Mistrives sterkt i kontorjobb

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er 37 år gammel, har barn (aleneforsørger) og fikk for et par år siden min første "voksenjobb" i en alder av 35. Jeg har nå en kontorjobb med fleksitid og det som medfølger av både fordeler og ulemper. 

Jobben jeg har nå er på mange måter drømmejobben og jeg, som ikke fullførte videregående engang før jeg var nærmere 30, hadde aldri trodd jeg skulle lande en slik jobb.

Tidligere har jeg jobbet i ulike butikkjobber og har i grunn trivdes med det, men lønna (og arbeidstider som ikke helt passer inn med småbarn) gjorde at jeg begynte å se etter andre muligheter. 

Nå er jeg som nevnt to år inn i min nye jobbhverdag. For hver uke som går trives jeg mindre og mindre.. Jeg føler meg som en elefant blant ballettdansere, og føler ikke jeg har klart å lære meg/omstille meg til å snakke "kontorspråk". Jeg klarer ikke å venne meg til å skulle ha møter flere ganger HVER DAG for å snakke opp og ned om ting uten å lande på en eneste avgjørelse. Jeg er vant til å ta avgjørelser på sparket, og er i hvertfall ikke vant til å drøfte og ha powerpoint møter og bruke fancy fremmedord for å komme til et poeng.  1:1 og performance goals gjør meg litt sprø - og jeg kvier meg mer og mer for å komme på kontoret. Kjenner også på det at jeg etter snart to år, egentlig ikke kjenner flere enn 3-4 stk av over 400 personer. Vi sitter i åpent landskap med free seating og jeg har aldri vært så sliten etter jobb som etter at jeg begynte i en STILLESITTENDE kontorjobb 😄 Skal sies at jeg er veldig introvert. 

Andre ting som gjør meg oppgitt er at jeg ofte opplever at andre tar æren for mine ideer. Dette så jeg bort fra mye i starten, men nå innser jeg at det finnes noen som bare UANSETT greier å ta på seg æren for arbeid JEG har gjort eller forslag JEG har kommet med. Det skaper en irritasjon hos meg som tar mye energi. 

Er jeg den eneste som har det slik? Jeg hadde lett sagt opp på dagen hadde det ikke vært for lønnen og for fleksibiliteten jobben gir meg.. men det kan jeg rett og slett ikke, og hvertfall ikke når jeg er alene om alle utgifter og vi er i en dyrtid..

Noen gode råd? 

Anonymkode: f7b73...7eb

[AnonymBruker]

Føler veldig med deg, etter å ha jobbet et halvt år i min første "voksenjobb" etter jeg tok høyere utdanning. Startet arbeidslivet på gulvet på et verft og jobbet der en del år, og synes "elefant blant ballettdansere" var fantastisk beskrivende for følelsen jeg har hver dag på kontoret nå 😅 Hater det inderlig! Har dessverre ingen råd, men vit at du ikke er alene og har min sterkeste medfølelse!

Anonymkode: 809f0...fe3

[AnonymBruker]

Veldig tilsvarende. Får gode tilbakemeldinger og er visst veldig effektiv. Dette er fordi majoriteten av mine kolleger er treige uti det ekstreme. Godt betalt jobb men jeg hater det. Lengter tilbake til action om natta i Oslo med jobb blant rusbrukere, prostituerte og gateunger. 

Anonymkode: 8fc20...4e5

[Gjest issoras]

Vurdert å bytte jobb? Kontorjobber er veldig forskjellige, så at du mistrives en plass betyr ikke at du mistrives i alle kontorjobber. 

Når det er sagt, etter 10 år på kontor savner jeg også jobber hvor man er mer direkte opp mot målgruppa. Å jobbe på kontor kan være veldig slitsomt. Men anbefaler likevel å vurdere ny jobb, min trivsel steg mange hakk ved ny jobb. 

[AnonymBruker]

Hvilken utdannelse har du? Kontorjobb er mye forskjellig. Jeg har kontorjobb/saksbehandle, men det innebærer også mye faglig diskusjon sammen med kollegaer, reiser og samlinger.

Anonymkode: 487f2...2d2

[AnonymBruker]

Dette er som å lese om meg selv - Ja - jeg kjenner meg enormt igjen! Jeg har heldigvis flere utdanninger (er og alene med barn) og har derfor planer om å si opp snart. Har holdt ut i 3 år. Blir gal av byråkratiet, corporate bull, konkurranseorientert miljø, free seating, daglig hodepine, 10 000 eposter.. Jeg passer ikke inn i slikt slikt miljø/den type jobb. Faktisk er denne fleksible kontorjobben den verste jobben jeg har hatt. 

Anonymkode: 82893...1fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei.

Jeg er 37 år gammel, har barn (aleneforsørger) og fikk for et par år siden min første "voksenjobb" i en alder av 35. Jeg har nå en kontorjobb med fleksitid og det som medfølger av både fordeler og ulemper. 

Jobben jeg har nå er på mange måter drømmejobben og jeg, som ikke fullførte videregående engang før jeg var nærmere 30, hadde aldri trodd jeg skulle lande en slik jobb.

Tidligere har jeg jobbet i ulike butikkjobber og har i grunn trivdes med det, men lønna (og arbeidstider som ikke helt passer inn med småbarn) gjorde at jeg begynte å se etter andre muligheter. 

Nå er jeg som nevnt to år inn i min nye jobbhverdag. For hver uke som går trives jeg mindre og mindre.. Jeg føler meg som en elefant blant ballettdansere, og føler ikke jeg har klart å lære meg/omstille meg til å snakke "kontorspråk". Jeg klarer ikke å venne meg til å skulle ha møter flere ganger HVER DAG for å snakke opp og ned om ting uten å lande på en eneste avgjørelse. Jeg er vant til å ta avgjørelser på sparket, og er i hvertfall ikke vant til å drøfte og ha powerpoint møter og bruke fancy fremmedord for å komme til et poeng.  1:1 og performance goals gjør meg litt sprø - og jeg kvier meg mer og mer for å komme på kontoret. Kjenner også på det at jeg etter snart to år, egentlig ikke kjenner flere enn 3-4 stk av over 400 personer. Vi sitter i åpent landskap med free seating og jeg har aldri vært så sliten etter jobb som etter at jeg begynte i en STILLESITTENDE kontorjobb 😄 Skal sies at jeg er veldig introvert. 

Andre ting som gjør meg oppgitt er at jeg ofte opplever at andre tar æren for mine ideer. Dette så jeg bort fra mye i starten, men nå innser jeg at det finnes noen som bare UANSETT greier å ta på seg æren for arbeid JEG har gjort eller forslag JEG har kommet med. Det skaper en irritasjon hos meg som tar mye energi. 

Er jeg den eneste som har det slik? Jeg hadde lett sagt opp på dagen hadde det ikke vært for lønnen og for fleksibiliteten jobben gir meg.. men det kan jeg rett og slett ikke, og hvertfall ikke når jeg er alene om alle utgifter og vi er i en dyrtid..

Noen gode råd? 

Anonymkode: f7b73...7eb

Kjenner meg igjen i dette. Heldigvis har jeg en del av jobben utenfor kontoret også, ellers hadde jeg ikke orket i lengden. 

Dette med at andre tar æren for ideer opplever jeg også, og det irriterer meg grenseløst. Det gleder meg hver gang de som presenterer ideen som sin egen kommer til kort når de blir bedt om å utdype. Haha, da må de henvise til meg som har kommet opp med løsningen i utgangspunktet. 

Anonymkode: 8f6fe...e79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hei.

Jeg er 37 år gammel, har barn (aleneforsørger) og fikk for et par år siden min første "voksenjobb" i en alder av 35. Jeg har nå en kontorjobb med fleksitid og det som medfølger av både fordeler og ulemper. 

Jobben jeg har nå er på mange måter drømmejobben og jeg, som ikke fullførte videregående engang før jeg var nærmere 30, hadde aldri trodd jeg skulle lande en slik jobb.

Tidligere har jeg jobbet i ulike butikkjobber og har i grunn trivdes med det, men lønna (og arbeidstider som ikke helt passer inn med småbarn) gjorde at jeg begynte å se etter andre muligheter. 

Nå er jeg som nevnt to år inn i min nye jobbhverdag. For hver uke som går trives jeg mindre og mindre.. Jeg føler meg som en elefant blant ballettdansere, og føler ikke jeg har klart å lære meg/omstille meg til å snakke "kontorspråk". Jeg klarer ikke å venne meg til å skulle ha møter flere ganger HVER DAG for å snakke opp og ned om ting uten å lande på en eneste avgjørelse. Jeg er vant til å ta avgjørelser på sparket, og er i hvertfall ikke vant til å drøfte og ha powerpoint møter og bruke fancy fremmedord for å komme til et poeng.  1:1 og performance goals gjør meg litt sprø - og jeg kvier meg mer og mer for å komme på kontoret. Kjenner også på det at jeg etter snart to år, egentlig ikke kjenner flere enn 3-4 stk av over 400 personer. Vi sitter i åpent landskap med free seating og jeg har aldri vært så sliten etter jobb som etter at jeg begynte i en STILLESITTENDE kontorjobb 😄 Skal sies at jeg er veldig introvert. 

Andre ting som gjør meg oppgitt er at jeg ofte opplever at andre tar æren for mine ideer. Dette så jeg bort fra mye i starten, men nå innser jeg at det finnes noen som bare UANSETT greier å ta på seg æren for arbeid JEG har gjort eller forslag JEG har kommet med. Det skaper en irritasjon hos meg som tar mye energi. 

Er jeg den eneste som har det slik? Jeg hadde lett sagt opp på dagen hadde det ikke vært for lønnen og for fleksibiliteten jobben gir meg.. men det kan jeg rett og slett ikke, og hvertfall ikke når jeg er alene om alle utgifter og vi er i en dyrtid..

Noen gode råd? 

Anonymkode: f7b73...7eb

Jeg har hatt to kontorjobber, på litt lavere nivå enn deg høres det ut som. Men jeg kjenner meg igjen i endel du beskriver. Ble også veldig sliten av stillesittende arbeid, og synes det var krevende å måtte sitte stille og forholde meg til de samme menneskene hver dag. Og det med at andre tar æren for ens arbeid eller ideer er vanvittig irriterende. 

Jeg har og jobbet i butikk, på skole og i helsevesenet, og for meg passer det nok bedre å ha en variert jobb hvor jeg er mer i bevegelse og styrer meg selv mer, og snakker med forskjellige mennesker ila dagen. Jeg følte meg fanget i begge kontorjobbene.

Det er vel så enkelt som at vi mennesker passer til ulike ting. Du får tenke på det positive med jobben din og godene som den gir. Og være mer fysisk aktiv på fritiden.

Anonymkode: 91858...dd3

[AnonymBruker]

Er i midten av 40-årene. Jobber på kontor og har gjort det de siste 20 årene. Har heller ingen høyere utdannelse. Synes jobben er drit kjedelig. Kollegaene er så ulike meg selv som det går an, og det går på autopilot det meste. Eneste grunnen til at jeg blir i jobben er lønnen. Hadde det ikke vært for den og at jeg er avjengig av inntekt, hadde jeg omskolert meg, men dessverre er det for dyrt. Lånene betales ikke ned av seg selv. Men, ja....det sliter både psykisk og fysisk, å ikke trives.

Anonymkode: e0092...c29