Samliv med en som har schizofreni?

[AnonymBruker]

Hei. Rett på sak. Er trolig det man kaller i mitten av livet. Og innser at jeg har brukt mesteparten av livet på menn som har styrt meg. Blir man avhengig av en partner selv om man ikke passer sammen? Jeg er heller ikke den som gjør det slutt, men har hatt få og lange forhold, til tross for at jeg ikke har trivdes i dem. Men jeg har vært så glad i dem.

Han sisste beskyldte meg for og stjele, være med andre menn og det ene og det andre, ingen ting stemte. Et voldsomt raseri. Jeg turte aldri være meg selv. Likevell savner jeg han og håper han tar meg tilbake. Hvordan endrer jeg tankene mine, hvordan få en god selvfølelse? 

Er det foresten noen her som har vært sammen med en schizofren, uten at det er sterk grad?  Han var mistenksom mot alle, opplevd omsorgsvikt, rus.. ville ha kamara hos meg, og har det inne hos selg selv. Sover nesten ikke. Har epilepsi. Dårlig matlyst er deprimert og sliter med angst og tempramang. Høyt blodtrykk og kolds. Trener av og til, og er sosial med noen fra et team som er for tidligere rusbrukere. Noen som har erfaring med og være sammen med en som er schizofren uten den sterke graden??

Anonymkode: 27056...737

[AnonymBruker]

Hadde  holdt meg langt unna kombinasjonen psykiatri, raseri og rus

Anonymkode: b3c65...b1a

[AnonymBruker]

Herregud hva er det med noen kvinner som vil ha et liv med slike folk? Finn en normal fyr. 

Anonymkode: 16347...095

[AnonymBruker]

Jeg ønsker ikke og ha det sånn.. men sliter med selvfølelsen min, og det har blitt til at jeg alltid kommer borti slike menn som sliter. Ennå ikke jeg har noe rus historikk, så finner jeg alltid men som har slitt med det. Ikke det at dem er i aktiv rus men en fortid med det, det påvirker likevell hvordan hverdagen er.. 

Jeg skjønner likevell ikke hvordan man skal finne gode snille fine gutter? Ikke vil jeg ha noen mann nå. Men sånn når jeg kommer meg litt, så ønsker jeg ikke og være alene nei

Anonymkode: 27056...737

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med en med schizofreni i 10 år (uten den sterke graden). Han var ikke helt som du beskriver, han var relativt stabil i humør og slik. Han slet med rus. Men han behandla meg bra. Vi har nesten aldri hatt en rope-krangel, vi er begge ganske konfliktsky og gode til å kommunisere. 

Han var paranoid, men skjulte det ganske godt for han hadde innsikt på hvor slitsomt det er å få beskyldninger på ting. Han trodde ikke at jeg stjal eller noe sånn, men det var mye overtolking av ting jeg sa. At han trodde jeg tenkte stygge ting om han. Så jeg følte jeg måtte gå på eggeskall for å ikke si "feil" ting. En feil formulering kunne han overtolke og f.eks. begynne å tro at jeg syntes han var ekkel, og denne tanken kunne han gå og gnure på i mange uker og være helt overbevist om at jeg syntes det (han hadde misforstått noe jeg sa som ikke handla om å være ekkel i det hele tatt, men pga min formulering så brøt han seg selv helt ned). Han kunne også tro mye annet, men ofte fortalte han meg ikke det før etter vrangforestillingen var over. Det syntes jeg var veldig ensomt, det at han hadde gått og vært overbevist om ulike ting (at jeg lurte ham, ikke elska ham, slike ting), men uten at han sa noe om det. Samtidig: hvis han hadde sagt det når han hadde en slik paranoid tanke,så hadde jeg nok ikke holdt ut like lenge. 

Han trodde også at jeg var utro, men jeg var faktisk utro en gang i forholdet, som selvfølgelig ødela mye og han ble mer paranoid etter det. det var jo veldig forståelig og jeg ble aldri irritert for at han trodde det. Jeg prøvde bare å betrygge ham så mye som jeg kunne, og vi gikk flere år i parterapi og jobbet med dette, men det var noe som preget oss helt fram til det ble slutt etter noen år. Men dette kan jo skje uten at noen har schizofreni også.

Men han var nok aller mest paranoid overfor andre folk. han trodde andre snakka stygt om han hele tida. Det var utrolig slitsomt å leve med, og jeg kunne jo ikke vite 100% at det ikke stemte heller, og det ble en veldig balansegang mellom å vise empati med ham, men samtidig ikke bekrefte det jeg tror var vrangforestillinger.

Anonymkode: ba4f0...6de

[Andro]

Nei

[AnonymBruker]

Nei, de "kvalitetene" du beskriver i startinnlegget ditt, er ikke det jeg ser etter når jeg skal finne meg mann. Jeg liker å ha det fint. Så, nei, jeg ville ikke vært sammen med en slik mann uavhengig av hvilke diagnoser han kan legge ansvaret over på. Jeg liker greie menn som tar 100% ansvar for sine handlinger, og som vet at man skal behandle andre bra, og at det får konsekvenser hvis ikke.

Anonymkode: 608b1...b4b

[AnonymBruker]

Jeg er mann som har fått den diagnosen. Har mine dager hvor jeg sliter. Ville aldri dratt en kvinne inn i dette livet jeg har. Det skal mye til for en person å date noen med en såpass alvorlig sinnslidelse. Det finnes så mange andre sunne menn å velge mellom. Hvorfor vil du ha en som er syk?

Anonymkode: 57424...5d9

[Capazitet]

Tror ikke dere to er en god kombo