Begynner å føle at psykologen holder meg tilbake, andre som har erfart noe lignende?

[AnonymBruker]

Sikkert helt feil tidspunkt å poste, men jeg forsøker. Er en TL:DR nederst. 

----

Jeg har jobbet meg gjennom mye psykisk sykdom. Lidelsene jeg har hatt har vært veldig preget av at jeg ikke har hatt tillit til meg selv, lav selvfølelse, og lite tillit til meg selv og egne vurderinger. En ting som jeg har slitt veldig med var bagatellisering. Jeg vokste opp med mye bagatellisering, fra skole som ikke tok på alvor at jeg daglig ble utsatt for psykisk og fysisk vold i friminutt, og fra foreldre som fremdeles ikke kan forstå at den psykiske og materielle volden, samt emosjonell neglekt har påvirket meg. Jeg innser jo nå at dette er ikke så rart, de kunne ikke bedre. Greit nok, jeg må likevel forholde meg til utfallet som er et nervesystem som er i alarm hele tiden. 

Uansett, jeg har bagatellisert meg selv mye, og følt et ekstremt behov for å få validering for det jeg selv har opplevd. En av de vanskeligste tingene er en sånn stadig dobbeltkommunikasjon og gaslighting som min far har drevet med. Jeg har hatt enormt mistillit til egne erfaringer. Denne tilliten til meg selv har jeg bygget opp siste årene. Her har psykologen vært god å ha, hun har hjulpet meg å håndtere triggere, regulere nervesystemet osv. Men så i det siste har jeg kjent mer et behov for å faktisk gå videre i livet, si "spist er spist, og gjort er gjort", få en mer helhetlig historie om mitt liv, og si meg ferdig med det (naturligvis med kroppen jeg har med på reisen), og det er nå jeg har begynt å føle at psykologen bagatelliserer. Hun vil ikke kalle det som etter regelboka er vold og omsorgssvikt for vold og omsorgssvikt. 

De siste gangene har jeg følt meg veldig dårlig etter å ha vært der. Jeg har ikke skjønt hvorfor. Men jeg har tenkt mye og kommer frem til at det er som en følelse av at denne "leken" med å få validering av andre, og tvile på hva som faktisk skjedde, det gidder jeg faktisk ikke å bruke tid på. Hvorfor en høyt utdannet psykolog plutselig ikke vil kalle det å skrike til barn for psykisk vold, det forstår jeg ikke, og egentlig vil jeg ikke bry meg heller. Jeg kan vel for faen selv validere hva jeg har opplevd. Jeg har lest nok til å vite det. Om RVTS og Alternativ til vold kan definere spesifikke ting jeg har erfart som vold og omsorgssvikt så tenker jeg at jeg kan stole på det, og la det ligge. 

Av en eller annen grunn vekkes behovet for at hun skal "bli enig" med meg, på samme måte som jeg har hatt til min far som har bagatellisert alt jeg har opplevd gjennom hele livet. 

Mitt mål er å validere det jeg føler på, så jeg endelig kan føle det, ta hensyn til det, og jobbe meg ut av det. Og hvis jeg skal være så usikker på om "men tenk om jeg egentlig ikke opplevde noe vanskelig" så kommer jeg meg ikke videre. Jeg er lei av det. Nå vil jeg bare bestemme at jeg stoler på meg selv, jeg var jo til stede, jeg vet at det var det det var, nå kan jeg validere meg selv, og kanskje jeg ikke trenger psykologen lenger. Jeg har hatt god nytte av henne, men nå kan noen andre få den nytten. Jeg vil gå videre i livet. Jeg vil fokusere på å få meg en større stillingsprosent, få en partner, få et hyggelig nettverk rundt meg, jobbe med å slutte med uvaner (mat/snus/skjerm). 

Jeg bare føler at det blir litt mye psykologisering. Man trenger ikke 5-15 timer for å komme frem til at det at en voksen mann står og skriker til et barn er psykisk vold. Det jeg trenger er å si "det var ikke greit, det var vold, det er ikke lov, det skremte meg" og å gråte en skvett, regulere nervesystemet, og grunne meg i her og nå der jeg vet at jeg er i stand til å forsvare meg selv, og ikke lenger er det forsvarsløse barnet. Jeg trenger ikke 2 år på å snakke om hvordan den emosjonelle omsorgssvikten pågikk, jeg trenger faktisk så enkelt å si at jeg lærte aldri å føle følelsene mine, jeg var alene med drapstrusler fra jeg var 7 år gammel, og jeg fikk aldri hjelp til håndtere sorg, redsel og sinne, og så få redskapene jeg trenger. Jeg blir sint på meg selv nå fordi jeg føler jeg har behov for at et annet voksent menneske skal si "det var vold, det var omsorgssvikt" fordi jeg vet jo det selv. Internaliseringen av bagatelliseringen er sterk. Men jeg føler meg virkelig motivert til å si "nok er nok", og se fremover. Uten at det skal bli møtt med at jeg "unnviker å ta i ting" eller presser det ned. 

Nå vil jeg si at jeg driter i om jeg "tar feil", jeg vil kalle det hva det er, en spade for en spade, og så gå videre, og stole på meg selv. Jeg kan selv leve mitt liv, og psykologiseringen der man hjelper psykisk syke til å tro at de er avhengig av andre voksne til å leve selvstendige liv, det går for langt. I alle fall for mitt vedkommende. 

-----

TL:DR; Opplever at terapien er blitt mer en gnaging på gamle traumer, enn fremtidsrettet, der man validerer hva om har skjedd, setter ord på det, og deretter fokuserer på å prosessere følelser og deretter gå videre. Jeg har forståelse for at traumeterapi er et langtidsprosjekt, men samtidig er det noe med at man skal leve livet sitt også, ikke bare drive reparasjonsarbeid. Kan det kanskje gå litt for langt? 

Hører gjerne andres tanker om det her, kan en terapi bli for lang? Er det viktig å ta seg "god tid"? Hva er dine tanker? 

Anonymkode: 5b7b0...e16

[AnonymBruker]

Sikkert fordi hun har erfaring med at veldig mange faller tilbake i gamle mønstre, om de «slippes» for raskt. Men du står selvsagt helt fritt til å avslutte, om du ønsker det. Hun kan ikke tvinge deg til å bli. 

Anonymkode: c285b...a0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sikkert fordi hun har erfaring med at veldig mange faller tilbake i gamle mønstre, om de «slippes» for raskt. Men du står selvsagt helt fritt til å avslutte, om du ønsker det. Hun kan ikke tvinge deg til å bli. 

Anonymkode: c285b...a0d

Jeg tror jeg forstår hva du mener. Men det henger vel ikke sammen med å bagatellisere hva de gamle mønstrene er? Jeg tenker at hvis det er for å ikke "slippe" det for raskt, for å fullstendig bearbeide så jeg ikke faller tilbake i det, så hadde vel det beste vært å være sammen med følelsen, ikke bli fastlåst i en faglig diskusjon om "tja, kan man kalle x og y for sånn og sånn", jeg forstår ikke hvorfor hun ikke bare kan forholde seg til faglige definisjoner og så kan vi gå videre til følelsene og hvordan det er i kroppen. 

Det er jo en mestringsstrategi som er overdreven intellektualisering og jeg føler at jeg blir dratt inn i den. 

Ja, jeg står fritt til å avslutte. Jeg skal først og fremst ta dette opp med henne, siden jeg nå har greid å pinpointe hva jeg lurer på og reagerer på. Jeg ville lufte dette her for å høre om andre har lure erfaringer, det er mye lure folk her.  

TS

Anonymkode: 5b7b0...e16

[AnonymBruker]

Kan det være psykologen gjør det for å se hvordan du reagerer på det?

Anonymkode: b7182...d4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kan det være psykologen gjør det for å se hvordan du reagerer på det?

Anonymkode: b7182...d4b

Hehe, det har jeg også pønsket på i natt. Har tenkt "er det liksom dette jeg skal komme frem til?! At jeg kan stole på meg selv?". 

Det er mulig, og jeg skal spørre om dette neste time. Men jeg tror ikke det. Når jeg tenker meg om har hun vært sånn siden starten "jeg er ikke så opptatt av diagnoser, og hva som kalles hva, eller definisjoner", og vi har matchet godt der, jeg er opptatt av å bli bra ikke hva diagnosen min er. Samtidig så oppleves det at hun "liksom" er usikker på definisjonen av vold som bagatelliserende og jeg mister litt tilliten til henne. 

I mitt hode ville validering gjort meg tryggere på at jeg kan stole på meg selv, ikke en sånn slags tåkelegging som er det samme jeg opplevde i 16 år i barndomshjemmet. 

TS

Anonymkode: 5b7b0...e16

[AnonymBruker]

Jeg har sovet litt og tenkt meg om.

Jeg føler at jeg har gått så lenge i terapi, og fått så massive diagnoser at jeg har blitt fortalt at jeg knapt kan greie meg alene i livet, uten støtten fra helsepersonell. Og det er jo usunt. Det blir jo gjerne en selvoppfyllende profeti, om jeg ikke tror jeg kan greie meg aleine, så har jeg ikke tilliten til meg selv til å greie meg aleine. Det jeg tror blir sant. Ingenting burde vel være bedre enn at jeg sier "nok er nok, dette er godt nok" og så frigjør meg fra helsevesenet. Det er vel ikke meningen at vi mennesker skal ha "det offentlige" som krykke gjennom hele livet. Er det ikke det det betyr å være voksen, å greie seg selv, skape seg egne sosiale nettverk i privatlivet sitt. 

Det kommer flere og flere tanker om at situasjonen er litt destruktiv. 

TS

Anonymkode: 5b7b0...e16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har sovet litt og tenkt meg om.

Jeg føler at jeg har gått så lenge i terapi, og fått så massive diagnoser at jeg har blitt fortalt at jeg knapt kan greie meg alene i livet, uten støtten fra helsepersonell. Og det er jo usunt. Det blir jo gjerne en selvoppfyllende profeti, om jeg ikke tror jeg kan greie meg aleine, så har jeg ikke tilliten til meg selv til å greie meg aleine. Det jeg tror blir sant. Ingenting burde vel være bedre enn at jeg sier "nok er nok, dette er godt nok" og så frigjør meg fra helsevesenet. Det er vel ikke meningen at vi mennesker skal ha "det offentlige" som krykke gjennom hele livet. Er det ikke det det betyr å være voksen, å greie seg selv, skape seg egne sosiale nettverk i privatlivet sitt. 

Det kommer flere og flere tanker om at situasjonen er litt destruktiv. 

TS

Anonymkode: 5b7b0...e16

Lytt til magefølelsen din du🙏🏻

Anonymkode: 38970...e2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Lytt til magefølelsen din du🙏🏻

Anonymkode: 38970...e2e

Du er god, takk ❤️ Ja, det er det jeg trenger! Lytte til meg selv. For første gang i livet. 

TS

Anonymkode: 5b7b0...e16

[Maskinfører]

Det kan være riktig det husk at psykologer som andre  tjener penger på dette derfor er det viktig og finne en god Psykolog som fokuserer på fremgang og sånt husker jeg hadde en kvinnelig kjørelærer da satt vi bare og kjørte rundt i gater og det kostet masse penger når jeg fikk en mannlig kjørelærer var det ut på veien hadde kvinnelige kjørelæreren i 1 år og 1 måned med den nye så hadde jeg førerkortet  

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (3 minutter siden):

Det kan være riktig det husk at psykologer som andre  tjener penger på dette derfor er det viktig og finne en god Psykolog som fokuserer på fremgang og sånt husker jeg hadde en kvinnelig kjørelærer da satt vi bare og kjørte rundt i gater og det kostet masse penger når jeg fikk en mannlig kjørelærer var det ut på veien hadde kvinnelige kjørelæreren i 1 år og 1 måned med den nye så hadde jeg førerkortet  

😅 Haha, godt sagt! 

Så med en helt passe psykolog har jeg støtte 1 time i uka i 20 år, mens med en god psykolog har jeg terapi i noen år og støtte hele livet i meg selv og redskapene jeg har fått. For å bruke samme parallell som deg. 

TS

Anonymkode: 5b7b0...e16

[AnonymBruker]

Jeg tenker du har mange gode poenger og det er et sunnhetstegn tegn at du vil legge det bak deg og lytter til deg selv. 

Anonymkode: 61d4a...39c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tenker du har mange gode poenger og det er et sunnhetstegn tegn at du vil legge det bak deg og lytter til deg selv. 

Anonymkode: 61d4a...39c

Ja, jeg tenker at lytte til oss selv må vel være en grunnstein i mennesker sine liv. Ingen andre kan gi svar på hva en selv føler og tenker og mener. Og jeg har i for lang tid sett utenfor meg selv for å finne svarene på hva jeg trenger. Jeg er møkk lei. 😅

--- Og så blir jeg kjempeusikker! 😅

TS

Anonymkode: 5b7b0...e16

[Maskinfører]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

😅 Haha, godt sagt! 

Så med en helt passe psykolog har jeg støtte 1 time i uka i 20 år, mens med en god psykolog har jeg terapi i noen år og støtte hele livet i meg selv og redskapene jeg har fått. For å bruke samme parallell som deg. 

TS

Anonymkode: 5b7b0...e16

Jeg fikk vite hvorfor vi hadde kjørt rundt i disse gatene hun var gift med en dame og sånn sett skjønte med tid og stunder bare hvorfor hun kun ville kjøre med jenter  ja det vil jeg tro med en god terapi så vil det gå fort som i så mange andre tilfeller i livet  

[AnonymBruker]

Jeg synes du høres veldig reflektert ut TS, og dette kan du godt ta opp med psykologen din. Det er en velkjent «felle» i psykiatrien at noen behandlere kan stå litt fast i den delen av behandlingen. Du høres overmoden ut for å komme deg videre, fokusere på nå- og fremtid, og lære gode mestringsstrategier for å takle ulike reaksjoner.
 

Hilsen psykiatrisk sykepleier. 

Anonymkode: 0ff36...8cc

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (Akkurat nå):

Jeg fikk vite hvorfor vi hadde kjørt rundt i disse gatene hun var gift med en dame og sånn sett skjønte med tid og stunder bare hvorfor hun kun ville kjøre med jenter  ja det vil jeg tro med en god terapi så vil det gå fort som i så mange andre tilfeller i livet  

Ja, fort og fort. Det er jo naturlig at om man er komplekst traumatisert så tar ting sin tid, men spørsmålet mitt er vel litt om det kanskje kommer en grense på et punkt. Når går det fra å være nyttig, til å bli overopphengthet i fortiden og å prosessere og bearbeide alt mulig. Kanskje jeg har fått en illusjon at jeg skal komme til et punkt der "alt er fint" og sånn funker jo ingen sine liv. Det er som at fokus i livet mitt har blitt på å "bli frisk" eller bedring, og det er vel og bra, mange trenger det i lange perioder i livet, og nå er jeg kanskje klar til å gå videre til noe annet. Til å leve livet, ikke bare "overkomme det". 

TS

Anonymkode: 5b7b0...e16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg synes du høres veldig reflektert ut TS, og dette kan du godt ta opp med psykologen din. Det er en velkjent «felle» i psykiatrien at noen behandlere kan stå litt fast i den delen av behandlingen. Du høres overmoden ut for å komme deg videre, fokusere på nå- og fremtid, og lære gode mestringsstrategier for å takle ulike reaksjoner.
 

Hilsen psykiatrisk sykepleier. 

Anonymkode: 0ff36...8cc

Takk!

Jeg skal ta det med henne neste time til uka. 💪 Jeg har skrevet litt ned for meg selv hva er noen ting jeg trenger hjelp til spesifikt, og laget meg en plan for hvor lang tid jeg tenker det er naturlig at det tar. Og om "livet skjer" i mellomtiden, så vil jeg heller forsøke å løse det på egen hånd i stedet for å ta alle små og store problemer med psykologen. For det gir meg bare følelsen av at jeg nettopp er hjelpeløs og ikke greier å stå på egne bein. Jo, jeg har hatt noen vanskelige konflikter i livet mitt siste tiden, og psykologen hadde gode ressurser, men greia er at JEG trenger å ha de gode ressursene så jeg kan deale med det på egen hånd og ikke løpet til en psykolog eller fagperson hver gang livet mitt skjer. 

Jeg har ofte hørt folk snakke om ressursene de lærte i terapi som de brukte resten av livet, og her blir jeg litt blank. Jeg trenger å se tydeligere hva de ressursene er, og ha tillit til at jeg kan bruke dem i hverdagen. 

TS

Anonymkode: 5b7b0...e16

[Maskinfører]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, fort og fort. Det er jo naturlig at om man er komplekst traumatisert så tar ting sin tid, men spørsmålet mitt er vel litt om det kanskje kommer en grense på et punkt. Når går det fra å være nyttig, til å bli overopphengthet i fortiden og å prosessere og bearbeide alt mulig. Kanskje jeg har fått en illusjon at jeg skal komme til et punkt der "alt er fint" og sånn funker jo ingen sine liv. Det er som at fokus i livet mitt har blitt på å "bli frisk" eller bedring, og det er vel og bra, mange trenger det i lange perioder i livet, og nå er jeg kanskje klar til å gå videre til noe annet. Til å leve livet, ikke bare "overkomme det". 

TS

Anonymkode: 5b7b0...e16

Ja sånne ting tar tid jeg vet det nei ingens liv funker sånn derfor tror jeg folk gjerne holder en fasade vi er noen andre når vi er ute også endrer vi oss når vi kommer ut om det funker så har vi jo noe som heter medgangs mennesker finnes ingen problemer bare løsninger og da har man ikke opplevd stort ja jeg skjønner at du vil bli frisk noe jeg tror du vil bli er det veldig traumatisk så vil det bli bedre og ikke helt fin da du aldri skulle opplevd det du opplevde ja livet må leves i det tempoet man trenger og ønsker 

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (1 minutt siden):

Ja sånne ting tar tid jeg vet det nei ingens liv funker sånn derfor tror jeg folk gjerne holder en fasade vi er noen andre når vi er ute også endrer vi oss når vi kommer ut om det funker så har vi jo noe som heter medgangs mennesker finnes ingen problemer bare løsninger og da har man ikke opplevd stort ja jeg skjønner at du vil bli frisk noe jeg tror du vil bli er det veldig traumatisk så vil det bli bedre og ikke helt fin da du aldri skulle opplevd det du opplevde ja livet må leves i det tempoet man trenger og ønsker 

Takk, du er god!  

TS

Anonymkode: 5b7b0...e16

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk!

Jeg skal ta det med henne neste time til uka. 💪 Jeg har skrevet litt ned for meg selv hva er noen ting jeg trenger hjelp til spesifikt, og laget meg en plan for hvor lang tid jeg tenker det er naturlig at det tar. Og om "livet skjer" i mellomtiden, så vil jeg heller forsøke å løse det på egen hånd i stedet for å ta alle små og store problemer med psykologen. For det gir meg bare følelsen av at jeg nettopp er hjelpeløs og ikke greier å stå på egne bein. Jo, jeg har hatt noen vanskelige konflikter i livet mitt siste tiden, og psykologen hadde gode ressurser, men greia er at JEG trenger å ha de gode ressursene så jeg kan deale med det på egen hånd og ikke løpet til en psykolog eller fagperson hver gang livet mitt skjer. 

Jeg har ofte hørt folk snakke om ressursene de lærte i terapi som de brukte resten av livet, og her blir jeg litt blank. Jeg trenger å se tydeligere hva de ressursene er, og ha tillit til at jeg kan bruke dem i hverdagen. 

TS

Anonymkode: 5b7b0...e16

Veldig lurt å ta det opp med psykologen. Behandlingen din skal du jo være med å påvirke og sette mål for, slik at dere er sikre på at dere drar i samme retning... Angående det at hun ikke forholder seg til definisjonen av vold så høres det rart tu, men det kan jo ha vært en glipp fra hennes side. At hun ikke forsto hvordan det ville fremstå for deg. Så velsig bra at du snaker med henne om det!

[Maskinfører]

Bare koselig vi må ta vare på hverandre her på forumet  jeg er oppvokst under barnevernet så har møtt en det psykologer gjennom oppveksten skal ikke si for mye om dem for ja  vet ikke om det er offentlig eller privat du går til