Kommunikasjon med personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Hei 

Jeg er ei kvinne som nylig har fått påvist personlighetsforstyrrelser, har fått diagnosene paranoid, unnvikende og emosjonelt ustabil. Som man kanskje kan forestille seg, er dette vanskelig når jeg havner i konflikt med samboeren min. Spesielt når han da påpeker at jeg føler meg angrepet, sier at jeg er for følsom, mener at jeg går i forsvar osv. Jeg er jo fullstendig klar over at min diagnose gjør at jeg lett blir mistenksom og kan føre til overreaksjoner, men hvordan kan jeg kommunisere at det føles som et "urettferdig" trekk av han å påpeke følelser han mener jeg sitter med? I mange av tilfellene, så føler jeg jo ikke at jeg oppfører meg som om jeg blir angrepet eller som at jeg går i forsvar. Men det føles litt som et angrep på meg, en form for å ta kontroll, når han skal pålegge meg følelser jeg føler ikke stemmer.. 

 

Jeg har dessverre ikke kommet langt nok i behandlingsforløpet mitt enda, så jeg står litt på bar bakke med hvordan jeg kan håndtere konflikter som dette. Nå måtte jeg feks bare si at jeg vil være alene resten av kvelden for jeg føler meg så urettferdig behandlet og er redd for at jeg skal ende opp med å få et raseriutbrudd.. Noen som kan relatere, har samme diagnoser, men har kommet lenger i behandlingen som kan gi meg litt råd? 

Anonymkode: 41673...0ee

[AnonymBruker]

Lurer på hva dere er i konflikter om? Lenge siden jeg har vært samboer så vet ikke hva folk krangler om. Men kan meddele at som enslig så er det ikke så krangle å krangle med. Det er ganske stille her. 

Når han sier du føler deg angrepet, er det fordi du kommenterer som om du er angrepet? Og var det egentlig intensjonen hans å angripe? 

Anonymkode: cd546...38c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Lurer på hva dere er i konflikter om? Lenge siden jeg har vært samboer så vet ikke hva folk krangler om. Men kan meddele at som enslig så er det ikke så krangle å krangle med. Det er ganske stille her. 

Når han sier du føler deg angrepet, er det fordi du kommenterer som om du er angrepet? Og var det egentlig intensjonen hans å angripe? 

Anonymkode: cd546...38c

I dag var konflikten at vi snakket om hvordan vi vil reise til sommeren. Pga mine personlighetsforstyrrelser og hvordan det har vært for han å leve med, ønsker han kun å ta en kortere reise, hvor vi besøker familie. Jeg uttrykte at jeg gjerne kunne tenkt meg å ta en kortere tur, hvor vi kun reiser som kjærester, uten at vi har forpliktelser til å være med familie. Jeg sa aldri at jeg følte meg angrepet, men han mente at jeg snakket som om jeg ble angrepet.. Jeg hevet aldri stemmen, og forholdt meg veldig rolig i samtalen, men i følge han fikk jeg et ansiktsutrykk.. Han er selv deprimert og blir fortere irritert, så jeg føler jo at han kanskje projiserer mer enn han selv er klar over.. 

Anonymkode: 41673...0ee

[Purple_Pixiedust]

Det er jo alltids en fare for at folk feiltolker også legger de skylden over på den med personlighetsforstyrrelse. At det blir brukt imot en. 

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (Akkurat nå):

Det er jo alltids en fare for at folk feiltolker også legger de skylden over på den med personlighetsforstyrrelse. At det blir brukt imot en. 

Ja, den paranoide personlighetsforstyrrelsen "i" meg er jo svært redd for dette, at jeg har vært for åpen og ærlig om diagnosen jeg nå har fått, og at han vil bruke det mot meg. Men det ville føltes unaturlig for meg og ikke dele det med han, ettersom at vi bor sammen og det har vært såpass turbulent å være samboeren min de siste to årene.. 

Anonymkode: 41673...0ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja, den paranoide personlighetsforstyrrelsen "i" meg er jo svært redd for dette, at jeg har vært for åpen og ærlig om diagnosen jeg nå har fått, og at han vil bruke det mot meg. Men det ville føltes unaturlig for meg og ikke dele det med han, ettersom at vi bor sammen og det har vært såpass turbulent å være samboeren min de siste to årene.. 

Anonymkode: 41673...0ee

Tror det er lurt av deg å fortelle til samboeren din. Dere har jo valgt hverandre og valgt å dele hverdagen  tenker du har altså vinne på å bære åpen og prøve å ha tillit til ham. Han er jo glad i deg. Han har jo valgt å leve sammen med deg. 

Men ser komboen med hans depresjon og din nye diagnose nok er vanskeligxakkurat nå. 

Som deprimert er det jo også vanlig å tolke alt i verste mening, føle alt er vanskelig,  deprimerte kan jo være  vanskelig å bo sammen med, selv for noen som ikke har "sin egen diagnose". 

Har dere tenkt på parterapi? F eks ta kontakt med familievernkontoret? Kanskje jan det være bra for dere å ha litt støtte og hjelp i å finne gode måter å snakke sammen på? 

Anonymkode: fa3d1...011

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tror det er lurt av deg å fortelle til samboeren din. Dere har jo valgt hverandre og valgt å dele hverdagen  tenker du har altså vinne på å bære åpen og prøve å ha tillit til ham. Han er jo glad i deg. Han har jo valgt å leve sammen med deg. 

Men ser komboen med hans depresjon og din nye diagnose nok er vanskeligxakkurat nå. 

Som deprimert er det jo også vanlig å tolke alt i verste mening, føle alt er vanskelig,  deprimerte kan jo være  vanskelig å bo sammen med, selv for noen som ikke har "sin egen diagnose". 

Har dere tenkt på parterapi? F eks ta kontakt med familievernkontoret? Kanskje jan det være bra for dere å ha litt støtte og hjelp i å finne gode måter å snakke sammen på? 

Anonymkode: fa3d1...011

Takk for svar ❤️ Jeg har tenkt tanken om parterapi, for jeg føler jo at årsaken til mange av konfliktene våre, kommer av at vi kommuniserer forbi hverandre. Skal lufte tanken for han, og høre hva han selv tenker. Vi er jo begge pasienter på DPS, så jeg vet ikke om han føler det blir for mye. Jeg har en følelse av at han oppfatter meg og min diagnose som problemet, og at løsningen på problemet, vil være at jeg får hjelp. 

Anonymkode: 41673...0ee

[AnonymBruker]

Ingen er en vandrende diagnose. Har du møtt en med en diagnose, har du møtt 1 stk med diagnosen

Anonymkode: c5d66...50e

[AnonymBruker]

Føler at mange brukte min diagnose mot meg etter jeg har vært åpen om det. Det er både mange fordeler og mange ulemper ved å være åpen❤️

Anonymkode: 233fb...874

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ingen er en vandrende diagnose. Har du møtt en med en diagnose, har du møtt 1 stk med diagnosen

Anonymkode: c5d66...50e

Dette hjalp meg absolutt ingenting. Jeg ber om råd fra andre med samme type diagnose som meg, som har kommet lenger i sitt behandlingsforløp, kanskje det er råd som kan være aktuelle for meg å prøve selv. Selv om ingen er like, kan kanskje noen kjenne seg igjen i problemstillingen. 

Anonymkode: 41673...0ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Føler at mange brukte min diagnose mot meg etter jeg har vært åpen om det. Det er både mange fordeler og mange ulemper ved å være åpen❤️

Anonymkode: 233fb...874

❤️ 

Jeg har kun vært åpen med samboeren min om kombinasjonen av de 3 personlighetsforstyrrelsene, dette er ikke en diagnose jeg vil dele så åpent med noen andre. Jeg har også delt den unnvikende delen, da jeg føler denne er mindre "skremmende" for folk å høre om. Så fort man hører paranoid og emosjonelt ustabil, så høres det jo svært skummelt ut. 

Anonymkode: 41673...0ee

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Ja, den paranoide personlighetsforstyrrelsen "i" meg er jo svært redd for dette, at jeg har vært for åpen og ærlig om diagnosen jeg nå har fått, og at han vil bruke det mot meg. Men det ville føltes unaturlig for meg og ikke dele det med han, ettersom at vi bor sammen og det har vært såpass turbulent å være samboeren min de siste to årene.. 

Anonymkode: 41673...0ee

Ja, det er absolutt bra å være åpen. 

Jeg og var åpen (fikk avhengig, unnvikende og emosjonelt ustabil PF, pluss andre diagnoser), men har innimellom opplevd at det blir brukt imot meg. Og det er jo vondt. 

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (22 minutter siden):

Ja, det er absolutt bra å være åpen. 

Jeg og var åpen (fikk avhengig, unnvikende og emosjonelt ustabil PF, pluss andre diagnoser), men har innimellom opplevd at det blir brukt imot meg. Og det er jo vondt. 

Er nok den samme følelsen jeg sitter med, at han bruker det mot meg. Og det føles veldig vondt, samtidig som at det føles som en hersketeknikk, at han sier det fordi han vet det vil sette meg ut. 

Anonymkode: 41673...0ee

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er nok den samme følelsen jeg sitter med, at han bruker det mot meg. Og det føles veldig vondt, samtidig som at det føles som en hersketeknikk, at han sier det fordi han vet det vil sette meg ut. 

Anonymkode: 41673...0ee

Ja, jeg forstår at du tenker og føler det slik. 

Jeg fikk nettopp beskjed av min mor at jeg oppkonstruerte en situasjon. Dvs hun legger det på meg, framfor at jeg hadde legitim grunn til å reagere. 

Det gjør at man begynner å tvile på seg selv. 

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (2 minutter siden):

Ja, jeg forstår at du tenker og føler det slik. 

Jeg fikk nettopp beskjed av min mor at jeg oppkonstruerte en situasjon. Dvs hun legger det på meg, framfor at jeg hadde legitim grunn til å reagere. 

Det gjør at man begynner å tvile på seg selv. 

Er det jeg fort kan få høre fra samboeren min også, og jeg har nevnt det for psykologen min, at jeg tviler så mye på mine egne følelser. Jeg føler mye på at jeg ikke kan reagere på noe som helst, uten at han oppfatter det som en urimelig reaksjon. Samtidig så ber han meg om å være åpen om følelsene mine, men hvordan kan jeg være åpen, når jeg i så mange tilfeller, får høre at jeg er overfølsom, at jeg oppfører meg som om jeg blir angrepet osv.. Blir godt å komme i gang med behandling, så jeg forhåpentligvis kan sparre med flere som sitter med de samme følelsene som meg. 

Anonymkode: 41673...0ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar ❤️ Jeg har tenkt tanken om parterapi, for jeg føler jo at årsaken til mange av konfliktene våre, kommer av at vi kommuniserer forbi hverandre. Skal lufte tanken for han, og høre hva han selv tenker. Vi er jo begge pasienter på DPS, så jeg vet ikke om han føler det blir for mye. Jeg har en følelse av at han oppfatter meg og min diagnose som problemet, og at løsningen på problemet, vil være at jeg får hjelp. 

Anonymkode: 41673...0ee

Ja forstår godt det kan bli mye. 

Det er veldig slitsomt å hå i terapi. 

Men det er på en måte tre " personer" i et forhold ... det er jeg og du, også er det " vi". 

Om du forstår hva jeg mener  

 

Det er veldig fort gjort å tenke det er "min", eller" din " feil, når kommunikasjonen er vanskelig. Men det er jo da en må huske på " vi" , at en må legge det individuelle litt til side og tenke hva skjer med oss, sammen, og hvordan kan vi snakke sammen slik at vi kan ta vare på " oss". 

Anonymkode: fa3d1...011

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Er det jeg fort kan få høre fra samboeren min også, og jeg har nevnt det for psykologen min, at jeg tviler så mye på mine egne følelser. Jeg føler mye på at jeg ikke kan reagere på noe som helst, uten at han oppfatter det som en urimelig reaksjon. Samtidig så ber han meg om å være åpen om følelsene mine, men hvordan kan jeg være åpen, når jeg i så mange tilfeller, får høre at jeg er overfølsom, at jeg oppfører meg som om jeg blir angrepet osv.. Blir godt å komme i gang med behandling, så jeg forhåpentligvis kan sparre med flere som sitter med de samme følelsene som meg. 

Anonymkode: 41673...0ee

Ja det blir sikkert bra å komme i behandling. Er ikke godt å ha det sånn.