Hvordan støtte en venninne i et dårlig forhold?

[AnonymBruker]

Jeg er midt i 30-årene og har en god venninne som er litt yngre, akkurat fylt 29. Hun er finsk, og har en kjæreste i USA. De vil gjerne flytte sammen, og han vil ut av USA, men de har vært sammen i 3 år nå, og ingenting skjer. 

Kort fortalt er problemet er at han "har bestemt seg" for at det er nesten umulig for ham å flytte til Finland, eller Europa i det hele tatt. Og ja, selvfølgelig er det utfordringer, men han er negativ til alle forslag og gjør nesten ingen innsats selv fordi "alt er så vanskelig". 

Alt faller på min venninne, og dette påvirker henne naturligvis psykisk. De er glade i hverandre og har det kjempefint sammen når de treffes, men det har de naturligvis ikke mulighet til ofte. Begge er fast bestemt på at de ikke vil slå opp.

Min frustrasjon er: Jeg aner ikke hvordan jeg kan støtte henne i dette. Tidlig i forholdet ba hun meg om hjelp (jeg har en del nyttig erfaring og jobbressurser), men det sluttet hun med. Kjæresten var negativ til alle forslag.

Grunnen til at jeg er usikker på hva jeg skal gjøre, er at jeg har sett det samme skje før. Min kusine var i et liknende forhold i mange år. Hun endte opp med å flytte til utlandet med en kjæreste som bare var negativ, og endte opp med å forsørge ham i mange år før hun til slutt fikk nok. Min kusine har i ettertid sagt at hun skulle ønske noen hadde vært mer direkte med henne.

Så, ja... Er det noe man gjøre? Hva ville dere gjort?

Anonymkode: 8bd79...93a

[svartkatt]

Hadde ikke gjort noe. Det burde holde at du er der for henne. Men om det er masete hadde jeg sagt ifra på en eller annen måte.. trukket meg vekk om det fortsatte. 

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (3 minutter siden):

Hadde ikke gjort noe. Det burde holde at du er der for henne. Men om det er masete hadde jeg sagt ifra på en eller annen måte.. trukket meg vekk om det fortsatte. 

Ja, det er litt det å finne den balansen...

Anonymkode: 8bd79...93a

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg er midt i 30-årene og har en god venninne som er litt yngre, akkurat fylt 29. Hun er finsk, og har en kjæreste i USA. De vil gjerne flytte sammen, og han vil ut av USA, men de har vært sammen i 3 år nå, og ingenting skjer. 

Kort fortalt er problemet er at han "har bestemt seg" for at det er nesten umulig for ham å flytte til Finland, eller Europa i det hele tatt. Og ja, selvfølgelig er det utfordringer, men han er negativ til alle forslag og gjør nesten ingen innsats selv fordi "alt er så vanskelig". 

Alt faller på min venninne, og dette påvirker henne naturligvis psykisk. De er glade i hverandre og har det kjempefint sammen når de treffes, men det har de naturligvis ikke mulighet til ofte. Begge er fast bestemt på at de ikke vil slå opp.

Min frustrasjon er: Jeg aner ikke hvordan jeg kan støtte henne i dette. Tidlig i forholdet ba hun meg om hjelp (jeg har en del nyttig erfaring og jobbressurser), men det sluttet hun med. Kjæresten var negativ til alle forslag.

Grunnen til at jeg er usikker på hva jeg skal gjøre, er at jeg har sett det samme skje før. Min kusine var i et liknende forhold i mange år. Hun endte opp med å flytte til utlandet med en kjæreste som bare var negativ, og endte opp med å forsørge ham i mange år før hun til slutt fikk nok. Min kusine har i ettertid sagt at hun skulle ønske noen hadde vært mer direkte med henne.

Så, ja... Er det noe man gjøre? Hva ville dere gjort?

Anonymkode: 8bd79...93a

Det hadde jeg trukket meg helt ut av , med mindre de oppsøkte meg for konkret å få råd . At noen velger å kaste bort tiden sin på mission impossible er kanskje noe de må gjennom for å lære en lekse . Å til færre som involverer seg , jo bedre er det . Mange får jo «fuel» av å være i vanskelige relasjoner . 

[AnonymBruker]

Fortell henne om din kusine, si at du håper hun tenker seg om og så kom deg videre

Anonymkode: 85c18...667

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Fortell henne om din kusine, si at du håper hun tenker seg om og så kom deg videre

Anonymkode: 85c18...667

Hun kjenner faktisk historien, og vi har flere ganger snakket om at min kusine burde ha trukket seg ut av forholdet før. Men hun ser ikke likhetene med sitt eget forhold.

Og joda. Er enig. Prøver å holde meg mest mulig unna, men det er liksom elefanten i rommet.

Anonymkode: 8bd79...93a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg er midt i 30-årene og har en god venninne som er litt yngre, akkurat fylt 29. Hun er finsk, og har en kjæreste i USA. De vil gjerne flytte sammen, og han vil ut av USA, men de har vært sammen i 3 år nå, og ingenting skjer. 

Kort fortalt er problemet er at han "har bestemt seg" for at det er nesten umulig for ham å flytte til Finland, eller Europa i det hele tatt. Og ja, selvfølgelig er det utfordringer, men han er negativ til alle forslag og gjør nesten ingen innsats selv fordi "alt er så vanskelig". 

Alt faller på min venninne, og dette påvirker henne naturligvis psykisk. De er glade i hverandre og har det kjempefint sammen når de treffes, men det har de naturligvis ikke mulighet til ofte. Begge er fast bestemt på at de ikke vil slå opp.

Min frustrasjon er: Jeg aner ikke hvordan jeg kan støtte henne i dette. Tidlig i forholdet ba hun meg om hjelp (jeg har en del nyttig erfaring og jobbressurser), men det sluttet hun med. Kjæresten var negativ til alle forslag.

Grunnen til at jeg er usikker på hva jeg skal gjøre, er at jeg har sett det samme skje før. Min kusine var i et liknende forhold i mange år. Hun endte opp med å flytte til utlandet med en kjæreste som bare var negativ, og endte opp med å forsørge ham i mange år før hun til slutt fikk nok. Min kusine har i ettertid sagt at hun skulle ønske noen hadde vært mer direkte med henne.

Så, ja... Er det noe man gjøre? Hva ville dere gjort?

Anonymkode: 8bd79...93a

Meld henne på til 90 days fiance

 

Anonymkode: 91d84...4e6

[Gjest WhisperingWind]

Har en venninne som stadig finne «fine menn» på Tinder og på byen. De er SÅ snille og omtenksomme og ser ser for seg en fremtid sammen etter noen dager, gjerne før de engang har møtt hverandre.

Hver gang sitter hun igjen etter noen uker med en fyr som ghoster.

I starten prøvde jeg å gi råd og hjelpe henne ut av det mønsteret. Hver gang var hun så enig. Og en mnd senere var det på an igjen🤷🏻‍♀️

Nå lytter jeg bare og gidder ikke å involvere meg. Bare sier «koselig» og «ha det gøy på date».

Nå er hun i gang med en ny fyr hun enda ikke har møtt der han kan se for seg henne som en fremtidig kone😑

[AnonymBruker]

Ville snakket om andre ting enn kjæresten hennes. Hva som helst egentlig. 

Hun har en avstandskjæreste. Det behøver ikke å ta stor plass i deres vennskap. 

Tar hun det opp så kom med korte sympatiske svar. "Det høres vanskelig ut, håper dere finner ut av det. " du trenger ikke å brainstorme løsninger 

Anonymkode: 01435...717

[AnonymBruker]

Jeg ville vært mer direkte. Spør henne om hun er villig til å ikke ha familie og barn når hin blir 40. For det blir realiteten. Synes hun det er greit, så får hun bare holde på. Synes hun det er viktig med barn og familie, så må hun velge en annen mann. 

Anonymkode: 31c88...86e

[KCM]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg ville vært mer direkte. Spør henne om hun er villig til å ikke ha familie og barn når hin blir 40. For det blir realiteten. Synes hun det er greit, så får hun bare holde på. Synes hun det er viktig med barn og familie, så må hun velge en annen mann. 

Anonymkode: 31c88...86e

I en sånn situasjon ville jeg være mer redd for at de ender opp gift og med barn, men at alt fortsatt faller på henne. En type som ikke takler vanskelige situasjoner, motstand eller gjør en innsats er jo ikke akkurat topp kandidat som familiefar (eller ektefelle).