Ektemann som ikke vil delta i livet

[AnonymBruker]

Jeg er ikke noe fan av å klage på ektefellen sin til venner og bekjente, men trenger å fortelle til noen for å lette hjertet, så da blir det her.

Min mann og jeg har vært gift i 10 år, og har holdt godt sammen og hatt det bra, tross mange vanskelige perioder ift jobb, økonomi m.m. I hverdagen har vi det stort sett bra, men det som virkelig plager meg er at han kun unntaksvis ønsker å delta på noe som helst, det være turer/aktiviteter med barna, helgeturer, bursdagsfeiringer for personer i min familie, besøke mine foreldre m.m. Særlig når det gjelder mangelen på engasjement for å gjøre noe sammen med mine foreldre er dette veldig sårt. Han sier det ikke handler om dem i det hele tatt, han synes de er fine folk (og det er de virkelig, og de har alltid vært greie og fine med ham), men at han som voksen mann ikke vil gjøre ting han ikke ønsker selv å gjøre, "jeg har ikke lyst", er liksom begrunnelsen for alt. Dette sier han også om det å gjøre husarbeid(!), gå en tur sammen med meg, gå ut og spise sammen med bekjente osv osv- "men jeg har ikke lyst!".  Jeg har prøvd å ikke vinkle det som en anklage eller være bitter, men heller forklare ham at det virkelig sårer meg når han for n'te gang trekker seg fra å feks besøke foreldrene mine og jeg må "unnskylde" ham ovenfor dem, -(dvs nå har de jo stort sett sluttet å spørre etter ham). Det gjelder også andre veien, at jeg kan invitere familien min på besøk og da finner han titt og ofte ut at han skal dra på trening eller at han må jobbe e.l. slik at han ikke er tilstede under besøket. 

Jeg ber ham om å sette seg selv litt til siden og delta for å bidra positivt til familien, og også for at ungene skal ha barndomsminner som faktisk omfatter ham, men da snur han det til at det er jeg som lager gruff og at det er jeg som bygger opp problemer inne i meg og gjør det mye større enn det er.

Jeg er ikke perfekt og kunne sikkert ha gjort mange ting annerledes i hans øyne. Jeg gjør derimot virkelig alt for at familien skal ha det bra, og har alltid satt meg selv litt til side for fellesskapet (men også gjort ting for meg selv, jeg har ikke utslettet mine ønsker), men tenker man kan gjøre begge deler og at det er det man gjør i et ekteskap og en familie-man gir og får. Jeg synes han oppfører seg fryktelig egoistisk og ikke ser hvor mye det påvirker meg og hele familien. Han bruker å si at ingen andre kan få deg til å føle noe som helst, det er det du selv som må styre. Jeg skjønner jo at jeg ikke vil klare å forandre ham, det er bare slik han er, men så befinner jeg meg jo der igjen og igjen at jeg må forklare hvorfor han heller ikke denne gang er med i mammas bursdagsfeiring, eller kan bli med og ta en kaffe med søster og hennes familie o.l. Det er ikke snakk om at vi gjør slike ting så ofte heller at det hadde vært forståelig i overkant mye.

Jeg er veldig tett knyttet til foreldrene mine og søsknene mine og ønsker å ha dem mest mulig i livet. Foreldrene mine er i midten og slutten av 70-åra, og jeg er veldig bevisst på at de ikke kommer til å være her for evig slik at det er viktig å ha gode øyeblikk sammen, ikke minst for barnas del.

Det hører med til historien at han er en del år eldre enn meg, han har hatt 7 forskjellige jobber den tiden vi har vært sammen og mine foreldre har for noen år siden måtte hjelpe oss økonomisk på grunn av denne ustabiliteten. Jeg har stilt meg spm om han skjemmes grunnet dette ovenfor dem og at det er derfor han er så fraværende, men det passer samtidig ikke med personligheten hans, har aldri hørt ham si at han angrer noen ting eller skjemmes over noe som helst. Han vil bare ikke gå på tvers av sine ønsker, sier han.

Vet ikke hva jeg egentlig vil med å skrive om dette, men måtte som sagt bare få det ut en plass. Skal man bare godta at sånn er han eller er det noen som har tips til hva jeg kan si eller gjøre for å gjøre ting bedre?

Anonymkode: 9f962...b77

[omno_guest]

Han vil ikke delta i livet til dere i familien, men det får bli hans valg. Da kan han heller ikke komme som pensjonist og klage på at barna ikke vil ha noe å gjøre med ham og kutter ut kontakt eller at du blir opptatt med sitt.

Jeg tenker han trenger å lære. Du kan ikke tvinge. La han bare være, men da kan han heller ikke komme senere å klage når han selv blir pensjonist eller når barna blir voksen og dem ikke vil ha noe kontakt med faren.

[Nymerïa]

Det er ikke noe du kan gjøre for å endre han. Han er utrolig ærlig på hvem han er og hvor lite han er villig til å gjøre for andre. Det enkleste for deg er å akseptere at han er slik. Og når du virkelig har akseptert det så får du heller tenke gjennom om du er villig til å leve med dette. Hvis svaret er at du er villig til å gjøre det så er veien videre å finne ut hvordan du kan innrette deg for at hans oppførsel i minst mulig grad går utover deg og barna.

Du har min fulle sympati.

[Virrevirrevapp]

Med mindre han er fullforsørger, er det ingenting som heter at han ikke skal delta i husarbeid. Om så han bodde måtte han ha gjort husarbeid (eller betalt andre for det).

Tar han med barna på egne ting da? Aleine eller med venner og egen familie?

Har han stabil jobb og inntekt nå?

[AnonymBruker]

Han oppfører seg som et barn!

Han virker forferdelig egoistisk. 

Han synes å ha en nesten autisitisk væremåte ellers også.

Å bytte jobb så mange ganger på så kort tid, fordi han "ikke har lyst" eller ikke trives, det er ikke normalt, ikke når han er så voksen og har familie.

Det virker som om han ikke tar ansvar for eget liv, og han virker som om han kan fortsette et egoistisk singelliv selv som gift familiefar.

Dette blir ikke bedre, tror jeg. Skal du forsøke, så få ham med i parterapi. Skal jeg gjette så nekter han å bli med i parterapi, fordi han har det bra (og ikke bryr seg om at du ikke har det bra i forholdet), og han derfor heller ikke vil endre seg.

Ønsker du å dele livet med en mann som ikke respekterer deg og dine følelser, en som bidrar så lite i forholdet, en som utnytter deg og familien din på toppen av alt?

Anonymkode: d181c...30b

[AnonymBruker]

Enig ift husarbeid, jeg bruker å si at jeg kan også godt si at jeg ikke har lyst, men det er jo ikke sånn det fungerer når man er et voksent menneske tenker jeg. 

Han tar barna lite med på noe, nå er de i tenårene da, så de finner jo mest på ting sammen med venner. Han trener sammen med sønnen et par ganger i uka, men gjør svært sjeldent noe alene sammen med datteren vår, det er det jeg som gjør. 

Han har ikke stabil jobb og inntekt nå nei.

Anonymkode: 9f962...b77

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

...Han har ikke stabil jobb og inntekt nå nei.

Anonymkode: 9f962...b77

Hva gjør at han ikke finner noe å jobbe med som han trives med? Er han syk, sliter med det sosiale, eller klarer ikke velge noe han liker? 

Endret 27. februar 2024 av Virrevirrevapp

[AnonymBruker]

Hva bidrar han med egentlig da? 

Anonymkode: d6ff0...97a

[AnonymBruker]

Høres ut som en forvokst uansvarlig drittunge som unnskylder seg med alderen sin. Hvor er den ansvarlige voksne? Egoistisk og uten omtanke for andre? Bryr seg ikke om sosiale relasjoner?

Det hadde vært interessant hvordan livet hans hadde sett ut hvis han bodde alene med ingen andre som tok ansvar?

Anonymkode: b6fef...67b

[AnonymBruker]

Virrevirrevapp skrev (11 minutter siden):

Hva gjør at han ikke finner noe å jobbe med som han trives med? Er han syk, sliter med det sosiale, eller klarer ikke velge noe han liker? 

Han har tidligere valgt seg jobber som liksom hadde store muligheter, men som var betalt med provisjon og det aldri ble noe stabilt av. Han bobler over av kreativitet og skaperlyst i jobbsammenheng, som ofte gjør at det blir noen form for ubalanse ift andre kollegaer på arbeidsplassen. Nå har han vært uten jobb i ett år, men har startet eget foretak som liksom skulle ha store muligheter for inntjening..foreløpig er det bare et tapsprosjekt når det kommer til stykket.

Anonymkode: 9f962...b77

[AnonymBruker]

Det virker ikke som han liker sin egen familie og holder seg unna. 

Hadde dette vært meg hadde det blitt til at jeg hadde fryst han ut på alt. Han hadde fått rett og slett være helt alene med seg selv til alle tider.

Lykke til med dette, jeg hadde ikke giddet

Anonymkode: 4a397...7c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

 

Det hadde vært interessant hvordan livet hans hadde sett ut hvis han bodde alene med ingen andre som tok ansvar?

Anonymkode: b6fef...67b

Ja det har jeg óg tenkt på, tror virkelig ikke han aner hvor mye som står og faller på meg i livet vårt.

Anonymkode: 9f962...b77

[AnonymBruker]

Min eksmann var helt lik, det endte med at jeg var utro.

Anonymkode: f9f81...b18

[AnonymBruker]

Har du virkelig tenkt å fortsette å leve livet ditt med en mann som ikke bidrar hverken med jobb eller hjemme eller med familie, Ts? En mann som har påført også deg (og din familie) økonomiske byrder?

Jo mer du forteller virker det som om han har en diagnose av et eller annet slag. Det er imidlertid ingen unnskyldning for en godt voksen mann - han må i så fall ta ansvar for egen psykiske helse og søke hjelp og behandling.

Slik det er nå er tenåringene dine trolig langt mer modne enn faren er. Men de lærer jo at fedre og mannlige partnere får slippe å ta ansvar i livet, at det er opp til kvinnen å rydde opp både praktisk og økonomisk etter mannen...

Anonymkode: d181c...30b

[AnonymBruker]

Får helt vondt av deg når jeg leder dette. Jeg slet selv med en mann som var for egoistisk da barna var små. Han hadde alltid trent så mye, og på den tiden, så kunne ikke endre det, selv om jeg holdt på å stupe. Han hadde alltid gått ut når han ønsket det, så det var selvfølgelig for ham, til tross for at vi hadde små barn som ikke passer med slik livsstil, angående å feste og at også fyllesyk og sur far som ikke tålte bråk hver søndag var et problem med småbarn rundt. Han klaget til og med på at jeg ikke festet med ham. Ikke hadde verken krefter eller anledning til dette. 

Han ble kastet ut, og måtte ta noen valg angående sitt liv og prioriteringer før han var velkommen tilbake. Heldigvis har jeg en svigermor som ikke la en millimeter mellom angående hvilken uansvarlig og umoden idiot han hadde vært, og at han ikke fikk noe sympati der. Han var så idiot at han ikke innså dette selv før hun skjelte ham ut. 

Å ha en ektemann og far til barna som prioriterer seg selv over absolutt alt er ikke til å leve med. Jeg synes du har vært enormt tålmodig her. Å gjøre det man ikke nødvendigvis plukker fra øverste hylle, men skyve ansvar man ikke gidder over på partner, er på ingen måte å være en voksen og ansvarlig partner eller far. Også sosialt ansvar er et slikt ansvar man ikke bare velger bort fordi man ikke har lyst. Man skal jo lære sine barn, og skape minner med barn og familie. Ikke lære dem å blåse i alle andre enn seg selv og sine lyster. 

Anbefaler familieterapi. Ellers anbefaler jeg deg rett og slett å kaste ham ut. Det var hva som vekket min mann. Han måtte miste sin familie for å skjønne hva vi betydde for ham, og at han må prioritere deretter. 

Anonymkode: 55f15...2a8

[HanneH1980]

Er man voksen og ikke har visse diagnoser, skjønner man at livet ofte innebærer å gjøre ting man egentlig ikke vil. Men er man manipulativ, sleip og selvsentrert, prøver man selvsagt å slippe unna. Slik som din mann tydeligvis gjør.

Det at han pleier å si "ingen andre kan få deg til å føle noe som helst, det er det du selv som må styre", er en typisk hersketeknikk som noen bruker for å slippe unna ansvar for egne handlinger. "Problemet er ikke at jeg sårer deg/behandler deg dårlig/oppfører meg som en dritt, problemet er at du ikke styrer følelsene dine". Jadda. Jeg håper iallefall at du selvfølgelig ikke tror på det der selv. Selvfølgelig påvirker man hvordan andre føler det hvis man oppfører seg ufordragelig, ikke stiller opp, er fraværende, osv. Og det vet han nok veldig godt selv, men prøver å slippe unna ansvaret. Han er nok en av dem som vil leve singel i et forhold, med kun tanke for seg selv og egne behov, og han er til og med helt åpen om det.

Jeg tror nok det er liten sjanse for at det blir bedre, du er egentlig allerede i et solo-løp her virker det som. Fokuser på deg selv og de du holder kjært, vil han ikke være en del av det så kan ingen tvinge ham. Men da kan han heller ikke klage over at du sakte men sikkert forsvinner ut av livet hans, for det er mest sannsynlig det som kommer til å skje.

[AnonymBruker]

Har du vurdert å gå i fra denne mannen ts?

Anonymkode: 45b36...329

[Voyeur]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Har du vurdert å gå i fra denne mannen ts?

Anonymkode: 45b36...329

Tenkte jeg også. Hvorfor er du sammen med han?

Du kaster bort livet ditt på en mann som ikke tar hensyn til deg og ungene dine. Ved å si "jeg vil ikke", så signaliserer han at dere ikke er viktige for han. Hvorfor skal han være viktig for deg da? I et forhold skal man gi og ta, men du er sammen med en mann som bare tar, og ikke gir.

Hvis din historie var en god venninnes historie, og hun ba deg om råd, hva ville du sagt til henne? Du må lese innlegget ditt en gang til - fordi det du skriver er et innlegg på et trist og ubalansert forhold. Er det slik du vil ha det for deg selv og barna dine?

[Mizzy]

Jeg har ei venninne som så å si var alenemor i forholdet. Mannen ble ikke med på noe, knapt på 17. mai-feiring. Hun gikk fra han og har det mye bedre nå

[AnonymBruker]

Min ex var akkurat lik. Han ble ikke med på 17. mai- feiring i mange år fordi det innebar å stå opp tidlig. Han avlyste julefeiring med meg og min familie 3 dager før (innebar bestilt flybilletter til masse tusen), for å være med kompis og spille musikk. Prioriterte seg selv hele veien. Sa nei til de fleste tingene jeg forsøkte å planlegge med oss som familie. La nesten aldri yngste barnet. 
 

Jeg klarte ikke mer, han var i tillegg psykisk ustabil og behandlet meg veldig dårlig. Jeg var omtrent alenemor selv som gift. Største egoist. 

Separert nå. Lettelse! 

 

Det er ingenting å gjøre. Og jeg skjønner ikke hvorfor du lager unnskyldninger overfor andre når han ikke blir med. Jeg ville bare sagt det rett ut; «han vil ikke, han er opptatt med seg og sitt».

Anonymkode: edcee...e8f