Jeg tror jeg forakter min partner.. 😞

[AnonymBruker]

Jeg er redd dette innlegget kan bli langt, men jeg tror jeg forakter min partner. Jeg skammer meg litt over det, men jeg innser at det er det jeg gjør store deler av tiden.

Når jeg ser tilbake på forholdet og tiden vi har vært sammen, har han ved flere anledninger vist sider av seg som sakte, men sikkert har gjort noe med respekten min for han og hvordan jeg ser han. Særlig etter vi for 5 år siden fikk barn sammen. Jeg var ganske ung, og det var først da jeg ble mamma at jeg på ordentlig skjønte mine verdier og hva som er viktig for meg. Jeg har siden da sett min partner i et litt annet lys.

Først og fremst hørte jeg om alle nybakte mødre som følte seg nyforelsket i partneren sin da de ble foreldre for første gang, og fikk se mannen sin i rollen som pappa. Slik var det ikke for meg. 

Samboer ble irritert når barnet gråt om natten (begynte å småkjefte), ville ikke holde han (uten at han hverken da eller i ettertid har vist noen refleksjoner rundt hvorfor), og ettersom barnet ble større og mer «trassig», kunne han ofte bli irritert, hisse seg opp, kjefte og komme med nedlatende kommentarer til barnet. 

Etter å ha tatt noen samtaler med han om dette (og ettersom barnet har blitt litt eldre og litt enklere å ha med og gjøre), har dette heldigvis bedret seg. Jeg skjønner at å bli forelder er en stor overgang og at ingen er perfekte, og skal derfor ikke dømme han for hardt ut i fra kun dette. Men jeg innser også at vi har ganske ulike verdisyn.

Min samboer ville ikke ha barnet i bhg helst aldri. Dette var jeg helt uenig i (særlig etter 3 år), da jeg ikke følte at det jeg kunne gi barnet hjemme, kunne måle seg med alt en barnehage hadde å tilby. Spesielt når min psykiske helse ikke var på topp, og det var jeg som ble hjemme med barnet.

Til tross for dette, valgte samboer å gå bak ryggen min og avslå en barnehageplass, enda det var meg (og barnet) dette gikk mest utover. Dette i hovedsak fordi samboer synes det er ekkelt med alt av smitte og bakterier i en bhg, og at han synes det er leit å levere.

Jeg synes heller ikke han er en god rollemodell for barnet. Han sitter med skjerm stort sett hele sin fritid, spiser søtsaker og drittmat hver eneste dag, er fordomsfull mot folk rundt seg som på en eller annen måte skiller seg ut, han kan svare respektløst (ikke meg, men sine foreldre, for eksempel), og er generelt ganske umoden til tross for at han er en godt voksen mann. 

Jeg føler meg så utrolig slem som sier dette, men jeg har flere ganger angret på at jeg ikke var mer nøye på valg av partner, da dette viste seg å skulle bli far til mitt barn (uplanlagt). 

Ellers er han dårlig til å kommunisere - følelser virker han ikke til å ta så veldig høyde for i det hele tatt (når det gjelder både meg og vårt barn).

Jeg har i det siste ikke hatt det så bra/vært så happy med forholdet. Han har da bedt om spesifike ting han kan forbedre seg på (etterlater det meste av ansvar til meg), men ellers later han som ingenting. Viser ingen omtanke, frykt eller i det hele tatt for at forholdet kanskje er i ferd med å ryke.

Jeg føler meg så lite sett. Jeg ser han prøver å bidra mer med praktiske ting, men det gjør vondt at han ikke virker til å bry seg mer. Det samme om barnet slår seg eller gråter for noe.. da kan han i verste fall le av barnet. Ler riktignok ikke av meg når jeg blir lei meg, men det er heller ingen trøst å få.

Ellers tror jeg at det at han er vokst opp med å være ganske bortskjermt og fått alt servert på sølvfat, har bidratt til han egentlig aldri helt har trengt å ta stilling til noe. Han har alltid hatt det så lett. En mor som gjør alt for han (vasker klærne hans, lager matpakke til han osv), og en far som betaler regningene hans. Han skryter gjerne til andre om at han er bortskjemt (og sånn skal det også være, mener han).

Arbeidslivet har også vært vanskelig for han. Ikke pga en åpenbar grunn, men fordi han har syntes det har vært kjedelig å jobbe. Nå har han en jobb som han trives i, og det har aldri vært noe spørsmål for han overfor hverken meg eller barnet om denne jobben er bærekraftig over tid (mtp ugunstige arbeidstider), enda det resulterer i at han knapt ser barnet sitt i løpet av en dag og etterlater meg med det meste. Det er ikke en godt betalt jobb heller, så det handler ikke om økonomi.

Om noen i det hele tatt har orket å lese helt hit, håper jeg jeg kan få noen utenforståendes syn på «saken». Er det meg det er noe galt med som føler forakt mot min partner, eller trenger det ikke være så rart at jeg føler det sånn?

Jeg merker at jeg flere ganger ser ned på han på en måte, og ikke verdsetter hans syn på ting. Det kan være lite fordi han liker å provosere og kommer derfor med meninger om ting som han vet vekker oppsikt - og jeg vet faktisk noen ganger ikke om det bare er for å provosere, eller om dette er ting han faktisk mener, men ikke tør helt å stå for og derfor sier etterpå at han tuller.

Da jeg ble gravid, var han ganske opptatt av kjønnet på babyen og har flere ganger sagt i ettertid når han ikke fikk det kjønnet han ønsket seg, at vi kan ta tidlig sjekk av kjønn om vi skulle ha en til og abortere om vi ikke fikk det kjønnet vi (les: han) ønsket oss, og fortsette slik til vi fikk ønsket kjønn..

Heldigvis blir det kun med det ene barnet.

Tanker??

 

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

En annen ting angående barnehage som jeg glemte å få med; han har også uttalt at barnet gjerne kan bruke mesteparten av tiden sin på skjerm som underholdning, om det gjorde at vi kan unngå og ha barnet i barnehage/måtte underholde barnet selv.

TS

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

Liker du barnet da? 

Med en annen far (som du nevner) hadde du hatt en helt annerledes unge.

Anonymkode: 3d2e9...71f

[AnonymBruker]

Og du er sammen med han fordi??? 

Jeg er forundret over at du ikke har gått for lenge siden! Hvordan kompenserte han deg økonomisk for at du måtte være hjemme med barnet for han sa nei til bhg-plass? Hva slags pappa er han for barnet? Ser han barnet i det hele tatt? Er det virkelig en slik rollemodell du ønsker barnet ditt skal vokse opp med? 

Sier som standard KG: DUMP HAN! Du har det så mye bedre uten! At du forakter han er ikke det minste rart! Det som er rart er at han har brutt deg så ned at du lurer på om du er den normale her.... 

Anonymkode: e2e4e...122

[AnonymBruker]

Du har vokst fra han.

Og dette skillet vil bare bli større og større. 

Å bare bestemme at du skal gå hjemme med barnet? Du er jo voksen. Hvorfor skal han bestemme over deg?

Har du inntekt? 

 

Anonymkode: d6cbd...de8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg er redd dette innlegget kan bli langt, men jeg tror jeg forakter min partner. Jeg skammer meg litt over det, men jeg innser at det er det jeg gjør store deler av tiden.

Når jeg ser tilbake på forholdet og tiden vi har vært sammen, har han ved flere anledninger vist sider av seg som sakte, men sikkert har gjort noe med respekten min for han og hvordan jeg ser han. Særlig etter vi for 5 år siden fikk barn sammen. Jeg var ganske ung, og det var først da jeg ble mamma at jeg på ordentlig skjønte mine verdier og hva som er viktig for meg. Jeg har siden da sett min partner i et litt annet lys.

Først og fremst hørte jeg om alle nybakte mødre som følte seg nyforelsket i partneren sin da de ble foreldre for første gang, og fikk se mannen sin i rollen som pappa. Slik var det ikke for meg. 

Samboer ble irritert når barnet gråt om natten (begynte å småkjefte), ville ikke holde han (uten at han hverken da eller i ettertid har vist noen refleksjoner rundt hvorfor), og ettersom barnet ble større og mer «trassig», kunne han ofte bli irritert, hisse seg opp, kjefte og komme med nedlatende kommentarer til barnet. 

Etter å ha tatt noen samtaler med han om dette (og ettersom barnet har blitt litt eldre og litt enklere å ha med og gjøre), har dette heldigvis bedret seg. Jeg skjønner at å bli forelder er en stor overgang og at ingen er perfekte, og skal derfor ikke dømme han for hardt ut i fra kun dette. Men jeg innser også at vi har ganske ulike verdisyn.

Min samboer ville ikke ha barnet i bhg helst aldri. Dette var jeg helt uenig i (særlig etter 3 år), da jeg ikke følte at det jeg kunne gi barnet hjemme, kunne måle seg med alt en barnehage hadde å tilby. Spesielt når min psykiske helse ikke var på topp, og det var jeg som ble hjemme med barnet.

Til tross for dette, valgte samboer å gå bak ryggen min og avslå en barnehageplass, enda det var meg (og barnet) dette gikk mest utover. Dette i hovedsak fordi samboer synes det er ekkelt med alt av smitte og bakterier i en bhg, og at han synes det er leit å levere.

Jeg synes heller ikke han er en god rollemodell for barnet. Han sitter med skjerm stort sett hele sin fritid, spiser søtsaker og drittmat hver eneste dag, er fordomsfull mot folk rundt seg som på en eller annen måte skiller seg ut, han kan svare respektløst (ikke meg, men sine foreldre, for eksempel), og er generelt ganske umoden til tross for at han er en godt voksen mann. 

Jeg føler meg så utrolig slem som sier dette, men jeg har flere ganger angret på at jeg ikke var mer nøye på valg av partner, da dette viste seg å skulle bli far til mitt barn (uplanlagt). 

Ellers er han dårlig til å kommunisere - følelser virker han ikke til å ta så veldig høyde for i det hele tatt (når det gjelder både meg og vårt barn).

Jeg har i det siste ikke hatt det så bra/vært så happy med forholdet. Han har da bedt om spesifike ting han kan forbedre seg på (etterlater det meste av ansvar til meg), men ellers later han som ingenting. Viser ingen omtanke, frykt eller i det hele tatt for at forholdet kanskje er i ferd med å ryke.

Jeg føler meg så lite sett. Jeg ser han prøver å bidra mer med praktiske ting, men det gjør vondt at han ikke virker til å bry seg mer. Det samme om barnet slår seg eller gråter for noe.. da kan han i verste fall le av barnet. Ler riktignok ikke av meg når jeg blir lei meg, men det er heller ingen trøst å få.

Ellers tror jeg at det at han er vokst opp med å være ganske bortskjermt og fått alt servert på sølvfat, har bidratt til han egentlig aldri helt har trengt å ta stilling til noe. Han har alltid hatt det så lett. En mor som gjør alt for han (vasker klærne hans, lager matpakke til han osv), og en far som betaler regningene hans. Han skryter gjerne til andre om at han er bortskjemt (og sånn skal det også være, mener han).

Arbeidslivet har også vært vanskelig for han. Ikke pga en åpenbar grunn, men fordi han har syntes det har vært kjedelig å jobbe. Nå har han en jobb som han trives i, og det har aldri vært noe spørsmål for han overfor hverken meg eller barnet om denne jobben er bærekraftig over tid (mtp ugunstige arbeidstider), enda det resulterer i at han knapt ser barnet sitt i løpet av en dag og etterlater meg med det meste. Det er ikke en godt betalt jobb heller, så det handler ikke om økonomi.

Om noen i det hele tatt har orket å lese helt hit, håper jeg jeg kan få noen utenforståendes syn på «saken». Er det meg det er noe galt med som føler forakt mot min partner, eller trenger det ikke være så rart at jeg føler det sånn?

Jeg merker at jeg flere ganger ser ned på han på en måte, og ikke verdsetter hans syn på ting. Det kan være lite fordi han liker å provosere og kommer derfor med meninger om ting som han vet vekker oppsikt - og jeg vet faktisk noen ganger ikke om det bare er for å provosere, eller om dette er ting han faktisk mener, men ikke tør helt å stå for og derfor sier etterpå at han tuller.

Da jeg ble gravid, var han ganske opptatt av kjønnet på babyen og har flere ganger sagt i ettertid når han ikke fikk det kjønnet han ønsket seg, at vi kan ta tidlig sjekk av kjønn om vi skulle ha en til og abortere om vi ikke fikk det kjønnet vi (les: han) ønsket oss, og fortsette slik til vi fikk ønsket kjønn..

Heldigvis blir det kun med det ene barnet.

Tanker??

 

Anonymkode: db879...b79

Skjønner godt du føler forakt for denne mannen. Sikkert i grensen mot avsky også, feks  når han oppriktig ønsket du skulle ta abort om det ikke ble kjønnet på baby som han ønsket seg, skryter av- og er stolt av å være bortskjemt, kommer med forkastelige meninger generelt  og ler av barnet når det slår seg💔

Hvordan er han å prate med om disse vanskelige tingene? Hadde det vært meg hadde jeg forsøkt å formulere et brev mail til ham der jeg deler tanker og følelser jeg kjenner på i sammen med ham. Si rett ut, men gjerne litt innpakket at du sliter med hans usympatiske trekk. Du har sikkert tatt de med ham før, men gjerne rams opp litt. Si at dette sammenlagt har gjort at du har mistet mange av de  gode følelser for ham. At du håper han vil klare å vise frem litt mer sympatiske sider framover for at disse negative følelsene skal snu. Er han redd for å miste deg, vil han kanskje forsøke å jobbe med saken. Viser han ingen endring, så tror jeg ikke at jeg hadde orket å leve med denne mannen. Det er vanskelige å elske og bo med en partner man samtidig forakter. Det blir vanskelig å skjule og ikke godt for barnet å være oppi heller.
Fra det punktet ville jeg også vært tydelige og mer åpen hvor problemet ligger og hva du sliter med ved ham. Om du ønsker å jobbe for at forholdet skal bli bedte er jo familievernkontoret et greit sted å starte. Ser derimot  hvordan det sikkert kan være vanskelig å få en sånn type med der. Han har sikkert vanskelig for å innrømme svakheter.

Anonymkode: 2ed1c...33c

[Handful]

Dump!

Du og barnet får det mye bedre alene. 

 

Men du er sikkert bekymret for at han da må ha barnet mye alene på samvær, og derfor kommer du til å holde ut med han.😢 Stakkars deg! 

Endret 5. mars 2024 av Handful

[AnonymBruker]

Høres mer ut som din partner forakter alle andre. 

Anonymkode: 5d248...c1c

[AnonymBruker]

Du har feil fokus. Spiller ingen rolle om du forakter, elsker eller hater partneren. Du må tenke på barnet ditt, ikke deg selv eller mannen.

Mannen skader barnet mentalt. For livet.

Du må bli voksen og ta ansvar for deg selv og barnet. Flytt ut, kom deg ut i arbeidsliv eller utdanning! 

Anonymkode: 81681...105

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Liker du barnet da? 

Med en annen far (som du nevner) hadde du hatt en helt annerledes unge.

Anonymkode: 3d2e9...71f

Jeg elsker barnet, og ville selvfølgelig ikke vært foruten han. Hadde jeg fått en annen unge, hadde jeg vel elsket den like høyt, blir umulig å tenke sånn… poenget mitt var at jeg i ettertid ser at jeg ikke valgte den beste som far til barnet mitt.

Ts

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Og du er sammen med han fordi??? 

Jeg er forundret over at du ikke har gått for lenge siden! Hvordan kompenserte han deg økonomisk for at du måtte være hjemme med barnet for han sa nei til bhg-plass? Hva slags pappa er han for barnet? Ser han barnet i det hele tatt? Er det virkelig en slik rollemodell du ønsker barnet ditt skal vokse opp med? 

Sier som standard KG: DUMP HAN! Du har det så mye bedre uten! At du forakter han er ikke det minste rart! Det som er rart er at han har brutt deg så ned at du lurer på om du er den normale her.... 

Anonymkode: e2e4e...122

Føler jeg må bli for barnet sin del.. 

Jeg var blitt ufør, så jeg var hjemme uansett. Men jeg sa flere ganger til han at jeg trengte at han var i bhg (det gjorde barnet óg som jeg mener var blitt for stor til å bare gå hjemme med mamma).

Som pappa gjør han vel sitt beste. Når han er på jobb, ser han barnet ca halvannen time før barnet legger seg. Da går tiden til middag, kveldsstell, lesing osv. Til gjengjeld jobber han bare 80%. 

Jeg har alltid følt meg som den litt kjipe forelderen, da det er jeg som følger opp det meste av rutiner, setter grenser, sørger for at barnet kommer seg i seng osv. Far tar størst del i det «morsomme». Spille Nintendo med barnet, kjøpe leker, godteri osv. Står også opp med barnet i helgene når han har fri, men da blir det dessverre litt kjefting, fordi han har lett for å bli irritert/hissig.

Men barnet elsker selvfølgelig at han spiller spill med han, kjøper leker til han osv. 

Jeg tenker at om jeg hadde gått, ville barnet uansett hatt samvær med far. Så det at han er en dårlig rollemodell, er det uansett for sent for. Han er en god pappa også. Han elsker barnet vårt, liker å skjemme han bort osv.

TS

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Du har vokst fra han.

Og dette skillet vil bare bli større og større. 

Å bare bestemme at du skal gå hjemme med barnet? Du er jo voksen. Hvorfor skal han bestemme over deg?

Har du inntekt? 

 

Anonymkode: d6cbd...de8

Nei, si det.. han har enda ikke skjønt hva galt han gjorde i det. Har hvertfall ikke beklaget seg eller anerkjent at det var feil når jeg har tatt det opp.

Jeg har inntekt, ja.

TS

Anonymkode: db879...b79

[Tantemor]

Æsj for en fyr 😳 

Jeg er glad du endelig har innsett at det er han det er noe galt med. Den forakten du kjenner på er fullt forståelig nemlig, og jeg kan ikke skjønne at du gidder. 

Men du ble "fanget" som pur ung så er vel ikke så lett. Har du ikke mulighet til å ut i jobb, er du ufør? 

Jeg ville tatt grep i å endre på MYE. Aller først ville jeg rett og slett gått fra ham, men viktigst er det å få ungen i barnehage slik at sjokket hans ved skolestart ikke ble for stort. Ungen er jo ikke sosialisert og vet neppe hvordan han skal te seg blant andre barn? 

Jeg ville snakket med f eks helsesøster om bekymringene for barnets ve og vel, og fått hjelp til å ordne barnehage de siste månedene. For er han 5 år er det jo skole til høsten, så det haster! 

[AnonymBruker]

Her må du ta en alvors prat...synd at forhold skal gå i stå fordi den andre er så bortskjemt. Tenker at du må oppdra sønnen din annerledes så han ikke ende opp som sin far. Lære ham å ta ansvar og jobbe for ting. Ellers ender han opp som din mann.

Anonymkode: 1a99d...fe9

[Carrot]

Du kan ta nye valg hver dag, der ett av dem er å sette grenser for hva du finner deg i for egen del såvel som for barnet ditt. Det hjelper ikke gå over gamle valg og tenke seg ned i dritten over dem. Dere har ikke et felles fundament, da er det bedre å gå videre alene - også for barnet, det er ikke bra å vokse opp med en mor som ikke har respekt for far osv.. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Skjønner godt du føler forakt for denne mannen. Sikkert i grensen mot avsky også, feks  når han oppriktig ønsket du skulle ta abort om det ikke ble kjønnet på baby som han ønsket seg, skryter av- og er stolt av å være bortskjemt, kommer med forkastelige meninger generelt  og ler av barnet når det slår seg💔

Hvordan er han å prate med om disse vanskelige tingene? Hadde det vært meg hadde jeg forsøkt å formulere et brev mail til ham der jeg deler tanker og følelser jeg kjenner på i sammen med ham. Si rett ut, men gjerne litt innpakket at du sliter med hans usympatiske trekk. Du har sikkert tatt de med ham før, men gjerne rams opp litt. Si at dette sammenlagt har gjort at du har mistet mange av de  gode følelser for ham. At du håper han vil klare å vise frem litt mer sympatiske sider framover for at disse negative følelsene skal snu. Er han redd for å miste deg, vil han kanskje forsøke å jobbe med saken. Viser han ingen endring, så tror jeg ikke at jeg hadde orket å leve med denne mannen. Det er vanskelige å elske og bo med en partner man samtidig forakter. Det blir vanskelig å skjule og ikke godt for barnet å være oppi heller.
Fra det punktet ville jeg også vært tydelige og mer åpen hvor problemet ligger og hva du sliter med ved ham. Om du ønsker å jobbe for at forholdet skal bli bedte er jo familievernkontoret et greit sted å starte. Ser derimot  hvordan det sikkert kan være vanskelig å få en sånn type med der. Han har sikkert vanskelig for å innrømme svakheter.

Anonymkode: 2ed1c...33c

Det med abort påstod han at han tullet med når han så det ikke ble godt tatt i mot hos meg. Men han har nevnt det er par ganger, så noe mente han nok med det.

Vi har alltid slitt med kommunikasjonen. Han sier at jeg bare må prate med han hvis det er noe. Samtidig er han ikke så imøtekommende når jeg først tar opp noe. Har lett for å bagatellisere det jeg sier.

Jeg sa for eksempel en gang at det gjør noe med hvordan jeg ser han når han er så nedlatende mot barnet. Da fikk jeg til svar «ja vel, hvis det endrer måten du ser meg på…».

Og kommer han med en av disse usympatetiske trekkene (som du så fint sa det, jeg er ikke så flink med ord), og jeg reagerer på det, tuller han det bare vekk/mener jeg tar ting for alvorlig.

Jeg uttrykker meg bedre skriftelig enn muntelig og kunne flere ganger tenkt meg å uttrykket meg på denne måten til han. Men han mener at jeg må klare å si det til han om det er noe, og ønsker det ikke på melding, for eksempel.

TS

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

Handful skrev (2 timer siden):

Dump!

Du og barnet får det mye bedre alene. 

 

Men du er sikkert bekymret for at han da må ha barnet mye alene på samvær, og derfor kommer du til å holde ut med han.😢 Stakkars deg! 

Ja, det er jeg. Når vi bor sammen, har jeg hvertfall en viss kontroll og kan sette ned foten om jeg mener noe er feil. 

TS

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du har feil fokus. Spiller ingen rolle om du forakter, elsker eller hater partneren. Du må tenke på barnet ditt, ikke deg selv eller mannen.

Mannen skader barnet mentalt. For livet.

Du må bli voksen og ta ansvar for deg selv og barnet. Flytt ut, kom deg ut i arbeidsliv eller utdanning! 

Anonymkode: 81681...105

Han har heldigvis forbedret sin oppførsel overfor barnet etter at jeg har tatt det opp med han. 

TS

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

Tantemor skrev (12 minutter siden):

Æsj for en fyr 😳 

Jeg er glad du endelig har innsett at det er han det er noe galt med. Den forakten du kjenner på er fullt forståelig nemlig, og jeg kan ikke skjønne at du gidder. 

Men du ble "fanget" som pur ung så er vel ikke så lett. Har du ikke mulighet til å ut i jobb, er du ufør? 

Jeg ville tatt grep i å endre på MYE. Aller først ville jeg rett og slett gått fra ham, men viktigst er det å få ungen i barnehage slik at sjokket hans ved skolestart ikke ble for stort. Ungen er jo ikke sosialisert og vet neppe hvordan han skal te seg blant andre barn? 

Jeg ville snakket med f eks helsesøster om bekymringene for barnets ve og vel, og fått hjelp til å ordne barnehage de siste månedene. For er han 5 år er det jo skole til høsten, så det haster! 

Barnet går i bhg. Begynte da han var 4. Han var 3 da far takket nei til plassen. Mulig jeg ikke var tydelig i HI. Men dette er ting som har satt seg i meg… synes det var ufattelig egoistisk av han å bare ta hensyn til det han selv ville.

Jeg ble ufør for et par år siden.

TS

Anonymkode: db879...b79

[AnonymBruker]

Du bør lese litt om psyksik vold, manipulering og kontroll. Han avslo en barnehageplass og du må være hjemme mot dine ønsker og hva du tenker er bra for barnet?

 

 

 boken Meningen med volden (2000) definerer Per Isdal vold slik: Vold er enhver handling rettet mot en annen person som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil.

 

 

Det er helt vanlig og ha dårlig psyke når man bor med noen som ikke behandler en bra og det er helt vanlig at man lurer på om man har skyld i noe av dette selv. Anbefaler deg på det sterkeste og finne en fagperson og snakke med om forholdet ditt og hvordan du har det. Evt. bryt ut om du klarer. 

Anonymkode: 1236e...730