Skuffet over reaksjonen til min mor når jeg prøvde å fortelle hun noe alvorlig

[AnonymBruker]

Jeg ble gjengvoldtatt når jeg bar 14 år  noe som har preget livet mitt mange år. Jeg turte ikke si noe til noen som helst fordi jeg skammet meg så veldig. Jeg lukket det inni meg. Jeg har ikke den dag i dag fortalt det til noen, ikke min samboer, ingen venner og ingen familie. Jeg har ikke klart det, skammen sitter enda etter 19 år. Men jeg prøvde faktisk for noen få år siden og fortelle det til min mor som dessverre aldri har vært noen god støtte i livet, jeg sa jeg måtte fortelle hun noe alvorlig jeg hadde opplevd som ung som preget meg i alle år. Da avbrøt hun og svarte bare "det er ikke alt jeg tenger å vite". Det var vel for å skåne seg selv, hun har alltid satt seg selv først. Så etter det har jeg ikke prøvd å få ordene ut mer. Jeg later som inni meg at det ikke har skjedd, men noen ganger kommer bildene opp i hodet mitt og jeg vet ikke hvordan jeg skal bli kvitt det. 

Jeg er redd jeg ikke klarer å gå til en psykolog heller, jeg er redd for å bli dømt, redd for at psykologen skal tenke at jeg ikke er egnet som mor når jeg har disse traumene, redd for at jeg ikke skal takle følelsene hvis jeg lar ordene komme ut og ihvertfall til en fremmed. 

Denne opplevelsen i livet har gjort meg ekstremt konfliksky, gitt meg et veldig dårlig selvbilde, påført meg skam, gjort at jeg har gjort dårlige valg da jeg ikke har trodd jeg har fortjent bedre og jeg klarer ikke bryte noe mønster i dette. 

Hva gjør jeg, hvordan kommer videre? Og hva tenker dere om det med min mor, skal jeg bare tenke at det er en naturlig reaksjon fra hun at hun skånet seg selv? 

Anonymkode: d1fe1...52a

[AnonymBruker]

Beklager noen skrivefeil i innlegget, skrevet uten å se godt nok over. 

Anonymkode: d1fe1...52a

[Tone83]

En psykolog vil ikke tenkte de tingene om deg, men vil hjelpe deg å plassere skylden og skammen der den hører hjemme- hos overgriperne. 
 

Moren din er nok ikke rette støtteperson for deg, synes du skal begynne hos legen og ta det derfra (henvisning psykolog). ❤️

[AnonymBruker]

Enig, det vil være klokt å nøste opp i dette hos en psykolog. Det ligger å gnager i underbevisstheten din som gift.

Du var 14 år, du var et barn. Det var ikke din skyld, uansett omstendighetene! Du ble utsatt for et overgrep og har fått et traume som trenger behandling. Likedan som dype fysiske sår behøver behandling.

Din mor høres ikke ut som rette person til dette. Om du informerer etter du har kommet igang med bearbeiding, kan du ta opp med psykologen. Din mor er kanskje litt følelsesmessig "enkel". Ikke alltid man får gjort noe med det, dessverre.

Anonymkode: a3924...d32

[AnonymBruker]

Dette påvirker ikke din kapasitet som mor. Klart det påvirker deg, men det er så mange av oss som har traumer, også som kan ligne dine. Det er bare dårlige psykologer som vil gi deg skam for dette. ❤️ 

Takk for at du våget å dele din erfaring her, jeg er veldig lei meg for at du måtte oppleve det. Det var ikke din feil, og det skulle aldri skjedd. 

En ting jeg lærte fra min psykolog var at når man føler man ikke er verdifull så oppsøker man situasjoner som gjentar det, som f.eks å oppsøke mennesker man ikke tror er god på å gi emosjonell støtte, på den måten gjenskaper og beviser man at "der ser du, jeg er verdiløs". Jeg har brukt flere år på å slutte å "åpne meg" til mennesker jeg egentlig VET ikke vil greie å møte meg. Det inkluderer mine foreldre og alle vennene jeg hadde unntatt en. Og det paradoksale var at den vennen jeg trodde ville hatt kapasitet til å støtte meg, henne snakket jeg ikke med om sånt. Jeg tror en del av meg var redd for å bli møtt godt, og at jeg skulle bryte helt sammen om noen møtte meg med omtanke og varme. Og sannheten var at jeg gjorde litt det. Og det var viktig. Jeg har kuttet ut mange i livet mitt, inkludert mine foreldre, og litt etter litt bygget nye relasjoner som faktisk møter meg bra. Jeg åpner meg ikke noe særlig om traumene, da jeg vil de ikke skal se meg slik. Men noen vet, og partneren min vet. I tillegg har jeg hatt stor nytte av en psykolog. 

Du fortjener hjelp. Du fortjener å ikke bære på dette alene. Igjen, så lei meg for at du erfarte dette, og at du vokste opp med en mor som emosjonelt neglisjerte deg. Det skaper sår. Ta godt vare på deg selv, ta godt vare på mammaen til barnet ditt ❤️ Varme tanker til deg ❤️ 

Anonymkode: 31063...500

[AnonymBruker]

Hvor var mor da du var 14??

Skjedde det på skolen?

Anonymkode: a37a0...a00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg ble gjengvoldtatt når jeg bar 14 år  noe som har preget livet mitt mange år. Jeg turte ikke si noe til noen som helst fordi jeg skammet meg så veldig. Jeg lukket det inni meg. Jeg har ikke den dag i dag fortalt det til noen, ikke min samboer, ingen venner og ingen familie. Jeg har ikke klart det, skammen sitter enda etter 19 år. Men jeg prøvde faktisk for noen få år siden og fortelle det til min mor som dessverre aldri har vært noen god støtte i livet, jeg sa jeg måtte fortelle hun noe alvorlig jeg hadde opplevd som ung som preget meg i alle år. Da avbrøt hun og svarte bare "det er ikke alt jeg tenger å vite". Det var vel for å skåne seg selv, hun har alltid satt seg selv først. Så etter det har jeg ikke prøvd å få ordene ut mer. Jeg later som inni meg at det ikke har skjedd, men noen ganger kommer bildene opp i hodet mitt og jeg vet ikke hvordan jeg skal bli kvitt det. 

Jeg er redd jeg ikke klarer å gå til en psykolog heller, jeg er redd for å bli dømt, redd for at psykologen skal tenke at jeg ikke er egnet som mor når jeg har disse traumene, redd for at jeg ikke skal takle følelsene hvis jeg lar ordene komme ut og ihvertfall til en fremmed. 

Denne opplevelsen i livet har gjort meg ekstremt konfliksky, gitt meg et veldig dårlig selvbilde, påført meg skam, gjort at jeg har gjort dårlige valg da jeg ikke har trodd jeg har fortjent bedre og jeg klarer ikke bryte noe mønster i dette. 

Hva gjør jeg, hvordan kommer videre? Og hva tenker dere om det med min mor, skal jeg bare tenke at det er en naturlig reaksjon fra hun at hun skånet seg selv? 

Anonymkode: d1fe1...52a

Du går til psykolog. De er ikke slik du tenker.

Jeg tror at de færreste vet helt hva man skal gjøre med en slik beskjed, spesielt om din mor også er konfliktsky, som du selv sier du er. Du mangler vel også opplæring iht hvordan håndtere. Har du anmeldt voldtekten? Det kan være vanskelig,  fordi det å stå i en slik anmeldelse kan være like tøft. 

Men å gjøre det kan også være en renselse for sjelen og gjøre deg tøffere.  Men du kan også oppleve det som motgang. Fordi det kan bli kjent, henlagt og eller ingen dom.

Men du må stå i det. 

Jeg tenker at du ikke skal stå i dette alene.  Og mora di egner seg nok til andre ting enn å bistå deg i vanskelig situasjon.  Hun takler det ikke, desverre og det legger en større byrde på deg å være alene om det. En psykolog kan hjelpe deg på veien videre. Hjelpe deg å ta et valg om å anmelde eller ikke.

Om det blir henlagt, så kan det tas opp senere om det viser seg at det blir en sak mot noen av disse senere. Om det ikke hjelper deg, så kan det hjelpe andre

Anonymkode: b168a...1b8

[AnonymBruker]

Min mor spurte kun om det var en av hennes ekser. Noe annet brydde hun seg ikke om.

Har ikke kontakt med henne i dag. Dette var en av mange dråper i begeret.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva gjør jeg, hvordan kommer videre? Og hva tenker dere om det med min mor, skal jeg bare tenke at det er en naturlig reaksjon fra hun at hun skånet seg selv? 

Anonymkode: d1fe1...52a

Jeg tenker hun er en dårlig mor.

Du vil ikke bli dømt hos en psykolog, men du får bearbeidet traumet ditt. Det er en styrke å be om denne typen hjelp. Du har bært på dette alene i mange år allerede, det er ingen poeng i at du skal måtte bære dette i enda flere år. Du kommer hvert fall ikke videre om du skal holde dette inne i deg, alene.

Anonymkode: eba8a...8aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Hvor var mor da du var 14??

Skjedde det på skolen?

Anonymkode: a37a0...a00

irrelevant

Anonymkode: eba8a...8aa

[Kvinnenavn]

Det er ikke en naturlig reaksjon fra en Mor. Beklager å si det. Men, det finnes flere mødre som henne. 
 

Min mor fikk et brev av meg når jeg var 16, hvor jeg skrev det jeg ikke klarte å få ut med ord. Hun sa aldri et ord om det. 
 

Min psykolog har hjulpet meg å la meg selv «få lov» til å være sint på henne for dette, blant annet. 
 

Tenk deg, om du var mor til deg selv og barnet ditt kom for å fortelle deg om noe vanskelig og grusomt…ville du ha møtt barnet ditt med avvisning? Jeg ville gjort hva som helst for å vise at jeg tok barnet mitt på alvor (selv om det var blitt voksen) og jeg ville ha satt pris på å få vite for å om mulig kunne hjelpe. Kjære Ts, prøv å gjøre dette for deg selv. Du trenger å prate med noen om dette, for det plager deg fremdeles. Kanskje blir det tøffere en periode å «åpne såret» og kanskje blir det lettere å lukke det igjen etter å ha fått bearbeidet følelsene du har lukket inne.

 

Du har ingenting å skamme deg for, ingenting med situasjonen var din skyld. Du var et barn og noen utnyttet deg og misbrukte deg. Jeg håper du finner noen å åpne deg for slik at du kan lege noen sår. 

[AnonymBruker]

Du har fått mange gode råd her! Dette var ikke din feil. En psykolog vil ikke dømme deg for dette. Det som har skjedd med deg bestemmer ikke om du er en god mor eller ikke. Det som bestemmer om du er en god mor er hvordan du tar deg av barnet ditt. 

Det finnes en landsdekkende, døgnåpen  støttetelefon for mennesker som har opplevd seksuelle overgrep. Telefonnummeret er 89057000. Dit kan du ringe helt anonymt, og du får snakke med fagfolk som kan gi deg råd og støtte. For mange kan det være lettere å fortelle når man får være anonym. 

Anonymkode: 33e34...7bc

[minister-mio]

Så leit at din mor reagerte sånn.

Jeg syntes ikke psykolog er en dum idé. At du opplevde noe traumatisk som 14-åring betyr ikke at psykologen vil tenke at du er uskikket som mor!

[Viktualia]

https://www.dixi.no/

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du har fått mange gode råd her! Dette var ikke din feil. En psykolog vil ikke dømme deg for dette. Det som har skjedd med deg bestemmer ikke om du er en god mor eller ikke. Det som bestemmer om du er en god mor er hvordan du tar deg av barnet ditt. 

Det finnes en landsdekkende, døgnåpen  støttetelefon for mennesker som har opplevd seksuelle overgrep. Telefonnummeret er 89057000. Dit kan du ringe helt anonymt, og du får snakke med fagfolk som kan gi deg råd og støtte. For mange kan det være lettere å fortelle når man får være anonym. 

Anonymkode: 33e34...7bc

Rettelse 80057000

Anonymkode: 33e34...7bc