trenger uten å spørre ts engang.? 

Så vil han sette barn etter barn på henne og bare abortere bort til det kommer en gutt? 

Denne " mannen" har jo empati og moral på nivå med en sulten grevling, fatter ikke hva ts så i han i første omgang egentlig..?

[AnonymBruker]

Dette høres veldig likt ut som mitt forhold, hvor det også var barn involvert. Jeg oppdaget etterhvert at mannen manglet empati, anger og skyldfølelse, var ute av stand til å sette seg inn i og ta hensyn til andres følelser og uten evne til å knytte seg emosjonelt til noen. Jeg valgte å gå, men det er fortsatt tøft fordi jeg er bundet til denne mannen for livet og fordi det er vanskeligere for meg å beskytte barna når de har samvær hos ham (som han selvsagt kjemper med nebb og klør for å få mest mulig av på papiret, men ikke følger opp i praksis). 

For meg ble tilværelsen uutholdelig i forholdet og jeg utviklet store psykiske problemer (som han nå bruker mot meg). Folk rundt forsto ikke hvordan jeg hadde det og forsøkte å presse meg til å bli, de klarte ikke å sette seg inn i hvordan han var.

Bare vit at det finnes folk der ute som skjønner hvordan du har det ❤️

Jeg tror det beste for deg er å komme deg vekk så snart som mulig, om du ikke ser potensiale for store endringer hos ham (noe han må ønske, noe som dessverre er uvanlig hos slike mennesker). 

Anonymkode: 214b0...560

[AnonymBruker]

Vel jeg våger meg å svare innlegget ditt, for når jeg leser det så minner samboeren din meg om min bror faktisk. Han og jeg hadde to forskjellige oppvekster, og vi er heldigvis to forskjellige personer som er så ulike som det kan gå an å være. Han var 10 år eldre enn meg, og før jeg ble født fikk han alt han ville av mor og besteforeldre, han var så bortskjemt at det luktet. Han såg ned på andre og latterliggjore dem. Han forlanget når han var over 20 år at mor og jeg skulle vaske klærene hans, rydde i kjellereliligheten hans, lage mat og niste til han. Jeg måtte skrelle poteter for han for han klarte det ikke sjøl. Han latterliggjorde meg og mobbet meg psykisk og. sa jeg noe i mot han ble han sur og tålte ikke det. Han kunne heller ikke si unnskyld hvis han sa eller gjorde noe galt mot meg. Han var veldig brølende og snakket høyt og lo av andre folk. En ufyselig holdning. Til og med da han uttrykte at Breivik drepte mange mennesker så sa han at det var synd at bruntland ikke ble drept. En sjokkerende uttalese. Han er i mine øyner en Narizizzt. og folk som har vært venner med han har tatt avstand fra hans livssyn og verdier fordi han er så intens. Jeg føler at samboeren din er en lignende person som han, og da må du komme deg unna før du og barnet ditt blir skadet psykisk eller fysisk. Er alvorlig dette men jeg vet ikke om du forstår det.

Anonymkode: 361e7...b66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

TS, dette var en trist lesing. Jeg er sjeldent for skilsmisse, når det er barn involvert, men dessverre, i ditt tilfelle, virker som det er det beste for deg, og barnet. Jeg tror også at det som skjedde, er at du ble sammen med mannen altfor ung, og da du bikket 25 år og fått mer på stell forståelse for din egen personlighet, så ser du jo at dere ikke passer sammen. Dere er på helt forskjellige nivåer, mentalt, der han er låst i gamle traumer og vanner, som han ikke engang tenker gjennom. Er han også ung da, er det en sjanse at han vil også modnes mentalt, bare at det tar enda noen år? Kanskje det. Men slik det er nå, og slik du beskriver så har han ikke spesiell interesse for barnet heller, så tror jeg det er best for dere å få ham på avstand. 

Anonymkode: e5a3d...dae

Du har nok rett i at jeg har modnet underveis og skjønt at vi er for ulike. Han er 10 år eldre enn meg, så jeg tror nok ikke han sånn uten videre vil endre seg. 

Ja, jeg må innrømme at jeg flere ganger har helt mot å gå. Men så kommer den dårlige samvittigheten snikende og jeg føler jeg blir den «slemme» om jeg splitter opp familien.
 

TS

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Huff, jeg kjenner at JEG forakter denne fyren. Det må være forferdelig for din psykiske helse å bo med en sånn person. Jeg lurer på om din uførhet kan være relatert til å være i et skadelig forhold? Hvordan var det før du ble sammen med han? Var du frisk da? Jeg tror om dere går fra hverandre, så hadde han ikke taklet å ha det ansvaret å ha barnet 50/50. Og da måtte han jo byttet jobb også.

Anonymkode: 1e435...03e

Jeg har slitt med min psykiske helse siden før jeg ble sammen med han (og har i senere tid fått et par diagnoser også), så ufør ville jeg nok blitt uansett.

Men det fucker med hodet mitt at ingen andre som kjenner oss ser hvordan han er. Det får meg til å lure på om det er jeg som mistolker situasjonen.. og når jeg tenker det er meg, får jeg jo utrolig dårlig samvittighet for denne forakten jeg kjenner over han.

TS

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Dette høres veldig likt ut som mitt forhold, hvor det også var barn involvert. Jeg oppdaget etterhvert at mannen manglet empati, anger og skyldfølelse, var ute av stand til å sette seg inn i og ta hensyn til andres følelser og uten evne til å knytte seg emosjonelt til noen. Jeg valgte å gå, men det er fortsatt tøft fordi jeg er bundet til denne mannen for livet og fordi det er vanskeligere for meg å beskytte barna når de har samvær hos ham (som han selvsagt kjemper med nebb og klør for å få mest mulig av på papiret, men ikke følger opp i praksis). 

For meg ble tilværelsen uutholdelig i forholdet og jeg utviklet store psykiske problemer (som han nå bruker mot meg). Folk rundt forsto ikke hvordan jeg hadde det og forsøkte å presse meg til å bli, de klarte ikke å sette seg inn i hvordan han var.

Bare vit at det finnes folk der ute som skjønner hvordan du har det ❤️

Jeg tror det beste for deg er å komme deg vekk så snart som mulig, om du ikke ser potensiale for store endringer hos ham (noe han må ønske, noe som dessverre er uvanlig hos slike mennesker). 

Anonymkode: 214b0...560

Takk for at du deler ❤️

Det er utrolig vanskelig..

TS

Anonymkode: db879...b79

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

 

Tanker??

 

Anonymkode: db879...b79

Jeg tror på skilsmisse  fortest mulig.  Jeg tror det er feil å utsette seg selv, sin partner og barnet for forakt i hjemmet. Denne forakten ødelegger for dere alle tre. Skal dere fortsette videre er du nødt til å finne respekt for pappa, og det er ikke sikkert det går.  

Angående ditt ansvar som mor. Din første oppgave er å holde deg fysisk og psykisk  frisk til barnet blir voksent. Da må du ta de grepene som er nødvendige selv om det innebærer samlivsbrudd.

Endret 5. mars 2024 av I Grosny

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Vel jeg våger meg å svare innlegget ditt, for når jeg leser det så minner samboeren din meg om min bror faktisk. Han og jeg hadde to forskjellige oppvekster, og vi er heldigvis to forskjellige personer som er så ulike som det kan gå an å være. Han var 10 år eldre enn meg, og før jeg ble født fikk han alt han ville av mor og besteforeldre, han var så bortskjemt at det luktet. Han såg ned på andre og latterliggjore dem. Han forlanget når han var over 20 år at mor og jeg skulle vaske klærene hans, rydde i kjellereliligheten hans, lage mat og niste til han. Jeg måtte skrelle poteter for han for han klarte det ikke sjøl. Han latterliggjorde meg og mobbet meg psykisk og. sa jeg noe i mot han ble han sur og tålte ikke det. Han kunne heller ikke si unnskyld hvis han sa eller gjorde noe galt mot meg. Han var veldig brølende og snakket høyt og lo av andre folk. En ufyselig holdning. Til og med da han uttrykte at Breivik drepte mange mennesker så sa han at det var synd at bruntland ikke ble drept. En sjokkerende uttalese. Han er i mine øyner en Narizizzt. og folk som har vært venner med han har tatt avstand fra hans livssyn og verdier fordi han er så intens. Jeg føler at samboeren din er en lignende person som han, og da må du komme deg unna før du og barnet ditt blir skadet psykisk eller fysisk. Er alvorlig dette men jeg vet ikke om du forstår det.

Anonymkode: 361e7...b66

Min samboer er nok ikke så ekstrem som din bror. Han viser disse trekkene mer indirekte og mer som spøk.

Samtidig som han forlanger mye av særlig sin mor, og har en dømmende/nedlatende holdning til folk som er annerledes (aldri mot de, men for eksempel om noen på tv, noen vi går forbi på gata, noen som kjenner som kjenner osv), stiller han også opp for de rundt seg, er hyggelig mot folk han møter, er aldri direkte stygg mot meg, sier ofte at han elsker barnet osv.

Misforstå meg rett, fortsatt veldig usjarmerende, men han har liksom flere av de gode sidene også, hvis du skjønner.

Ts

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

Et forhold tåler mye. Men forakt er følelsen som alltid vil ødelegge et forhold totalt.

Det er det forskning på også:
https://www.nettavisen.no/livsstil/det-finnes-fire-faresignal-for-skilsmisse-og-n-reddende-faktor/s/12-95-3423898844

Han høres ikke ut som en bra match for deg, og du kommer aldri til å trives i det forholdet.
Du kan prøve å holde ut til du ikke klarer lenger, men egentlig utsetter du bare din egen lykke.

Anonymkode: 1ea7b...803

[AnonymBruker]

I Grosny skrev (19 minutter siden):

Jeg tror på skilsmisse  fortest mulig.  Jeg tror det er feil å utsette seg selv, sin partner og barnet for forakt i hjemmet. Denne forakten ødelegger for dere alle tre. Skal dere fortsette videre er du nødt til å finne respekt for pappa, og det er ikke sikkert det går.  

Angående ditt ansvar som mor. Din første oppgave er å holde deg fysisk og psykisk  frisk til barnet blir voksent. Da må du ta de grepene som er nødvendige selv om det innebærer samlivsbrudd.

Jeg er enig i at det ikke er sunt, og jeg tror og håper at jeg ikke viser det for mye utad. Jeg kjenner likevel at jeg ikke orker gå rundt og føle det sånn.

Jeg tror også det blir vanskelig å finne ut av, når samboer er såpass lite villig til å kommunisere. Han kan se på meg at noe plager meg, men velger likevel bevisst gang på gang å bare ignorere det (selv innrømmet at han ser på meg når det er noe), og det sitter langt inne å ta opp ting hos meg, fordi kommunikasjonen likevel er så dårlig. Praten flyter ikke akkurat, for å si det sånn. Og det føles som å prate til en vegg.

TS

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Et forhold tåler mye. Men forakt er følelsen som alltid vil ødelegge et forhold totalt.

Det er det forskning på også:
https://www.nettavisen.no/livsstil/det-finnes-fire-faresignal-for-skilsmisse-og-n-reddende-faktor/s/12-95-3423898844

Han høres ikke ut som en bra match for deg, og du kommer aldri til å trives i det forholdet.
Du kan prøve å holde ut til du ikke klarer lenger, men egentlig utsetter du bare din egen lykke.

Anonymkode: 1ea7b...803

Huff.

Er det naturlig at det kan svinge da? I noen perioder er alt jeg gjør å plage meg over han, mens i andre perioder er ting bedre og jeg ser mer av de gode sidene hans.. det at det i det hele tatt er perioder som er bedre, gjør meg i tvil på om det da er så ille.

TS

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

Det er naturlig med litt svingninger, ja. Og du holder nok en stund på de lyspunktene du opplever.

Men alt du beskriver i HI gir ikke så mye håp om en fyr som kommer til å endre seg og bli en god partner som passer for deg.
Han har vært utrolig respektløs mot deg (avslå barnehageplass, snakk om abort, osv), og ikke vært noen bra mann hvis det du sier stemmer.

M40

Anonymkode: 1ea7b...803