Føler meg aldri god nok eller bra nok

[AnonymBruker]

Jeg føler meg aldri bra nok. Og det har jeg aldri gjort. Jeg tar mer og mer utdannelse for å fyllet et tomrom og en tanke om at jeg aldri kom til å bli noe. Flere i min familie er uføre og jeg har tenkt at jeg må gjøre alt i min makt for å aldri havne der for jeg ser hvor mye de sliter i hverdagen. Vet man ikke velger å bli ufør altså, men hele min arv bunner i arbeidsløshet og uførhet pga dårlig helse og dårlig psyke. Og tanken om at det gikk slik med henne også ja henger over meg. 
 

Jeg har en forholdsvis god jobb, men jeg føler meg aldri flink nok. Føler at jeg ikke fortjener den, kjenner meg mislykket så fort jeg gjør en feil. Kjenner på et veldig mindreverdighetskompleks og imposter syndrom. 
 

Vil jeg noen gang klare å føle meg bra nok? 

 

Anonymkode: 3ad87...5f7

[AnonymBruker]

Ja, du kan føle deg bra nok, men da gjelder det hvordan du ser på deg selv. Prøv å finn ut hva det er som trekker ned selvfølelsen din, hva som er årsaken til at du ikke kan glede deg over det du har oppnådd. Kanskje du frykter at en slags "familieforbannelse" skal ramme deg? Føler du at du må "ta igjen" for det andre i familien ikke har gjort? Er det andres krav og forventninger til å lykkes, eller dine egne?

Gjør det til en vane å fokusere på det som er bra, ved å minne deg selv på om hva du har fått til og fortsetter å får til, enten det er mindre eller større ting - alt teller. Høres kanskje lettvint og overfladisk ut, men jeg har hatt nytte av det selv og gjør det så å si daglig.

Anonymkode: 00fbe...5a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, du kan føle deg bra nok, men da gjelder det hvordan du ser på deg selv. Prøv å finn ut hva det er som trekker ned selvfølelsen din, hva som er årsaken til at du ikke kan glede deg over det du har oppnådd. Kanskje du frykter at en slags "familieforbannelse" skal ramme deg? Føler du at du må "ta igjen" for det andre i familien ikke har gjort? Er det andres krav og forventninger til å lykkes, eller dine egne?

Gjør det til en vane å fokusere på det som er bra, ved å minne deg selv på om hva du har fått til og fortsetter å får til, enten det er mindre eller større ting - alt teller. Høres kanskje lettvint og overfladisk ut, men jeg har hatt nytte av det selv og gjør det så å si daglig.

Anonymkode: 00fbe...5a4

Ts: Ja jeg tror nok at jeg føler litt på det at jeg skal bevise at noen i denne familien kan få til noe annet enn å havne i Nav systemet. Og at jeg derfor har så skyhøye krav til meg selv at de egentlig ikke er mulige å oppnå. 
 

Feiler andre er det læring. Feiler jeg er jeg totalt mislykket. Det finnes liksom ingen gråsone for meg alt er svart eller hvitt. 
 

 

Anonymkode: 3ad87...5f7

[AnonymBruker]

Det tror jeg du kan. Du er vel allerede litt på vei nå når du begynner å gjøre deg tanker rundt dette.

Det vil jo være en prosess hvor du må prøve å finne ut hvorfor du sitter med en følelse som går på tvers av det som er fakta. Alle mennesker her i verden har en grunnleggende, umistelig verdi og er like mye verdt. Men for deg føles det ikke slik.

Når vi har slike følelser og de har vart så lenge vi kan huske er det naturlig å tenke at vi har lært det som små. At f.eks. foreldrene våre, gjennom enten sine handlinger eller ord eller mangel på positive tilbakemeldinger, har lært oss at vi ikke er like mye verdt som andre.

At ting ikke har vært optimalt i barndommen kan føre til plager som voksen, noen blir ikke syke men andre kan bli det. Du sier at det er en del dårlig psykisk helse i din familie, det kan jo tyde på at det er flere enn deg som har tatt litt skade.

Som voksen er det mulig å av-lære seg det, men det vil antagelig ta en del tid, refleksjon og øvelse. Kanskje trenger du støtte av en terapeut på veien.

Anonymkode: 8b348...81c