Trenger solskinnshistorier - dere som har levd et langt liv med samboer/ektefelle :)

[AnonymBruker]

Kjenner jeg blir fryktelig lei meg og nesten demotivert av å lese alle de negative innleggene her på KG når det gjelder samliv. Er ikke annet enn utroskap, dårlig behandling, lite kjærlighet og folk som ser ut til å gå fra hverandre for de minste ting. Da jeg selv hadde utfordringer i forholdet så ble det så mye verre av å lese her inne og så forsterket følelse av håpløshet. Det må da være noe kvinner her inne som har levd og lever med gode menn og som har fått ting til  å fungere i et et langt liv sammen til tross for utfordringer som har kommet på veien, jeg trenger deres historier nå. Hvordan får dere det til og hva slags råd har dere til en på 36 år som noen ganger kan være en evig pessimist i forholdet mitt   

Anonymkode: 98ec2...e1a

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med mannen i 22 år, gift i de fleste av de. Det har vært tillit, mye latter, kjærlighet og omsorg. Aldri svik eller tull. En og annen bølgedal, men der vi står sterkt sammen likevel, og vet vi kommer ut på andre siden. Blant annet måtte vi gjennom prøverørsforsøk, og lente oss på hverandre i stedet for å ta avstand til hverandre. 

Selvfølgelig har jeg hatt flaks som fant han. Men samtidig var jeg nok ganske klar på hva jeg ønsket da jeg datet, og beholdt fornuften i det hele. Jeg ville ha en med tilsvarende (stabil) familiebakgrunn, med tilsvarende utdannelsesnivå og karriereambisjoner. Jeg dumpet raskt de som falt rett ned på sofaen etter middag, de som ble irritert om jeg ringte når det ikke passer dem, de som hadde øynene festet på andre om vi var ute en tur. Det var mye "nope, neste". Men så en ekstrem sikkerhet og trygghet på at alt var rett da jeg traff mannen. 

Anonymkode: ae701...426

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har vært sammen med mannen i 22 år, gift i de fleste av de. Det har vært tillit, mye latter, kjærlighet og omsorg. Aldri svik eller tull. En og annen bølgedal, men der vi står sterkt sammen likevel, og vet vi kommer ut på andre siden. Blant annet måtte vi gjennom prøverørsforsøk, og lente oss på hverandre i stedet for å ta avstand til hverandre. 

Selvfølgelig har jeg hatt flaks som fant han. Men samtidig var jeg nok ganske klar på hva jeg ønsket da jeg datet, og beholdt fornuften i det hele. Jeg ville ha en med tilsvarende (stabil) familiebakgrunn, med tilsvarende utdannelsesnivå og karriereambisjoner. Jeg dumpet raskt de som falt rett ned på sofaen etter middag, de som ble irritert om jeg ringte når det ikke passer dem, de som hadde øynene festet på andre om vi var ute en tur. Det var mye "nope, neste". Men så en ekstrem sikkerhet og trygghet på at alt var rett da jeg traff mannen. 

Anonymkode: ae701...426

Takk for at du delte historien din  ts

Anonymkode: 98ec2...e1a

[Gjest Anonymus Notarius]

Du må huske at kvinneguiden i mye større grad brukes til å ta opp problemer enn til å dele gleder, naturlig nok. Enten det gjelder samliv, barn, helse, jobb etc. Hvis du bare blir deprimert av det, er det kanskje en idé å holde seg unna samlivsforumet en stund?

[EEØm]

Jeg har vært sammen med min mann i 25 år, fra vi var 17. Har tre barn fra 11-18 år. Jeg tror vi har hatt tre litt lengre perioder, omtrent hvert 7. år der vi ikke har kommunisert så godt, tatt hverandre litt for gitt og vært litt for slitne. De tre ulike tilfellene hadde tre ulike alvorlighetsgrader. Vi kom oss ikke ut av dem før vi tok tak og ønsket bedring begge to. Jeg tror vi har blitt mye flinkere, og forventer ikke nye perioder av så alvorlig grad som den mest alvorlige. 

Vi har alltid fungert bra utad, og alenetid og kjæresteferier gjør oss godt. Men den mest alvorlige perioden kunne ført til brudd om vi ikke hadde klart å snu det i tide.

Nå vil jeg si vi har det bedre enn noen gang, og jeg elsker han mer enn jeg noen gang har gjort. Vi har den beste sexen vi noen gang har hatt, og vi skulle ønske vi hadde mer tid både med hverandre og med familien. Og samtidig ønsker jeg mer tid for meg selv, med venner og til jobb. Men begge ønsker aller mest å prioritere tid til oss❤️

[AnonymBruker]

4 minutter siden, EEØm said:

Jeg har vært sammen med min mann i 25 år, fra vi var 17. Har tre barn fra 11-18 år. Jeg tror vi har hatt tre litt lengre perioder, omtrent hvert 7. år der vi ikke har kommunisert så godt, tatt hverandre litt for gitt og vært litt for slitne. De tre ulike tilfellene hadde tre ulike alvorlighetsgrader. Vi kom oss ikke ut av dem før vi tok tak og ønsket bedring begge to. Jeg tror vi har blitt mye flinkere, og forventer ikke nye perioder av så alvorlig grad som den mest alvorlige. 

Vi har alltid fungert bra utad, og alenetid og kjæresteferier gjør oss godt. Men den mest alvorlige perioden kunne ført til brudd om vi ikke hadde klart å snu det i tide.

Nå vil jeg si vi har det bedre enn noen gang, og jeg elsker han mer enn jeg noen gang har gjort. Vi har den beste sexen vi noen gang har hatt, og vi skulle ønske vi hadde mer tid både med hverandre og med familien. Og samtidig ønsker jeg mer tid for meg selv, med venner og til jobb. Men begge ønsker aller mest å prioritere tid til oss❤️

Så fantastisk og ærlig, tusen takk   

Anonymkode: 98ec2...e1a

[AnonymBruker]

Jeg er gift med en mann jeg elsker! Vi har vært sammen i 17 år og gift i 11 av dem. Vi har flere barn sammen. Da vi møttes var vi begge på leting etter et seriøst forhold.

Vi er rolige, ganske seriøse, litt nerdete personer som trives i eget selskap. Noe eventyrlystne, men ikke spesielt glade i drikking og fest. Det hjelper å møte noen som forstår hvordan en er og hvor livene kan samkjøres så begge trives!
 

Den største styrken vi har tror jeg er ansvar for oss selv og kommunikasjon. Lær å kjenne deg selv, forstå dine følelser (også vonde), og klar å forklare dine følelser til din partner logisk. Ta ansvar for egen lykke og seksuelle nytelse, fortsett å utvikle deg selv, så går det meste i riktig retning. Gi rom for den andre og for ulikheter, men vær også tydelig på egne behov. Litt oppfinnsomhet og moro for å krydre hverdagen kommer også godt med!

Å finne en god partner er en blanding av flaks og målrettethet. Selv leste jeg bøker om både dating og samliv. Mange tar utdannelser og kurs for å være vellykket i jobbsammenheng. Hvorfor ikke ta til seg seriøs kunnskap for å lykkes på datingarenaen og i samlivet.

Noen synes kanskje jeg er en raring, men jeg er en lykkelig raring som lagde mine egne regler der jeg ikke likte vanlige datingregler! Og jeg fant en som likte meg for det!

Anonymkode: 5c6bf...4e6

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (19 timer siden):

Du må huske at kvinneguiden i mye større grad brukes til å ta opp problemer enn til å dele gleder, naturlig nok. Enten det gjelder samliv, barn, helse, jobb etc. Hvis du bare blir deprimert av det, er det kanskje en idé å holde seg unna samlivsforumet en stund?

Dette stemmer på en prikk. Det jevne og "normale" paret som ikke har store problemer legger vanligvis ikke så mye ut her.

Jeg har ikke så mange råd å komme med, men TS etterlyste solskinnshistorier.
Vi har vært gift i over 30 år og kan ikke huske at vi har kranglet eller hevet stemmen til hverandre en eneste gang. Vi klemmer og koser hver eneste dag, og mye mer nå enn før, men jeg (mann) kunne ønsket mer sex enn en gang i uka. Vi er relativt åpne med hverandre og lite sjalu. Når vi er "ute" så drikker vi bare noen få glass vin/øl. Jeg ser jo at "guttene" svermer litt rundt henne, men hun gjør meg helt trygg så synes dette bare er artig at flere enn meg synes hun er attraktiv.

Anonymkode: 2b845...681

[AnonymBruker]

Ikke så langt forhold som de andre her, men vært sammen i 12 år og gift i 10. Vi er lykkeligere nå enn noen sinne før. Har hatt et par bølgedaler og 1 så dyp at vi nesten skilte oss. Vi tok oss i det og startet i parterapi. Det var gull for oss. Har felles barn og egne utenom. 

Anonymkode: 04257...4c2

[AnonymBruker]

Så godt å lese 🥰

Anonymkode: ac17d...b3d

[AnonymBruker]

20 år sammen her, gift og fått flere barn. Som de andre her suer skal jeg ikke sitte og si at det har vært solskinn hver dag. Vi har også hatt 2-3 perioder hvor det ikke var gitt at vi kom ut sammen på andre enden. Felles for de periodene er at vi ikke prioriterte hverandre og kommuniserte dårlig. Men vi elsker hverandre høyt og har vært villige til å jobbe for forholdet og med hverandre. Suksesskriteriene våre har vært å gi hverandre tid og rom til å være seg, samtidig som vi har vært tydelige på hva vi trenger av den andre for å vokse videre. Lytte til hverandre og aktivt velge hverandre. 

Anonymkode: 4c4b4...826

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 30 år og gift i 22 av disse, har tre barn som nå er unge voksne. Vi har alltid trivdes veldig godt i hverandres selskap og har hatt mye latter og humor. Jeg er mer kranglete og fyrer fort, mens mannen er rolig og snill som dagen er lang. Dette har vært en god kombinasjon for vår del. Dessverre har det vært langt mellom latteren og humoren de senere årene... Vi har hatt MASSE utfordringer med våre unge voksne (spiseforstyrrelser, angst, kronisk sykdom, stygt samlivsbrudd, usunne forhold, mobbing, selvskading, utestengelse, osv.), så hverdagen har vært veldig grå veldig lenge... Men vi kan heldigvis prate om alt og er enige om hva vi skal gjøre og ikke, så oss i mellom er alt fortsatt bra 🤞 Nøkkelen for oss har vært nettopp det; prate.. Prate om alt, kommunisere om alt, og ikke tro at den andre parten er tankeleser. Et godt eksempel er en venninne av meg, som nå er skilt, som kunne finne på å si om mannen sin: "Nei, hvis han ikke skjønner det sjøl, så skal i hvert fall ikke JEG si noe!!".... Som sagt; de er skilt i dag..... 🙄

Anonymkode: 9757e...13c

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen 23 år år (vi er 40 år). Har 3 barn og har absolutt hatt flest solskinnsdager ☀️

Anonymkode: af5ac...540

[AnonymBruker]

d

Det finnes mange historier om par som har holdt det gående lenge, men ikke så mange som virkelig kan kalles "solskinnshistorier". Det handler vel først og fremst om å skru ned forventninger, og om å ha et realistisk forhold til hva som er mulig over tid. Gjensidig toleranse, gi hverandre litt albuerom, og et godt og solid vennskap er nøkkelord her.

Anonymkode: fa738...b2f

[skreppamedleppa]

Jeg har vært ilag med mannen i 17 år (og for resten av livet). At det bare har vært en evig langt champagne fest med roser uten torner, regnbuer, enhjørninger og tutti frutti strøssel? Nei langt derifra. Men jeg har faktisk til gode å lage noe innlegg på kg av hvor fæl og grusom han er eller samlivet vårt er, for det ville vært like stor løgn som å hevde at forholdet vårt alltid var en stor glamorøs champagne fest. Vi har hatt dårlige tider og gode tider. Respekt, tålmodighet, raushet, selvironi, humor, gode kommunikasjonsevner og kjærlighet: Ja heldigvis er dette egenskaper som ligger i grunnmuren av forholdet vårt. Mellomrom menneskelige forhold er tidvis super vanskelig men det gjelder å finne seg en livspartner som gjør det enklest mulig å ha det vanskelig med for å si det litt kvappsete. Vi ler mye, vi har begge en tidvis twisted og mørk humor som gjør at det er begrenset  hvor dritt det kan gå. 

Mannen min er min stødige bauta. Og det er søren meg ta ingen som jeg føler meg tryggere å søke ly i når stormene rir. 

Edward Estling Cuminngs skrev en gang et dikt og strofen "Jeg bærer ditt hjerte med meg, jeg bærer det i mitt hjerte"... Jeg tror ikke det er mulig å skrive om gode kjærlighetsforhold uten å høres fullstendig klisje ut. Mennesket har skrevet om kjærlighet siden tidenes begynnelse så det er vanskelig å finne opp kruttet på ny. Men sånn er det altså uten at det betyr 17 solfylte år men vi har noe solid, noe kompakt, noe ekte, noe jeg aldri ville verdt foruten fordi han er han og han gjør de regnværsdagene og de stormene vi har hatt så utrolig verdt det fordi å leve sammen med han igjennom livet gir meg så mye av det gode.

Endret 28. februar 2024 av skreppamedleppa