Dumpet venninner pga. mye sykdomssnakk og negativitet

[AnonymBruker]

Må rett og slett lufte tankene litt, da jeg er lettere sjokkert over to (nå eks-) venninners reaksjon forleden.

To av mine venninner har ulike plager og diagnoser (en rekke), noe jeg selvfølgelig ikke har noe imot, men det jeg derimot har hatt noe imot er at de hele veien hatt en sterk tendens til å fokusere ekstremt mye på dette. Ingen av dem er i jobb (i alle fall ikke for tiden), og så og si hver eneste dag sender de snapper/videoer med informasjon om drama i forholdene sine/familien, med helsen, o.l. Utrolig slitsomt!

Det verste var at spesielt hun ene kunne man ikke si noe riktig til. Dersom hun langet ut om et problem om jeg forsøkte å lytte og svare så godt jeg kunne, var ørene stengt og reaksjonen stort sett negativ. Det samme som gikk igjen var at "ingen forstår noe" eller "alle sier du må bare, du kan bare". Nå har jeg aldri sagt at hun "bare" kan noe som helst, men mange av ideene og informasjonen hun kom med var FOR forvrengt for meg, til at jeg bare kan sitte der og lytte. Til gjengjeld svarte hun bare kort og lite interessert dersom jeg selv forsøkte å dele noe fra eget liv. Bare meg, meg, meg. Hun andre utsetter kjæresten for psykisk terror og skulle flytte ut annenhver dag. Fikk lange skriv om dette nærmest ukentlig, og visste rett og slett ikke hva jeg skulle svare på det her, da jeg gikk lei og fikk ganske så avsmak.

Til poenget; jeg sa ifra til dem nylig at det her er bare helt bak mål, og at jeg ikke gidder oppførselen. Jeg ble raskt den dårlige personen som "ikke bryr meg om dem", ikke respekterer deres sykdom, og i tillegg påstå hun ene at "diagnosene smitter ikke gjennom mobilen". Nei, men det er ikke langt ifra, man blir jo syk av å høre om det her! De reagerte mao. veldig negativt og ble aggressive.

Kjenner jeg er sjeleglad for å ha blitt kvitt dem, da jeg sa ifra om at I'M OUT. Visste ikke at folk kunne være slik, og hadde jeg visst det tidligere hadde det vært takk og farvel! Burde kanskje skjønt det, når begge disse damene knapt har venninner. Tydelig at enkelte bare forsøker å dra energi ut av en, og det er skikkelig kjipt å oppleve at alt man sier og gjør vedr. sykdom bare blir avvfeiet, uansett hvor saklig, positivt og støttende det er. Hvorfor snakker de til "utenforstående" hvis de påstår at ingen kan forstå, uansett? Er dette en del av diagnosen? F.eks. ME? Må bare spørre! 

Anonymkode: b898a...ce2

[AnonymBruker]

Så bra du har klart å kutte ut giftige personer som suger ut energien av deg.

Nei, alle syke mennesker er selvsagt ikke slik. Det er heller ikke en symptom på en spesifikk diagnose. Noen folk er selvopptatte og har en voldsom offer-mentalitet, men det er jo helt uavhengig av diagnoser ellers. Noen syke personer blir veldig selvopptatte, andre ikke. Det finnes jo mange selvopptatte friske mennesker også. 

Folk som oppføre seg slik personene har ikke selvinnsikt nok til å forstå hvordan de oppfattes. Det er alltid noen andre det er noe galt med. Utrolig dårlige venner som har behandlet deg slik. Good riddance. 

Anonymkode: ff465...683

[AnonymBruker]

Her er det mye psykisk sykhet på gang. Virker veldig selvopptatte disse to ja, bra du kvittet deg med de. Ikke tro at det er slik folk som sliter mye med sykdom oppfører seg. 

De jeg kjenner er helt motsatte, holder ganske kjeft om det og kvier seg for og snakke om hvordan de har det. Noen ganger må jeg dra det ut av de om hvordan de har det da jeg bryr meg om de. De er veldige flotte venner.

Anonymkode: 86e5d...2cc

[AnonymBruker]

Jeg ville gjort det samme.

Jeg har selv en kronisk sykdom og en del plager, og snakker gjerne om dette om noen spør og er genuint interesserte. Men sammen med venner vil jeg i hovedsak fokusere på andre hverdagslige ting, være positiv og ha det fint! Det er jo mye bedre for alle rundt meg og meg selv, å grave seg ned i sin egen ulykke gjør alt bare verre.

La de styre på og finn deg bedre venner ❤

Anonymkode: 633a9...ee5

[AnonymBruker]

Jeg har vært i begge ender, og det er ekstremt slitsomt. Hadde en venn som var deprimert, nettopp slått opp med kjæresten som hun så på som den eneste for henne, i tillegg til andre hendelser. Jeg fikk høre om det med både bilder, videoer og tekst daglig. Nesten hver eneste samtale, nesten aldri noe positivt. Det dro meg ned - jeg var deprimert selv på den tiden, og bildene og videoene hun sendte (selvskading, misbruk av medikamenter, gråting og generelt deprimerende saker) trigget meg så jeg ble verre. Jeg ble lett irritert på henne etterhvert pga min psykiske helse, og merket at jeg følte at "alt" hun sa var feil/uønsket. Jeg oppførte meg ikke lenger som meg selv, hadde lyst til å gråte og gi opp hver morgen alarmen gikk, og hadde alkohol i meg stort sett hele dagen for å stoppe tankene. De triste "jeg hater livet"-samtalene ble til krangling og irritasjon rettet mot hverandre, og til slutt sa jeg rett og slett at jeg trengte en pause fra henne. Hun ble sur og reagerte egentlig ganske likt som dine venner. Vi har ikke snakket siden (7 år eller noe slikt).

Jeg stoppet med drikkingen like etter, og føler meg så mye bedre nå (ble kvitt flere lignende folk i samme slengen) og er veldig obs på den type oppførsel når jeg møter nye folk. Jeg vil ikke være en sånn deprimert surpomp som ødelegger humøret til andre, og ikke vil jeg være en som må høre på slikt dag inn og dag ut.

Om det er en tøff periode så er det greit å redusere mengden med kontakt til personen blir sitt normale seg igjen, Om oppførselen blir til personligheten og hele livet dems, så er det bare å si takk og farvel. Ikke ødelegg deg selv og ditt liv på grunn av andre ❤️ 

Anonymkode: 15e75...966

[AnonymBruker]

Har gjort det samme. Vet ikke om hun har merket noe til mitt fravær da hun har funnet noen andre som kan høre på "monologen" hennes.

Anonymkode: 68ac4...e67