Hvor lang tid er det vanlig å bruke på og avslutte et forhold, særlig med felles barn involvert?

[AnonymBruker]

Har vært tidvis ulykkelig i parforholdet av og på i over 1 år nå. Jeg føler at så og si all gnist er borte, og at vi ikke fungerer sammen i hverdagen. Samtidig har jeg dager hvor jeg virkelig ikke kan se for meg at vi skal gå til hvert vårt, og enda verre; at han skal få seg ny dame. Teit, jeg vet, men vet jeg kommer til å bli sjalu/bitter over at vi ikke fikk det til å fungere. 

Og før noen angriper meg; samboer vet at jeg ikke ser helt lyst på fremtiden vår sammen. Vi har gått i parterapi, tatt foreldrekurs og prøvd ulike tiltak for å få ting til og fungere. Men når samboer ikke engang forstår hva som er galt, blir det veldig vanskelig.

Her er det typisk «jeg gjør alt, samboer ligger stort sett i sofaen med mobilen». I tillegg føler jeg han ofte jobber i mot meg når det kommer til barneoppdragelse, og jeg blir dermed alltid «bad cop» i heimen. Alle disse tingene har vi pratet om. Vi har også lært på foreldrekurset at å være tydelig uenig overfor barnet, ikke er lurt, at grenser, rutiner og faste rammer er viktig. Men i praksis får ikke samboer dette helt til (og nei, jeg er ikke noen nazi). Virker som han er mest opptatt av å være den gøyale, som resulterer i at jeg alltid må være «den strenge». 
 

Puh, en liten utblåsning, men det er så mye i forholdet som føles feil/sliter på meg. Jeg føler samboer ofte gjør meg til en dårligere versjon av meg selv og ikke gjør meg «lykkelig» (for å bruke det ordet. Men så er det også så vanskelig å gå. Særlig med tanke på barnet, som enda ikke er så gammel… han er jo ikke bare dum å ha. Han har jo vært min klippe hele mitt voksne liv.

Er det normalt at det skal være så vanskelig? 

Anonymkode: db72e...c47

[AnonymBruker]

Har dere prøvd mer radikaler varianter, som å ha hovedansvaret for barn og hjem annenhver uke? 

Anonymkode: 3fb73...b06

[Gjest WhisperingWind]

Selvfølgelig er det vanskelig. En går jo inn i forholdet med intensjon om for alltid.

Jeg giftet meg for rask og for ung. Så kom ungen. Da jeg innså at jeg var dønn ulykkelig med han og at forholdet ikke ga meg noe positivt var det drepen for forholdet. Jeg var ærlig om det. Han ville ikke avslutte. Vi prøvde par terapi etc, men for min del var det dødt. For ungen holdt jeg ut lenger enn jeg burde, men dagen han flyttet ut. Shit! For en digg følelse👀🤗

Jeg følte meg levende igjen og både jeg og ungen blomstret. Jeg begynte å date og treffe nye mennesker og så møtte jeg det som nå er kjæresten min. En fantastisk mann som gir meg så mye ro, glede og overskudd❤️ 

Livet er for kort og skjørbart til å leve uten å nyte hver dag. Nå gjør jeg akkurat det. Og det er en så utrolig herlig følelse ❤️

[AnonymBruker]

Jeg tror veldig mange bruker årevis på å gå, jeg har sett noen sånne tilfeller på nært hold. 

En god venn av meg står i det nå, han begynte å snakke om at han ikke kan bli i dette forholdet resten av livet for flere år siden, sikkert minst fem. Først nå skal de selge huset til våren. De har også vært i parterapi og alt det der, det er ikke bare det at en tanke har vokst i han, det har blitt kommunisert og jobbet med og de har begge prøvd hardt. Ingen VIL jo egentlig at et ekteskap skal ende med skilsmisse liksom. Spesielt ikke når man har barn.

Tror ikke det er uvanlig at det tar år. Pga en blanding av at tanken på brudd må modne seg, tenkes ekstremt nøye gjennom, og det at man prøver å jobbe for det. Man vil jo så gjerne få det til å fungere, det er alltid mange årsaker til det, både kjærlighet og omsorg for partner, men også kanskje ofte mer det "praktiske" (i mangel på bedre ord for barn, økonomi, venner og slekt, hverdagen og livet og alt rundt som man snur på hodet).

Anonymkode: c03c7...b38

[AnonymBruker]

Det er nok normalt ja. Jeg står i det samme nå. Brukt minst to år på avgjørelsen og nå skal vi gå fra hverandre. Har begynt å sjekke ut hvordan vi kan ordne det praktisk og sånt, fortalt det til folk. Men det er vondt. Det er helt forferdelig synes jeg. Trist, leit og vondt. Og vi har ikke engang felles barn. Det fine vi har sammen er jo veldig fint. Vi er virkelig glade i hverandre og ønsker alt godt for hverandre. Og da er det så leit at de tingene som ikke fungerer kommer i veien. Men jeg tror likevel at jeg kommer sterkere ut på andre siden, jeg tror at dette er bra for meg. Jeg bruker nå så utrolig mye energi på mennesker jeg faktisk kan velge bort for å ta vare på energien min og heller bruke den på positive ting. Likevel - ekstremt vanskelig og vondt. 

Anonymkode: 708a3...199

[AnonymBruker]

Det finnes jo noen berømte eksempler på at sånne brudd kan ta tid. Richard Burton og Elizabeth Taylor, og Frank Sinatra og Ava Gardner brukte mange år med "on and off" før de endelig klarte å avslutte forholdet. Sterk kjærlighet og tiltrekning, men destruktiv og dysfunksjonell dynamikk.

Anonymkode: 1be2f...a2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er nok normalt ja. Jeg står i det samme nå. Brukt minst to år på avgjørelsen og nå skal vi gå fra hverandre. Har begynt å sjekke ut hvordan vi kan ordne det praktisk og sånt, fortalt det til folk. Men det er vondt. Det er helt forferdelig synes jeg. Trist, leit og vondt. Og vi har ikke engang felles barn. Det fine vi har sammen er jo veldig fint. Vi er virkelig glade i hverandre og ønsker alt godt for hverandre. Og da er det så leit at de tingene som ikke fungerer kommer i veien. Men jeg tror likevel at jeg kommer sterkere ut på andre siden, jeg tror at dette er bra for meg. Jeg bruker nå så utrolig mye energi på mennesker jeg faktisk kan velge bort for å ta vare på energien min og heller bruke den på positive ting. Likevel - ekstremt vanskelig og vondt. 

Anonymkode: 708a3...199

Huff. Kjipt å høre at du har det vondt, samtidig tenker jeg det er en styrke å se hva som vil være best i det lange løp. Det beundrer jeg deg for!

Jeg tror kanskje at jeg også vil komme bedre ut av det i det lange løp. Jeg føler ikke jeg er en bra versjon av meg selv i dette forholdet, men kjenner jo samtidig ikke til et liv uten han. Det er kjempeskummelt.

Men også litt betryggende å høre at det gjør vondt, uten at det nødvendigvis betyr at det er feil. Er bare så utrolig redd for å angre/ikke få det bedre alene. Vanskeligere er det at det ikke bare påvirker oss, men også barnet. Derfor føler jeg at det må være endelig. Jeg må være 100% sikker, og det er jeg redd jeg aldri blir..

Ts

Anonymkode: db72e...c47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er nok normalt ja. Jeg står i det samme nå. Brukt minst to år på avgjørelsen og nå skal vi gå fra hverandre. Har begynt å sjekke ut hvordan vi kan ordne det praktisk og sånt, fortalt det til folk. Men det er vondt. Det er helt forferdelig synes jeg. Trist, leit og vondt. Og vi har ikke engang felles barn. Det fine vi har sammen er jo veldig fint. Vi er virkelig glade i hverandre og ønsker alt godt for hverandre. Og da er det så leit at de tingene som ikke fungerer kommer i veien. Men jeg tror likevel at jeg kommer sterkere ut på andre siden, jeg tror at dette er bra for meg. Jeg bruker nå så utrolig mye energi på mennesker jeg faktisk kan velge bort for å ta vare på energien min og heller bruke den på positive ting. Likevel - ekstremt vanskelig og vondt. 

Anonymkode: 708a3...199

Hva er det som ikke fungerer ? 

Anonymkode: 47b49...b2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det finnes jo noen berømte eksempler på at sånne brudd kan ta tid. Richard Burton og Elizabeth Taylor, og Frank Sinatra og Ava Gardner brukte mange år med "on and off" før de endelig klarte å avslutte forholdet. Sterk kjærlighet og tiltrekning, men destruktiv og dysfunksjonell dynamikk.

Anonymkode: 1be2f...a2b

Det er nettopp det.. føler ikke vi kan holde på med den type «vingling» med et barn involvert. Det vil bare gjøre alt fryktelig komplisert. 
 

Ts

Anonymkode: db72e...c47

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (17 timer siden):

Selvfølgelig er det vanskelig. En går jo inn i forholdet med intensjon om for alltid.

Jeg giftet meg for rask og for ung. Så kom ungen. Da jeg innså at jeg var dønn ulykkelig med han og at forholdet ikke ga meg noe positivt var det drepen for forholdet. Jeg var ærlig om det. Han ville ikke avslutte. Vi prøvde par terapi etc, men for min del var det dødt. For ungen holdt jeg ut lenger enn jeg burde, men dagen han flyttet ut. Shit! For en digg følelse👀🤗

Jeg følte meg levende igjen og både jeg og ungen blomstret. Jeg begynte å date og treffe nye mennesker og så møtte jeg det som nå er kjæresten min. En fantastisk mann som gir meg så mye ro, glede og overskudd❤️ 

Livet er for kort og skjørbart til å leve uten å nyte hver dag. Nå gjør jeg akkurat det. Og det er en så utrolig herlig følelse ❤️

Slik håper jeg det kan bli for meg også, er bare så redd for å ende opp som en ensom, bitter kjerring 🫣

Ts

Anonymkode: db72e...c47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Har dere prøvd mer radikaler varianter, som å ha hovedansvaret for barn og hjem annenhver uke? 

Anonymkode: 3fb73...b06

Det blir vanskelig, mtp samboers arbeidstider (han jobber en del ettermiddag/kveld). Han liker heller ikke stå opp med barnet når han skal på jobb og har tidspress på seg. Etter jobb er han dessuten så sliten at han bare vil ligge i sofaen. Når han har fri stiller han mer opp, og da overlater jeg mer av ansvaret til han.

Men det er primært jeg som har ansvar for barn og hjem i hverdagen.

Ts

 

Anonymkode: db72e...c47

[AnonymBruker]

Tok meg 5 år fra jeg begynte å tenke på det, til jeg gikk, pga barn. Var totalneglisert i forholdet mellom oss voksne. Ingen nærhet eller sex på denne tiden, alt irriterte hverandre, grudde oss til ferier sammen o.l. Kom frem til at jeg ikke så for meg en fremtid med ham og at jeg kom til å visne om jeg kun ble i forholdet pga barn. 

Anonymkode: 0a36e...932

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det blir vanskelig, mtp samboers arbeidstider (han jobber en del ettermiddag/kveld). Han liker heller ikke stå opp med barnet når han skal på jobb og har tidspress på seg. Etter jobb er han dessuten så sliten at han bare vil ligge i sofaen. Når han har fri stiller han mer opp, og da overlater jeg mer av ansvaret til han.

Men det er primært jeg som har ansvar for barn og hjem i hverdagen.

Ts

Anonymkode: db72e...c47

Hvordan skal det gå om dere går fra hverandre? Skal han bytte stilling? Eller nesten ikke se barnet sitt? 

Anonymkode: 3fb73...b06

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Slik håper jeg det kan bli for meg også, er bare så redd for å ende opp som en ensom, bitter kjerring 🫣

Ts

Anonymkode: db72e...c47

😅 Det velger du jo egentlig selv👀

Jeg er 42. Fokuset mitt var meg selv og min lykke uavhengig av en mann eller ei. Jeg tok opp trening, ble mer sosial med vennene mine og ikke minst; å komme hjem til et harmonisk og ryddig hjem. 
 

Dating biten via datingapps var også utrolig morsom og spennende erfaring. Lærte så mye nytt om den jeg var kontra den jeg er nå mht hva ønsker, behov og krav jeg setter i en potensiell ny partner.

Og jeg digger at vi er kjærester. Vi sees innimellom og har vår fine ting. Men jeg har min leilighet med min unge og våre rutiner. Null stress om å flytte sammen. 
 

Så hva er det du er redd du skal være bitter over? At du ikke ble i et ulykkelig forhold?

[Gjest CamillaCollett]

Fra jeg EGENTLIG visste at forholdet var over fra min side - altså fra magefølelsen min fortalte meg at jeg aldri ville kunne bli lykkelig med ham igjen - og til det var over, tok det fem år. Det var fem år med tvil; med argumentasjon mot mitt eget følelsesliv, med fornektelse. I denne perioden prøvde vi terapi, gjorde det slutt en gang og trakk oss to dager senere, prøvde å glemme det.

Men jeg visste det altså egentlig. Og jeg visste at om det ikke hadde vært for barn og hjem, så ville jeg vært ute av det.

På en måte høres det jo grusomt ut å bruke fem år på noe sånt, men for meg var det riktig. Det var avgjørende at jeg var sikker før jeg gjorde noe så stort. Til gjengjeld har jeg aldri angret, og jeg var på full fart opp igjen da steget endelig var tatt.

Og alt jeg var redd for har ordnet seg. Barna har det bra. Jeg fikk meg ny bolig. Og er takknemlig for mitt nye liv, der jeg tar beslutningene, jeg ikke irriterer meg over å ha en mann i huset som ikke bidrar og å slippe å leve i dårlig stemning.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært i situasjonen selv, men har mange venninner som har. 

Det klassiske bruddet har rot i at de etter barn ser hvor lat/egosentrisk/dum mannen egentlig er, og sakte mister all respekt og alle følelser. Første barnet går greit, men mange beskriver at de nesten visste i det de stod der med to barn, og mann som ikke dro sin del av lasset. Men så trer først den rasjonelle siden inn, der man tenker at småbarnsårene er unntakstilstand. Deretter fokuserer man på at han vil endre seg, og kanskje han prøver litt, men så kommer man dit at man realiserer at det ikke vil gå. Derfra er man egentlig ferdig med mannen, men da overtar den sterke følelsen av å avslutte "familien", at det er så endelig, praktiske spørsmål, redsel for fremtiden. 

De fleste bruker år. På det meste uttalte ei venninne at hun visste det i det andremann ble født, men hun flyttet først ut da barnet gikk på småskolen. 

To ting du kan ta med deg; 

1) Det var, for de jeg kjenner (ikke noe vold eller misbruk) riktig å bruke disse årene, for de er sikre på at beslutningen var rett.

2) Alle har det mye bedre nå. De fleste samarbeider godt med far, og er i nye forhold. 

Anonymkode: 582dd...c8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvordan skal det gå om dere går fra hverandre? Skal han bytte stilling? Eller nesten ikke se barnet sitt? 

Anonymkode: 3fb73...b06

Det vet jeg faktisk ikke, det virker det ikke som han ønsker å ta stilling til. Men ser for meg at jeg vil ha barnet mest, og at hans foreldre vil måtte stille mye opp når han har samvær og er på jobb. Hans arbeidstider er jo egentlig veldig lite forenelig med et familieliv. Men en typisk 8-16 jobb vil han heller ikke ha. B-menneske, så han trives med å jobbe sent.

Ts

Anonymkode: db72e...c47

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (2 timer siden):

😅 Det velger du jo egentlig selv👀

Jeg er 42. Fokuset mitt var meg selv og min lykke uavhengig av en mann eller ei. Jeg tok opp trening, ble mer sosial med vennene mine og ikke minst; å komme hjem til et harmonisk og ryddig hjem. 
 

Dating biten via datingapps var også utrolig morsom og spennende erfaring. Lærte så mye nytt om den jeg var kontra den jeg er nå mht hva ønsker, behov og krav jeg setter i en potensiell ny partner.

Og jeg digger at vi er kjærester. Vi sees innimellom og har vår fine ting. Men jeg har min leilighet med min unge og våre rutiner. Null stress om å flytte sammen. 
 

Så hva er det du er redd du skal være bitter over? At du ikke ble i et ulykkelig forhold?

Jeg er litt «loner» utenom aller nærmeste familie. Har faktisk ingen venner og synes av ulike grunner at vennskap er veldig vanskelig. Derav frykten for å bli ensom. 

Hvorfor bitter? Over at samboer ikke kunne skjerpe seg/gi mer i forholdet, slik at barnet ville sluppet å blitt «skillsmissebarn» og vi fortsatt kunne vært sammen. At han kanskje finner ei ny som han klarer å være det for som han ikke klarte å være for meg/oss (selv om jeg egentlig tviler på evnen til å forandre seg). At jeg skal bli sjalu over å se han gå videre (jeg vil jo måtte forholde meg til han uansett pga barnet).

Og datingbiten ser jeg fryktelig mørkt på. Har inntrykk av at alle på slike datingapps kun er ute etter én ting. Og jeg har også en forestilling om at jeg ikke fortjener bedre enn min samboer. Jeg er god på å fikse og ordne slik praktiske ting, holde det ryddig og sånn. Men nærhet og sånn synes jeg er vanskelig. 

Mulig jeg er litt vel negativ her nå, men det er sånn jeg føler det. 

Ts

Anonymkode: db72e...c47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har ikke vært i situasjonen selv, men har mange venninner som har. 

Det klassiske bruddet har rot i at de etter barn ser hvor lat/egosentrisk/dum mannen egentlig er, og sakte mister all respekt og alle følelser. Første barnet går greit, men mange beskriver at de nesten visste i det de stod der med to barn, og mann som ikke dro sin del av lasset. Men så trer først den rasjonelle siden inn, der man tenker at småbarnsårene er unntakstilstand. Deretter fokuserer man på at han vil endre seg, og kanskje han prøver litt, men så kommer man dit at man realiserer at det ikke vil gå. Derfra er man egentlig ferdig med mannen, men da overtar den sterke følelsen av å avslutte "familien", at det er så endelig, praktiske spørsmål, redsel for fremtiden. 

De fleste bruker år. På det meste uttalte ei venninne at hun visste det i det andremann ble født, men hun flyttet først ut da barnet gikk på småskolen. 

To ting du kan ta med deg; 

1) Det var, for de jeg kjenner (ikke noe vold eller misbruk) riktig å bruke disse årene, for de er sikre på at beslutningen var rett.

2) Alle har det mye bedre nå. De fleste samarbeider godt med far, og er i nye forhold. 

Anonymkode: 582dd...c8a

Herregud, dette var så spot on hvordan jeg har hatt det. Vi hadde vært sammen i flere år før vi fikk barn, men det var først etter barnet, jeg virkelig så de negative sidene hans. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke så det før. Han er som å ha et ekstra barn, og det er så utrolig usexy.

Men så kan han skjerpe seg litt i perioder, og helhetlig er han kanskje 10% bedre enn før. Det gir meg av en eller annen grunn forhåpninger om at det kanskje blir bedre, litt etter litt (samtidig som jeg skjønner at dette er urealistisk).

Jeg føler jeg har mistet så mye respekt for han, at jeg helt ærlig ikke vet om det likevel hadde vært for sent om han mot formodning en gang bare skulle bli alt jeg har ønsket meg. 

Også har jeg en tendens til å bli usikker på meg selv. Er det jeg som forlanger for mye? Er det jeg som må skjerpe meg? Er det meg det er noe galt med? Osv.

Ts

Anonymkode: db72e...c47

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (På 28.2.2024 den 6.56):

Selvfølgelig er det vanskelig. En går jo inn i forholdet med intensjon om for alltid.

Jeg giftet meg for rask og for ung. Så kom ungen. Da jeg innså at jeg var dønn ulykkelig med han og at forholdet ikke ga meg noe positivt var det drepen for forholdet. Jeg var ærlig om det. Han ville ikke avslutte. Vi prøvde par terapi etc, men for min del var det dødt. For ungen holdt jeg ut lenger enn jeg burde, men dagen han flyttet ut. Shit! For en digg følelse👀🤗

Jeg følte meg levende igjen og både jeg og ungen blomstret. Jeg begynte å date og treffe nye mennesker og så møtte jeg det som nå er kjæresten min. En fantastisk mann som gir meg så mye ro, glede og overskudd❤️ 

Livet er for kort og skjørbart til å leve uten å nyte hver dag. Nå gjør jeg akkurat det. Og det er en så utrolig herlig følelse ❤️

Kan jeg spørre hvordan din daværende samboer reagerte på at du var på vei ut av forholdet? Jeg vet ikke hva jeg forventer, men min virker nesten ikke til å bry seg. Den dagen jeg sa til han at jeg ikke vet om jeg ser en fremtid sammen, sa han at han aldri kommer til å være enig i at vi skal gjøre det slutt og at han skulle gjøre sitt for å forbedre seg. Det kan jeg ikke helt si at han har klart, og unntatt det han sa da sier han liksom ingenting. Later som at alt er greit. Skal vi prate om noe, må det være på mitt initiativ, men merker at jeg mer eller mindre har gitt opp, fordi det virker helt håpløst.

Ts

Anonymkode: db72e...c47