Flyttet fra "Jeg fikk barn med en gift mann"

[Gjest Gjest]

Nabodama mener at forhold mellom en gift og en ugift partner alltid er "midlertidig" og "en lek for begge".

Jeg skjønner hva du mener, det er nok ofte sånn (oftere fra den gifte partens side, antageligvis ). Men ikke alltid. Tusenvis av menn er gift med tusenvis av damer, det sier seg selv at det er en god del variasjon i mennesketyper og forhold her...

Selv har jeg vært sammen med en gift mann i over ti år. Vi har to barn, som han har god kontakt med. Og vi har aldri tvilt på at vår kjærlighet er like mye verdt som andres. Men jeg tror nok ikke at dette er et gjennomsnitts-utroskapsforhold.

Tilbake til tråden- trådstarter har jo fått voldsom respons her (positivt og negativt) , så jeg lurer veldig på hvilken konklusjon hun drar!!

[Gjest Gjest]

Selv har jeg vært sammen med en gift mann i over ti år. Vi har to barn, som han har god kontakt med. Og vi har aldri tvilt på at vår kjærlighet er like mye verdt som andres. Men jeg tror nok ikke at dette er et gjennomsnitts-utroskapsforhold.

←

Hva sier du til dine barn da, når det gjelder forhold?

"Lær fra det jeg sier og ikke det jeg gjør"?

Hvilket forbilde kan du være for dine barn når det gjelder parforhold?

Er det greit å nøye seg med en annen kvinnes mann, om han så bare er bundet "på papiret"?

Er det grei at din sønn, med kone og barn, får seg en elskerinne og barn med henne?

Jeg synser litt nå, men blir litt nyskjerrig på hvordan du forklarer slikt til dine barn.

[Gjest Gjest]

Phheeew... Dette var mange spørsmål. Og jeg har diskutert dem, mange ganger, med min kjæreste. Det er også en veldig lang, og spesiell, historie som ligger bak.

Men for å svare kort:

Hva jeg sier om parforhold, og hvordan jeg kan være et forbilde:

Jeg sier at det er vanlig å ha en kone, ikke to. Og jeg sier at vi er i en uvanlig situasjon. Jeg er trofast mot min "mann", jeg har respekt for ham, og når vi er sammen har vi alltid en veldig god tone. Vi har det hyggelig, med barna og med hverandre. Vi krangler ikke, har ingen sur stemning, og vi har som sagt vært sammen veldig lenge (= kontinuitet for barna). Jeg synes vi har mange kvaliteter å forsvare, men jeg innbiller meg ikke at vi er et glansbilde for barna. De hadde sikkert hatt godt av en ekte kjernefamilie, men i forhold til hva vi hadde som utgangspunkt, synes jeg vi formidler kjerneverdiene ganske bra.

Ifht "en annen kvinnes mann"- igjen en lang historie. Men kort sagt, jeg har hatt dårlig samvittighet nok for et helt liv. Når hun i tillegg er totalt uinteressert i mannen sin, synes jeg ikke det er så veldig leit. Synes ikke at jeg "nøyer meg" med noe, tenker heller at jeg får de beste delene Hun kan gjerne få inntekten hans, bilen og huslånet, så lenge jeg får følelsene, godheten og seksualiteten!

Ifht. min sønn: Han kan, når han blir voksen, gjøre hva han vil for meg. Med ett viktig unntak: Han skal alltid stille opp for barna sine, om de er født i eller utenfor ekteskap, av en langvarig kjæreste eller one night stand. Voksne har alltid ansvar for sine barn.

Håper dette svarte på dine spørsmål sånn noenlunde. Men nå er vi vel ganske langt utenfor tråden, hva

[Gjest Gjesta]

Selv har jeg vært sammen med en gift mann i over ti år. Vi har to barn, som han har god kontakt med. Og vi har aldri tvilt på at vår kjærlighet er like mye verdt som andres.

[Gjest Gjest]

       

←

joda, slikt kan faktisk skje

Men vil ikke ubetinget anbefale det til andre. Selv om vi er fornøyde med vårt forhold, så vil det nok ikke passe alle- for å si det mildt

ha en fortsatt god helg alle!!!

[Gjest Gjesta]

joda, slikt kan faktisk skje

Men vil ikke ubetinget anbefale det til andre. Selv om vi er fornøyde med vårt forhold, så vil det nok ikke passe alle- for å si det mildt

ha en fortsatt god helg alle!!!

←

Med VI regner jeg med at du ikke inkluderer hans kone....?? *like sjokkert ennå*

[Gjest Gjest]

Phheeew... Dette var mange spørsmål. Og jeg har diskutert dem, mange ganger, med min kjæreste. Det er også en veldig lang, og spesiell, historie som ligger bak.

Men for å svare kort:

Hva jeg sier om parforhold, og hvordan jeg kan være et forbilde:

Jeg sier at det er vanlig å ha en kone, ikke to. Og jeg sier at vi er i en uvanlig situasjon. Jeg er trofast mot min "mann", jeg har respekt for ham, og når vi er sammen har vi alltid en veldig god tone. Vi har det hyggelig, med barna og med hverandre. Vi krangler ikke, har ingen sur stemning, og vi har som sagt vært sammen veldig lenge (= kontinuitet for barna). Jeg synes vi har mange kvaliteter å forsvare, men jeg innbiller meg ikke at vi er et glansbilde for barna. De hadde sikkert hatt godt av en ekte kjernefamilie, men i forhold til hva vi hadde som utgangspunkt, synes jeg vi formidler kjerneverdiene ganske bra.

Ifht "en annen kvinnes mann"- igjen en lang historie. Men kort sagt, jeg har hatt dårlig samvittighet nok for et helt liv. Når hun i tillegg er totalt uinteressert i mannen sin, synes jeg ikke det er så veldig leit. Synes ikke at jeg "nøyer meg" med noe, tenker heller at jeg får de beste delene Hun kan gjerne få inntekten hans, bilen og huslånet, så lenge jeg får følelsene, godheten og seksualiteten!

Ifht. min sønn: Han kan, når han blir voksen, gjøre hva han vil for meg. Med ett viktig unntak: Han skal alltid stille opp for barna sine, om de er født i eller utenfor ekteskap, av en langvarig kjæreste eller one night stand. Voksne har alltid ansvar for sine barn.

Håper dette svarte på dine spørsmål sånn noenlunde. Men nå er vi vel ganske langt utenfor tråden, hva

←

Vet konen om barna han har med deg? Kjenner dine barn sine søsken? Hvorfor skiller han seg ikke fra henne og gifter seg med deg? Bigami er ikke lov i Norge, synes du det burde vært det? Forøvrig enig med deg i at når man setter barn til verden så har man ansvar for dem uansett hvilken måte de blir til på.

[Gjest Gjest]

Vet konen om barna han har med deg? Kjenner dine barn sine søsken? Hvorfor skiller han seg ikke fra henne og gifter seg med deg? Bigami er ikke lov i Norge, synes du det burde vært det? Forøvrig enig med deg i at når man setter barn til verden så har man ansvar for dem uansett hvilken måte de blir til på.

←

Nei, kona vet ikke (vil ikke vite...?) om mine barn, og barna mine kjenner ikke sine søsken, annet enn av omtale. De er klar over at faren deres har en annen familie, og er forsåvidt vant til det.

Han skiller seg ikke fordi han ønsker å vente til de barna han har med sin kone blir større. Det er åpenbart at dette ikke blir noen vennskapelig skilsmisse, og han har gode grunner til å tro at det blir mye dramatikk. Derfor vil han vente lengst mulig, så barna blir mindre sårbare (ja, sjokk blir det uansett. Men lettere for store barn likevel, som ikke er totalt avhengig av foreldre). Og jeg klarer å leve med det forholdet vi har i dag, selv om det ikke er optimalt.

Om bigami burde vært lov i Norge har jeg ikke tenkt så mye på Spørs vel om det hadde kommet et skred av "kone nummer to"-søknader selv om det ble lov, tror du ikke? Men for min egen del er det jo en søt tanke. hehe.

Apropos barn og ansvar, tror jeg at min kjære daglig sparker seg bak for de valgene han har tatt, og nå forsøker han å begrense skadene og ta seg best mulig av alle sammen. Og det skulle jo bare mangle

[Gjest Gjesta]

Du omtaler han hele tiden som "din mann" og "din kjære"

Men det er han jo langt ifra.

Han har jo faktisk en kone et annet sted. Som han bor sammen med. Og som han ikke vil skille seg fra.

Å bruke argumenter som "jeg vil vente til barna er større" er så utrolig på trynet. Alvorlig talt, jente, du er en skam for den oppegående kvinnegenerasjon.

[Gjest Gjest]

Du omtaler han hele tiden som "din mann" og "din kjære"

Men det er han jo langt ifra.

Han har jo faktisk en kone et annet sted. Som han bor sammen med. Og som han ikke vil skille seg fra.

Å bruke argumenter som "jeg vil vente til barna er større" er så utrolig på trynet. Alvorlig talt, jente, du er en skam for den oppegående kvinnegenerasjon.

←

Skjønner godt at dette sjokkerer, hadde ikke forventet mye aksept, for å si det sånn

Men hva er det du mener? At min kjæreste gjennom over ti år ikke er "min kjære"? Hva er han da? Og "min mann" er ikke nødvendigvis det samme som "min ektemann"- for det er han ikke, der har du rett!

Ja, han har en kone. Og henne har jeg hatt uendelig mye dårlig samvittighet overfor, og har det forsåvidt fremdeles. Men ellers synes jeg forholdet fungerer bra. har ikke noe stort behov for å flytte sammen, det er vel derfor det fungerer såpass godt. Så det er ingenting jeg går og venter på, og han "lurer" meg ikke ved å ville vente til barna er større. Jeg synes det er helt greit! Og jeg skjønner ikke hvorfor du synes at det er "helt på trynet" å ville vente til de kan takle en slik påkjenning bedre???

"Skam for den oppegående kvinnegenerasjon"? Det var da voldsomt Jeg pleier sjelden å tenke på mine handlinger i det perspektivet... det gjør vel ikke du heller?

[Gjest Gjesta]

Jeg mener at du ikke bør omtale han som "din" noe som helst, for det er han da vitterlig ikke. Og ja, jeg syns ærlig talt at du burde ha satt en stopper for dette forholdet for lenge siden. Hvem er det egentlig du tenker på her? Bare deg sjøl........

[Gjest Gjest]

Helt greit at du er indignert.

Jeg skal ikke argumentere med deg, du vet tydeligvis nok om hva jeg tenker til at jeg trenger å skrive det

Men husk at du faktisk ikke har alle opplysninger i saken. Livet er, etter det jeg har erfart, sjelden svart-hvitt. Det gjelder dette forholdet også...

Jeg står dog fast på at en person jeg har vært sammen med i over ti år, og har to barn med, kan omtales som "min kjæreste". Har visst blitt en prinsippsak det der

[Gjest Gjest]

Skjønner godt at dette sjokkerer, hadde ikke forventet mye aksept, for å si det sånn

Men hva er det du mener? At min kjæreste gjennom over ti år ikke er "min kjære"? Hva er han da? Og "min mann" er ikke nødvendigvis det samme som "min ektemann"- for det er han ikke, der har du rett!

Ja, han har en kone. Og henne har jeg hatt uendelig mye dårlig samvittighet overfor, og har det forsåvidt fremdeles. Men ellers synes jeg forholdet fungerer bra. har ikke noe stort behov for å flytte sammen, det er vel derfor det fungerer såpass godt. Så det er ingenting jeg går og venter på, og han "lurer" meg ikke ved å ville vente til barna er større. Jeg synes det er helt greit! Og jeg skjønner ikke hvorfor du synes at det er "helt på trynet" å ville vente til de kan takle en slik påkjenning bedre???

"Skam for den oppegående kvinnegenerasjon"? Det var da voldsomt   Jeg pleier sjelden å tenke på mine handlinger i det perspektivet... det gjør vel ikke du heller?

←

Det er vel egentlig mannen som er gift og har ansvaret for sin kone i dette forholdet, men du har ansvar for dine barn. Du lærer dine barn at det er greit å gå bak ryggen på mennesker og ikke holde løfter som et ekteskapsløfte er. Jeg tror ikke hans barn vil takle et brudd bedre senere i livet når de samtidig får vite at han har ført dem og deres mor bak lyset i mer enn 10år. En skillsmisse er vondt og vanskelig for alle parter, men dette tror jeg er verre. Hadde jeg fått vite i voksen alder at jeg hadde to ukjente søsken og at min far hadde løyet for min mor i så mange år så vet jeg ikke om jeg hadde klart å ha kontakt med ham mer. Hvordan skal de kunne stole på sin far noengang igjen?! Hva vil det gjøre med hans kone sin mulighet for å stole på andre mennesker siden? Kansje det vil bli drama ved en skillsmisse, men dersom mor til barna er så ustabil at det vil bli et alvorlig problem så er det vel heller ikke så bra for dem å bo sammen med henne nå? Jeg synes det virker som om mannen er den mest ustabile av de to når han kan holde på slik. Hvilke forhold man har er opp til hver enkelt synes jeg, men å føre mennesker bak lyset på denne måten er uakseptabelt. Han må på et tidspunkt ha vært så glad i henne at han valgte å gifte seg med henne. Jeg tror det er mulig å være glad i mer enn en person om gangen, men jeg tror du lurer deg selv hvis du tror han ikke har følelser for henne også. At det er kun for barnas skyld han ikke skiller seg har jeg liten tro på og jeg tror at det vil være mer ødeleggenede for hans forhold til barna å ikke skille seg.

[Gjest Gjest]

Du lærer dine barn at det er greit å gå bak ryggen på mennesker og ikke holde løfter som et ekteskapsløfte er. Jeg tror ikke hans barn vil takle et brudd bedre senere i livet når de samtidig får vite at han har ført dem og deres mor bak lyset i mer enn 10år. En skillsmisse er vondt og vanskelig for alle parter, men dette tror jeg er verre. Hadde jeg fått vite i voksen alder at jeg hadde to ukjente søsken og at min far hadde løyet for min mor i så mange år så vet jeg ikke om jeg hadde klart å ha kontakt med ham mer. Hvordan skal de kunne stole på sin far noengang igjen?!

←

Veldig enig i det du skriver.

Synd å si det, men jeg tror at den andre kvinnen driter loddrett i hvordan hans barn kommer til å takle vissheten om farens svik.

[Gjest Gjest]

  Veldig enig i det du skriver.

Synd å si det, men jeg tror at den andre kvinnen driter loddrett i hvordan hans barn kommer til å takle vissheten om farens svik.

←

Du tror feil.

Og før du sier at du tror faren deres (min kjæreste) også driter i det- det er også feil.

Til gjesten før der igjen- mulig du har rett i en del av det du skriver. Og jeg skal love at jeg har tenkt på dette en million ganger, pluss minus. Men det er faktisk kjærestens kone og barn dette, så selv om jeg ikke er sikker på at vi takler dette på beste måte, er det fint lite jeg kan gjøre. Selv ikke å avslutte forholdet løser egentlig noen problemer- de 10 årene og to barna forsvinner ikke av den grunn. Dessuten er det ikke aktuelt å avslutte, verken for meg eller ham (come on, pepper me!). Glad i kona? Ja, bevares, han er jo det! Men noe nært forhold er det lenge siden de har hatt.

Til trådstarter: Jeg beklager, jeg kom nærmest til å stjele tråden din. Det var IKKE meningen . På den annen side fikk du vel kanskje mer kritikk enn gode råd her, så det er kanskje greit å la noen andre ta støyten en stund... Unnskyld uansett!

Og god natt!

[Gjest Gjesta]

Glad i kona? Ja, bevares, han er jo det! Men noe nært forhold er det lenge siden de har hatt.

Hvordan kan du vite det helt sikkert?

[Gjest Gjest]

Lurer jeg også på....

[Gjest Gjest]

Hvordan kan du vite det helt sikkert?

←

Jo, jeg har selvsagt montert et lite kamera på stueveggen deres

Hvis du mener fellende bevis, nei, det kan jeg ikke skaffe. Bortsett fra et par øyevitneskildringer som var rimelig triste. Men utrolig nok så velger jeg å stole på min kjæreste (jøss! Ingen andre her som gjør det, vel??), samt å følge den commonsensiske metode:

Med fare for å påpeke det opplagte- hadde de hatt et nært forhold, ville han ikke følt seg komfortabel med å ha et forhold på si' i så lang tid.

Heller ikke ville han ha vært huløyd av søvnmangel etter krangel på krangel, grudd seg til ferier, ordnet det slik at en av dem er ute og en hjemme hver kveld, og sugd til seg hver minste lille positive kommentar han får.

Og selv om vi har det veldig fint sammen- hvilken mann ville giddet å ha et så forpliktende ekstraforhold over så lang tid (ikke noe "spennings-sidesprang" akkurat), hvis alt var så bra?

Det er nok ganske vanlig med løgn i slike forhold (menn som jamrer: "Ååå stakkars meg, kona er så fæl, jeg får ikke noe sex blablabla", men jeg tror jeg kjenner fyren ganske godt nå. Om du ikke er enig i noe som helst annet jeg skriver, så må du da vel være enig i det??

Men NÅ er det nattinatt. Jobb i morgen. Blir alltid sittende lenger enn jeg burde...

[Gjest Gjesta]

Med fare for å påpeke det opplagte- hadde de hatt et nært forhold, ville han ikke følt seg komfortabel med å ha et forhold på si' i så lang tid.

Med fare for å påpeke det opplagte, det finnes jævlig mange gode skuespillere der ute.

Jeg var sammen med en mann i årevis som drev dobbeltspill.

Believe me, mannfolk kan være råtne hvis de vil.

[Gjest Gjest]

Jo, jeg har selvsagt montert et lite kamera på stueveggen deres

Hvis du mener fellende bevis, nei, det kan jeg ikke skaffe. Bortsett fra et par øyevitneskildringer som var rimelig triste. Men utrolig nok så velger jeg å stole på min kjæreste (jøss! Ingen andre her som gjør det, vel??), samt å følge den commonsensiske metode:

Med fare for å påpeke det opplagte- hadde de hatt et nært forhold, ville han ikke følt seg komfortabel med å ha et forhold på si' i så lang tid.

Heller ikke ville han ha vært huløyd av søvnmangel etter krangel på krangel, grudd seg til ferier, ordnet det slik at en av dem er ute og en hjemme hver kveld, og sugd til seg hver minste lille positive kommentar han får.

Og selv om vi har det veldig fint sammen- hvilken mann ville giddet å ha et så forpliktende ekstraforhold over så lang tid (ikke noe "spennings-sidesprang" akkurat), hvis alt var så bra?

Det er nok ganske vanlig med løgn i slike forhold (menn som jamrer: "Ååå stakkars meg, kona er så fæl, jeg får ikke noe sex blablabla", men jeg tror jeg kjenner fyren ganske godt nå. Om du ikke er enig i noe som helst annet jeg skriver, så må du da vel være enig i det??

Men NÅ er det nattinatt. Jobb i morgen. Blir alltid sittende lenger enn jeg burde...

←

Hvis alt er så fryktelig i ekteskapet hvorfor gidder han å fortsette å være gift? Det skal to til for å krangle. Tror nok at han er glad i dere begge men han gjør mange vondt ved å ikke enten være ærlig med alle involverte eller skille seg. Lurer ikke dine barn på hvorfor de ikke får feire jul, reise på ferie.... med sin far? Mulig de er små enda men jeg tror du også må regne med en viss bitterhet fra deres side når de blir eldre. Du er voksen og har mulighet til å velge å være nummer to, dine barn har ikke et valg. Det virker ikke som om kjæresten din har noe særlig ryggrad. Hvordan kan du stole på en som bedrar sin kone på det groveste? Det er ingen grunn til å tro at han ikke vil gjøre det samme mot deg!