Føler baby 1 år (12 mnd) ikke er glad i meg

[AnonymBruker]

Jeg føler han er glad i meg, men ikke som i super duper glad og helt avhengig av meg. Når jeg går fra han i barnehagen bryr han seg ikke. Når jeg henter smiler han når han ser meg og blir glad, men ikke overlykkelig om det gir mening. 
 

Eneste gangene jeg merker at han er avhengig av meg er når vi er hjemme. Da blir han hysterisk om jeg reiser meg opp for å hente noe eksempel (sitter alltid å leker med han) og kommer krabbende etter meg. 
 

En ting som også er rart er at han virker enormt knyttet til bestemor (på fars side), han hyler om bestemor bærer han og jeg tar han. Det gjør han ikke om noen tar han fra meg. Det er jo en fin ting men samtidig kjipt. Har jeg gjort noe feil? 

Anonymkode: b0f22...366

[AnonymBruker]

Ut fra det du skriver virker det jo som du har gjort alt riktig - barnet er supertrygt på deg rundt andre, men liker ikke å bli forlatt av deg i situasjoner der han ikke er så vant til å bli forlatt. Du sier du alltid sitter med han, det er sikkert derfor han er så trygg på deg, og da blir andre mer "stas" der og da.

Litt på samme måte som jeg i sosiale sammenhenger kan være mer gira på å snakke med bekjente jeg sjeldent ser heller enn mannen min eller bestevenninna. De er jeg trygge på at jeg får vært nok med, men det er jo de jeg er gladest i.

Anonymkode: 1ef3b...a1a

[AnonymBruker]

Det høres for meg ut som et barn med en trygg og god tilknytning. Jeg har erfaring med at de får et stadig mer komplekst følelsesliv og kan ut av det blå få vanskeligere perioder eller dager. Jeg tør garantere deg at det vil bli noen, men forhåpentligvis få, tårevåte leveringer i bhg før du følger ham til første skoledag. Min 8-åring var en slik ett-åring du beskriver. Han elsker meg, sånn superduperinnmari mye ❤️ 

Anonymkode: 9e5db...3b9

[AnonymBruker]

Dette må du jobbe med. Det handler kun om deg og dine følelser, og ikke barnet. Om du ikke klarer å se at barnet ditt er et trygt barn, men oversetter det til at det ikke er glad i deg. 

Anonymkode: 29633...817

[AnonymBruker]

Dette er et trygt barn ☺️ vår på 14 mnd er litt i samme gate. Hun løper avgårde så fort vi kommer til barnehagen. Kommer å møter oss når vi skal hente, men løper fort i andre retningen for å leke mer. Hun kan være et mareritt for meg med å skrike, setter seg ned å hyler fremfor å komme til meg osv. dette er et tegn på at barnet prosseserer noe og lar alle følelsene gå ut over meg (altså egentlig ikke noe negativt), og da må jeg hjelpe til med å regulere dette. Hun kan være sånn mot far også, men roer seg mye fortere med han om han tar henne med til et annet rom en hvor jeg er feks. 
hun har vært MYE med svigers, og er i hundre når vi leverer henne der for pass i noen timer om vi skal noe som hun ikke får blitt med på, ingen sure miner når vi går fra der heller. 
 

Dette er rett og slett dine egne følelser, og ikke noe du kan «klandre» barnet for (i mangel på et bedre ord om morran). Selvfølgelig er barnet glad i deg ❤️

Anonymkode: 44ef2...929

[AnonymBruker]

Så deilig å ha et barn som er trygg på at du kommer tilbake igjen når du har levert i barnehagen! 
 

Og slik var barna her med farmor også- og da tenkte jeg bare at det var så deilig at barnet hadde flere gode omsorgspersoner rundt seg.

Anonymkode: cfee7...316

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg føler han er glad i meg, men ikke som i super duper glad og helt avhengig av meg. Når jeg går fra han i barnehagen bryr han seg ikke. Når jeg henter smiler han når han ser meg og blir glad, men ikke overlykkelig om det gir mening. 
 

Eneste gangene jeg merker at han er avhengig av meg er når vi er hjemme. Da blir han hysterisk om jeg reiser meg opp for å hente noe eksempel (sitter alltid å leker med han) og kommer krabbende etter meg. 
 

En ting som også er rart er at han virker enormt knyttet til bestemor (på fars side), han hyler om bestemor bærer han og jeg tar han. Det gjør han ikke om noen tar han fra meg. Det er jo en fin ting men samtidig kjipt. Har jeg gjort noe feil? 

Anonymkode: b0f22...366

Tror du må jobbe med deg selv. Er ganske farlig å legge dette på barnet.

Men det er en vanlig opplevelse at 1-åringen henvender seg mer til andre, som kanskje er mer tilgjengelig emosjonelt.

Anonymkode: 941cf...c5c