Hvordan finne håp når alt virker håpløst?

[AnonymBruker]

Hva slags små ting kan man gjøre for å finne håpet igjen? 

Anonymkode: 8f8ef...482

[Gjest Lykkedykker]

Når alt virker håpløst, kan det være nyttig å fokusere på små positive øyeblikk, søke støtte fra nære venner eller familie. Og ha tillit til din egen styrke, og søke profesjonell hjelp om nødvendig. 

[Rainstorm2.0]

Jeg sender deg en bukett, noen roser håp, noen linjer snop, noen kvister med motivasjon og noen strå med glede! 🥰

Har du prøvd å riste? Det sies at om du rister hele kroppen og smiler så er det umulig å være stresset, jeg har prøvd, og det funker på meg, og da ler jeg litt, fordi det er jo så rart, jeg er jo egentlig håpløs. 

Gjør vakre ting for deg selv, kjøp deg en billig bukett, gi deg selv en varm klem, ta et bad, drikk kullsyre og tenk at rapen er håpet som bobler i deg. 😅

Sender deg styrke og varme tanker! 

[AnonymBruker]

Styrken til å finne håp tror jeg du kan finne i deg selv, da du er et unikt, uerstattelig menneske som kan få til noe ingen andre får til.

For min del har jeg tatt fatt på en lang vei ved å lære å spille musikk, skrive eventyret om Pingu sammen med N., eller gjøre mye annet, så det er alltid noe som må skrives eller gjøres; alltid noe å se frem til. Se stjernene glitre på nattehimmelen og tenke hvor små vi egentlig er i forhold til verden, gir meg også håp og gjør tilsynelatende store problemer bitte små stilt opp mot det enorme universet vi er omgitt av - til syvende og sist er jorden bare et støvfnugg i uendeligheten.

Ønsker deg uansett lykke til videre på alle måter og håper du finner ut av dette; forstår at livet til tider kan være vanskelig, men det har også lyse øyeblikk å by på; det finnes alltid, alltid håp.

- Brian

Anonymkode: b946c...a5d

[Stoltskeiv]

Det som hjelper meg når jeg har de periodene jeg er helt på bånn er å kjenne varmen fra en kopp te. Ikke prøve å fokusere på alt som må gjøres, men heller være i øyeblikket. Jeg vet det er mye enklere sagt enn gjort. Men det viktigste må være å tillate seg selv å føle. Og finne de små tinga som en kopp varm te som varmer henda, sette på favorittfilm/serie. Eller sette på at album jeg vil høre gjennom og bare være der i øyeblikket

[Nowayback]

Skjønner det ikke selv. Livet går for fort og ikke alle får en sjanse nummer to her i livet. Får man en dårlig start på livet kommer man seg aldri ovenpå igjen, med mindre man har de rette folka rundt seg som kan veilede deg.

Det som kan løsrive meg fra fortvilelse i korte stunder er god mat/drikke, filmer/serier, trening, se fotball. Men det gir meg ikke noe håp i at de store tingene skal løse seg. Det handler bare om å avlede seg fra de tunge realitetene.

[AnonymBruker]

Jeg tenker på at det har tatt millioner av år å skape akkurat meg. Så mange mennesker og dyr har levd og dødd, kjempet og slitt for at jeg har kunnet bli en virkelighet. Det finnes så mye visdom og kraft iboende i vårt vesen som vi ikke en gang er klar over. Men det når ikke alltid inn i tankene. Så noen ganger, når jeg mister håpet, lener jeg meg bare bakover. Jeg tenker på alle de som kom før meg og ser for meg at de løfter meg opp, at de gir meg kraft, at de ønsker meg vel. Jeg tenker på trærne og skogen og kjenner at de gir meg styrke og mot. Bare ta et skritt av gangen sier de. Det er ingen hast.

Jeg tenker på alle tarmbakteriene og cellene som lever inni i meg de forskjellige vevene og skaper det jeg kaller min kropp. Alt det livet som er mitt liv og som vil leve. Og da begynner jeg etter hvert å innse at jeg er et føkkings mirakel - jeg er bare lost. Jeg vet kanskje ikke helt hvor jeg skal, hvem jeg er eller om jeg noen gang kommer til å klare det jeg drømmer om. Jeg har kanskje mistet troa på at det er mulig. Men det er greit. Jeg trenger ikke vite alt det akkurat nå, jeg trenger bare finne roen, finne aksepten, ta et skritt til, en dag til. 

Også tenker jeg ofte på Alf Prøysen og sangen hans; "Du skal få en dag i morå som rein og ubrukt står - med blanke ark og fargestifter tel". Og da pleier jeg å gråte litt og gå å legge meg og tenke, ja da tar jeg en dag til da. Og når jeg våkner neste dag så får jeg alltid en eller annen ide, et eller annet jeg ikke hadde tenkt på før, noe jeg ikke hadde lagt merke til, noe nytt jeg kan prøve. Og da blir det et skritt til.

Kall på livet, kjenn på livskraften - og den vil vise vei (selv om hjernen ikke tror på at det er mulig) ❤️

Anonymkode: 290dc...94f