Unnvikende personlighetsforstyrrelse - hilser du på folk?

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse for en liten stund siden. Fordi jeg har angst og derfor unngår mennesker, spesielt de som jeg er ganske sikker på ikke liker meg eller jeg ikke klikker sammen med. Jeg unngår også folk jeg har gått på barneskole/ungdomsskole/vgs sammen med. Jeg aner ikke om det er vanlig å hilse eller ikke men av frykt for å bli avvist så later jeg som jeg ikke ser de.. Er kun et fåtall jeg hilser på, jeg ser liksom folk litt an.  Ellers er det vel vanlig å ikke hilse eller snakke med folk som ikke virker interessert i å hilse selv? Eller hilser du på folk uansett såfremst at du vet hvem de er? 

Anonymkode: b11f1...a22

[AnonymBruker]

Det går litt på dagsformen. Noen dager skulle jeg helst vert usynlig, andre dager går det fint. Noen dager kan jeg slå av en prat med fremmede men sliter med å si hei til bekjente. Må bare ta det som det er tenker jeg, blir litt enklere når jeg ikke bruker energi på å grunne på hvem hva og hvorfor. Dagen er som dagen er men nå har jeg levd med dette lenge og ting har roet seg litt.

Anonymkode: 04a82...c69

[AnonymBruker]

Jeg hilser på folk hvis de hilser på meg, men av en eller annen grunn forventer jeg at folk jeg har kjent tidligere i livet bare ikke kjenner meg igjen. Fremmede som hilser går egentlig helt fint, for jeg skal klare et hei og et smil, noen dager kan det til og med gjøre dagen min bedre. Heldigvis har jeg blitt bedre med årene, og fått barn, og det har "tvunget" meg til å jobbe med angsten mer aktivt og gjort ting litt lettere. Før klarte jeg ikke å gå på butikken. Nå klarer jeg å sitte alene på kafé og faktisk (til tider) kose meg 😊 Men som du nevner, folk jeg har gått på skole med og liknende er fryktelig vanskelig å forholde meg til.

Anonymkode: f340d...5c8

[AnonymBruker]

Jeg gjør det. Fordi jeg er så unnvikende ellers er det viktig for meg å vise at jeg ser folk de sjeldne gangene jeg er ute. Er observant og følger med på om det er kjentfolk i nærheten. De fleste har uansett ikke tid eller lyst til å gå inn i lange samtaler og det passer meg fint. Jeg er glad i å smile og vise at jeg legger merke til folk. Koster meg egentlig lite. Hadde kostet meg mer å tenke kjentfolk drar hjem og forteller andre at idag så de Guri på butikken og hun så sur ut og gadd ikke hilse.

Anonymkode: afb86...fcf

[AnonymBruker]

Jeg ser bare i bakken. Bruker egentlig også briller, men tar de ikke på når jeg går ut, så alt er litt uklart.
Jeg sier selvfølgelig hei hvis noen sier hei til meg, men jeg er ikke så flink til å si hei først.

Anonymkode: 4194c...34a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ser bare i bakken. Bruker egentlig også briller, men tar de ikke på når jeg går ut, så alt er litt uklart.
Jeg sier selvfølgelig hei hvis noen sier hei til meg, men jeg er ikke så flink til å si hei først.

Anonymkode: 4194c...34a

Det der gjør jeg også, lar brillene ligge hjemme titt og ofte 😅 Det beste er når det er sol for da kan jeg ha solbriller med styrke så jeg ser men skylder på at jeg "bare" har solbriller og ikke ser en døyt.

Anonymkode: 04a82...c69

[AnonymBruker]

Jeg er attpåtil en smule "ansiktsblind", noe som gjør hele greia litt verre. Jeg vet ofte at jeg har sett de før, men greier ikke å plassere de, og husker i hvert fall ikke hva de heter!

Hilser derfor helst bare på folk som hilser først, folk jeg er 100% sikker på at jeg kjenner, og folk jeg vet ikke kommer til å prate til meg, men kun hilse. 

 

Anonymkode: 8ee90...8e9

[Fant80]

Hilser sjelden på ukjente. Kan hende jeg sier "hei" i forbifarten,men det er helt random om jeg gidder. Noen ganger kan jeg høre de sier hei nesten etter jeg har passert de,og da gidder jeg ikke. Er det kjente så kommer det an på personen,og settingen.

Å treffe mennsker fra barne og ungdomstiden er jo hyggelig,så lenge man har holdt kontakten,men gidder ikke hilse på noen jeg kjente for 20-30 år siden,bare fordi!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg fikk diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse for en liten stund siden. Fordi jeg har angst og derfor unngår mennesker, spesielt de som jeg er ganske sikker på ikke liker meg eller jeg ikke klikker sammen med. Jeg unngår også folk jeg har gått på barneskole/ungdomsskole/vgs sammen med. Jeg aner ikke om det er vanlig å hilse eller ikke men av frykt for å bli avvist så later jeg som jeg ikke ser de.. Er kun et fåtall jeg hilser på, jeg ser liksom folk litt an.  Ellers er det vel vanlig å ikke hilse eller snakke med folk som ikke virker interessert i å hilse selv? Eller hilser du på folk uansett såfremst at du vet hvem de er? 

Anonymkode: b11f1...a22

Jeg kjenner ei jente som et akkurat sånn du beskriver. Det er fint å lese at noen setter ord på dette. Jeg har ikke angst selv, men jeg lurer litt på noe motsatt vei. Hva er så veldig skummelt med å si hei til mennesker man har gått i klasse med hele livet? Foreldre til venner man har kjent hele livet? Jeg sier alltid hei til denne jenta jeg kjenner, men det er sjelden hun svarer meg. Min datter har vært venninne med henne tidligere, men hun sier heller ikke hei til henne lenger. De har kjent hverandre siden barnehagen og er nå 20 år. Jeg er voksen og skjønner at hun sliter med alvorlig angst. Min datter har bare tenkt at hun ikke gidder, eller er frekk. Jeg tror mange oppfatter det slik. Man gjør seg jo veldig isolert og ensom dersom man aldri tør å hilse på folk, eller svare hei tilbake om noen sier det først. Det er jo veldig leit. 

Du skriver at du ikke sier hei til de du er sikker på ikke liker deg. Hvorfor tror du ikke de liker deg? Kan det hende at de tenker sånn som min datter, at du ikke er interessert i å hilse eller å prate og da heller slutter å si noe til deg? Ingen ønsker å "mase" seg til et hei, eller virke til bry. Det er heller ingen krise om man sier hei og folk kanskje ikke hører det. Er mye bedre det enn å bare se i bakken og bare gå forbi. 

Anonymkode: 2c759...ff5

[AnonymBruker]

Syns folk er slitsomme generelt

Anonymkode: d3b62...1cc

[AnonymBruker]

Unnvikende personlighetforstyrrelse ?  Eit ord ein aldri har hør, men kanskje viktig å sette ord eit problem. 

Møter ein  folk som ein bekjentskaper synes eg det er god gammeldags  folkesikk å løfte blikk, og anten sei "hei" eller gi eit kort  "nikk" med hode.  Pussig at når ein møter bekjente på fjelltur så endres ofte personligheten, og mange er mer taleføre. 

Er ikkje uvanleg å få følgende  kommentarer fra kjentfolk ein møter i når ein er ute å kjører bil :  Svært så overlegen du er blitt !. Når eg er ute å kjører bil så er oppmerksamheten rettet mot trafikkbilde, og ikkje biler som passerer, og skal ein følge med på dem så leder det oppmerksamheten bort fra trafikken.

 

Anonymkode: 2d244...fda

[AnonymBruker]

Jeg var som deg da jeg var yngre. Latet som jeg ikke så folk, men det gjorde jeg alltid. Var vel redd for at det skulle bli mer enn et "hei". Jeg traff en tidligere klassekamerat på bussen hjem fra skolen en dag, hun fortalte at hun hadde begynt å studere medisin og lurte på hva jeg drev med. Jeg syntes det var så pinlig å innrømme at jeg fortsatt gikk på vgs, som jeg skulle ende opp med å bruke 10 år på å få ferdig. Jeg skammet meg over meg selv, kroppen min og min psyke, derfor syntes jeg det var bedre å unngå andre mennesker, spesielt folk jeg ikke hadde sett på en stund. 

Nå er jeg i førtiårene og føler jeg har vokst av meg mesteparten av min sosiale angst/fobi. Litt unnvikende er jeg enda, men det går mer på ting som må ordnes, telefoner som må ringes og slike ting. Later fortsatt som jeg ikke ser/kjenner igjen folk, om det er mulig, men hilser alltid hyggelig tilbake om noen hilser på meg. Hadde jeg vært garantert at samtalen ble avsluttet med "hei", hadde jeg alltid hilst, men man vet aldri hvem som kommer til å kjøre oppfølgingsspørsmål, så om du ikke er i min nærmeste krets, får jeg som regel akutt ansiktsblindhet. 

Anonymkode: 563e6...7a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Unnvikende personlighetforstyrrelse ?  Eit ord ein aldri har hør, men kanskje viktig å sette ord eit problem. 

Møter ein  folk som ein bekjentskaper synes eg det er god gammeldags  folkesikk å løfte blikk, og anten sei "hei" eller gi eit kort  "nikk" med hode.  Pussig at når ein møter bekjente på fjelltur så endres ofte personligheten, og mange er mer taleføre. 

Er ikkje uvanleg å få følgende  kommentarer fra kjentfolk ein møter i når ein er ute å kjører bil :  Svært så overlegen du er blitt !. Når eg er ute å kjører bil så er oppmerksamheten rettet mot trafikkbilde, og ikkje biler som passerer, og skal ein følge med på dem så leder det oppmerksamheten bort fra trafikken.

 

Anonymkode: 2d244...fda

https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/personlighetsforstyrrelser/unnvikende-personlighetsforstyrrelse

Her kan du lese deg opp, om du aldri har hørt om denne sykdommen.

Anonymkode: 563e6...7a1