Sliter med at jeg tar alle sorger på forskudd...

[AnonymBruker]

Det har blitt et stort problem, jeg har de siste årene vært så utrolig lei meg over at mine foreldre begynner å bli gamle og at de en dag skal forsvinne.  Jeg klarer ikke tenke positivt og alt jeg ser minner meg på at man lever og dør. I dag fikk jeg en slags sorgreaksjon av å bare se et lys jeg hadde tent brenne ut, bokstavelig talt. Det er en evigvarende eksistensiell krise jeg ikke kommer meg ut av, jeg er helt utslitt, men klarer ikke å forklare dette til folk. Jeg er ikke dårlig nok til å få hjelp av DPS, men har heller ikke råd til å kjøpe timer privat fordi jeg er arbeidsledig. Sliter også med skyldfølelse fordi jeg må være en forferdelig stor skuffelse for mine foreldre. Ikke har jeg barn, ikke har jeg kjæreste, ikke har jeg jobb, ikke har jeg en dritt av det som gjør meg til en verdig borger. Sett bortifra det har jeg vært igjennom flere utdannelser med gode resultater, jeg har "gjort alt riktig", men dessverre har det ikke ført noen vei. Jeg føler at det er en forbannelse over meg. Jeg prøver å fikse livet mitt, men det fører bare ingen vei. 

Hva kan man gjøre for å komme seg ut av dritten? Jeg er så lei av å være lei meg og skuffa og bare ha disse jævlige følelsene og ikke noe annet. Jeg vil leve nå uten å tenke på all det kjipe som kommer.

Anonymkode: f1369...af7

[AnonymBruker]

Du må faktisk selv ta grep. 
Er det noe som hindrer deg i å jobbe? Hva hindrer deg i å lykkes i det du ønsker å oppnå? 

Anonymkode: b98de...0d9

[AnonymBruker]

du høres ut som en kunstnersjel. 

Flåsete svar kanskje.

Jeg skulle ønske jeg hadde deg som venn. Du er noen man kan føre litt dypere samtaler med 

Anonymkode: ec5c2...dee

[AnonymBruker]

Det høres tungt ut å ha det sånn. Men det eneste som funker, er å endre tankegang. Jeg klarte det ved å gå i terapi. Hva gjør du om dagene? Sitter du mye alene? Har du noen du ellers snakker med, venner eller annen familie? Er lett å grave seg dypere hvis man bare tenker negativt. Tror ikke det finnes en mirakelkur, det kreves hard jobbing. 

Anonymkode: a94c1...4d1

[AnonymBruker]

Når du grubler veldig mye så kan det være lurt å legge en plan for hvordan du bedre kan være her og nå, leve i øyeblikket. Spør deg selv, plager dett meg akkurat dette øyeblikk? Kanskje har du det greit akkurat nå, dersom du ikke grubler på det som var eller hva dom kommer. Det kan hjelpe å prøve guidet meditasjon, bodyscan, eller å prøve å engasjere deg i aktiviteter som involverer kroppen og hodet. Det kan være ting som å strikke eller klatre. 

Anonymkode: d3688...01b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det har blitt et stort problem, jeg har de siste årene vært så utrolig lei meg over at mine foreldre begynner å bli gamle og at de en dag skal forsvinne.  Jeg klarer ikke tenke positivt og alt jeg ser minner meg på at man lever og dør. I dag fikk jeg en slags sorgreaksjon av å bare se et lys jeg hadde tent brenne ut, bokstavelig talt. Det er en evigvarende eksistensiell krise jeg ikke kommer meg ut av, jeg er helt utslitt, men klarer ikke å forklare dette til folk. Jeg er ikke dårlig nok til å få hjelp av DPS, men har heller ikke råd til å kjøpe timer privat fordi jeg er arbeidsledig. Sliter også med skyldfølelse fordi jeg må være en forferdelig stor skuffelse for mine foreldre. Ikke har jeg barn, ikke har jeg kjæreste, ikke har jeg jobb, ikke har jeg en dritt av det som gjør meg til en verdig borger. Sett bortifra det har jeg vært igjennom flere utdannelser med gode resultater, jeg har "gjort alt riktig", men dessverre har det ikke ført noen vei. Jeg føler at det er en forbannelse over meg. Jeg prøver å fikse livet mitt, men det fører bare ingen vei. 

Hva kan man gjøre for å komme seg ut av dritten? Jeg er så lei av å være lei meg og skuffa og bare ha disse jævlige følelsene og ikke noe annet. Jeg vil leve nå uten å tenke på all det kjipe som kommer.

Anonymkode: f1369...af7

Hei

Har du snakket med legen din om dette? Det kan jo være du har en diagnose? Emosjonell ubalanse av noe slag eller kansje bipolar, eller noe slikt? Katastrofetenking og tristesse over unomalt mye, synes jeg. Og veldig rigid tenking på at du ikke er "verdig" at livet er håpløst fordi man en gang skal miste de man er glad i, at ting tar slutt. Da kan du jo ikke nyte en eneste ting, om du tenker at det er bare godt nok om det skal vare for alltid. Ingen ting er for alltid. Men vi kan være lykkelig akkurat nå alikevel. 

Anonymkode: 33a6e...dc8

[AnonymBruker]

Hvis du ikke kan få hjelp av DPS så ville jeg snakket mer med fastlegen din. Er du sjekket for depresjon? Er det vurdert om du kan ha nytte av medisiner? Det går an å få samtaleterapi i kommunen, det er gratis. Det finnes også mange selvhjelpskurs mot depresjon på nett, ta en kikk på helsenorge.no.

Anonymkode: 17d8b...0b7

[AnonymBruker]

Hei Ts. Æsj, kjipt å høre historien din.

Vet ikke hva du ønsker først og fremst, få det bedre i hverdagen eller kastet en diagnose rundt halsen. Noen har sansen for det for da får man liksom en forklarlig årsak til hvorfor dagene er som de er.

Jeg for min del var ikke opptatt av det, men fikk en forbasket diagnose likevel. Tygge piller resten av livet.(bipolar.)

Uten noen andre forslag eller tiltak utenom disse pillene var jeg overlatt til meg selv. Har heldigvis en kompis som er primus motor i alt, han skulle ønsket døgnet hadde 26 timer. Jeg skulle ønsket meg 4 timer, og fått sovet i fred resten. Eller sovnet inn.

Men noe skjedde.Kompisen min ramset stadig opp en haug av mulige interesser og engasjement. Det endte med hund og sykkel med kurv. Jeg drar rundt omkring, tegner inn mange ruter på kart hvor målet er at hele turen foregår på grusveier, natur og ingen trafikk. Treffer stadig hyggelige mennesker på turene mine. Liker å omgås igjen. Banalt, ok. Andre ting i livet begynte å generere også. Fikk meg en jobb med gode kolleger f.eks..

Det skjer ingenting positivt med deg hvis du velger å sitte rolig med tankene dine. Fælt å si. Men det var det jeg gjorde, jeg ga hele tiden næring til det stillestående og dårlige tankesettet mitt. Og det vanskelige temaet som føles dritt. Arbeidsledig. Du kjenner sterkt den. Hadde jo vært flott hvis du fikk/orket en form for jobb.

Og noe har du vel interesse av? Orker du sosialisering? Hvis ikke, så er i alle fall det en kneik jeg ville jobbet med..

Anonymkode: acf3b...01f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei

Har du snakket med legen din om dette? Det kan jo være du har en diagnose? Emosjonell ubalanse av noe slag eller kansje bipolar, eller noe slikt? Katastrofetenking og tristesse over unomalt mye, synes jeg. Og veldig rigid tenking på at du ikke er "verdig" at livet er håpløst fordi man en gang skal miste de man er glad i, at ting tar slutt. Da kan du jo ikke nyte en eneste ting, om du tenker at det er bare godt nok om det skal vare for alltid. Ingen ting er for alltid. Men vi kan være lykkelig akkurat nå alikevel. 

Anonymkode: 33a6e...dc8

Alt er faktisk ikke en diagnose.

Anonymkode: 42f51...fdf