Bo hjemme bos foreldre i en alder av 30+

[AnonymBruker]

Har alltid hatt som mål å fullføre studier og få fast jobb for så få lån og kjøpe egen bolig. Bodde likevel litt på hybel ifm studier. Fullført god utdannelse- Master med gode karakterer. Har likevel hatt problemer med å komme på arbeidsmarkedet og får dermed heller ikke boliglån. Bor derfor hjemme for å spare opp nok egenkapital og jobber korte vikariat og litt i butikk. Får likevel ikke fast jobb videre. Mange reagerer på dette med å bo hjemme i denne alderen. Men hva ville dere gjort i samme situasjon? Bare bitt i det sure eplet og leiet leilighet uten fast jobb. Dermed ikke klart å spare opp mer egenkapital eller ville dere utnyttet å konne bo hjemme hos foreldre og spare mer penger?

Anonymkode: f893b...690

[AnonymBruker]

Hadde bodd hjemme.

Leie er å kaste bort penger.

Anonymkode: 060bd...7f6

[Supermerry]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Har alltid hatt som mål å fullføre studier og få fast jobb for så få lån og kjøpe egen bolig. Bodde likevel litt på hybel ifm studier. Fullført god utdannelse- Master med gode karakterer. Har likevel hatt problemer med å komme på arbeidsmarkedet og får dermed heller ikke boliglån. Bor derfor hjemme for å spare opp nok egenkapital og jobber korte vikariat og litt i butikk. Får likevel ikke fast jobb videre. Mange reagerer på dette med å bo hjemme i denne alderen. Men hva ville dere gjort i samme situasjon? Bare bitt i det sure eplet og leiet leilighet uten fast jobb. Dermed ikke klart å spare opp mer egenkapital eller ville dere utnyttet å konne bo hjemme hos foreldre og spare mer penger?

Anonymkode: f893b...690

Du er heldig som kan bo hos foreldre (jeg regner med at det er foreldrenes hjem du refererer til som "hjemme"?). For ikke så fryktelig lenge siden var det utenkelig for de fleste unge å kjøpe egen bolig før de hadde vært mange år i arbeidslivet, og mange hadde heller ikke foreldre som tilbød ferdigstuderte voksne barn å bo i foreldrenes bolig. Da måtte man leie, jobbe masse, og ikke klare å spare noe særlig. Mange bodde på hybler, uten eget bad (man hadde adgang til utleiers bad) i årevis. Jeg ville grepet den muligheten til å bo hos foreldre så lenge du kan.

[AnonymBruker]

Ja jeg ville også bodd der å spart det jeg klarte. 

Anonymkode: 0334f...8b5

[c_buk]

Jeg ville leid og bodd for meg selv. Voksenlivet, for meg, handler om å stå på egne bein og løse livets utfordringer.

Så hadde jeg blitt gal av å leve i andres voksnes hus, etter andres regler som voksen selv.

[AnonymBruker]

c_buk skrev (2 minutter siden):

Jeg ville leid og bodd for meg selv. Voksenlivet, for meg, handler om å stå på egne bein og løse livets utfordringer.

Så hadde jeg blitt gal av å leve i andres voksnes hus, etter andres regler som voksen selv.

De fleste leier ikke ut til mennesker uten fast inntekt, så hvordan får man til det?

 

Anonymkode: 3d712...923

[AnonymBruker]

Du får heller ikke jobb andre steder i landet? 

Jeg kunne bodd billig hos familie for å spare til EK mens jeg tok irrelevante jobber, men jeg valgte leie ett annet sted i landet og få meg relevant jobb. 

Anonymkode: ba9f1...eb6

[elovine]

Hva veier mest for deg; reaksjonene til andre eller god økonomi? Hvis du hadde leid hadde nok det også blitt reaksjoner på at du leier istedenfor å eie! Uansett hva du gjør med livet kommer folk til å kommentere det. Så evnen til å ikke bry seg er viktig. Du er heldig som har muligheten til å spare 🙂

[AnonymBruker]

Å bo hjemme i en alder av 30, uten å noen gang ha flyttet ut er dessverre et sterkt tegn på sykdom.

Å flytte hjem kortvarig og midlertidig i voksen alder i forbindelse med samlivsbrudd, økonomiske problemer, kreftbehandling osv. er noe helt annet, og veldig normalt, så lenge foreldrene har helse til det og man bidrar hjemme og ikke oppfører seg som at man er på hotell.

Anonymkode: d481a...417

[AnonymBruker]

Jeg tror faktisk de norske fordommene mot å leie bolig står sterkere enn å bo hjemme.

Anonymkode: 53f99...1b6

[AnonymBruker]

Jeg var i en lignende situasjon, og valgte å leie bolig for å komme meg ut fra foreldrehjemmet og leve mitt eget liv. Å kjøpe bolig var ikke så viktig for meg, å leve mitt eget liv var viktigere.
Selv om jeg ikke hadde fast jobb var det ikke noe problem å jobbe 100%, og dermed heller ikke noe problem å leie bolig (delte bolig med andre i samme situasjon). 

Endte med å flytte til en annen del av landet for å få en ok betalt og relevant jobb. 

Men du må gjøre det som er riktig for deg. Er å kjøpe bolig så tidlig som mulig viktig? Er selvstendighet viktig? Nye opplevelser og impulser? 

Anonymkode: 481d3...a63

[c_buk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De fleste leier ikke ut til mennesker uten fast inntekt, så hvordan får man til det?

 

Anonymkode: 3d712...923

Jeg hadde ingen problemer med å få leid i både Trondheim og Oslo uten fast inntekt. Kjenner flere som jobber med vikariat, studerer, jobber deltid, er uføre som får leid i Oslo idag. 

Så jeg kjøper ikke narrativet du peker mot. 

[AnonymBruker]

Om du har bodd hjemme hele tiden, og du er 30 +, er det flere ulemper enn fordeler:

Det er ikke til å unngå at du får begrenset erfaring med elementære ting som å ha totalt ansvar for eget hjem og hverdag. Det er jo ikke "ditt" hjem engang når du er så voksen.

Du går glipp av viktige ansvarsoppgaver og "voksenting" som å få strømregning, Internett og annet i ditt navn - noe du selv må følge med på og lære deg. Når du bor hos foreldre, tviler jeg sterkt på at du er så interessert i feks svingningene i strømprisene, og ikke setter deg inn i dette, vedlikehold av hus, utstyr til et vanlig hjem etc. Du slipper det mentale arbeidet med dette, du betaler jo bare i beste fall direkte til foreldrene dine. 

Annet arbeid, som også krever opptrening, er å organisere ting i hjemmet - hvor skal hva. Dette tviler jeg sterkt på at du trenger å tenke på om du bor hjemme. 

Alt dette kan høres ut som bagateller, men når 30+ åringen bor for seg selv en dag, må disse små tingene læres, og det krever tid og erfaring, om mye vil komme overraskende på. Det er ikke sunt å være så voksen og starte med "hybel-spørsmål". 

I tillegg; synes det er rimelig spesielt, men noen ganger forståelig såklart, at noen på 30+ ikke vil ha sitt eget private hjem, der du kan gjøre hva du vil, når du vil. Bare friheten over å gå rundt i trusa liksom... og ikke minst; inviterer venner og kanskje en date på besøk. Oppleve å ikke være forstyrrende ovenfor andre, og ha ting nøyaktig slik selv ønsker hjemme. 

Jeg synes altså at det vitner om noe usunt dersom en voksen velger OG ønsker å bo hos foreldrene, OG at du som 30+ åring synes det er helt greit. Det handler ikke om å ha et tett og godt forhold til foreldrene, som noen unnskylder seg med.. 

Anonymkode: bb951...121

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Om du har bodd hjemme hele tiden, og du er 30 +, er det flere ulemper enn fordeler:

Det er ikke til å unngå at du får begrenset erfaring med elementære ting som å ha totalt ansvar for eget hjem og hverdag. Det er jo ikke "ditt" hjem engang når du er så voksen.

Du går glipp av viktige ansvarsoppgaver og "voksenting" som å få strømregning, Internett og annet i ditt navn - noe du selv må følge med på og lære deg. Når du bor hos foreldre, tviler jeg sterkt på at du er så interessert i feks svingningene i strømprisene, og ikke setter deg inn i dette, vedlikehold av hus, utstyr til et vanlig hjem etc. Du slipper det mentale arbeidet med dette, du betaler jo bare i beste fall direkte til foreldrene dine. 

Annet arbeid, som også krever opptrening, er å organisere ting i hjemmet - hvor skal hva. Dette tviler jeg sterkt på at du trenger å tenke på om du bor hjemme. 

Alt dette kan høres ut som bagateller, men når 30+ åringen bor for seg selv en dag, må disse små tingene læres, og det krever tid og erfaring, om mye vil komme overraskende på. Det er ikke sunt å være så voksen og starte med "hybel-spørsmål". 

I tillegg; synes det er rimelig spesielt, men noen ganger forståelig såklart, at noen på 30+ ikke vil ha sitt eget private hjem, der du kan gjøre hva du vil, når du vil. Bare friheten over å gå rundt i trusa liksom... og ikke minst; inviterer venner og kanskje en date på besøk. Oppleve å ikke være forstyrrende ovenfor andre, og ha ting nøyaktig slik selv ønsker hjemme. 

Jeg synes altså at det vitner om noe usunt dersom en voksen velger OG ønsker å bo hos foreldrene, OG at du som 30+ åring synes det er helt greit. Det handler ikke om å ha et tett og godt forhold til foreldrene, som noen unnskylder seg med.. 

Anonymkode: bb951...121

Nå har vel TS strengt tatt levd som voksen en stund, så alt som du nevner her tror jeg nok TS allerede er godt kjent med, og er mer relevant for mennesker som rett og slett ikke kommer seg ut av barndomshjemmet av helt andre grunner.
Jeg tenker at det bør bli mer akseptabelt at livet skjer innimellom, på godt og vondt, og at det derfor kan være at noen må flytte hjem igjen for en periode uten at det trenger å gå utover ens evne til å leve som voksen med strømregninger og organisering av ting i hjemmet. Så sant foreldre er ok med det.

Anonymkode: 34d96...f01

[AnonymBruker]

Å flytte hjem for en periode av spesielle grunner, også for å legge opp egenkapital raskt, synes jeg er ok.

Å fortsette å bo hjemme inn i 20 årene er for sent, og videre inn i 30 årene er litt sykelig. 

Personlig klarer jeg maks 4-5 dager hjemme, selv om vi har et godt forhold. Det er noe av foreldre-barn dynamikken som fortsatt sitter i. Regler i deres hjem, satte vaner hos voksne, etc. En mor som blir stressa for å vite når jeg kommer hjem. Ulikt syn på hva riktig mat er. 

Anonymkode: 22b24...32d

[AnonymBruker]

Jeg ville ha leid, om det var for mer enn en mnd eller to. Har et veldig godt forhold til foreldrene mine, men setter veldig pris på mitt eget voksenliv og privatliv. Høres ut som om det ofte blir litt gnisninger med flere generasjoner under samme tak.

Anonymkode: 49f31...f29

[AnonymBruker]

Hadde funnet meg en jobb hvor jeg kunne ha brukt utdannelsen min uansett hvor i landet det er, og leid meg bolig inntil videre. 
 

Anonymkode: 9a225...95c

[AnonymBruker]

Så lenge man er en ansvarlig voksne som bidrar med det praktiske, regninger og annet, så syntes jeg det er innafor å bo "hjemme" en periode også i voksen alder. Det kan være mange grunner som andre ikke kjenner til, f. eks. økonomi, sykdom, hjelpe eldre slektninger osv. 

Men det bør jo ikke være noen engangsgreie der mor vasker klær og lager mat hele tiden og der man i praksis går inn i barnerollen igjen. 

Så kommer det jo litt an på om man snakker om en selvstendig enhet i foreldrenes hus, eller i det minste en kjellerdel man kan disponere, eller om det er å flytte inn på barnerommet vegg i vegg med foreldrenes soverom...

Anonymkode: 602af...09f

[AnonymBruker]

Jeg har selv bodd hjemme siden august 2020, og tenkte det aldri skulle bli så lenge. Er i midten av 30-åra.

Har vært arbeidsledig deler av perioden, men har også hatt lange perioder med jobb med hjemmekontor. Da ble det enklere å bare bo hjemme pga. større plass. Når jeg ikke fikk være på kontoret i store deler av slutten av 2020 og til høsten 2021, så var det bedre å bo hjemme i barndomshjemmet, som også var på stedet jeg hadde barndomsvenner. Jeg leide til og med en leilighet en kort periode der jobben var mens jeg satt på hjemmekontor, men jeg klarte ikke å sitte der fordi det var en roms med stue, kjøkken, soverom i et, og det var helt uaktuelt å sitte i denne leiligheten dag og ut inn og ha hjemmekontor når jeg hadde eget kontor i barndomshjemmet, så til slutt sa jeg opp leiligheten da jeg kastet bort penger og hjemmekontor ble langvarig. Når det endelig ble tillatt å være på kontoret igjen, da var vikariatet slutt og jeg var arbeidsledig, så da var det mest økonomisk gunstig å bo hjemme. Jeg var så arbeidsledig i over 1,5 år, med bare korte lærervikariat inimellom som ikke var sikker nok inntekt for å flytte for seg selv, og dagpengene innbydde ikke akkurat til økonomi for å bo for seg selv, så målet var å vente med å flytte ut til jeg hadde funnet et lengre engasjement i full stilling.

Så når jeg endelig fikk ny jobb var jeg klar for å flytte ut, så endte jeg opp på krykker i flere måneder og jeg trengte hjelp i hverdagen, så da måtte jeg bli boende hjemme en stund til med hjemmekontor. Før jeg ble frisk, så tok vikariatet slutt, og nå er jeg her igjen arbeidsledig. 

For min del så har faren min hatt behov for hjelp hjemme og har god plass, så det var en god løsning, men jeg merker jeg begynner å bli mektig lei av å bo hjemme. Nå kjenner jeg at jeg har vært her for lenge, og gleder meg til mer frihet og bare rydde etter meg selv, men det lar dessverre vente på seg. Skaden jeg har er såpass omfattende at jeg nesten begynner å ende opp som delvis ufør, og jeg har begynt å lure på om jeg noen gang har økonomi til å bo for seg selv.

Det skal sies i mitt tilfelle så flyttet jeg på hybel allerede som 16-åring, og har siden egentlig bodd for meg selv bortsett fra sommerferier og 1 friår etter VGS. Dvs. jeg har bodd for meg selv fra jeg var 16-30 år. 

Jeg kan allerede tenke at mange synest det er spesielt at jeg har bodd så lenge hjemme nå i 30-åra, men det er en rekke uheldige hendelser på rekke og rad som gjorde dette.

Men om du aldri har bodd hjemmefra noen perioder i ditt liv, så er det jo litt spesielt. 

Men stort sett så man man ikke bry seg om hva andre tenker, og tenke på hva som er mest gunstig for en selv. Å kjøpe noe eget mens man er singel er ikke lett, og de krever ofte å spare til stor egenkapital.

Anonymkode: 3e735...91a

[AnonymBruker]

For å si det sånn; Jeg hadde tre barn før jeg var 30 år, så det hadde vært litt utenkelig å bo hjemme. Jeg fikk barn som 23 åring mens jeg var student, og det ble noen år med jobbing, barn, mens jeg var student i tillegg. Jeg har ikke bodd hjemme siden jeg var 18 år, og har aldri fått hjelp av mine foreldre i etterkant. 

Så nei...det er en helt annen verden enn det jeg levde i. Menneh...det høres jo komfortabelt ut. Det var jo ikke sånn at jeg hadde master før jeg kom meg ut i arbeidslivet! Jeg måtte jobbe mellom fagene, og har vært alt fra servitør, til vasker, hotellresepsjon, nattevakt osv. 

Anonymkode: f4422...f92