Hvordan klarer dere dere?

[. Anonym.]

Dere som har opplevd traumatiske hendelser som barn, har diagnosen kptsd eller ptsd, er uføretrygdet, sliter med ensomhet og sorg + har en pappa som ikke var der under oppveksten, ikke forstår psykisk helse, ikke har kapasitet til å være en pappa men har kapasitet til å være alt for sin kone, stedøtrene sine og svigersønnen sin. Hvordan klarer dere å være i denne verdenen?

[AnonymBruker]

. Anonym. skrev (2 minutter siden):

Dere som har opplevd traumatiske hendelser som barn, har diagnosen kptsd eller ptsd, er uføretrygdet, sliter med ensomhet og sorg + har en pappa som ikke var der under oppveksten, ikke forstår psykisk helse, ikke har kapasitet til å være en pappa men har kapasitet til å være alt for sin kone, stedøtrene sine og svigersønnen sin. Hvordan klarer dere å være i denne verdenen?

Har en jobb og et barn. Jobben får meg ut av huset, ut av tankene, holder hjernen igang. Barnet trenger meg og jeg forsøker å være den beste utgaven av meg selv ovenfor barnet.

Uten disse to tror jeg ikke jeg hadde klart meg. 

Anonymkode: 1c932...d41

[AnonymBruker]

Det var veldig mange spesifikke omstendigheter. Men jeg har kptsd og dissosiativ lidelse pga traumer påført av foreldre i oppveksten. Jeg har hatt mange tunge perioder og følt at livet har vært en evig motbakke. Det som til slutt hjalp var terapi. Jeg lærte å kjenne på følelselsene mine og å møte meg selv med kjærlighet, raushet. Bli min egen forelder og omsorgsperson i steden for å vente på at mine foreldre skulle «endelig» gi meg det jeg trengte. Sette grenser for meg selv. Jeg har fremdeles et vanskelig liv til tider, men alt ble mye bedre når jeg tok det radikale valget å elske meg selv betingelsesløst. Det kommer ikke av seg selv når foreldrene mine ikke gjorde det, men jeg begynner å bli ganske flink på det. 

Anonymkode: c2350...5a1

[AnonymBruker]

Spørs jo hva du du ønsker ut fra denne verden da? Og hva legger du i definisjonen av å klare seg i verden ?

For meg betyr det å gå på jobb hver dag, og ellers bare gjøre det som trengs å gjøres. Jeg har ikke særlig familie og per tid har jeg heller ingen nære venninner eller andre nærstående. Men jeg er sosial på jobb og det holder egentlig for meg.

Om jeg skulle begynt å grave i dritten, så var nok mye grums og deprimerende saker å finne der. Men jeg har valgt å ikke fokusere på mangler i livet mitt, eller det som har vært. Får ikke gjort noe med det uansett. 

Så min strategi er bare å leve, uten å tenke så mye dypere enn det. Sørger for å ha ting å gjøre istedenfor å gruble på ting. Og det fungerer helt greit. Jeg finner hverdagslykke i de små ting, som rent sengetøy, dyrke planter, lukten av skog osv. 

Jeg trives i mitt eget selskap og slipper ikke folk så tett innpå, men er også åpen på at det er slik jeg er.

Anonymkode: 532b2...560

[AnonymBruker]

Jeg har utdannelse, jobb og familie. Føler jeg må klare dette for å motbevise faren min som ikke ville ha meg. 

Anonymkode: 064d2...f50

[AnonymBruker]

Jeg klarte meg bra i mange år med fast jobb, mann, barn, hus etc.

Men så fikk jeg kreft under pandemien og så døde moren min under dramatiske omstendigheter.

Siden har jeg gått i behandling, får nok en PTSD diagnose  og er på AAP.

Det går «greit» men det koster i blant. Sliter med å være med mennesker jeg ikke føler meg trygg på, unngår mange situasjoner med andre foreldre.

Men jobber med det og vil tilbake til en normal hverdag… 

På mitt laveste holdt jeg på å ta kontakt med min biologiske far..men holdt tilbake fordi jeg tror hans avvisning ville vært dråpen da.

Anonymkode: 32bd8...76f

[Rainstorm2.0]

Så leit å lese hva du har opplevd. Det er absolutt ikke greit, og faren din har sviktet deg. ❤️ 

Jeg har ikke de omstendighetene, så jeg kan dessverre ikke svare på spørsmålet ditt. Men jeg ønsker deg alt det beste og håper du finner noen svar, og støtten du trenger til å ta gode valg for livet ditt fremover. Ditt liv er viktig og betydningsfullt og du fortjener all støtte og omsorg i verden, om så det bare starter med at du får den fra deg selv. ❤️ 

[Gjest WhisperingWind]

Tja. Kommer fra traumatisk barndom. Har definitivt hatt mørke dager. Men jeg har alltid fokusert på nye muligheter, ikke velte meg selv i selvmedlidenhet og valgt å være positiv og fokusere på å vokse og lære av det som har vært vanskelig.

Jeg kuttet ut hele familien min og bygget opp en ny familie med gode venner og en nydelig kjæreste. 
 

Jeg eier min historie om en barndom full av svik, omsorgssvikt og traumer. Og jeg valgte å la det bli en styrke som har gjort at jeg ikke er bitter, jeg er ikke dømmende og innstillingen min er at livet er for kort og skjørbart til å ikke prøve å nyte hver dag jeg har å leve.