Er vi grunnleggende sett alene i livet, og hva føler du om det?

[AnonymBruker]

Jeg har en del eksistensiell angst. Dette har jeg hatt i alle de år. Vet ikke om det bunner i at jeg var mye alene som lite barn, og følte meg forlatt av de rundt meg. Jeg greier på en måte å slå fast at vi er alle alene, vi har vår egen bevissthet og uansett om vi deler med menneskene rundt oss, til og med om man får seg et livsvitne (partner) så lever man alene inni seg selv. Men jeg grubler og grubler på dette med alenehet. Det handler ikke om å være ensom, om å ikke bli sett, uavhengig av om jeg blir det eller ikke, føler jeg på et sterkt ubehag og en angst ved tanken på at jeg er alene. 

En periode tenkte jeg på alternativet, at andre visste mitt indre, og det var jo grusomt. Jeg vil absolutt ikke at det skal være sånn. Samtidig forstyrrer denne tanken om at jeg er alene meg. Men det er vel sånn for alle? En stor ting jeg grubler på er om jeg spesifikt er mer alene enn noen andre. Om andre er en del av en slags fellesskap som jeg på et vis er unnlatt fra. Og det gir jo null mening. Men jeg grubler på det likevel. Litt som en tvangstanke muligens. 

Tanker? 

Anonymkode: 466b3...c7f

[AnonymBruker]

Vi blir født alene (de fleste av oss iallfall) og vi dør alene, sånn er det bare. 

Var og mye forlatt for meg selv som barn og det er nok derfor jeg setter så stor pris på å være alene i dag, eller det vet jeg jo ikke men jeg har tenkt etter at jeg fikk barn at han er som jeg skulle ha vært om jeg hadde hatt en normal oppvekst. Så hva kommer først høna eller egget, jeg tror jeg hadde likt meg godt alene om jeg hadde hatt en A4 oppvekst men sikkert ikke like mye som jeg gjør i dag. 

Det du prater om når du prater om et fellesskap kan jeg kjenne litt igjen, bortsett fra at jeg har aldri ønsket å tilhøre et større fellesskap, jeg trives med få gode bekjentskaper i stedet for å tilhøre overalt. Jeg tror at vi alle er like mye alene for å være helt ærlig men for oss som er som vi er så er vi kanskje mer obs på det. Kjenner flere som har trodd de har tilhørt dette "fellesskapet" og når ting har gått til helvete så har de blitt stående alene og det fellesskapet de trodde de tilhørte, den tryggheten forsvant foran øynene på de.

Vet ikke, ble litt flytende dette her. 😅

 

Anonymkode: 2f516...3d3

[AnonymBruker]

Fant igjen tråden min, da jeg søkte på det samme. Kjenner på det samme på ny. Og har stadig ikke et svar. Var godt å lese svaret til AB over her. 

Det var rart fordi, det jeg har beskrevet i HI er AKKURAT det som jeg tenker igjen nå, før jeg leste det igjen. Og var sånn "dette er så spot on, så det MÅ være meg". Og det er som jeg sier, kanskje en tvangstanke, men jeg forstår ikke hvorfor den kommer igjen og igjen og igjen, for alltid. Nå for tiden har jeg nettopp byttet jobb, og selv om jeg har fortalt det til mennesker rundt meg, så trigges jeg på en måte fordi jeg er den eneste som står i dette inni meg selv (naturligvis). Og jeg har brukt en del tid alene i det siste, som jeg har hatt behov for, men når jeg er en del alene så får jeg tanken om ikke mitt liv er bortkastet og verdiløst om jeg ikke ses av en annen. Ikke fordi jeg EGENTLIG trenger omsorg eller fellesskap akkurat nå, men fordi det å "være alene" på eksistensielt plan gjør meg så urolig. Så selv om jeg trives alene og trenger mye alenetid, har det alltid den komponenten av at "er jeg mer alene enn andre". 

TS (tror jeg det vil ab-koden vise)

Anonymkode: 466b3...c7f

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Har du sett filmen «Den engelske pasienten»? Der sier hovedrolleinnehaveren til en annen: «There is no God, but I hope someone looks after you». Dette sitatet tenker jeg ofte på.

Anonymkode: 3e998...6b2

[AnonymBruker]

Alle er alene i seg selv. Ingen kan på alle måter være der for deg, eller forstå deg fullstendig. 

Det er normalt. Man kan likevel ha et godt liv, om man aksepterer dette, og tar den forståelse og de nære relasjoner man får. 

Det finnes ikke noe hemmelig fellesskap du ikke får ta del i. 

Anonymkode: 6b7ae...e85