Føle på uro og vanskelige følelser når man er i et forhold?

[AnonymBruker]

Er det vanlig å føle på uro i tanker og følelser når man er i et forhold? Jeg datet en mann i ca fire måneder før vi ble kjærester, og nå har vi vært sammen i nesten fire mnd. Vi er altså i startfasen. Det er mange fine øyeblikk og stunder, på ulike måter, men det har også vært følelsesmessig turbulent til og fra hele veien. Det er det fortsatt. Det er en følelse jeg ikke klarer å sette ord på, en følelse av at jeg ikke helt vet hvor jeg har han, av å ikke føle meg helt sett (bare delvis), at følelsene hans kanskje ikke er sterke nok (men ja, jeg vet han er glad i meg), en følelse av emosjonell avstand. Innimellom føles det som vi kommer nærmere, men så kommer følelsen av uro igjen.

Nå skal man ikke sammenligne med tidligere forhold, jeg vet det, men jeg kan ikke unngå å kjenne på det likevel. Jeg visste alltid hvor jeg hadde eksen, jeg følte meg som ei dronning i hans øyne, han elsket meg fullt og helt, og var så stolt av å være med meg, og jeg følte det på hele kroppen. Nå var det mange andre ting som gjorde at vi gikk hver vår vei, men den følelsen av å være elsket full og helt, det er jo det man vil ha i et forhold? Min nåværende kjæreste føles mer avbalansert, litt halvengasjert. Skal jeg tolke dette som at han bare er en forsiktig type, som ikke er så god på vise engasjement i partneren? Jeg vet han er litt lukket og at han prøver å øve seg på å åpne opp. Men han får det ikke helt til, og for meg skaper dette avstand. Jeg føler meg ikke tatt vare på, ikke sett, ikke trygg på at han har gode nok følelser for meg og for oss to. 

Bør jeg ta opp dette? Eller se an om det bedrer seg? Det eneste jeg vet, er at det ikke er noe kjekt å føle på disse usikre, vanskelige følelsene. Det er vel ikke sånn det skal være i et forhold? Eller er det det? Før man blir godt nok kjent? Han viser jo at han vil ha meg i livet sitt, ved å introdusere meg for barnet sitt, invitere meg med på ferieres familien og sånt. Og som sagt, det er fine stunder der. Men den underliggende uroen kommer alltid snikende, igjen og igjen. Og den følelsen har jeg ikke hatt i tidligere forhold.

Tanker og erfaringer?

 

Anonymkode: f9b8b...a01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det vanlig å føle på uro i tanker og følelser når man er i et forhold? Jeg datet en mann i ca fire måneder før vi ble kjærester, og nå har vi vært sammen i nesten fire mnd.... Jeg visste alltid hvor jeg hadde eksen, jeg følte meg som ei dronning i hans øyne, han elsket meg fullt og helt, og var så stolt av å være med meg, og jeg følte det på hele kroppen. 

Anonymkode: f9b8b...a01

Den følelsen får man ikke etter 4 mnd. 

Anonymkode: ad58c...b68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Den følelsen får man ikke etter 4 mnd. 

Anonymkode: ad58c...b68

Den følelsen av uro, mener du? Eller følelsen av å ha «landet», føle seg sett og føle at den andre virkelig vil være der hos deg og for deg? Var dumt å bruke ordet elske i HI, for det tar jo lenger tid å komme dit at man elsker noen, men å føle at den andre er all in, og at man kan føle på en emosjonell nærhet, det burde vel ha begynt å komme nå? Det er snart 8 mnd siden vi begynte å date.

Anonymkode: f9b8b...a01

[AnonymBruker]

Etter 8 mnd sammen gir han deg fremdeles en dårlig følelse.

Spiller det noen rolle hvorfor?

Er det verdt å ha det sånn?

Anonymkode: 3cb74...b07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Etter 8 mnd sammen gir han deg fremdeles en dårlig følelse.

Spiller det noen rolle hvorfor?

Er det verdt å ha det sånn?

Anonymkode: 3cb74...b07

Vet ikke, det er verdt det om det blir bedre, det er verdt å stå i hvis det fører til noe bra. Jeg tror noe av det kan bunne ut i mine egne usikkerheter, at han trigger noe i meg som utløser den følelsen. Det er nok ikke noe han gjør med vilje, intensjonen hans er nok god. Men jeg tror han sliter med å åpne opp, både dele egne følelser, og også åpne opp for å vise meg og gi meg de tingene som gir meg trygghet. Det er vanskelig å finne ordene, derfor er det også vanskelig å beskrive dette for han. Jeg har iallefall ikke funnet veien inn til den samtalen enda. Derfor håper jeg noen vil dele lignende erfaringer.

Anonymkode: f9b8b...a01

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne dele erfaringer, siden jeg har opplevd noe lignende. Blir ikke en kort kommentar, men skal prøve å være konsis... 

Jeg er kvinne 30 år, og for noen år tilbake var jeg i et forhold der jeg kjente på mye av det samme som deg. Jeg var veldig ofte usikker på hva han egentlig følte for meg. Han var "den rolige typen", så jeg visste ikke om hans mangel på bekreftende ord og handlinger gjenspeilte følelsene hans eller bare personligheten.

 

Forholdet tok slutt etter ca ett år, fordi jeg rett og slett ikke orket å leve med den usikkerheten. Jeg prøvde flere ganger å kommunisere ønsket om å føle meg 100% elsket og trygg, og at jeg følte på en distanse mellom oss siden han f.eks sjelden tok initiativ til klemmer og kyss, og sjeldent (på eget initiativ) gav meg komplimenter og kjærlige ord. Han var ikke åpen for å diskutere det. Han svarte alltid bare kort og litt bryskt med "ord betyr ingenting, ord er overfladiske", "jeg er ikke en veldig fysisk person" og lignende uttalelser som jeg igrunn tolket som unnskyldninger. Kanskje han lagde de for meg, kanskje for seg selv, fordi han egentlig ikke følte det han burde. Det kommer jeg aldri til å vite helt. Men jeg tok det riktige valget i å gjøre det slutt, fordi jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at bekreftelse i form av ord og handlinger er noe jeg trenger mye av i et forhold. Det må føles riktig ut, og det må føles lett ut. Les: lett som i at det flyter og føles trygt og naturlig, ikke nødvendigvis totalt uten utfordringer... Men min erfaring er, at hvis noe så grunnleggende føles feil så tidlig, så er forholdet feil. 

 

Jeg vil ikke legge noen føringer eller oppfordre deg til noe som helst. Kjenner ikke deg og situasjonen godt nok, men prøv å identifiser hva som er aller viktigst for deg i et forhold. Og tenk over om du får det du trenger i dette forholdet. Jeg er nå sammen med en mann som aldri har fått meg til å tvile ett sekund på hva han føler for meg. Det er som natt og dag

 

Lykke til! 

Anonymkode: f4dab...02f

[AnonymBruker]

Skal partneren din føle seg trygg på at det er greit å være sårbar må en selv vise sårbarhet i retur. 

Jeg ville snakket med han om dette. Det kan føre dere tettere sammen, eller det kan skape avstand. Blir forholdet bedre, er det ment til å være, blir det dårligere, vel, da er det bare en vei det går. 

Anonymkode: 3f46c...f49

[AnonymBruker]

Jeg var selv i et (kort) forhold som nesten var bygget på den usikkerheten. 

Forskjellen er at jeg er den som er typisk lukket og ikke så utvendig forelsket, om det gir mening. Klem, kyss og generell fysisk kontakt har aldri vært typisk i min familie, ei heller ros og komplimenter. Jeg prøvde likevel å kommunisere godt og gjøre ekstra for at partneren skulle føle seg sett og elsket slik som du beskriver at du føler du mangler av. 

Når jeg og partneren var sammen så hadde vi det fint og usikkerheten ble til "jo, hun elsker meg jo tydelig!", men så fort det ble stillhet og ikke den konstante bekreftelsen (er tross alt umulig å konstant være nær) så kom disse tankene om "liker hun meg faktisk? Hva skjer? Har jeg gjort noe galt?".

Det var ekstremt slitsomt og gjorde meg veldig skeptisk til folk og intensjonene deres, følte at det var vanskelig å tro på andre etter ca. 1 år med usikkerheten.

Mine tanker er at det ikke burde være slik i et forhold man vil satse på. Det burde ikke være mye usikkerhet, gjettelek, konstant trenge å vite hvor man har partneren fordi det er vanskelig å tolke. Man finner sin match som man kan være seg selv rundt og hvor man er fornøyd. Perfekt blir det jo aldri, men finnes en grense hvor det blir usunt.

Om partneren sliter med noe f.eks. baggasje/opplevelser fra forrige forhold, så hadde jeg vært mer tålmodig og forståelsesfull for at det kan ta lang tid. Men uansett, din helse er viktig, og en slik uro tærer sakte på deg over tid.

Hjelp ham, vær sårbar og forståelsesfull for ham og hvordan han føler. Samtidig sett deg en grense hvor "nok er nok" og det heller er best for begge parter å finne en bedre match.

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 9b67b...32c

[Gjest WhisperingWind]

Jeg har lært at magefølelsen som oftest stemmer. Når jeg ser tilbake på tidligere forhold og siden jeg startet å date før sommeren kjente jeg alltid på uro. Og det var med trofaste menn som var dedikert til meg.

Men så møtte jeg nåværende kjæreste og der har det vært ro fra første date. Og jeg innser at det er fordi de jeg tidligere har vært sammen med ikke var rett for meg. Det var jo en grunn til at jeg gikk ut av alle forhold til slutt.

Instinktene prøver å fortelle oss noe, men ofte undertrykker vi dem fordi at…

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (10 timer siden):

Jeg har lært at magefølelsen som oftest stemmer. Når jeg ser tilbake på tidligere forhold og siden jeg startet å date før sommeren kjente jeg alltid på uro. Og det var med trofaste menn som var dedikert til meg.

Men så møtte jeg nåværende kjæreste og der har det vært ro fra første date. Og jeg innser at det er fordi de jeg tidligere har vært sammen med ikke var rett for meg. Det var jo en grunn til at jeg gikk ut av alle forhold til slutt.

Instinktene prøver å fortelle oss noe, men ofte undertrykker vi dem fordi at…

Dette er interessant! Jeg er en 35 år gammel kvinne som har det litt sånn nå. Han jeg er kjæreste med elsker meg, er dedikert i meg og mitt liv, er gira på å flytte sammen. Jeg har alltid tenkt at jeg føler det samme tilbake, men det er noe som mangler tror jeg nå.

 Jeg føler meg ikke rolig sammen med han. Heller litt stressa. Vi har god sex, men merker at jeg ikke ønsker å kysse når vi sitter i sofaen. Veldig rart og merkelig. Han er ofte på tilbudssida når han er hos meg og lager middag og rydder der det trengs. Familien min liker han godt og mener jeg bør flytte sammen med

han. Dette mener også min kjæreste, men jeg holder tilbake. Ønsker å vente… 

Vi har vært sammen 1 år. 

Anonymkode: 98501...3e7

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Dette er interessant! Jeg er en 35 år gammel kvinne som har det litt sånn nå. Han jeg er kjæreste med elsker meg, er dedikert i meg og mitt liv, er gira på å flytte sammen. Jeg har alltid tenkt at jeg føler det samme tilbake, men det er noe som mangler tror jeg nå.

 Jeg føler meg ikke rolig sammen med han. Heller litt stressa. Vi har god sex, men merker at jeg ikke ønsker å kysse når vi sitter i sofaen. Veldig rart og merkelig. Han er ofte på tilbudssida når han er hos meg og lager middag og rydder der det trengs. Familien min liker han godt og mener jeg bør flytte sammen med

han. Dette mener også min kjæreste, men jeg holder tilbake. Ønsker å vente… 

Vi har vært sammen 1 år. 

Anonymkode: 98501...3e7

Ja, kjenner igjen den følelsen. Trodde kanskje det var normalt. Ikke var jeg veldig klengete og kosete utenom sex heller.

Med kjæresten er jeg såååå clingy😂 Konstant klåing og klining. Ligger helt oppi han i sofaen. Og har bare totalt sjelefred rundt han.

Og jeg er 42 nå. Aldri opplevd sånne følelser før❤️

Endret 3. mars 2024 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (52 minutter siden):

Ja, kjenner igjen den følelsen. Trodde kanskje det var normalt. Ikke var jeg veldig klengete og kosete utenom sex heller.

Med kjæresten er jeg såååå clingy😂 Konstant klåing og klining. Ligger helt oppi han i sofaen. Og har bare totalt sjelefred rundt han.

Og jeg er 42 nå. Aldri opplevd sånne følelser før❤️

Så herlig det må føles. Jeg har hatt 3 lange forhold , der jeg fikk barn med den ene av de. Aldri følt det sånn med noen…. ( Så trist jeg ble nå😂🥹 )

Jeg synes det er interessant i et par-tre måneder, men så slår fornuften inn liksom. Jeg føler ikke lenger begjær, men siden mannfolka er bra etter «boka», så fortsetter jeg. Regner med det er vanlig, også blandt menn. 🤔

Det jeg føler nå med min nåværende, er følelsen av at jeg må bestemme meg for å satse på han. Jeg har til og med blitt fortalt av både moren min og min beste venninne at dersom jeg lar han gå, er jeg dum. 🤭 

 

Anonymkode: 98501...3e7

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Så herlig det må føles. Jeg har hatt 3 lange forhold , der jeg fikk barn med den ene av de. Aldri følt det sånn med noen…. ( Så trist jeg ble nå😂🥹 )

Jeg synes det er interessant i et par-tre måneder, men så slår fornuften inn liksom. Jeg føler ikke lenger begjær, men siden mannfolka er bra etter «boka», så fortsetter jeg. Regner med det er vanlig, også blandt menn. 🤔

Det jeg føler nå med min nåværende, er følelsen av at jeg må bestemme meg for å satse på han. Jeg har til og med blitt fortalt av både moren min og min beste venninne at dersom jeg lar han gå, er jeg dum. 🤭 

 

Anonymkode: 98501...3e7

Det er det som er greien. De jeg har vært sammen med har vært dedikerte og flotte menn. Jeg gikk fra dem.

 

Så møtte jeg han som ble eksmann og han forgudet meg. Men det var så mye uro i meg. Med tiden viste det seg jo at han var helt feil. Jeg burde ha lyttet til hva kroppen prøvde å fortelle meg.

Jeg har aldri vært redd for å miste noen av dem. 

Med kjæresten så var det så opplagt. Totalt ro. Og tanken på en morgendag uten han gjør vondt. 
 

 

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (5 minutter siden):

Det er det som er greien. De jeg har vært sammen med har vært dedikerte og flotte menn. Jeg gikk fra dem.

 

Så møtte jeg han som ble eksmann og han forgudet meg. Men det var så mye uro i meg. Med tiden viste det seg jo at han var helt feil. Jeg burde ha lyttet til hva kroppen prøvde å fortelle meg.

Jeg har aldri vært redd for å miste noen av dem. 

Med kjæresten så var det så opplagt. Totalt ro. Og tanken på en morgendag uten han gjør vondt. 
 

 

Men hva sier man til en mann som er en bra fyr, men man ikke vil leve med? 

Anonymkode: 98501...3e7

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men hva sier man til en mann som er en bra fyr, men man ikke vil leve med? 

Anonymkode: 98501...3e7

At du er glad i han, setter pris på han, men at du ikke har de rette følelsene selv om du skulle ønske det fordi han er perfekt på alle måter.

Men vi kan dessverre ikke styre hva vi føler.

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (1 time siden):

At du er glad i han, setter pris på han, men at du ikke har de rette følelsene selv om du skulle ønske det fordi han er perfekt på alle måter.

Men vi kan dessverre ikke styre hva vi føler.

Men hva sier man hvis man har følelsene på plass, men kjenner at man ikke har det bra i forholdet fordi kjæresten er litt emosjonelt utilgjengelig og ikke klarer å møte de viktigste behovene man har i en partner? 

Anonymkode: f9b8b...a01

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Men hva sier man hvis man har følelsene på plass, men kjenner at man ikke har det bra i forholdet fordi kjæresten er litt emosjonelt utilgjengelig og ikke klarer å møte de viktigste behovene man har i en partner? 

Anonymkode: f9b8b...a01

Akkurat det du skrev nå😊

[AnonymBruker]

Minner en del om forholdet til kjæresten min. Eneste er at han er god på det fysiske. Kysser, klemmer, stryker, holder rundt, sitter nært osv. Spiller ingen rolle om vi er hjemme eller ute blant folk  Nydelig sex har vi. 

Jeg har tenkt mye på dette med det som kan minne om emosjonell avstand, siden han ikke gir noe kompliment eller ros, eller deler tanker og følelser om meg/oss. Jeg har to ganger de siste 11 mnd tatt initiativ til å snakke om det der jeg presiserer at jeg ikke kritiserer han eller forsøker å forandre han. Men, at jeg trenger å finne ut om jeg får det jeg trenger i forholdet, og at han får det han tre ger. Vi skal spille hverandre god, og ha det godt sammen uten at det lugger for mye.

Det blir ikke de helt store endringene på det verbale. Han klarer ikke si jeg elsker deg, han gir ikke kompliment, han roser meg ikke. 

Men, det er mye annet som er helt magisk 10/10. Vi samarbeider som smurt, han deltar og bidrar og tar initiativ. Han ringer og snapper hver dag, sikkert 20 ganger for dag. Han lyser opp når han ser meg. Han ser ting som må gjøres og gjør de. Han inkluderer meg i fremtidsplanene sine. Han sier "vi/oss", det er ikke jeg lenger. Han vil flytte sammen og ser etter hus. Han planlegger alle ferier sammen. Han introduserer meg stolt for alt og alle. Han snakker om meg daglig til kolleger på jobben. Han stiller opp for barnet mitt. Han strekker seg langt for at jeg og barna skal ha det bra ❤️ Han vil være sammen livet ut.

Anonymkode: 69d4d...771