tror jeg er forelsket for første gang i mitt liv og syntes det er veldig skummelt

[AnonymBruker]

hei, til tross for å ha nådd en alder av over 40 år, har jeg aldri opplevd forelskelse og et langvarig forhold med en kvinne. Jeg har datet en del og hatt noe korte forhold, men har ikke vært forelsket. Jeg har også opplevd mye ensomhet opp gjennom oppveksten og mistet de få gode kompisen jeg hadde. Forholdet til mange i min egen familie er heller ikke helt ideelt og blitt dårligere med årene. Jeg har derfor hele tiden følt at jeg ender opp som en av de ufrivillige single mennene som har hatt en veldig ensom oppvekst og gått glipp av mye fint. Dette har ført til en depresjon, som jeg nå prøver å få hjelp til å håndtere(men lykkes ikke så bra, da jeg har ventet på psykolog lenge)

MEN jeg har også siste året datet en søt kvinne som jeg har blitt sammen med og veldig glad i. Jeg tror rett og slett jeg opplever forelskelse for første gang i mitt liv og jeg syntes det er veldig skummelt!! Hun har også to barn jeg har blitt kjent med og møtt hele hennes nærmeste familie. Men føler  ofte en frykt for at ting skal gå dårlig, for er jo alltid slik ting har gått for meg. Jeg har jo ikke "lykkes" helt her i livet og hvorfor skal dette gå bra? Jeg er også livredd hun skal miste interessen for meg og respekten hvis jeg åpner meg for mye!?

Håper derfor noen her inne kan kjenner seg igjen i dette og eventuelt har noe tips? Hvordan leve i nuet og ikke bekymre seg så mye for at ting skal gå dårlig? Og hvordan legge fortiden bak seg? Det at jeg ikke kan opprette egen familie med barn. Hun her ønsker ikke flere barn og det forstår jeg meget godt, da hun også er over 40 år og har 2 barn, hvor det minste er bare 5 år.

Det at jeg aldri får egne barn er ikke krise, men jeg er så redd at hvis jeg viser for mye sårbarhet ovenfor henne og forteller henne alt dette, så vill hun gradvis miste interessen. Det er jo ikke så sjarmerende, det at jeg føler meg mislykket og ikke har en eneste nær kamerat igjen. Jeg prøver også å omskolere meg, så situasjonen min er rett og slett ikke helt ideell. En kjæreste skal egentlig bare være en "bonus" i et ellers bra liv. Men jeg har jo ikke noe bra liv nå og føler meg ekstremt utsatt hvis dette tar slutt. Det var vel kanskje litt dumt av meg å bli glad i en kvinne nå, nå som jeg er såpass lite fornøyd med mitt liv og er deprimert?

 

Anonymkode: c802f...447

[AnonymBruker]

Tenker heller det er omvendt. Det er det at du evt ikke deler sårbarhet som kan gjøre at hun går. 

Alt ved din historie høres ut som kjæresten min. Jeg bestemte meg for å gå all inn for ham da jeg skjønte at han ikke løy for meg, men sa det som det er, med alt. 

Anonymkode: 88486...069