To syndebukker?

[AnonymBruker]

Jeg og min eks samboer har gjort det slutt, og jeg flyttet vekk fra han. 
De siste månedene i forholdet vårt har vært fulle av krangling, og jeg valgte å dra.
Etter å ha vært fra han en stund har jeg fått mer rom for å tenke fra flere perspektiv, men er usikker på om jeg tenker rett. 
Da jeg dro var det fordi jeg tenkte at det var umulig for meg å holde sinnet i sjakk når vi kom i uenigheter, nå som jeg har fått rom til å reflektere mer ser jeg min egen oppførsel mer klart, men syns på ingen måte at hans oppførsel er forsvarlig. 
Det skjedde en veldig traumatisk ting i mitt liv i fjor og jeg merket godt på meg selv at jeg ikke behandlet samboeren min så bra som jeg skulle ønske og ga veldig lite utrykk i hverdagen for at jeg satte pris på han. Jeg hadde det virkelig ikke bra og følte at jeg druknet i sorg.
Jeg kunne si at jeg satte pris på han innimellom, men oppførselen min sa ofte noe annet. 
Det kunne være ting som å kritisere, gjøre narr av eller være negativ til hans handlinger og holdninger. 
Hans oppførsel de siste månedene har vist klart og tydelig at han ikke har hatt empati for meg lenger og dette er en type oppførsel han også har hatt tidligere i forholdet. Han har gjort flere ting som har brutt tilliten min, som jeg vet at han er klar over at har såret meg. Jeg har følt at når jeg har sagt ifra om dette har det blitt krangler der jeg roper, smeller i dører eller kaster ting på han (ikke hardt eller harde ting) fordi jeg har følt at uansett hva jeg sier at jeg tenker eller føler så bryr han seg ikke. Jeg føler at jeg har utagert for å prøve å få fram poenget mitt da vanlig kommunikasjon aldri har fungert. Dette har ikke vært kalkulert fra min side men mer en reaksjon jeg ikke har følt kontroll over der og da.
Når jeg prøver å snakke med han så viser han ingen interesse og kan for eksempel være helt oppslukt i tv eller mobil og ignorere meg totalt, og når jeg først har fått respons så er det bare noe som «fortsett å snakk» eller lignende uten å få noe faktisk respons på det jeg sier. 
Han har løyet mye om stort og smått, eller hånet følelsene mine og dette har gjort at tårer ble gjort til sinne hos meg og det eneste jeg kjente av følelser var ekstrem frustrasjon og sinne. 

Dette har også gjort meg så usikker på hans følelser for meg og svekket tilliten min til et punkt hvor jeg vet jeg har blitt kontrollerende til tider.

Han var i en langvarig konflikt med moren sin der jeg flere ganger prøvde å støtte han, der han ba meg om å prøve å snakke med henne for han og nå som de omsider har ordnet opp får jeg skylden for at de ikke hadde kontakt, selv om begge sa til meg da jeg etter samboeren sitt ønske prøvde å kommunisere for han at de ikke ville ordne opp og begge mente det var den andres ansvar. Han mener jeg ikke er der for han, men han kommuniserer aldri sine følelser til meg selv om jeg prøver å snakke med han om de, og i situasjonen med moren så jeg på det som en fin mulighet for å vise at jeg faktisk vil være der hvis han først åpner seg, det sårer meg veldig å få skylden for deres problemer når jeg støttet han så mye og til og med prøvde å hjelpe da han ba meg om det.
Mot slutten har det alltid vært sånn at i en diskusjon så er han rolig, men sier veldig stygge og urimelige ting, imens jeg har vært veldig sint og smelt i dører osv. Han har også kastet ting på meg og dyttet meg.

Han vil nå at vi begge skal jobbe med oss selv for å kunne bli sammen igjen, men jeg er usikker på om vi begge har handlet feil og provosert hverandre til dette punktet eller om han rett og slett ikke er bra for meg og har gjort meg til en fæl versjon av meg selv. Mot slutten har vi begge i liten grad blitt fysiske mot hverandre, ikke på en måte som skader men det er jo fortsatt ikke greit. 
Det vi begge har drevet med er også psykisk vold mot hverandre, men som sagt er jeg usikker på om vi har provosert hverandre til dette punktet eller om det er en av oss som er problemet. 

Anonymkode: 34a56...5fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg og min eks samboer har gjort det slutt, og jeg flyttet vekk fra han. 
De siste månedene i forholdet vårt har vært fulle av krangling, og jeg valgte å dra.
Etter å ha vært fra han en stund har jeg fått mer rom for å tenke fra flere perspektiv, men er usikker på om jeg tenker rett. 
Da jeg dro var det fordi jeg tenkte at det var umulig for meg å holde sinnet i sjakk når vi kom i uenigheter, nå som jeg har fått rom til å reflektere mer ser jeg min egen oppførsel mer klart, men syns på ingen måte at hans oppførsel er forsvarlig. 
Det skjedde en veldig traumatisk ting i mitt liv i fjor og jeg merket godt på meg selv at jeg ikke behandlet samboeren min så bra som jeg skulle ønske og ga veldig lite utrykk i hverdagen for at jeg satte pris på han. Jeg hadde det virkelig ikke bra og følte at jeg druknet i sorg.
Jeg kunne si at jeg satte pris på han innimellom, men oppførselen min sa ofte noe annet. 
Det kunne være ting som å kritisere, gjøre narr av eller være negativ til hans handlinger og holdninger. 
Hans oppførsel de siste månedene har vist klart og tydelig at han ikke har hatt empati for meg lenger og dette er en type oppførsel han også har hatt tidligere i forholdet. Han har gjort flere ting som har brutt tilliten min, som jeg vet at han er klar over at har såret meg. Jeg har følt at når jeg har sagt ifra om dette har det blitt krangler der jeg roper, smeller i dører eller kaster ting på han (ikke hardt eller harde ting) fordi jeg har følt at uansett hva jeg sier at jeg tenker eller føler så bryr han seg ikke. Jeg føler at jeg har utagert for å prøve å få fram poenget mitt da vanlig kommunikasjon aldri har fungert. Dette har ikke vært kalkulert fra min side men mer en reaksjon jeg ikke har følt kontroll over der og da.
Når jeg prøver å snakke med han så viser han ingen interesse og kan for eksempel være helt oppslukt i tv eller mobil og ignorere meg totalt, og når jeg først har fått respons så er det bare noe som «fortsett å snakk» eller lignende uten å få noe faktisk respons på det jeg sier. 
Han har løyet mye om stort og smått, eller hånet følelsene mine og dette har gjort at tårer ble gjort til sinne hos meg og det eneste jeg kjente av følelser var ekstrem frustrasjon og sinne. 

Dette har også gjort meg så usikker på hans følelser for meg og svekket tilliten min til et punkt hvor jeg vet jeg har blitt kontrollerende til tider.

Han var i en langvarig konflikt med moren sin der jeg flere ganger prøvde å støtte han, der han ba meg om å prøve å snakke med henne for han og nå som de omsider har ordnet opp får jeg skylden for at de ikke hadde kontakt, selv om begge sa til meg da jeg etter samboeren sitt ønske prøvde å kommunisere for han at de ikke ville ordne opp og begge mente det var den andres ansvar. Han mener jeg ikke er der for han, men han kommuniserer aldri sine følelser til meg selv om jeg prøver å snakke med han om de, og i situasjonen med moren så jeg på det som en fin mulighet for å vise at jeg faktisk vil være der hvis han først åpner seg, det sårer meg veldig å få skylden for deres problemer når jeg støttet han så mye og til og med prøvde å hjelpe da han ba meg om det.
Mot slutten har det alltid vært sånn at i en diskusjon så er han rolig, men sier veldig stygge og urimelige ting, imens jeg har vært veldig sint og smelt i dører osv. Han har også kastet ting på meg og dyttet meg.

Han vil nå at vi begge skal jobbe med oss selv for å kunne bli sammen igjen, men jeg er usikker på om vi begge har handlet feil og provosert hverandre til dette punktet eller om han rett og slett ikke er bra for meg og har gjort meg til en fæl versjon av meg selv. Mot slutten har vi begge i liten grad blitt fysiske mot hverandre, ikke på en måte som skader men det er jo fortsatt ikke greit. 
Det vi begge har drevet med er også psykisk vold mot hverandre, men som sagt er jeg usikker på om vi har provosert hverandre til dette punktet eller om det er en av oss som er problemet. 

Anonymkode: 34a56...5fa

Må også legge til at han lyver mye til andre også om statusrelaterte ting, og kun snakker positivt om meg til andre om det gjelder noe som setter han i et godt lys. 
Han har hele veien gjort mye narr av meg både til meg og andre. 

Anonymkode: 34a56...5fa

[AnonymBruker]

Du må jobbe med å regulere følelsene dine. Ikke skyld på traumatiske opplevelser i fjor. Det er forventet at voksne mennesker kan håndtere livets nedturer. Det er også forventet at voksne handler mer rasjonelt enn du gjør. 

Ut fra det du skriver tenker jeg at et så turbulent samliv ikke er bra for noen. Blir dere kjærester igjen er kanskje særboerskap det beste alternativet.

 

Anonymkode: 12283...8ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du må jobbe med å regulere følelsene dine. Ikke skyld på traumatiske opplevelser i fjor. Det er forventet at voksne mennesker kan håndtere livets nedturer. Det er også forventet at voksne handler mer rasjonelt enn du gjør. 

Ut fra det du skriver tenker jeg at et så turbulent samliv ikke er bra for noen. Blir dere kjærester igjen er kanskje særboerskap det beste alternativet.

 

Anonymkode: 12283...8ac

Jeg har aldri vært sånn før verken mot han eller noen andre i livet mitt, det er en reaksjon på å bli ignorert og nedverdiget i forsøk på å kommunisere normalt 

Anonymkode: 34a56...5fa