Et komplisert spørsmål om samliv og familie - hvordan skal det føles?

[AnonymBruker]

Jeg er skilt fra min eks og vi har et barn sammen. Jeg grubler mye for tiden og vi har mange samtaler om hvorfor det ble slutt osv. Jeg prøver å forbedre meg for å være klar for et evt nytt forhold i framtiden. Men jeg lurer på hvor høyt man skal legge lista for hvordan det skal føles å være i et forhold?

First things first, min eks har et rusproblem og psykiske lidelser, så det var ikke mulig å få det til å fungere, og jeg grubler ikke fordi jeg tror jeg kunne gjort noe annerledes med ham. Jeg har full omsorg for barnet nå og alt er fint. 

Men, jeg vet at han ikke hadde det bra sammen med meg. Jeg var mye irritabel de siste årene sammen. Jeg var ofte irritabel fordi han ikke levde opp til mine forventninger (han var veldig deprimert og gjorde 0 husarbeid eller med barnet, pga sykdommen), og fordi han merka min irritabilitet så følte han seg utrygg og fikk et større behov for å ruse seg og ikke være hjemme. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke klarte å elske han "nok", jeg klarte ikke å få ham til å føle seg trygg i sitt eget hjem, elska og kanskje slik bli bedre fra sykdom og rusmisbruk. (Før dere leser videre: jeg klandrer ikke meg selv for dette, jeg vet sikkert at jeg ikke kunne handla annerledes måte, og jeg har bearbeidet alt med psykolog og fagpersoner).

Men spørsmålet er likevel - er det faktisk mulig i småbarnsfasen å ha et forhold som er så trygt og godt at man føler seg 100% vel i den andres nærvær, å føle seg "hjemme", men fortsatt at det er rom for å være litt misfornøyd med den andre? 

Jeg vil gjerne at min evt neste partner skal føle seg trygg rundt meg. Jeg skal definitivt gå for en uten alvorlig angst og psykiske lidelser, men jeg syns det er litt fælt at jeg fikk partneren min til å føle seg så utrygg rundt meg. Jeg vil jo føles som et "hjem". Jeg må si at jeg ikke tror jeg bedrev psykisk vold: jeg hadde aldri "silent treatment", jeg ropte aldri og jeg kalte han aldri stygge ting gjennom hele forholdet vårt (og vise versa). Men det som fikk han til å føle seg utrygg var at jeg holdt inne veldig mye sinne og frustrasjon, jeg brukte faktisk alle kreftene mine på å holde det inne, og han kunne ense det i mitt kroppsspråk og stemme. Jeg var ikke kjærlig og god, særlig ikke de siste årene etter at barnet var født. Jeg var rask og effektiv og distansert, jeg gjorde mye husarbeid mens han lå på sofaen og var redd fordi jeg hadde dette litt irriterte kroppsspråket. Alternativet mitt var å bli sint utad, det ble jeg aldri, men jeg kunne også fortelle han hvordan jeg følte meg. 

Et eksempel: jeg har tatt meg av barnet og gjort alt husarbeid mens han har ligget på sofaen, og han sier "jeg går ut og tar en røyk, er det greit?", da kan jeg svare "jeg hadde egentlig satt pris på om du kunne leke litt med barnet snart, men må du så må du". Så jeg prøvde å være så ærlig jeg klarte, i min kontrollerte sinne-tilstand. Men jeg skjønner jo at han følte seg utrygg når jeg gikk rundt med et sinne jeg holdt inne. 

Uansett, er det mulig for meg å bli bedre i mitt neste forhold? Jeg er redd for at jeg ikke klarer å gi ubetinget kjærlighet til en partner. Etterhvert ble jo kjærligheten min betinget av at han klarte å bidra hjemme, eller i det hele tatt være hjemme, og det klarte han ikke i det hele tatt, så da ble kjærligheten min sakte omgjort til forakt og jeg klarte virkelig ikke å skjerpe meg når jeg hadde en baby å ta meg av. Dette er et par år siden nå, og jeg syns han gir meg litt vel mye av skylden for at det gikk så dårlig, men jeg prøver å ta det til meg for å bli bedre i mitt evt neste forhold. Er det mulig å bli en god partner selv om man har vært sånn som meg i et forhold, hvor forutsetningene riktignok var dårlige pga psykisk sykdom? 

Anonymkode: b81bb...542

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Uansett, er det mulig for meg å bli bedre i mitt neste forhold? Jeg er redd for at jeg ikke klarer å gi ubetinget kjærlighet til en partner. Etterhvert ble jo kjærligheten min betinget av at han klarte å bidra hjemme, eller i det hele tatt være hjemme, og det klarte han ikke i det hele tatt, så da ble kjærligheten min sakte omgjort til forakt og jeg klarte virkelig ikke å skjerpe meg når jeg hadde en baby å ta meg av. Dette er et par år siden nå, og jeg syns han gir meg litt vel mye av skylden for at det gikk så dårlig, men jeg prøver å ta det til meg for å bli bedre i mitt evt neste forhold. Er det mulig å bli en god partner selv om man har vært sånn som meg i et forhold, hvor forutsetningene riktignok var dårlige pga psykisk sykdom? 

Ja, det tror jeg er mulig.

Jeg hadde en eks med psykisk sykdom og vi hadde tre barn. Han fikk jo ikke diagnose før etter 3. barnet. Men det var jo tydelig noe der mellom barna, men jeg trodde jo at det var noe vi kunne fikse. At det ikke var kronisk. 

Når du lever i et forhold med en som har psykisk sykdom, så må jo du tilpasse deg. Du blir sliten, du blir var for å redde situasjonen, og du lever i en berg og dalbane. Han er ikke en voksen stabil person alltid, men det siste barnet du liksom skal ta hensyn til, og det tærer på. For vi trenger jo en ansvarlig mann! Ikke en pleiepasient. Det er klart at vi i en krevende situasjon med barn forventer å få støtte. Hvordan støttet han deg? Skulle du slite deg ut på han og baby? Hvordan tenkte han at det skulle bli et godt forhold? Hva med dine behov?  I tillegg var gjerne dette første barnet, og det er en overgang for alle. Du har blitt eldre og klokere, og du har fått dine livserfaringer.  

Jeg tror dette med at du stiller disse spørsmålene sier noe om en nødvendig refleksjon etter et brutt forhold. Der du ser at det faktisk ikke er BARE eksen din og hans diagnose som var negativt, men der du reflekterer over din rolle. Jeg gjorde mye det samme etter at det ble slutt med eksen. Det heter å vokse...å bli moden. Men du må ikke gå i fellen med å tro på at dette var din feil. Det var et forhold, han hadde problemer, og de fleste greier faktisk ikke å utslette seg selv og ta vare på både mann og barn. Det er ikke slik det skal være- 

Pass på at du finner en likesinnet mann. En som setter bra grenser for seg selv, og samtidig tillater deg å sette gode grenser. En som er frisk, og sørger for at DU har det bra. Ikke en du må passe på. 

Jeg fant en ny mann, og vi har vært gift i 15 år nå. Han passer på meg, og jeg på han. Det er et heeelt annet forhold enn det jeg hadde med eks. Samtidig har jeg alltid vært veldig obs på å ikke gjenta feil. Det samme har mannen min. For han hadde jo et forhold med barn før meg, han også. 

 

Anonymkode: 78d55...062