Mannen forholder seg ikke til (tidlig) graviditet...

[AnonymBruker]

Er fremdeles tidlig. Han sier han ønsker dette. Men: han spør ikke, nevner det aldri med mindre jeg tar det opp, ikke spurt om termin eller noe. Jeg tenker på det 24/7. Pga hans manglende interesse får jeg lyst å bare droppe hele greia.. 😓 Noen råd? 

Anonymkode: 50f49...f41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er fremdeles tidlig. Han sier han ønsker dette. Men: han spør ikke, nevner det aldri med mindre jeg tar det opp, ikke spurt om termin eller noe. Jeg tenker på det 24/7. Pga hans manglende interesse får jeg lyst å bare droppe hele greia.. 😓 Noen råd? 

Anonymkode: 50f49...f41

Si det til ham!

Min var på samme måte og han var den som tok initiativ til at vi skulle ha barn. Det var som om ham trodde at han skulle "levere varene" og så kunne koble seg på når det passet ham. 

En kveld jeg leste om uken jeg var i og han var totalt uinteressert lekset jeg opp for ham at dette var uaktuelt for meg. Jeg var ikke interessert i å gå igjennom et svangerskap med en dust som ikke gadd å bry seg. Da ville det være bedre å ta abort. Han endret seg radikalt fra det øyeblikket og har vært den som har lest om svangerskapets uker i alle svangerskap, deltatt på undersøkelser og deltatt i redebygging. Det var som om han plutselig innså at det var et barn, hans barn, og utviklingen hadde startet.

Anonymkode: 3cbd1...e5d

[susilu]

Det er nok bare ikke virkelig for ham enda. Du som kjenner det på kroppen tenker nok mye mer på det. Du skal se han "våkner" når det begynner å vises, og han kan kjenne spark osv. Men du kan naturligvis prøve å koble ham på og be om / kreve litt engasjement.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Si det til ham!

Min var på samme måte og han var den som tok initiativ til at vi skulle ha barn. Det var som om ham trodde at han skulle "levere varene" og så kunne koble seg på når det passet ham. 

En kveld jeg leste om uken jeg var i og han var totalt uinteressert lekset jeg opp for ham at dette var uaktuelt for meg. Jeg var ikke interessert i å gå igjennom et svangerskap med en dust som ikke gadd å bry seg. Da ville det være bedre å ta abort. Han endret seg radikalt fra det øyeblikket og har vært den som har lest om svangerskapets uker i alle svangerskap, deltatt på undersøkelser og deltatt i redebygging. Det var som om han plutselig innså at det var et barn, hans barn, og utviklingen hadde startet.

Anonymkode: 3cbd1...e5d

Fordi han vil eller fordi han ble tvunget? 

Anonymkode: 36c9f...bc0

[AnonymBruker]

Han ønsker seg et barn og gleder seg nok til det kommer - men det er lenge til... For de aller fleste, selv for den kommende far, er en tidlig graviditet bare en abstrakt tanke.  Man vet teoretisk sett at det er der, men man har ikke noe konkret å forholde seg til. Engasjementet kommer nok, gi ham litt tid. Graviditet er først og fremst kvinnens opplevelse, på godt og vondt. 

Anonymkode: c1a53...2ea

[AnonymBruker]

Dere skal ha barn. Men det er du som er gravid. Han har en pakke i bestilling, så å si, det er enda lenge til den kommer og hele greia er abstrakt. 

Første gangen jeg var gravid var formen helt fin, og jeg tenkte svært lite på at jeg var gravid før jeg var over haøvveis. Det var som om det ikke var på ekte, jeg tillot meg ikke å glede meg for mye i tilfelle det gikk skeis. Vi har på "samme sted". Etter hvert kom bekkenplager, kynnere og elendighet, men da var magen og sparkene komt og graviditeten var mer konkret også for samboer.

Andre gangen visste jeg til gangs at jeg var gravid allerede fra begynnelsen av. Elendig form, bekkenplager, svimmelhet, kvalme. Denne gangen ble det stor forskjell i hvordan vi forholdt oss til graviditeten, og gnisninger oss mellom. Han forstod null og nix, han var som forrige gang og jeg var annerledes. Han måtte leses teksten noen ganget før han forstod at med andre forutsetninger måtte også han endre hvordan han forholdt seg.

Anonymkode: ef8b6...1c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Fordi han vil eller fordi han ble tvunget? 

Anonymkode: 36c9f...bc0

Fordi han ville. 

Anonymkode: 3cbd1...e5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Er fremdeles tidlig. Han sier han ønsker dette. Men: han spør ikke, nevner det aldri med mindre jeg tar det opp, ikke spurt om termin eller noe. Jeg tenker på det 24/7. Pga hans manglende interesse får jeg lyst å bare droppe hele greia.. 😓 Noen råd? 

Anonymkode: 50f49...f41

Min var sånn frem til første ultralyd med første barnet vårt. 

Med barn nummer to har han vært mer på fra starten. Han er ikke så interessert i hvilke uker jeg er i eller hva babyen har utviklet til nå. Han er veldig interessert i mitt kosthold, hvile, beskjeder fra legen, redd når noe uvanlig skjer og rørt av ultralydbilde.

Anonymkode: ddfb2...736

[AnonymBruker]

Det er godt å høre at dette er gjenkjennelig for andre. Er nok preget av some og amerikanske menn som gråter og behandler damene som dronninger dagen det er positiv test 😂 så for meg at vi skulle snakke dag inn og dag ut om hva som kommer til å skje. Men foreløpig er det mest noen korte innsjekk type "går det greit, er du stressa?" "ja, stressa, men det skal gå bra". 

Jeg har en venninne jeg har betrodd meg til tidlig, og hun er myyye mer engasjert 🙊 så da blir liksom kontrasten så stor. 

Vokste opp uten far, så alt dette er ekstremt skremmende for meg. Å skulle være avhengig av noen i en sånn type prosess er skikkelig tøft for meg.. Er nok ekstra var. 

 

TS

Anonymkode: 50f49...f41

[AnonymBruker]

Det er enklere for venninner og kvinner å være engasjert enn menn som det er svært abstrakt for.  

Anonymkode: 95ef5...d31

[AnonymBruker]

Sånn var samboeren min også. Klandrer han ikke for det. Når vi fikk positiv test så var han glad, men han hadde ikke noe annet håndfast enn den testen. Vi tok tidlig ultralyd privat i uke 9, da ble det litt klarere for han fordi han så den lille poteten som viftet med «armer og ben» og man kunne se et hjerte. Han måtte rett og slett SE det. Han var ikke komfortabel med magen heller, han kjente på spark i ny og ne, men ellers var han litt uinteressert på det området. Mannen som ikke har fellt en tåre på de 7 årene vi har vært sammen gråt når vesla ble lagt på brystet mitt, DA ble han pappa, det øyeblikket ❤️ Vi snakket om graviditeten, men det var som regel jeg som måtte ta opp temaer. Gjorde meg ingenting  alle er ikke som på sosiale medier. 

Anonymkode: afc23...80d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Sånn var samboeren min også. Klandrer han ikke for det. Når vi fikk positiv test så var han glad, men han hadde ikke noe annet håndfast enn den testen. Vi tok tidlig ultralyd privat i uke 9, da ble det litt klarere for han fordi han så den lille poteten som viftet med «armer og ben» og man kunne se et hjerte. Han måtte rett og slett SE det. Han var ikke komfortabel med magen heller, han kjente på spark i ny og ne, men ellers var han litt uinteressert på det området. Mannen som ikke har fellt en tåre på de 7 årene vi har vært sammen gråt når vesla ble lagt på brystet mitt, DA ble han pappa, det øyeblikket ❤️ Vi snakket om graviditeten, men det var som regel jeg som måtte ta opp temaer. Gjorde meg ingenting  alle er ikke som på sosiale medier. 

Anonymkode: afc23...80d

Hvordan har han vært som pappa da? 

Anonymkode: 50f49...f41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvordan har han vært som pappa da? 

Anonymkode: 50f49...f41

Han er helt fantastisk. Han er så dedikert, elsker å se at hun plutselig har lært nye ting og blir mer og mer en egen personlighet med humor og humør 🩷

Anonymkode: afc23...80d

[FrkSolsikke]

Vi leste sammen en gang i uken i en sånn baby-bok om hvor vi var i utviklingen av babyen, slik at han kunne følge litt med.  Men Det var først da han fikk kjenne at det sparket i magen, at han virkelig -forsto-,  at det var liv inni der. 😀🥰 🥰 hans baby!! 😁😁

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Det er godt å høre at dette er gjenkjennelig for andre. Er nok preget av some og amerikanske menn som gråter og behandler damene som dronninger dagen det er positiv test 😂 så for meg at vi skulle snakke dag inn og dag ut om hva som kommer til å skje. Men foreløpig er det mest noen korte innsjekk type "går det greit, er du stressa?" "ja, stressa, men det skal gå bra". 

Jeg har en venninne jeg har betrodd meg til tidlig, og hun er myyye mer engasjert 🙊 så da blir liksom kontrasten så stor. 

Vokste opp uten far, så alt dette er ekstremt skremmende for meg. Å skulle være avhengig av noen i en sånn type prosess er skikkelig tøft for meg.. Er nok ekstra var. 

 

TS

Anonymkode: 50f49...f41

Høres normalt ut, spør du meg. Både mannen din og venninna. Min mann tok hensyn da jeg ba om det, men ellers tror jeg ikke han ofra en tanke om at jeg var gravid. Ville jeg snakke om det, gikk det bra, men han følte aldri behov for å ta opp emnet selv, som om han ikke tenkte på det. 

Mi nærmeste venninne var derimot i fyr og flamme, og trippa utålmodig så fort jeg fortalte det, i vente av barnet som skulle komme. Hun var veldig engasjert. 

Folk er jo ulike, og enn så lenge kan han kanskje ikke engang se at du er gravid? Mange endrer seg etter ultralyden, hvor de faktisk har sett et levende foster inni deg. Det blir så mye mer håndfast når det kan ses. Så vil magen vokse og spark kan både ses og kjennes etter hvert. Min mann var ikke interessert i verken eller, han ble først engasjert da barna kom (jepp, han var sånn under begge svangerskapene). Det var helt greit, han stilte opp og det eneste han ikke gjorde for meg, var å skulke en time på jobb for å skaffe meg appelsiner (cravet så sinnssykt og var en time unna nærmeste butikk). Jeg husker det enda. Gråt tårekanalene tomme og vel så det. Helt merkelig. Utenom det, så fulgte han hvert minste vink. 

Anonymkode: 9a781...21a

[AnonymBruker]

Jeg tror mange av oss damer tenker at mannen skal være like ivrig som oss, men for dem så er det som andre skriver her, noe abstrakt og i alle fall før første ultralyd. Personlig fant jeg ut at det var kanskje en bra ting da jeg spontanaborterte og han ikke lå og gråt i fosterstilling på sofaen sånn som meg, men heller kunne være en støtte for meg. 

Anonymkode: 51fe5...a7b

[AnonymBruker]

Det er mer konkret for deg enn for han. Du er gravid, han er det ikke. 

Du kommer sannsynligvis til å kjenne på det samme igjen. Særlig spedbarnsperioden kan skape avstand mellom par. Fordi baby på mange måter blir en forlengelse av deg, og er avhengig av deg, så vil mange fedre knote litt med å finne sin rolle i det hele. Dette kombinert med hormoner og følelser. Mange fedre blir først mye mer "på" når barnet blir mindre avhengig av moren, og får andre behov. 

Mitt tips er egentlig å se hans side av saken, la han finne sin rolle på sin måte, vis raushet, men snakk åpent (og rolig) om det om noe er sårt for deg. 

Anonymkode: c1233...b34

[AnonymBruker]

Tror det er ganske vanlig. Jeg syntes det var vanskelig å forholde meg til og huske på selv så skjønner godt at det er ennå mer abstrakt og rart for partner.

Noen ting vi gjorde i graviditeten var at vi lastet ned apper, det finnes apper som er beregnet på begge foreldre og noen som er beregnet på fedre spesielt.

Vi dro også på tidlig ultralyd i uke 7 og i uke 12. Spesielt den i uke 12 er fin for da ser det ut som et lite foster, så da blir det mer konkret

Anonymkode: 12cae...014

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det er godt å høre at dette er gjenkjennelig for andre. Er nok preget av some og amerikanske menn som gråter og behandler damene som dronninger dagen det er positiv test 😂 så for meg at vi skulle snakke dag inn og dag ut om hva som kommer til å skje. Men foreløpig er det mest noen korte innsjekk type "går det greit, er du stressa?" "ja, stressa, men det skal gå bra". 

Jeg har en venninne jeg har betrodd meg til tidlig, og hun er myyye mer engasjert 🙊 så da blir liksom kontrasten så stor. 

Vokste opp uten far, så alt dette er ekstremt skremmende for meg. Å skulle være avhengig av noen i en sånn type prosess er skikkelig tøft for meg.. Er nok ekstra var. 

 

TS

Anonymkode: 50f49...f41

Hvis du forventer å bæres frem som en dronning fordi du går gravid så kommer du til å bli veldig skuffa. 

Dette er min tredje graviditet og jeg gjør alle tingene jeg ville gjort om jeg ikke gikk gravid. Bortsett fra det som faktisk skader babyen, så klart. 

Det blir lange uker om du skal være så på denne graviditeten allerede nå. 

Anonymkode: ddfb2...736

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvis du forventer å bæres frem som en dronning fordi du går gravid så kommer du til å bli veldig skuffa. 

Dette er min tredje graviditet og jeg gjør alle tingene jeg ville gjort om jeg ikke gikk gravid. Bortsett fra det som faktisk skader babyen, så klart. 

Det blir lange uker om du skal være så på denne graviditeten allerede nå. 

Anonymkode: ddfb2...736

Nei nei nei, det forventer jeg virkelig ikke 😂 Det jeg mente er at jeg har sett altfor mye videoer på soMe av at begge er helt på og engasjerte fra start. Jeg forventa vel heller mer at vi pratet mer om det nå i starten. Han har ikke spurt når barnet kommer en gang 😂

Anonymkode: 50f49...f41