Samboer med borderline, som trekker seg vekk

[AnonymBruker]

Før vi ble sammen og samboeren så var jeg best, det var kun meg han kunne prate med og kun meg som gjaldt. Jeg holdt igjen i over 1 år for jeg var redd det var lovebombing. Vi rekker ikke å være samboere mer enn 6 mnd før han ikke kan prate med meg u det hele tatt. Når han opplever noe vanskelig så trekker han seg vekk og blir helt stille. 

Jeg er en god lytter, jeg gir god omsorg, jeg har forståelse, jeg kjenner til mange med utfordringer, vi har samme type oppvekst, jeg kjenner han bedre enn mange, likevel blir jeg valgt bort gang på gang. 

Vi har 5 år sammen nå. 

Hva kan jeg gjøre?

Anonymkode: 68c99...c2b

[AnonymBruker]

Bli med han i terapien jeg går ut fra at han går til, så du kan lære mer om hvordan han fungerer.

Anonymkode: dce9f...dec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Bli med han i terapien jeg går ut fra at han går til, så du kan lære mer om hvordan han fungerer.

Anonymkode: dce9f...dec

Jeg har vært med to ganger. Jeg får høre hvordan han fungerer, så ser jeg ikke det igjen hjemme. Jeg forteller hva jeg ser hjemme og får vite at det er cover. Ingen videre råd.

Anonymkode: 68c99...c2b

[AnonymBruker]

Når han stenger meg ute slik så føles det som silent treatment. Jeg orker da ikke å være rundt han for det føles så vondt å bli utestengt fra hans liv. Om jeg tar det opp slik så respekterer jeg han ikke og jeg forstår han ikke. Så får jeg beskjed om at jeg må godta at han er slik. problemet er jo at han deler med et par venner eller en i familien. Så får jeg ofte høre mer av hva som skjer om jeg lytter til en av hans telefonsamtaler. Så det er ikke slik at han lukker seg for alle, men han lukker seg for meg. 

Jeg godtar utrolig mye og tar mange forhåndsregler for at vi skal fungere. Det er greit. Jeg trenger bare å bli inkludert. Inkludert noe i hva som foregår i hans hodet, få en vanlig samtale om hva han opplevde den vanskelige dagen eller perioden. Det er alltid noe som er vanskelig i hans liv, så det er ikke som hos meg at det er en vanskelig måned også roer det seg. 

Hvordan lære meg å bli værende utestengt av hans liv på den måten? Noen som hadde klart det? 

Anonymkode: 68c99...c2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan lære meg å bli værende utestengt av hans liv på den måten? Noen som hadde klart det? 

Anonymkode: 68c99...c2b

Du kommer til å bli helt ødelagt av dette.

Anonymkode: d5ad4...92a

[AnonymBruker]

Hvis han ikke er villig til å prøve, et lite forsøk på å slippe deg inn, så er det ikke verdt å tviholde på dette forholdet.. Du kommer til å bli ødelagt av å bli værende med en partner som oppfører seg som du beskriver. Hvor lenge har han gått til behandling? 

Anonymkode: f6394...64a

[AnonymBruker]

Å bli fremstilt som verdens beste, for så å bli verdens verste er jo borderline i et nøtteskall... Diagnose i full blomst hos dere 

Anonymkode: 370ba...df2

[AnonymBruker]

Jeg har nylig fått diagnose emosjonelt ustabil (borderline) og noen flere personlighetsforstyrrelser, og mens vi alle er forskjellig, er det ekstremt viktig for meg å involvere samboeren min i prosessen. Jeg vet hvor stor risiko det er, for at forholdet vårt tar slutt, dersom jeg ikke får kontroll på diagnosene mine. Og en del av det, er å vise meg sårbar. Det føles utrolig ydmykende å dele min største frykt, om at han kommer til å være utro, eller innse at han har det bedre uten meg, eller at han vil bruke diagnosene mine mot meg, men jeg må bare gjøre det. Samtidig har jeg også bedt han om å respektere meg når jeg ber om space, fordi akkurat nå, trenger jeg space for å regulere følelsene mine, så jeg unngår de jævlige raseriutbruddene jeg har hatt. Jeg har på forhånd sagt at det ikke handler om han, og at jeg vil snakke med han når jeg er klar, så han også vet hva han kan forholde seg til, når jeg trekker meg unna. 

Anonymkode: f6394...64a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har nylig fått diagnose emosjonelt ustabil (borderline) og noen flere personlighetsforstyrrelser, og mens vi alle er forskjellig, er det ekstremt viktig for meg å involvere samboeren min i prosessen. Jeg vet hvor stor risiko det er, for at forholdet vårt tar slutt, dersom jeg ikke får kontroll på diagnosene mine. Og en del av det, er å vise meg sårbar. Det føles utrolig ydmykende å dele min største frykt, om at han kommer til å være utro, eller innse at han har det bedre uten meg, eller at han vil bruke diagnosene mine mot meg, men jeg må bare gjøre det. Samtidig har jeg også bedt han om å respektere meg når jeg ber om space, fordi akkurat nå, trenger jeg space for å regulere følelsene mine, så jeg unngår de jævlige raseriutbruddene jeg har hatt. Jeg har på forhånd sagt at det ikke handler om han, og at jeg vil snakke med han når jeg er klar, så han også vet hva han kan forholde seg til, når jeg trekker meg unna. 

Anonymkode: f6394...64a

Han har flere tilleggsdiagnoser så det er ikke bare denne ene. Når han her sier han trenger å være i fred så kan det være fullstendig stillhet i mange uker. Han kommer hjem fra jobb, sier såvidt hei, så kommer det etter hvert frem at han skal noe, så reiser han. Eller så ligger han i stillhet på sofaen til det er leggetid. 

Og nå orker jeg ikke kjempe for å bli inkludert. Jeg vet at om jeg blir inkludert så bevarer vi et godt forhold, vi trenger bare god kommunikasjon. Men jeg kan ikke være den eneste som kjemper om det. Jeg orker heller ikke å sitte i fullstendig stillhet i stua, kveld etter kveld. Så jeg går å legger meg i stedet. 

Og han har begynt å si at jeg reagerer feil på det han forteller. Jeg forsøker da alle måter å reagere på for å finne den riktige måten, men uansett så får jeg samme beskjeden "du reagerer feil så jeg orker ikke å dele med deg." 

Nei, nå har jeg gitt opp og stenger han mer av så får vi leve sånn da.

Anonymkode: 68c99...c2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har nylig fått diagnose emosjonelt ustabil (borderline) og noen flere personlighetsforstyrrelser, og mens vi alle er forskjellig, er det ekstremt viktig for meg å involvere samboeren min i prosessen. Jeg vet hvor stor risiko det er, for at forholdet vårt tar slutt, dersom jeg ikke får kontroll på diagnosene mine. Og en del av det, er å vise meg sårbar. Det føles utrolig ydmykende å dele min største frykt, om at han kommer til å være utro, eller innse at han har det bedre uten meg, eller at han vil bruke diagnosene mine mot meg, men jeg må bare gjøre det. Samtidig har jeg også bedt han om å respektere meg når jeg ber om space, fordi akkurat nå, trenger jeg space for å regulere følelsene mine, så jeg unngår de jævlige raseriutbruddene jeg har hatt. Jeg har på forhånd sagt at det ikke handler om han, og at jeg vil snakke med han når jeg er klar, så han også vet hva han kan forholde seg til, når jeg trekker meg unna. 

Anonymkode: f6394...64a

Men når du har det sånn, ringer du andre i stedet?

Min kan reise til andre for å prate, bli sittende lengre i bilen for å prate i fred. Så kommer han inn til meg for å vise fullstendig stillhet. Også forventer han at jeg skal forstå han og høre på at dette er det han trenger. 

Anonymkode: 68c99...c2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Når han stenger meg ute slik så føles det som silent treatment. Jeg orker da ikke å være rundt han for det føles så vondt å bli utestengt fra hans liv. Om jeg tar det opp slik så respekterer jeg han ikke og jeg forstår han ikke. Så får jeg beskjed om at jeg må godta at han er slik. problemet er jo at han deler med et par venner eller en i familien. Så får jeg ofte høre mer av hva som skjer om jeg lytter til en av hans telefonsamtaler. Så det er ikke slik at han lukker seg for alle, men han lukker seg for meg. 

Jeg godtar utrolig mye og tar mange forhåndsregler for at vi skal fungere. Det er greit. Jeg trenger bare å bli inkludert. Inkludert noe i hva som foregår i hans hodet, få en vanlig samtale om hva han opplevde den vanskelige dagen eller perioden. Det er alltid noe som er vanskelig i hans liv, så det er ikke som hos meg at det er en vanskelig måned også roer det seg. 

Hvordan lære meg å bli værende utestengt av hans liv på den måten? Noen som hadde klart det? 

Anonymkode: 68c99...c2b

Kanskje du heller burde lære deg å ikke "bark up the wrong tree"? 

DU trenger og ønsker noe annet. Han sier at du må godta han slik han er. Hvorfor skal ikke han godta deg slik du er? Hvorfor skal du bend over backward mens han kan sitte der som et plaget offer du må ta hensyn til hele tiden? Hvorfor skal ikke han strekke seg litt? Gi ham boken "det er ikke mer synd på deg enn på andre".

 

Anonymkode: c886e...cd2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Han har flere tilleggsdiagnoser så det er ikke bare denne ene. Når han her sier han trenger å være i fred så kan det være fullstendig stillhet i mange uker. Han kommer hjem fra jobb, sier såvidt hei, så kommer det etter hvert frem at han skal noe, så reiser han. Eller så ligger han i stillhet på sofaen til det er leggetid. 

Og nå orker jeg ikke kjempe for å bli inkludert. Jeg vet at om jeg blir inkludert så bevarer vi et godt forhold, vi trenger bare god kommunikasjon. Men jeg kan ikke være den eneste som kjemper om det. Jeg orker heller ikke å sitte i fullstendig stillhet i stua, kveld etter kveld. Så jeg går å legger meg i stedet. 

Og han har begynt å si at jeg reagerer feil på det han forteller. Jeg forsøker da alle måter å reagere på for å finne den riktige måten, men uansett så får jeg samme beskjeden "du reagerer feil så jeg orker ikke å dele med deg." 

Nei, nå har jeg gitt opp og stenger han mer av så får vi leve sånn da.

Anonymkode: 68c99...c2b

Du høres ut som du er ferdig med ham, men ikke har slått opp fordi.....? Kjærlighet? En utopisk drøm om at han skal endre seg? Frykt for endring? 

Spør deg selv:

HVOR ER DU OM 5 ÅR?

Er det holdbart for deg å leve i dette om fem år også?

Anonymkode: c886e...cd2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

du reagerer feil så jeg orker ikke å dele med deg." 

Du reagerer feil så da fryser han deg ut. 

Jeg synes dette er skremmende egoistisk og kjølig av han. Men det er Kansje sånn diagnosen er? Inkluderer den utfrysning og psykisk mishandling liksom? Du fortjener å føle seg sett og ønsket. Men han virker ikke til å tenke at du fortjener å ha et godt samliv om det går utover det faktum at han må utfordre seg selv på å være god mot deg. Fy fasan... 

Anonymkode: 6448b...417

[AnonymBruker]

Jeg har borderline. Tok med min kjære til psykologen jeg,og er 100% ærlig hver dag.

Dette var jeg fra dag 1, husker det var risky men han ble. Og støtter 100%. 

Din kjæreste har et ansvar selv om han har borderline. Han må åpne seg. Hvis ikke blir du utslitt.

Anonymkode: 62a95...e3e

[AnonymBruker]

Han har vel en "spilt" - noe som i utgangspunktet er en reaksjon på noe (du eventuelt har sagt, ikke sagt, gjort eller ikke gjort). Det kan også hende at han velger å være stille og trekke seg tilbake for ikke å si noe han egentlig ikke mener.

Anonymkode: 8ce35...581

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Kanskje du heller burde lære deg å ikke "bark up the wrong tree"? 

DU trenger og ønsker noe annet. Han sier at du må godta han slik han er. Hvorfor skal ikke han godta deg slik du er? Hvorfor skal du bend over backward mens han kan sitte der som et plaget offer du må ta hensyn til hele tiden? Hvorfor skal ikke han strekke seg litt? Gi ham boken "det er ikke mer synd på deg enn på andre".

 

Anonymkode: c886e...cd2

Jeg lurte nesten på å ringe hans psykolog selv å høre om hvordan vi skal gjøre det når han nekter endringer i seg selv. Skal vi virkelig ha det sånn at jeg hele tiden må gi etter for han. 

Anonymkode: 68c99...c2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg lurte nesten på å ringe hans psykolog selv å høre om hvordan vi skal gjøre det når han nekter endringer i seg selv. Skal vi virkelig ha det sånn at jeg hele tiden må gi etter for han. 

Anonymkode: 68c99...c2b

Nei, du kan ikke leve slik. Det virker som han bruker diagnose som unnskyldning for å være en dårlig partner. Du blir ekstremt ensom i forholdet hvis dette fortsetter.

Anonymkode: 64a02...887

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Han har vel en "spilt" - noe som i utgangspunktet er en reaksjon på noe (du eventuelt har sagt, ikke sagt, gjort eller ikke gjort). Det kan også hende at han velger å være stille og trekke seg tilbake for ikke å si noe han egentlig ikke mener.

Anonymkode: 8ce35...581

Det handler mer om å bare dele hva som skjedde på jobb, som skaper det dårlige humøret. Eller hva han er bekymret for nå eller hvordan det gikk da han måtte møte familien sin (den ustabile siden.) Det er på ingen måte situasjoner der han er redd for å si noe han egentlig ikke mener. Det er ikke å snakke om følelser i den forstand, men faktiske hendelser så jeg kan forstå han bedre. 

Når vi begynner å prate sammen så får jeg da høre om neste ukes planer, helgens planer og lignende. Ved så lite kommunikasjon som han ønsker så får jeg ikke vite noe. Da får jeg heller ta en telefon å spørre hvor han er, en time etter han pleier å være hjemme. Eller at jeg spør om han kan ordne noe for meg, men det kan han ikke fordi han skulle noe etter jobb. Eller mandag kl 18 får jeg vite at han er borte et døgn pga noe med jobben. 

Anonymkode: 68c99...c2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei, du kan ikke leve slik. Det virker som han bruker diagnose som unnskyldning for å være en dårlig partner. Du blir ekstremt ensom i forholdet hvis dette fortsetter.

Anonymkode: 64a02...887

Jeg er glad jeg har et sosialt liv med venner og jobb, men dette tærer på meg. Å sitte i stillhet i hver sin ende av sofaen kveld etter kveld. 

De gangene det er snakk om kos, ligge i armkroken og slikt så er det kun når han ønsker. Når vi har gode samtaler så er det kun når han ønsker. Når vi finner på noe sammen så går det etter hans ønsker. Når jeg ønsker en klem etter en lang dag så holder jeg rundt han, men han holder ikke rundt meg tilbake. 

Anonymkode: 68c99...c2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg har borderline. Tok med min kjære til psykologen jeg,og er 100% ærlig hver dag.

Dette var jeg fra dag 1, husker det var risky men han ble. Og støtter 100%. 

Din kjæreste har et ansvar selv om han har borderline. Han må åpne seg. Hvis ikke blir du utslitt.

Anonymkode: 62a95...e3e

Han nekter tydeligvis. Fordi jeg reagerer feil. Fordi det er noe feil med meg. 

Men har duflere diagnoser? For her er det flere pf under borderline i tillegg  

Anonymkode: 68c99...c2b