Hva feiler meg?? Kommer ikke over omsorgssvikt og systemsvikt.

[AnonymBruker]

Jeg kommer ikke over en barndom med mye grov vold, overgrep og andre krenkelser, etterfulgt av en ca 15 år som ung voksen med mye feil diagnoser og alvorlig psykisk sykdom og dårlig hjelp i møte med hjelpeapparatet frem til jeg var 35 og fikk hjelp med kptsd. Det er så mange tapte år og muligheter. Jeg er nå kronisk traumatisert og kommer vel aldri til å bli normal (er 43 nå). Er forbanna på egen familie, barnevernet som ikke grep inn nok men ga mamma og pappa altfor mange sjanser, psykiatrien som ikke ga noe ordentlig hjelp da alt krasja for meg da jeg var ca 19 og alle følgeskonsekvensene det har fått. Er dette et personlighetstrekk? Noen klarer liksom å legge alt bak seg og leve gode liv, mens jeg er bare helt fastlåst i hva som kunne vært, hvordan det skulle vært og hater det meste med livet mitt og meg selv.

Anonymkode: aa8c4...808

[AnonymBruker]

Et litt pessimistisk personlighetstrekk. Men vet egentlig ikke men kanskje de som er født med et lettere temperament har lettere for å legge ting bak seg? 

Anonymkode: 1044a...cda

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker said:

Et litt pessimistisk personlighetstrekk. Men vet egentlig ikke men kanskje de som er født med et lettere temperament har lettere for å legge ting bak seg? 

Anonymkode: 1044a...cda

Ja, kanskje det er medfødt pessimistisk personlighetstrekk? Det er et ødelagt nervesystem som ødelegger det meste for meg nå om dagen. Får panikk av ingenting, overveldes av småting, sover lite og dårlig og er alltid sliten.

Anonymkode: aa8c4...808

[AnonymBruker]

Spørsmålet jeg vil stille er om er du sint eller er du bitter?

Om du har hatt mye undertrykt sinne er det naturlig at det skal komme opp, du kan prosessere det, få det ut gjennom somatiske øvelser og gå videre. Motiveres av sinnet. Si den tingen du vil si (f.eks i en dagbok, eller til en terapeut, eller ut i luften mens du slår i puter). 

Men om det er bitterhet, så trenger du hjelp til å løsne i det. Jeg pleide å være veldig bitter som deg. Kjente hat mot alle som hadde sviktet, familie, skole, helsevesen, staten. Og det ødela meg innvendig. Jeg tenkte mye på alt som hadde vært annerledes hvis ingen av dem hadde sviktet. Og jeg var som deg fastlåst og følte at uansett hva jeg gjorde i terapi kom jeg ikke forbi dette bitre raseriet. Jeg var dårlig på å mentalisere, og jeg var egentlig veldig selvopptatt og tenkte "om bare folk hadde VISST hva JEG har vært gjennom" (sier ikke at du er sånn). Generelt var livet fælt. Jeg vil aldri tilbake dit. 

Så fikk jeg hjelpe av en god traumepsykolog, jeg frigjorde mine følelser, jeg satt ord på sinnet, jeg fikk mulighet til å sørge. Og dette gjorde jeg intensivt over flere år. Og litt etter litt løsnet bitterheten. Jeg reparerte nervesystemet mitt. Utvidet toleransevinduet. Jeg brukte mange terapimetoder og oppsøkte eksperter og kunnskap innen mange somatiske verktøy og retninger. Jeg kan sikkert ikke si at jeg er helt leget, jeg kan fremdeles trigges og havne langt utenfor, og dissosiere, men stort sett er jeg rolig, og håndterer alle mine følelser. 

Nå tenker jeg at 40-åra er ungt, jeg har et langt liv, jeg ser hvor heldig jeg er som har tilgang til så mye gratis informasjon, som er heldig med evnene mine at jeg kunne søke opp og lære, og ikke minst som møtte en god traumepsykolog. Jeg har lært meg å mentalisere, og vende perspektivet mitt utover. Faktum er at verden skylder meg ingenting. Jo, det er feil at barn vokser opp som deg og meg. Men verden er ikke rettferdig. Urettferdighet rammer hver dag. Og tross alt er jeg heldig. Ikke for barndommen. Men for ressursene i meg, for at jeg kom meg ut av det før jeg var 40. For at jeg mest sannsynlig skal leve i et trygt Norge i 40 år til. 

Bare å spørre hvis jeg kan dele mer om et eller annet du lurer på om hvordan jeg kom hit. 

Til sist, ikke klandre deg selv for at du ikke har kommet dit enda, men vit at det er mulig. Du har allerede kommet langt. Du er god på å sette ord på hva du føler på. Du vet at det du opplevde aldri skulle skjedd. Og grunnen til at jeg er fri fra bitterheten og ikke du er nok tilfeldigheter og hell, og at kanskje jeg hadde noen beskyttelsesfaktorer du ikke hadde, og eller du hadde noen risikofaktorer/krenkelser jeg ikke hadde. Vi gjør alle så godt vi kan på et hvert punkt i vår historie. Ønsker deg alt godt. ❤️ 

Anonymkode: 42a43...8bf

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Spørsmålet jeg vil stille er om er du sint eller er du bitter?

Om du har hatt mye undertrykt sinne er det naturlig at det skal komme opp, du kan prosessere det, få det ut gjennom somatiske øvelser og gå videre. Motiveres av sinnet. Si den tingen du vil si (f.eks i en dagbok, eller til en terapeut, eller ut i luften mens du slår i puter). 

Men om det er bitterhet, så trenger du hjelp til å løsne i det. Jeg pleide å være veldig bitter som deg. Kjente hat mot alle som hadde sviktet, familie, skole, helsevesen, staten. Og det ødela meg innvendig. Jeg tenkte mye på alt som hadde vært annerledes hvis ingen av dem hadde sviktet. Og jeg var som deg fastlåst og følte at uansett hva jeg gjorde i terapi kom jeg ikke forbi dette bitre raseriet. Jeg var dårlig på å mentalisere, og jeg var egentlig veldig selvopptatt og tenkte "om bare folk hadde VISST hva JEG har vært gjennom" (sier ikke at du er sånn). Generelt var livet fælt. Jeg vil aldri tilbake dit. 

Så fikk jeg hjelpe av en god traumepsykolog, jeg frigjorde mine følelser, jeg satt ord på sinnet, jeg fikk mulighet til å sørge. Og dette gjorde jeg intensivt over flere år. Og litt etter litt løsnet bitterheten. Jeg reparerte nervesystemet mitt. Utvidet toleransevinduet. Jeg brukte mange terapimetoder og oppsøkte eksperter og kunnskap innen mange somatiske verktøy og retninger. Jeg kan sikkert ikke si at jeg er helt leget, jeg kan fremdeles trigges og havne langt utenfor, og dissosiere, men stort sett er jeg rolig, og håndterer alle mine følelser. 

Nå tenker jeg at 40-åra er ungt, jeg har et langt liv, jeg ser hvor heldig jeg er som har tilgang til så mye gratis informasjon, som er heldig med evnene mine at jeg kunne søke opp og lære, og ikke minst som møtte en god traumepsykolog. Jeg har lært meg å mentalisere, og vende perspektivet mitt utover. Faktum er at verden skylder meg ingenting. Jo, det er feil at barn vokser opp som deg og meg. Men verden er ikke rettferdig. Urettferdighet rammer hver dag. Og tross alt er jeg heldig. Ikke for barndommen. Men for ressursene i meg, for at jeg kom meg ut av det før jeg var 40. For at jeg mest sannsynlig skal leve i et trygt Norge i 40 år til. 

Bare å spørre hvis jeg kan dele mer om et eller annet du lurer på om hvordan jeg kom hit. 

Til sist, ikke klandre deg selv for at du ikke har kommet dit enda, men vit at det er mulig. Du har allerede kommet langt. Du er god på å sette ord på hva du føler på. Du vet at det du opplevde aldri skulle skjedd. Og grunnen til at jeg er fri fra bitterheten og ikke du er nok tilfeldigheter og hell, og at kanskje jeg hadde noen beskyttelsesfaktorer du ikke hadde, og eller du hadde noen risikofaktorer/krenkelser jeg ikke hadde. Vi gjør alle så godt vi kan på et hvert punkt i vår historie. Ønsker deg alt godt. ❤️ 

Anonymkode: 42a43...8bf

Jeg er vel mer bitter. Saken er at jeg frem til alt krasjet for meg da jeg var 19 år tok det for gitt at jeg skulle mestre livet. Jeg dissosierte og var høytfungerende, fikk til og med høre fra barnevernet at jeg var langt over middels intelligent. Det skulle være min "hevn" over en dårlig barndom; å få til masse "intelligente" ting. Men jeg fikk jo aldri til så mye mer enn å være et oppvakt barnevernsbarn. Alt gikk helt feil i 20-årene og langt inn i 30-årene. Og nå er jeg kommet i 40-årene og det meste av muligheter er borte fra meg. 

Anonymkode: aa8c4...808

[AnonymBruker]

Ts igjen; jeg har vurdert om jeg har narssisstiske trekk. For jeg føler jo at jeg skulle fått til mer og tenker at jeg med riktigere hjelp som barn eller som ung voksen hadde fått til det. Nå er jeg utslitt, konstant utbrent og syns det er en daglig kamp å holde leiligheten i orden og å få i meg mat. Er dette bare unnskyldninger?

Anonymkode: aa8c4...808

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det kreves at man bestemmer seg for å endre fokus, fra det som har vært til det som er nå og det du kan gjøre for deg selv for å få det bra i livet ditt. Så man må være observant på tankesettet sitt og hver gang tankene går tilbake til det negative med alt som var, så må man si "nei, dette skal jeg ikke tenke på, for det er ikke hensiktsmessig" og rett og slett legge det bort. Hvis man føler man MÅ gruble over det, så sett av 30 min med grubletid hver kveld og ellers så må man nesten bestemme seg for at man skal fokusere på noe annet. Jeg har f.eks selv funnet mye glede i naturen, å bare ligge på et berg og lukke øynene og høre på havet en sommerdag, gå ut på vinteren og fyre opp et bål etc. Så å finne noe som gir en glede og som man kan gjøre ganske ofte tenker jeg er viktig for å kjenne på livskvalitet.

Anonymkode: 57d11...fd5

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg kommer ikke over en barndom med mye grov vold, overgrep og andre krenkelser, etterfulgt av en ca 15 år som ung voksen med mye feil diagnoser og alvorlig psykisk sykdom og dårlig hjelp i møte med hjelpeapparatet frem til jeg var 35 og fikk hjelp med kptsd. Det er så mange tapte år og muligheter. Jeg er nå kronisk traumatisert og kommer vel aldri til å bli normal (er 43 nå). Er forbanna på egen familie, barnevernet som ikke grep inn nok men ga mamma og pappa altfor mange sjanser, psykiatrien som ikke ga noe ordentlig hjelp da alt krasja for meg da jeg var ca 19 og alle følgeskonsekvensene det har fått. Er dette et personlighetstrekk? Noen klarer liksom å legge alt bak seg og leve gode liv, mens jeg er bare helt fastlåst i hva som kunne vært, hvordan det skulle vært og hater det meste med livet mitt og meg selv.

Anonymkode: aa8c4...808

Kjære deg. Ut ifra det du skriver du har gjennomgått i barndommen, er det "normalen" at du sitter i et fastlåst mønster nå. 

Barn som f.eks opplever krig kan komme relativt upåvirket fra det psykisk, OM de opplever å bli møtt av trygge voksne som ser dem. og trygger dem i den ytre uroen. Til sammenligning har du opplevd "krig" på hjemmebane. Vold og krenkelser av deg som person i det som skal være oppbyggende år for et barn. også fortsetter krenkelsene fra systemet, idet de serverer deg diagnoser på et fat som på en måte fritar de voksne fra alt ansvar. Dette er selvfølgelig noe som tar tid å komme over, hvis man i det hele tatt gjør det. 

Se for deg at du er et barn, og ta vare på barnet i deg slik du skulle ønske du var blitt møtt som barn, det kan héle litt. 

Ha omsorg for deg selv og plasser skylden der den hører hjemme. Du har ingen grunn til å føle skyld og skam for at livet er blitt sånn det er, og dette er viktig å anerkjenne for å komme videre med sorgarbeid og respekt for egen person og verdigheten du fortjener.

Har du noe hjelp idag av en god traumeterapeut? 

Gode klemmer og ønsker om alt godt for deg

Endret 26. februar 2024 av Kaisada

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er vel mer bitter. Saken er at jeg frem til alt krasjet for meg da jeg var 19 år tok det for gitt at jeg skulle mestre livet. Jeg dissosierte og var høytfungerende, fikk til og med høre fra barnevernet at jeg var langt over middels intelligent. Det skulle være min "hevn" over en dårlig barndom; å få til masse "intelligente" ting. Men jeg fikk jo aldri til så mye mer enn å være et oppvakt barnevernsbarn. Alt gikk helt feil i 20-årene og langt inn i 30-årene. Og nå er jeg kommet i 40-årene og det meste av muligheter er borte fra meg. 

Anonymkode: aa8c4...808

Ja, dette høres ut som det er snakket fra noen som er veldig bitter. Du er 40 år og du har fremdeles mange muligheter. ❤️ Det kan jeg se for jeg er ikke bitter lenger, og da er det som at det tåkehodet jeg gikk rundt med der jeg manglet perspektiv på alt forsvant. 

Dette høres ut som meg da jeg var bitter. Jeg så bare det negative, og jeg var overbevist om at alle andre som ikke forstod umulig kunne blitt sviktet av systemet som meg. Jeg gjorde slik du gjør nå og var opptatt av å overbevise andre om at "men hør nå her, jeg har opplevd så grusomme ting at du kan ikke forestille deg det" osv. Ramset opp slik du gjør. Jeg forstår deg. Jeg har nok ikke erfart alt det du har, og du har nok ikke erfart alt det jeg har. For meg var det særlig overgrepene i psykisk helsevern jeg tenkte at jeg aldri kunne komme over. Men med god traumebehandling, for kropp og sinn, så har jeg lagt det også bak meg. Jeg har fremdeles en mistillit til helsevesenet og staten, fordi jeg har erfart hvordan det er å være rettsløs, men stort sett er jeg trygg. 

Jeg var også et intelligent barn, og det ble brukt "mot" meg på mange måter. Jeg ble fratatt helsehjelp for alvorlig vold fordi jeg var "smart", så ulogisk som det høres ut, som om 8-åringer ikke blir skadet av fysisk vold fordi de er intelligent. Nå er jeg ikke intelligent lenger, jeg mottok en lang rekke ECT og konsekvensen utallige selvmordsforsøk og en lang periode med utmattelse har gjort at jeg er ca. gjennomsnittlig. Ikke orker jeg å jobbe med noe tanketungt heller. Men jeg har en liten stilling med en praktisk jobb, og forsøker å le hver dag. Det kan du også få. Og jeg har sluttet å sette "flinkhet" og å "gjøre noe ut av evnene sine" på en pidestall. Men det var mye sørging som skulle til, å sørge alt som ikke ble som det skulle blitt. 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ts igjen; jeg har vurdert om jeg har narssisstiske trekk. For jeg føler jo at jeg skulle fått til mer og tenker at jeg med riktigere hjelp som barn eller som ung voksen hadde fått til det. Nå er jeg utslitt, konstant utbrent og syns det er en daglig kamp å holde leiligheten i orden og å få i meg mat. Er dette bare unnskyldninger?

Anonymkode: aa8c4...808

Jeg tror ikke du har narsissistiske trekk, jeg tror bitterhet gjør oss selvopptatte. Jeg tror du har vært så såret og sviktet at du aldri har fått muligheten til å oppdage hvem du er under alt det, og jeg er 100% sikker på at den du er under alle blokkeringer, alle masker og murer som beskytter deg, at du er et varm og gøyalt menneske! ❤️ På din måte. 

Det er ikke unnskyldninger at du har det slik. Det er naturlige og vanlige senvirkninger av et traumatisk liv. Å leve med kronisk stress i årevis med et nervesystem som er ute å kjøre er en enorm belastning for kroppen. OG det er mulig å regulere det nervesystemet. For meg hjalp psykomotorisk fysioterapeut. Og å tillate meg å bare være utmattet. I flere år var jeg bare hjemme, møtte ikke folk annet enn fysioterapeut, lege og psykolog. Jeg hadde positive interaksjoner på KG! Leste mye på Reddit og andre i lignende situasjon, brukte biblioterapi for å skape meg et bilde av en "trygg voksen". Dine reaksjoner er naturlige på ditt liv, ikke klandre deg for det. 

Og ja, om du, og jeg, hadde fått hjelp som barn, så hadde vi kunne utrette store ting. Og det kan vi fremdeles. Ikke de samme store tingene, men kanskje større, kanskje viktigere. Noe av det viktigste for meg var å gi slipp på illusjonen jeg hadde om at livet skyldte meg noe. Mindfullness kan hjelpe her. Livet er ikke som det burde være. 

Anonymkode: 42a43...8bf

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ts igjen; jeg har vurdert om jeg har narssisstiske trekk. For jeg føler jo at jeg skulle fått til mer og tenker at jeg med riktigere hjelp som barn eller som ung voksen hadde fått til det. Nå er jeg utslitt, konstant utbrent og syns det er en daglig kamp å holde leiligheten i orden og å få i meg mat. Er dette bare unnskyldninger?

Anonymkode: aa8c4...808

Hva er det med den narssissistiske personligheten du kjenner deg igjen i?

Det høres ikke ut som det er det du sliter mest med, sett utenfra.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ts igjen; jeg har vurdert om jeg har narssisstiske trekk. For jeg føler jo at jeg skulle fått til mer og tenker at jeg med riktigere hjelp som barn eller som ung voksen hadde fått til det. Nå er jeg utslitt, konstant utbrent og syns det er en daglig kamp å holde leiligheten i orden og å få i meg mat. Er dette bare unnskyldninger?

Anonymkode: aa8c4...808

Jeg tror helt ærlig ikke at du er narssissist ut i fra det du skriver i denne tråden. 

Anonymkode: 57d11...fd5

[AnonymBruker]

Just now, Kaisada said:

Hva er det med den narssissistiske personligheten du kjenner deg igjen i?

Det høres ikke ut som det er det du sliter mest med, sett utenfra.

Jeg kommer ikke over at jeg ble fortalt at jeg var svært intelligent som barn, og til tross for en oppvekst med utrolig mye ustabilitet, sadistisk vold og overgrep, gikk ut med gode karakterer fra vgs. Hadde en lærer på vgs som tok meg til side og anbefalte meg å begynne å studere statsvitenskap på Blindern. For å være brutalt ærlig så føler jeg fortsatt at jeg er smartere enn endel med høyere utdanning Men jeg er jo tydeligvis ikke det. For jeg har mislykkes med det meste. Jeg klarte ikke mastergrad. Jeg klarte ikke drømmejobben. Gikk med intens panikkangst hele tiden. Alt stokker seg om og blir bare kaotisk og surrete. Ble rett og slett dum av å gå med intens panikk hele tiden. Det er så rart, for jeg blir til den dag idag ansett som en oppegånde person, men jeg sliter altså med så grunnleggende ting som å holde orden i leiligheten og å holde på gode rutiner. 

Anonymkode: aa8c4...808

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Kaisada said:

Kjære deg. Ut ifra det du skriver du har gjennomgått i barndommen, er det "normalen" at du sitter i et fastlåst mønster nå. 

Barn som f.eks opplever krig kan komme relativt upåvirket fra det psykisk, OM de opplever å bli møtt av trygge voksne som ser dem. og trygger dem i den ytre uroen. Til sammenligning har du opplevd "krig" på hjemmebane. Vold og krenkelser av deg som person i det som skal være oppbyggende år for et barn. også fortsetter krenkelsene fra systemet, idet de serverer deg diagnoser på et fat som på en måte fritar de voksne fra alt ansvar. Dette er selvfølgelig noe som tar tid å komme over, hvis man i det hele tatt gjør det. 

Se for deg at du er et barn, og ta vare på barnet i deg slik du skulle ønske du var blitt møtt som barn, det kan héle litt. 

Ha omsorg for deg selv og plasser skylden der den hører hjemme. Du har ingen grunn til å føle skyld og skam for at livet er blitt sånn det er, og dette er viktig å anerkjenne for å komme videre med sorgarbeid og respekt for egen person og verdigheten du fortjener.

Har du noe hjelp idag av en god traumeterapeut? 

Gode klemmer og ønsker om alt godt for deg

TUsen takk for kjempefint svar. Jeg har prøvd EMDR, men det ble for ustabiliserende. Har prøvd ISTDP, for ustabiliserende. Har prøvd psykomotorisk fysio, men ble litt for lang reisevei. Har prøvd vanlig psykolog, det var bra for innsikt, men endret ikke nervesystemet mitt. Skal prøve en SE psykolog til høsten. 

Anonymkode: aa8c4...808

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg kommer ikke over at jeg ble fortalt at jeg var svært intelligent som barn, og til tross for en oppvekst med utrolig mye ustabilitet, sadistisk vold og overgrep, gikk ut med gode karakterer fra vgs. Hadde en lærer på vgs som tok meg til side og anbefalte meg å begynne å studere statsvitenskap på Blindern. For å være brutalt ærlig så føler jeg fortsatt at jeg er smartere enn endel med høyere utdanning Men jeg er jo tydeligvis ikke det. For jeg har mislykkes med det meste. Jeg klarte ikke mastergrad. Jeg klarte ikke drømmejobben. Gikk med intens panikkangst hele tiden. Alt stokker seg om og blir bare kaotisk og surrete. Ble rett og slett dum av å gå med intens panikk hele tiden. Det er så rart, for jeg blir til den dag idag ansett som en oppegånde person, men jeg sliter altså med så grunnleggende ting som å holde orden i leiligheten og å holde på gode rutiner. 

Anonymkode: aa8c4...808

Å lykkes akademisk handler ikke nødvendigvis om intellektuell kapasitet og smarthet. Det handler også om andre ressurser, konsentrasjon osv. Jeg har samme erfaring som deg, presterte enormt høyt gjennom skolen, dissosierte bort alt som var vanskelig og gikk på en smell da jeg var 16 (og likevel fikk jeg bare 6-ere) og ble innlagt som 19-åring. Det er godt mulig du fremdeles er smartere, og at evnene dine kan være noenlunde intakt om du regulerer nervesystemet ditt. 

At du sliter med eksekutiv funksjon er også en traumereaksjon. Du "vet bedre" men er lammet eller i stadig flykt-respons så du greier ikke fullføre det. Å være traumatisert betyr ikke å være dum. ❤️ 

Anonymkode: 42a43...8bf

[AnonymBruker]

Søk opp isopt / familiekonstellasjon 

Anonymkode: fd026...13d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

TUsen takk for kjempefint svar. Jeg har prøvd EMDR, men det ble for ustabiliserende. Har prøvd ISTDP, for ustabiliserende. Har prøvd psykomotorisk fysio, men ble litt for lang reisevei. Har prøvd vanlig psykolog, det var bra for innsikt, men endret ikke nervesystemet mitt. Skal prøve en SE psykolog til høsten. 

Anonymkode: aa8c4...808

Har troa på Somatic Experiencing. Jeg kombinerte det med en traumepsykolog som drev med sensorimotorisk terapi (basert på Pat Ogden sine skriverier) og faseorientert behandling. Ta alt til din tid. Stolt av deg som fortsetter å oppsøke hjelp! Noe helt enkelt som går an å gjøre hjemme på en matte er noe som heter Hanna somatics eller feldenkrais, for meg var det en gamechanger i å regulere nervesystemet mitt. Jeg forstår ikke hvordan det fungerer. Men daglig arbeid med det i en måned hadde stor effekt. Jeg gjør fremdeles øvelsene til John Loupos somatics på YouTube daglig. 

Anonymkode: 42a43...8bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg kommer ikke over en barndom med mye grov vold, overgrep og andre krenkelser, etterfulgt av en ca 15 år som ung voksen med mye feil diagnoser og alvorlig psykisk sykdom og dårlig hjelp i møte med hjelpeapparatet frem til jeg var 35 og fikk hjelp med kptsd. Det er så mange tapte år og muligheter. Jeg er nå kronisk traumatisert og kommer vel aldri til å bli normal (er 43 nå). Er forbanna på egen familie, barnevernet som ikke grep inn nok men ga mamma og pappa altfor mange sjanser, psykiatrien som ikke ga noe ordentlig hjelp da alt krasja for meg da jeg var ca 19 og alle følgeskonsekvensene det har fått. Er dette et personlighetstrekk? Noen klarer liksom å legge alt bak seg og leve gode liv, mens jeg er bare helt fastlåst i hva som kunne vært, hvordan det skulle vært og hater det meste med livet mitt og meg selv.

Anonymkode: aa8c4...808

Traumer. Eneste måten å vinne litt over dette er å fokusere på mestring i livet ditt. Traumer har en tendens til å dukke opp når som helst.  Men å tenke litt over når det dukker opp, kan du  få litt mer kontroll,  da du først kan fjerne deg fra situasjoner  før du begynner å reagere. 

Jeg feks sliter litt med at tanker om bråk  dukker opp etter en viss tid med hygge. Fordi min far drakk,  og da var det hyggelig til ca samme tid.  Dette er ca 3timer. Så når jeg da deltar 2,5timer og så drar hjem. Har jeg opplevd en kveld med kun hygge og uten at de tankene dukker opp. Nå kan jeg delta intill en viss rus hos de andre. Dvs når de begynner å sette kunstig pris på deg.  Da er på tide for meg å gå. 

Poenget er å skape  hyggelig, uten å få slike tanker, når du klarer det, så blir det tryggere og ekko fra fortiden blir litt fjernere. Finn nien slike punkter der du jobber med å finne en løsning.  Da kqn du komne deg videre

Anonymkode: 4a0f9...23c

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Å lykkes akademisk handler ikke nødvendigvis om intellektuell kapasitet og smarthet. Det handler også om andre ressurser, konsentrasjon osv. Jeg har samme erfaring som deg, presterte enormt høyt gjennom skolen, dissosierte bort alt som var vanskelig og gikk på en smell da jeg var 16 (og likevel fikk jeg bare 6-ere) og ble innlagt som 19-åring. Det er godt mulig du fremdeles er smartere, og at evnene dine kan være noenlunde intakt om du regulerer nervesystemet ditt. 

At du sliter med eksekutiv funksjon er også en traumereaksjon. Du "vet bedre" men er lammet eller i stadig flykt-respons så du greier ikke fullføre det. Å være traumatisert betyr ikke å være dum. ❤️ 

Anonymkode: 42a43...8bf

Kan jeg spørre om hva slags hjelp du fikk som 19-åring?

Anonymkode: aa8c4...808

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kan jeg spørre om hva slags hjelp du fikk som 19-åring?

Anonymkode: aa8c4...808

Jeg vet ikke om jeg vil kalle det jeg fikk for hjelp. Jeg var uheldig med stedet jeg var innlagt. Jeg ble en kasteball i systemet, utsatt for systemsvikt, og overgrep fra psykisk helsevern. Var inn og ut av psykiatrisk akuttpost, med mer og mindre tvangsbruk, brukte flere år som innlagt til sammen. Feildiagnostisert, feilmedisinert. Som 31-åring begynte jeg hos en god traumepsykolog og vi jobbet sammen i mange år. 

Anonymkode: 42a43...8bf

[Nymerïa]

For det første; ikke vær så hard mot deg selv.

For det andre; noen her anbefalte denne boka. Den handler mye om forskjellen på å se bakover (traumer) og å se forover (mål). Jeg er ikke ferdig med den men synes den er veldig bra. Hvis du er ute etter noe selvutviklingslitteratur kan den muligens være noe for deg.

https://www.adlibris.com/no/bok/the-courage-to-be-disliked-9781760630737?msclkid=df2534ec912c1e385174513008895ae1&utm_source=bing&utm_medium=cpc&utm_campaign=AR%3A BOK - Generic - Search - Student titlar&utm_term=the courage to be disliked&utm_content=Student titlar BP