Nådd bunnen, en tråd om veien fremover/oppover

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg vil dette skal være en lavterskeltråd, for å dele om små og store seire på veien mot et bedre liv.
Der vi kan dele, støtte hverandre, og heie på hverandre. Ikke alltid noen har noen råd en gang, men noen ganger føles det godt å skrive noe og sende det ut i stratosfæren. 

Relasjonsmessig, helsemessig, jobbmessig, fritidsmessig føler jeg meg ved et bunnpunkt.

Kan si jeg nådde bunnen for 15 år siden, for 10 år siden, for 5 år siden, det er som at det kommer mange nye bunner. Selv om jeg helt klart er friskere i 2024 enn tidligere, så føles det likevel som en slags bunn. Jeg har ingen kontakt med familien, venner har falt fra etter lang tids sykdom, jeg aner ikke hva jeg vil, hvem jeg er, helsa krangler både fysisk og psykisk, jeg har ikke jobb, har en kognitiv svikt som gjør at jeg mest sannsynlig ikke vil komme tilbake til studiet mitt, jeg lever under fattigdomsgrensa, jeg har falt inn i destruktiv scrolling og uendelig med timer på skjerm. Forrige uke slo kjæresten over 8 år opp, men han trakk det tilbake. Han sliter også med helsa. Vi er kommet så langt, og så er det som vi står ved den siste store "bossen" før vi løser opp i alle flokene og kan "starte å leve". Er det noen andre som kjenner det slik, som at livet du lever på et vis ikke er et liv en gang? 

Jeg har ikke vasket håret på over ei uke, jeg klør, jeg lever i en "svinesti". Jeg våkner om morgenen og venter på at dagen skal bli over. I mange uker sov jeg ikke heller, tankene ble mer og mer destruktive. Jeg fikk noe å sove på, og etter 3 netter med 10-12 timer søvn våkner jeg i dag og kjenner "noe må skje".

Områdene som ikke fungerer føles så altomfattende, og overveldende. Det er ikke rart at jeg vil stikke hodet i sanden og gjemme meg fra livet mitt. Samtidig er det livet mitt, ingenting endrer seg om ikke jeg endrer noe. Jeg har ryddet i det i årevis.

En floke er et godt bilde. Når floken er stram og umulig, så er den på et vis håndfast, du vet hva du har å forholde deg til, det finnes ingen spillerom eller handlingsrom til å gjøre noe med det, alt er fastlåst, men det er i det minste ikke kaotisk. Nå har jeg lirket, og jobbet, strevet og holdt på, dratt ting fra hverandre, alt er kaos. Tråder til alle kanter. Hvis jeg bare holder ut nå, så vil ting falle på plass. Jeg må tro på det.

Kanskje ikke alle helseproblemene er mulig å gjøre noe med. Kanskje legene har rett, at jeg ender utenfor arbeidslivet permanent. Men dette livet, dette depressive livet der alt føles på tverke, det er jeg ferdig med. La oss sette i gang! Et steg om gangen. 

Velkommen skal du være til å dele, det går oppover herfra. ❤️ 

---

(Mitt første steg er en skikkelig dusj. At noe så enkelt skal føles så vanskelig.) 

Anonymkode: aef2d...5f3

[AnonymBruker]

Dag 1. 

Jeg har bestemt meg for en regel. Alt er bedre enn ingenting, jeg har aldri oppnådd noe før ved å kjefte på meg selv over hvor lite jeg har fått til. Jeg skal være takknemlig for alt jeg får til uansett størrelse. 

Kroppen verker. Jeg har tatt sovemedisin. Jeg har et enormt tungsinn. Men jeg har gjennomført 1 dag. Jeg har ryddet opp i "svinestien", jeg har tatt en dusj, jeg har fått litt frisk luft. I morgen er en ny dag. 

Anonymkode: aef2d...5f3

[AnonymBruker]

Hvordan vet man om bunnen er bunnen. Jeg begynner å gruble. Slutt med det. Det ser man først i retrospekt. "Bunnen" er også bare et begrep vi bruker. Det kan alltids bli verre, det har også vært så mye verre. Poenget er at dette er uholdbart, og at jeg vil gjøre alt, ofre alt, for å endre situasjonen. 

- Roma

Anonymkode: aef2d...5f3

[AnonymBruker]

Hvis bunn er nådd så hadde du ikke slrevet her. Da ville dine nærmeste sittet med presten og skrevet minneord om deg. 

Anonymkode: c09c0...0a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hvis bunn er nådd så hadde du ikke slrevet her. Da ville dine nærmeste sittet med presten og skrevet minneord om deg. 

Anonymkode: c09c0...0a1

Tror det kalles slutten. 🫶 Ser døden som verken et topp-punkt eller bunn-punkt. 

-Roma 

Anonymkode: aef2d...5f3

[AnonymBruker]

Dag 3. 

Det er rart å observere innsiden av depresjonen fra perspektivet at jeg overhodet ikke var det for 4 uker siden. 

Tidligere har ting alltid gått helt ikke-merkbart hen. Månedsvis på å komme dypere i en depresjon, månedsvis/årevis på å komme ut. Nå skjedde det som et stup. Jeg husker at jeg smilte, og lo, og følte på livslyst og takknemlighet for 4 uker siden. Jeg var håpefull. Jeg var naturligvis fremdeles fysisk syk, men jeg tenkte at "dette er et liv". Nå omslutter det depressive meg. 

Hundrevis av ganger daglig tenker jeg "det er ikke noe vits i å ...", min nye regel er at jeg bare sier "okei" og ikke går inn i en diskusjon for å motivere meg. Jeg kan gjøre tingen, og hate hvert sekund. Øver på mindfullness. 

I dag har jeg: 

> Gått den turen, selv om alt i meg strittet i mot
> Vasket klær
> Shinet et av rommene (jeg kan ikke huske at det var så lenge siden, jeg ble satt ut av hvor støvete det var)

Det beste jeg gjør er å ha tid uten telefon. Da blir jeg så gal av kjedsomhet og mismot at jeg til slutt gjør et eller annet. 

Hos psykologen i går sa jeg "Er det ikke på tide at jeg gir slipp på alt raseriet og hatet jeg bærer på" og hun svarte "Nei, det er på tide at du endelig føler på det". Man må visst gjennom det. Det er nytt for meg å gi plass til raseri og hat, det har vært undertrykt hele livet. Jeg lurer på om det er det som gjør at jeg har kroniske smerter. 

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal stritte i mot lenger. 

- Roma

Anonymkode: aef2d...5f3

[AnonymBruker]

Dag 4. 

Hvor lang tid kan man forvente å bruke på å snu et liv?

Jeg har jobbet med det i årevis. Hatt mange ting å løse opp i. Så svaret ville jo variert. Om jeg spurte for 10 år siden f.eks. Nå tenker jeg at det burde være mulig å snu ganske mye på ett år. 365 dager. Hvor lang tid trenger et nervesystem for å rekalibreres? Kan jeg tenke meg frisk fra de fysiske sykdommene? Burde ikke 365 dager være nok til å finne en ny normal? Det virker så lenge. Samtidig har jeg brukt 15 x 365 før, og hva fikk jeg til. (Mye, det bare føles ikke sånn nå.) 

Tid uten skjerm er den beste, sier jeg. Hva ville skjedd hvis jeg sluttet fullstendig med skjerm, unntatt kino. Hadde jeg blitt friskere da? Påvirker det nervesystemet? Eller er balanse nok. 

Dagens seire: 

> Laget middag! 
> Gikk 1 time tur!
> Vasket leiligheten ferdig! 

Hmm, så det er kanskje ikke rart jeg føler meg som en oppvridd vaskeklut akkurat nå. Bare 361 dager igjen, så er jeg et annet sted. ❤️ 

- Roma

Anonymkode: aef2d...5f3

[AnonymBruker]

Dag 9. 

365 dager, 356 dager til. Det virker for mye. For mange dager å jobbe for et liv på. Jeg kan ikke tenke på alle dagene. Alt jeg skal gjøre. Jeg trenger bare å tenke på i dag. På nå. 

Jeg vil gi opp igjen. Jeg veksler mellom håp, motivasjon, og depresjon. Jaja, det får vel bare veksle da. Så får jeg fortsette å ta en dag av gangen. Og i dag er en tung dag, OK. 

Dagens seire: 

> Gikk 1 time tur selv om jeg ikke ville stå opp
> Dro til psykologen, møtte opp ærlig
>  ... vet ikke enda. Noe kan jeg vel komme på som gjør denne dagen til en bedre dag ... ... Jeg går og setter på en klesvask. Og så har jeg en inne-kose-dag og skrur opp varmen. 

Apropos skjerm, av og til føler jeg at det er en livsnødvendig krykke, og jeg klarer ikke forstå hva jeg skulle gjort uten den. 

I en bok stod det at jeg skulle si noe hyggelig til meg selv hver dag. Du fortsetter å stå på, du bryr deg om deg selv, og ... du tok meg med ut på tur, takk for det, kompis! 

- Roma

Anonymkode: aef2d...5f3

[AnonymBruker]

Jeg leser og heier på deg. Det du skrev nedenfor her liker jeg godt og jeg prøver også å huske dette når jeg står der og synes det er håpløst for 100de gang. ❤️ 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jaja, det får vel bare veksle da. Så får jeg fortsette å ta en dag av gangen. Og i dag er en tung dag, OK. 

Anonymkode: aef2d...5f3

Anonymkode: 28e4c...0b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg leser og heier på deg. Det du skrev nedenfor her liker jeg godt og jeg prøver også å huske dette når jeg står der og synes det er håpløst for 100de gang. ❤️ 

Anonymkode: 28e4c...0b4

Tusen takk  ❤️ 🥲

Jeg pleide å gå inn i tankene og diskutere med dem "hvorfor tenker jeg sånn" blablabla. Nå forsøker jeg dette. "OK." Og gå videre. Tror følelsen av motgang og håpløshet vil være tilbakevendende for de fleste, gjennom livet, selv i gode perioder også, vi kan ikke la det stoppe oss. 

- Roma

Anonymkode: aef2d...5f3

[AnonymBruker]

Jeg syns det er skikkelig godt jobba at du kommer deg ut på tur.  

Jeg liker ikke å si at man er flink, men sliter litt med å finne på en annen måte å si det på akkurat nå, så det jeg ville si er at jeg syns du er flink som kommer deg ut og får dusjet og ryddet. 

Anonymkode: 8161d...cc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg syns det er skikkelig godt jobba at du kommer deg ut på tur.  

Jeg liker ikke å si at man er flink, men sliter litt med å finne på en annen måte å si det på akkurat nå, så det jeg ville si er at jeg syns du er flink som kommer deg ut og får dusjet og ryddet. 

Anonymkode: 8161d...cc0

Hehe, skjønner hva du mener med å ikke like å si "flink". Og skjønner også hva du prøver å si. Takk for at du ser meg. Fortsett å stå på du også! ❤️

- Roma

Anonymkode: aef2d...5f3

[AnonymBruker]

Dag 10. 

En dag med mange "runder" med meg selv. 

Runde 1. Perspektivtaking. Jeg er rasende på alt jeg mangler. Raseri er bra. Det skal ut, det skal føles. OG jeg har mye å være takknemlig for. Husk at du er trygg nå, du er komfort nå, mange ting mangler, du lever et annet liv enn de fleste du kjenner, men du kan lage kakao og legge deg under dyna og være snill mot deg selv. Tross alt. Ikke som bagatellisering! Jeg opplever perspektiv som bra, vender fokus mot hva jeg har. 

Runde 2. Ok, du kan gi opp denne dagen, og skape komfort, trøst. Er tunge tak. 

Runde 3. Nei, ikke noe komfort: Rage-journal. Få det ut, få det ut, få det ut! Hat, raseri, forbanna. Så mye å være forbanna på. 

Runde 4. Handling. Jeg er så forbanna drita lei av livet mitt, orker ikke et eneste sekund til på dette rommet, i denne leiligheten. Ca. 23 timer om dagen er jeg her. I flere år! Jeg blir sprø. Jeg greier ikke mer av det! Jeg må ut! Endte med å dra ut, for første gang på lenge, av at jeg gjorde det, ville det. Handlet noen bukser, skal bruke de til å gå mer ut offentlig. Og blomsterjord, bestemte meg for å potte om en plante. Jeg turte ikke å gjennomføre, men kjøpte jorden. 

Runde 5: Utslitt. 

--- 

En ny regel, jeg må bruke mer tid på meg, enn jeg bruker på kjæresten min som har slått opp med meg 2 ganger de 2 siste ukene. Jeg føler meg presset til å ta ansvar for hans kaotiske helse. Men det må jeg ikke. Han er en voksen, og greier det selv. Vanskelig å følge. Holdt på å ringe for å sjekke hvordan det går. Skrev litt dagbok og innså at jeg føler meg avhengig av konflikt og kaos! I dag sa jeg "nei, takk" til det, og jeg har følt på en rar kaotisk energi av det. Men jeg greide å la være å ringe og ta ansvar for ham på ulike måter. Hva kan skje om all energien jeg har brukt på å krangle og ha konflikter med ham hengende over meg, heller kan brukes på å få orden på eget liv? Blir fryktelig nervøs av tanken. Jeg har mye bekymring for ham. Og jeg er utslitt av oss. 

Dagens seire: 

> Fokuserte på eget liv ikke kjæresten (høy vanskegrad!  )
> 20 minutters YouTube-trening
> Dro ut på ærend!

Ca. 3 % av et år gjennomført. 97 % igjen, så er jeg et annet sted. *puster tungt ut* 

- Roma

Anonymkode: aef2d...5f3

[Bombasi]

Ønsker å skyte inn en tilbakemelding. 

Jeg elsker måten du reflekterer og hvor løsningorientert du er. Måten du bare snur negative ting på flekken, og får noe positivt ut av det. Som regel er man veldig innfokusert når man sliter, såpass at man knapt ser foran nesetippen, men du har hevet blikket. Veldig også. Inspirerende.

Fascinerende å se hvordan du finner håpet i all driten du står i.

Klapp deg selv på skuldra! Og du er også på rett spor, selv om dag 10 nok ikke viser det. Om 355 dager så vil du nær garantert være på et bedre sted slik du holder på. Bare husk å se og nyte de små seirene underveis. Det er mange av de. Og jeg ser flere i hvert innlegg du skriver. Det gjør forsåvidt du også, men det er lett å bli blind når jævelskapet banker på døra. 

Du er god! *trampeklapp* 

Endret 13. mars 2024 av Bombasi

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (21 timer siden):

Ønsker å skyte inn en tilbakemelding. 

Jeg elsker måten du reflekterer og hvor løsningorientert du er. Måten du bare snur negative ting på flekken, og får noe positivt ut av det. Som regel er man veldig innfokusert når man sliter, såpass at man knapt ser foran nesetippen, men du har hevet blikket. Veldig også. Inspirerende.

Fascinerende å se hvordan du finner håpet i all driten du står i.

Klapp deg selv på skuldra! Og du er også på rett spor, selv om dag 10 nok ikke viser det. Om 355 dager så vil du nær garantert være på et bedre sted slik du holder på. Bare husk å se og nyte de små seirene underveis. Det er mange av de. Og jeg ser flere i hvert innlegg du skriver. Det gjør forsåvidt du også, men det er lett å bli blind når jævelskapet banker på døra. 

Du er god! *trampeklapp* 

Takk for tilbakemelding ❤️ 

Jeg er glad for å høre at jeg kan inspirere. Oh, yes, jeg løfter blikket nå, er klar for å bevege meg fremover, prøve noe annet! Det er mye introspeksjon, skal sies, mye prosessering og bearbeiding av følelser, og en del refleksjon over hvor jeg har vært og hvor jeg vil, samtidig prøver jeg at det ikke skal bli for mange refleksjoner. 

💪💃

- Roma

Anonymkode: aef2d...5f3

[AnonymBruker]

Dag 11. 

Raseri og frustrasjon, ønsker det bort, ønsker det velkommen. Ser det i hvitøyet, og tar i mot informasjonen det bringer. Før var 1 dag som 2 timer, nå har dagen 16 timer, kanskje mer. Hver dag er som en uke. Jeg føler meg tiltagende lei, livet mitt føles tomt. 

Jeg bestemmer meg for at det er greit at det er tomt. For en stund. 

Relasjonene i livet mitt har vært kaos. Og siden søndag har det ikke vært noe kaos. Og jeg lengter til det? Men jeg sier nei. En forelder tok plutselig kontakt etter år, og siden jeg ikke tar ansvar for kjæresten denne uka tenker jeg "ja, nå passer det bra", STOPP! Nei, ikke mer konflikter, ikke mer kaos. Det skal heller få være tomt. På sikt skal jeg fylle livet med det jeg ønsker meg. Jeg vil ikke gå bakover inn i fremtiden! 

Det er som at jeg har landet.

I meg selv.

Og våkner daglig mer og mer til det livet som finnes her. Til tomhet. Jeg vil aldri tilbake til å flykte, til å bruke konflikter, fastlåsthet, destruktivitet og dysfunksjon som fyll.  Jeg vil heller ha flere uker med denne tomheten som gjør meg "gal" enn å gå tilbake til mer kaos. Jeg er ferdig. Punktum. Og det er helt overveldende å si det. Og denne gangen skal det ikke bare bli noe jeg sa. 

Jeg vil ha et liv. Ikke et behandlingsløp. Ikke et forbedringsprosjekt. Ikke "bli positiv verdi i samfunnsregnestykket". Ikke flere bøker om behandling, alternative teorier, ikke flere spesialister. Et liv. 

Og jeg lander her. I livet mitt. Et tomt liv. Og det er greit, for nå. For det er et liv. 

Dagens seier: 

> Aksepterte tomheten uten fluktruter 😭
> Kontaktet ikke kjæresten

- Roma

Anonymkode: aef2d...5f3

[AnonymBruker]

Dag 19. 

Jeg sa nei til kaos, med familiemedlemmer, med kjæresten. I stedet fulgte jeg opp stegene jeg tror vil ta meg til et bedre sted i eget liv. Jeg har gått rundt og gjort andre mennesker til mitt ansvar, og fraskrevet ansvaret for kaoset i eget liv. 

Ukens seire: 

> Besøkte et arbeidsrettet tiltak! Wuhu!
   (Har tenkt på dette lenge. Jeg blir gal av å gå hjemme selv om jeg ikke har arbeidsevne.)
> Sa nei til kjæresten og familiemedlemmer, og ja til meg selv
> Dro tilbake til arbeidsrettet tiltak en gang til, 4 timer til sammen! 
> Vært på behandlingstime

Var helt kake etter 2 timer på jobb. Svimmel, kvalm, hodepine, uvel, smerter. Dette er første gang på ... husker ikke, at jeg har vært på jobb. Det er ikke ordinær jobb. Det er målet lenger ned i løypa. Men det er en jobb for meg, og jeg kaller det jobb! Jeg satser på at de kroppslige reaksjonene går seg til. Det er verdt det selv om jeg ble sengeliggende resten av dagen. Var der i går, og i dag også våkner jeg svimmel og uvel. Da får jeg bruke tiden som trengs til å hente meg inn igjen. 

Jeg følte meg nyttig. 🥲

For 19 dager siden sa jeg at jeg var ved et bunnpunkt jobbmessig, nå steg 1 på stigen! Alt som kan skje i løpet av de neste 346 dagene. Jeg er håpefull. 

- Roma

Anonymkode: aef2d...5f3

[AnonymBruker]

Dag 24. 

Seire: 

> Jobb 2 dager, og 5 timer til sammen! 💪💪

> Trente på treningsstudio! (Hehe, IKKE på samme dag 🥵)

I dag er jeg veldig gåen. Nesten 3 timer jobb. I dag fikk jeg kjørt meg, på beina nesten hele tiden. Og det er så verdt det, folk er skikkelig imøtekommende. Jeg har lært mange nye navn, jeg fikk skikkelig mestringsfølelse og andre viser at de setter pris på innsatsen. Det å ta seg påskefri nå føles adskillig annerledes ut enn da jeg var bare hjemme utenom behandlingstimer. Så takknemlig for at jeg har hatt helse til å gjennomføre dette og har pushet meg selv og stått i ubehaget! Jeg føler meg litt febersyk i kroppen, men samtidig en slags varm iver med et smil i ansiktet. Og det husker jeg ikke sist jeg hadde. Årevis! 

Og så mens jeg lå i stillhet på sofaen kom kjæresten innom med påskeegg og tulipaner! Jeg savner han virkelig og føler meg så takknemlig. Jeg har håp for oss også. 🥰

Jeg vil lage en oversikt over steg 1-10 på 4 områder: relasjoner, jobb/studie, fritid, helse. Jeg er faktisk ikke bare på bunn lenger. En handlingsplan tror jeg kan være et nyttig redskap. 💪

- Roma

Anonymkode: aef2d...5f3

[AnonymBruker]

Dag 27. 

Faren min har siste tiden forsøkt å få kontakt, jeg har tenkt at jeg ikke var klar for det, at det ville bli "kaos". Jeg har ikke kapasitet, uten at det går utover arbeidstiltaket jeg har oppsøkt. Og jeg er fornøyd med valget. Jeg har svart hyggelig, og vært avvisende til møter. Prioritert å bygge eget liv. Meldingene har likevel gitt såre følelser, angst, gamle minner som kommer opp, sår å gruble på. 

Men så! I dag ringer faren min, uvant. Jeg tar den, han forstår ikke hva det er med relasjonen vår, han tar opp noe, og jeg svarer ærlig. Også uvant. Han hever stemmen og forteller meg at jeg er slik og sånn (ufordelaktige ting) og da blir jeg så sint, ikke faen om dette mennesket skal få ringe meg og lage kaos i dagen min som allerede er tung og sår, der jeg forsøker å prioritere å ha det litt bra med meg selv. Ikke faen om at han skal rakke ned på meg og fortelle meg at jeg er den umodne. Før jeg får tenkt meg om svarer jeg spontant tilbake motivert av sinnet som brenner i meg. Så jeg sier stødig, med normalt stemmeleie "Du har vært voldelig mot meg hele mitt liv, det skal du ikke få være et sekund lenger. Dersom du hever stemmen mer er denne samtalen slutt". Tenk at jeg sa det! Han svarte tilbake "Hæ? Hva sa du nå?" og fikk meg til å gjenta. 

Vi endte med en samtale jeg aldri hadde trodd jeg skulle ha med min far. Jeg er nå overveldet. Og føler jeg vet ikke opp fra ned. Som at alt jeg vet er feil. Jeg tror det er et vendepunkt. Etterpå skalv jeg og gråt. Og har ligget i sengen matt og tappet i flere timer. Tenker det er helt naturlig. Har vært god mot meg selv. Tar vare på alle de yngre delene av meg som ble trigget, skremt og som endelig ble stått opp for. ❤️ 

Jeg kjenner det ikke nå, men jeg vet at jeg er enormt stolt av meg selv. Det å ta opp dette har vært på programmet i terapien, jeg trodde det var langt der fremme, nå er det som at jeg ved uhell dyttet borti noe og fikk snøballen til å begynne å rulle. Jeg tror det var en god ting. Samtidig har det ikke landet enda. Likevel kaller jeg det en seier. Jeg er overrasket, kanskje til og med sjokkert, over min fars svar. Og han lyttet faktisk til meg. Er nesten uvirkelig. At jeg stod opp for meg selv tror jeg er resultatet av all jobbingen med å være i kontakt med følelsene mine, å prosessere raseri, sinne, og hat, med rage journal og slåing i puter o.l. Kanskje dette er fruktene av årevis med innsats? Jeg var livredd, kjente den bølgende angsten av "nå dør jeg, nå dør jeg", sånn jeg er med min far, enda jeg visste at jeg var trygg der jeg satt. Det var annerledes enn før, jeg var også i kontakt med meg selv, og så brått var ordene ute av munnen. 

Dagens seier: 

> Ærlig og åpen samtale med min far i nesten 1 time (dette er fullstendig uvant på alle plan!) 
> Anerkjenne og møte og romme alle følelser og behov jeg fikk, og får, i etterkant av samtalen

- Roma

Anonymkode: aef2d...5f3

[AnonymBruker]

Dag 40. 

11% av et år har gått. 325 dager igjen. 

To vanskelige uker bak meg. Først ville jeg skrive at jeg har feilet, at det har vært tilbakesteg siste tiden. Og så innså jeg at det må jeg slutte med. At kroppen og helsa har tyngre perioder, jeg vil ikke lenger se på det som at jeg har feilet. Det tar unødvendig med energi om jeg skal gjøre en moralsk verdivurdering av egen innsats og fremdrift fordi jeg er syk. Når jeg skriver det nå innser jeg hvor tullete det har vært. Har gjort det i årevis. Klandret meg selv for fysiologiske eller psykologiske prosesser som helt faktisk er utenfor min kontroll. Jo, jeg kan legge til rette på så mange måter, ta gode valg, og når jeg gjør det, og ting likevel blir dårlig, så kan jeg ikke drive å kaste bort energi på å vurdere meg selv ut fra det! 

Faktisk er det så ille at jeg har klandret meg for å nettopp ta det gode valget, fordi det i mine øyne har "kostet for mye", når det det har kostet er helt naturlig. Er frustrert over denne holdningen til meg selv, og er ferdig med det nå. F.eks det å prioritere å følge opp en energikrevende behandlingstime som på sikt kan gjøre meg frisk, men som gjør meg utslått i flere dager, det er et godt valg. Og fremover vil jeg heller sette pris på innsatsen jeg gjør, ikke bremse meg selv med narrativ som umyndiggjør meg og maler meg som udugelig. 

Seire siste to uker: 

> Fulgt opp 5 behandlingstimer
> Nok hviletid mellom dem slik at de hadde effekt og jeg fikk gjennomført
> Aksepterte at jeg var utslått, møtte meg med raushet på at det ikke ble trening eller jobb
> Gått flere lange turer
> Ny samtale med min far, jeg var fortsatt redd, angst, men noe er også endret, som at jeg våkner til at jeg er voksen og at han ikke lenger kan skade meg 
> Satte grenser overfor kjæresten på en god måte
> Avtalte et møte med en gammel venninne neste uke (nervøs!)

Veksler mellom bekymring og tillit. Mer tillit i det siste. Er som at jeg også bare aksepterer at jeg er deprimert på toppen av alt, anerkjenner det, det er naturlig at det også kommer i denne situasjonen. Men til forskjell fra tidligere så er jeg litt sånn "jaja" fordi jeg har fått et slags lys inni meg som sier med ståltro at det vil gå over. Kjemperar følelse, men bare som at det er ikke så viktig. Hvorvidt jeg er syk, deprimert, mangler ting, mitt liv er likevel viktig og jeg er allerede nok. Uvant! 

God helg ❤️ 

- Roma

Anonymkode: aef2d...5f3